| jarle aase: sls | forrige | fjerde dag | neste | Fjerde dag
Torsdag den 30. juni 1994, forsov jeg meg. Staff hadde etterlatt en beskjed på hotellet om at han var gått i retten. Jeg småløpt bort til tinghuset hvor jeg fant ham i full sving med å organisere papirene sine. Han hadde enda ikke hørt noe mer om Kurt.Da dommerne hadde satt seg på plass fortalte Wangberg at man hadde lykkes i å få kontakt med Atle Ingebriktsen og prøvde å få ham til å komme tilbake fra Sveits for å vitne. Staff påpekte at det ville være av den største betydning å få ham til å vitne, siden der var en sterk dissens i hans politiforklaringer og vitneprovet til Pedagogen.
Løven, sjefen på Øvsttunsenteret, hadde fulgt rettssaken helt fra starten. Han hadde virket gradvis mer positiv til meg i måten han hilste. Nå sa han at han hadde opplysninger han mente burde komme frem. Han ville vitne. Og selv om han altså hadde hørt alt som var sagt tidligere, lot Voll ham slippe til.
Han fortalte at han hadde vært til stede på politikammeret da Chris meldte seg og hadde snakket med Chris i en time før Birger Kleppe ankom. Han hadde også hadde vært til stede når Birger Kleppe snakket med gutten.
«Så du var til stede mens man prøvde å avhøre Chris på Bergen Politikammer, den 22. august 1992?»
«Ja, det stemmer.»
Han satt rett i ryggen, med en avslappet og selvsikker holdning. Han minnet litt om Paul.
«Kan du huske om Chris sa noe den dagen om at han var blitt seksuelt utnyttet?»
«Chris sa ingenting om noe sånt. Dette var noe som ikke dukket opp før dagene etter, da Atle Ingebriktsen og Pedagogen snakket med ham på Øvsttunsenteret.»
«Hva slags forfatning var Chris i den kvelden?»
«Han var sliten, skitten og lite egnet å snakke med.»
Staff stilte et par spørsmål og sa takk. Jeg var overrasket over at han ikke gikk dypere ned i materien. Løven fortalte sannheten til tross for at den ikke var særlig gunstig for Øvsttunsenteret. Han snakket dessuten Birger Kleppe midt i mot, avdekket at Birger Kleppe hadde løyet både i egenrapporten han skrev den 22. september, (det såkalte dokument 5 som jeg ble varetektsfengslet på grunnlag av) og i retten da Birger Kleppe på ny hevdet at Chris hadde snakket om suging og runking denne kvelden.
Vaktsjef på bergen poltikammer, Birger Kleppe, hadde begått dobbel mened.
Jeg lurte på om Løven, som åpenbart hadde mer erfaring med tenåringer enn noen annen i retten, innså at jeg var uskyldig og ville gi meg en fair sjanse til å bli renvasket. Kanskje dette var hans måte å gjøre opp for den urett Øvsttunsenteret hadde begått.
Jeg spurte senere Staff hvorfor han ikke fulgte opp tråden og lot Løven fortelle mer. Han snøftet og sa at Løven var farlig; han var ikke redd, han hadde ikke noe å skjule slik som Pedagogen hadde hatt.
«Men han fortalte jo sannheten for pokker!» sa jeg.
«Ja nettopp.»
«Men hva om han innser at jeg er uskyldig hva om det var derfor han ville vitne?»
«Ikke spill naiv, Jarle!»
Det neste vitnet var Puddelen, politimannen som lenge hadde hatt ansvaret for etterforskningen. Det var han som først hadde konfrontert meg med anklagene fra Chris, i fyllearresten en gang for lenge siden.
Den gangen hadde han vært truende og aggressiv, nå virket han likegyldig og uinteressert.
«Da du konfronterte Jarle med disse anklagene,» spurte Wangberg, « hvordan reagerte han?»
«Han viste overhodet ingen reaksjon, nektet bare å kommentere dem.»
«Foreholdt du ham at han ville bli fremstilt for ny varetektsfengsling?»
«Ja.»
«Og hvordan reagerte han på dette?»
«Han gav ingen synbar reaksjon på det heller.»
«Gjorde du deg noen tanker om hvorfor Jarle ikke ville forklare seg?»
«Jeg syntes selvfølgelig at det var underlig. Det eneste han sa var ingen kommentarer.»
Staff spurte ham ut om lydkassetten fra dommeravhøret til Chris, men Puddelen husket ingenting om den.
I røykepausen spurte jeg Staff hvorfor han ikke var mer progressiv. Etter Pedagogen hadde han gått på tomgang.
«I noen saker er det viktig å skape ro og oversikt, i andre saker er det best å skape mest mulig rot og forvirring. Dette er en slik sak.»
Det neste vitnet var legen ved Haukeland Sykehus som hadde undersøkt Chris like etter at han kom til rette.
Han var tydelig overbevist om at Chris var misbrukt og virket dypt ulykkelig over at han ikke hadde maktet å bevise det. Han fortalte at han ikke hadde noen videre erfaring med slike undersøkelser han som vanligvis arbeidet med slikt hadde vært bortreist da Chris dukket opp. Han hadde underlagt Chris en full medisinsk undersøkelse hvor han påviste en del gamle arr etter tidligere skader. Chris hadde vært litt utmattet, men ellers i helt fin form.
Han hadde ikke funnet noen rifter eller sprekker som kunne indikere et analt samleie, og muskulaturen i endetarmsåpningen reagerte normalt på påvirkning. Ved gjentatte anale samleier utvider muskulaturen seg, blir slapp og lite følsom. Det var med andre ord ingenting som tydet på at Chris hadde vært med på noe sånt.
Likevel fortalte han at det var mulig at Chris kunne ha hatt anale samleier, fordi påviseligheten varierer fra individ til individ. Legene kunne med andre ord bare påvise et eventuelt misbruk, de kunne aldri avvise det.[122]
Diverse prøver fra kjønnsorganet, endetarmsåpningen og munnhulen, for kjønnsykdommer, var negative.
Staff var tydelig irritert. Han måtte spørre flere ganger før legen endelig svarte «nei» på spørsmålet om det var påvist noe som helst som kunne tyde på seksuelle overgrep.
Etter legen, vitnet en politimann. Han fortalte at Chris, etter en tidligere rømming, da han kom tilbake til barnehjemmet og ble låst inne, hadde fortalt om en gutt som hengte seg på Nygårdshøyden. Chris hadde gitt en detaljert beskrivelse av det som hadde skjedd; hvor han hadde satt da han så det, hvem som hengte seg og hvordan to andre gutter hadde skåret ham ned og gjemt liket, slik gutten selv hadde ønsket. Gutten som hengte seg var en lyshåret gutt som het Svein.
Den virkelige Svein hadde mørkt hår.
Folkene på barnehjemmet hadde kjørt Chris ned på politikammeret hvor han ble med en patrulje for å vise politiet hvilket tre han hadde hengt seg i og hvor liket lå.
De fant ikke noe lik. De fant heller ikke avskrapninger i barken på den grenen gutten skulle ha hengt seg i. De hadde ikke noen savnetmelding på noen som passet til beskrivelsen. Politimannen konkluderte med at det hele var noe Chris hadde diktet opp.
Chris trakk aldri tilbake historien.
Jeg skjønte ikke hvorfor Staff laget så mye mas ut av dette; jeg hadde jo fortalt at Chris fant på slike historier. Denne hengningen var jo åpenbart noe han hadde funnet på for å komme seg ut igjen, etter å ha blitt låst inne!
Staff spurte og spurte, ville ha frem alle detaljer. Og Chris hadde fortalt mange detaljer. Jeg kjedet meg. Det hadde vært bedre å plukke fra hverandre det Chris hadde fortalt om meg.
I røykepausen ringte jeg til Asbjørn i Bergensavisen og avtalte å spise lunch i kantinen der. Jeg hadde egentlig ikke noe å ta opp med ham, men jeg var sliten. Rettssaken tok på kreftene.
Etter den korte pausen skulle en sekretær ved byretten vitne. Det var hun som hadde laget utskriften av dommeravhøret til Chris.
Pipingen ble spilt på ny og hun ble spurt om hun hadde hørt den før.
«Ja. Jeg hørte den da jeg skrev avskriften av det båndet.»
«Har du hørt den samme lyden, eller en lignende lyd på andre bånd?»
«Nei.»
Jeg ble overrasket. Voll, som spurte henne ut, virket også betenkt.
«Hvem er det som vanligvis skriver av slike bånd?»
«Jeg skriver av alle båndene fra dommer Guri Greves kontor.»
«Har du skrevet ut mange dommeravhør?»
«Ja. Det har vært en del av jobben min i tolv år.»
«Er det vanlig med tekniske feil på båndene?»
«Tidligere ble dommeravhørene vanligvis tatt på dommerkontorene, hvor utstyret er gammelt og slitt. Det var ganske vanlig med tekniske feil.»
«Kan disse vanlige feilene sammenlignes med det du nettopp hørte?»
«Nei.»
«Kan du beskrive de vanlige tekniske feilene?»
«Det er stort sett snakk om sus, eller svak innspilling, slik at det er vanskelig å høre hva som blir sagt. Jeg var litt overrasket over dette båndet, for bortsett fra sekvensene med piping var opptaket meget klart, uten tegn til dårlig lyd.»
Staff overtok utspørringen.
«Hvaslags utstyr ble brukt ved slike opptak?»
«Dommerens diktafon.»
«Og hvem kom med kassettene?»
«Vi brukte våre egne kassetter.»
«Så denne kassetten,» han holdt den opp, «er en av tinghusets kassetter?»
«Nei. Dette er en annen type enn den vi bruker. Jeg husker at jeg måtte inn i Lagmannsretten for å låne en diktafon som passet. Vi har ikke den typen i Byretten.»
«Så Guri Greves diktafon kan ikke ha blitt benyttet ved dommeravhøret?»
«Nei.»
«Og dette er helt sikkert?»
«Ja.»
«Hvis diktafon ble benyttet?»
«Det vet jeg ikke. Det må jeg eventuelt spørre Guri Greve om.»
«Du har ikke avmerket feilene i avskriften?»
«Nei.»
«Er det vanlig å ikke merke av åpenbare feil i avskriftene?»
«Når stemmene er så utydelige at jeg ikke kan være sikker på hva som blir sagt pleier jeg å markere dette med flere punktum.»
«Men det gjorde du ikke i dette tilfellet?»
«Nei. Opptaket var jo ikke utydelig. Pipelyden overdøvet alt annet.»
«Ville det ikke vært naturlig å sette en kommentar i margen?»
«Det kan kanskje sies i ettertid, men jeg tenkte ikke på det den gangen.»
«Du husker dette båndet godt? Selv om du har skrevet svært mange slike utskrifter?»
«Ja. Denne lyden var jo spesiell. Jeg hadde en del arbeid med å finne en diktafon som passet til båndet. Dessuten hendte jo dette i Fyllingsdalen, hvor jeg bor.»
Voll så svært betenkt ut. Han skjøt opp leppene, gned kinnene i håndflaten og stirret opp i taket. Han så koselig ut. Så nikket han for seg selv og sa at han ville vurdere å avhøre byrettsdommer Guri Greve. Men han påpekte at vi hadde et visst tidspress og ikke ville bli ferdig denne uken. Og neste uke var det bare tre åpne dager. Etter det ble tinghuset stengt for sommeren.
Vi tok lunsjpause.
Rolf og Paul ventet i hallen. Jeg fortalte siste nytt mens vi gikk litt frem og tilbake ute i solen. De hadde prøvd å komme inn nå var de jo ferdig å vitne, men rettsbetjenten hadde nektet dem adgang. Jeg tok det opp med Staff, som bad guttene snakke med Wangberg.
Guttene ble litt småsure da jeg måtte gå fra dem for å treffe Asbjørn.
Vi satte oss ved et bord i kantinen, fikk ett og annet skjevt blikk fra de andre bordene. Jeg brydde meg ikke lenger.
«Hvordan går det med saken?»
«Jeg vet ikke. Men det ser ikke så ille ut akkurat nå. Staff gjør en god jobb. Han har sett en hel del som har gått meg hus forbi tidligere.»
«Ja, han er jo kjent for å være dyktig.»
«Ja. Men til syvende og sist er det et spørsmål om hem juryen velger å tro på. De har ingen forutsetninger for å kunne se sannheten. Kun jeg og de to guttene kjenner den.»
«Du må være utkjørt?»
«Jeg er ganske sliten ja,» sa jeg, og smite trett.
«Jeg skjønner ikke hvordan du har holdt ut dette!»
«Vennene mine har hjulpet meg. Jeg hadde ikke klart det ellers. Men jeg er ganske opprørt over alt tullet som har stått i avisene.»
«Bergensavisen har da ikke vært så ille?»
«Journalisten har flydd inn og ut av salen. Satt der i noen minutter og trukket sine egne konklusjoner. Og den tegningen dere trykket var langt over streken. Men det kunne vært verre.»
Han lo: «Du kjenner jo pressen!»
«Ja. Jeg har vært en del av den engang.»
Vi glemte tiden, jeg kom tilbake ti minutter for sent. Staff var sint. Dommerne hadde kommet og trukket seg tilbake igjen mens de ventet på meg.
Nå var det Tove Lian Mathiesen som skulle vitne. Wangberg gikk igjennom hele saken med henne; hun fortalte i det vide og brede om hvor fælt guttene hadde hatt det, hvilken enorm påkjenning overgrepene hadde vært for dem, og hvor slem jeg var som ikke ville samarbeide med politiet. Hun husket denne saken spesielt godt og refererte nesten ordrett fra dommeravhøret til Chris.
Hun utbroderte hvor troverdige guttene hadde vært; hun så enda stakkars Chris foran seg da han «snakket ut» med henne.
Wangberg smilte fornøyd og gav ordet til Staff. «Du husker altså dette dommeravhøret med Chris svært godt?»
«Ja.»
«Kan du erindre hvems kassett dere brukte?»
«Nei. Det er jeg ikke sikker på.»
«Kan du erindre om du brakte med deg din egen diktafon?»
«Nei, det gjorde jeg ikke. Vi brukte diktafonen på dommerens kontor.»
«Og dommeren, var det byrettsdommer Guri Greve?»
«Ja.»
«Og dette er du helt sikker på?»
«Ja.»
«Har du kommet til noen forklaring på disse ulydene vi har hørt, siden sist du vitnet for oss?»
«Nei. Jeg vet ikke hva de kan komme av.»
«Vet vi nå noe sikkert om hvilken vei kassettene tok etter at opptaket var gjort?»
«Nei. Det finnes ingen dokumentasjon over det.»
«Du fortalte at Chris forklarte seg greit den første gangen dere snakket sammen. Gjorde han også det under dommeravhøret?»
«Nei. Da var han mer motvillig.»
«Kan det tenkes at han var motvillig; fordi det han fortalte faktisk ikke er sant?»
«Det tror jeg ikke.»
«Så du tro ar han snakket sant under dommeravhøret?»
«Ja.»
«Snakket han også sant da dere snakket sammen første gang?»
«Ja.»
«Kan du erindre noen særlige forskjeller på det han sa da, og det han senere sa under dommeravhøret?»
«Nei.»
«Men i dommeravhøret benekter han analt samleie? Er ikke det en signifikant forskjell?»
«Jeg synes ikke det.»
Men etter loven er det en ganske stor forskjell?»
«Det er riktig.»
«Og dette var noe du var opptatt av under dommeravhøret?»
«Det vil jeg ikke si. Det var bare en av tingene vi snakket om.»
«Kan du erindre at du på noen måte presset ham på dette punktet?»
«Nei.»
«Da skal jeg lese litt fra dommeravhøret.»
Han lese sekvensen hvor hun desperat prøver å få Chris til å si at jeg hadde tatt ham bakfra.[123]
«Og her Tove Lian Mathiesen, her avbrøt dommeren og syntes at du hadde presset ham hardt nok. Synes du at dette er en enkel og likefrem måte å spørre på?»
«Jeg ville jo helst få ham til å fortelle sannheten.»
«Sannheten!» Nå hevet Staff stemmen. «Sannheten, eller en påstand om at Jarle hadde hatt et samleie med Chris?»
«Sannheten.»
«Men du var altså ikke spesielt opptatt av om de hadde hatt analt samleie?»
«Nei.»
Staff leste et annet utdrag, hvor Tove Lian Mathiesen igjen prøvde å få Chris til å si jeg hadde hatt samleie med ham.
«Er du sikker på at du nå Chris, har fortalt alt som Jarle gjorde med deg?»«Du sier at Chris snakker sant både når han sier at Jarle har hatt analt samleie med ham og når han sier at Jarle ikke har hatt analt samleie med ham. Ser du at det er en motsetning her?»«Ja.»
«Er du sikker på at det ikke skjedde noe annet som du ikke har fortalt. Som du har glemt å fortelle meg?»
«Nei, ingenting annet.»
«Og fortsatt fastholder du at Jarle ikke tok kuken i ræven på deg?»
«Det gjorde han ikke.»
«Jeg synes det er litt merkelig at han andre...»
«Du sa du synes det er litt merkelig.»
«Ja, at han andre fikk lov?»
«Ja, jeg tenkte vel over det når jeg kom opp til ham at det var dumt av meg.»
«Du fastholder det?»
«Ja.»
«Ja.»
«Pleier dere å avhøre barn før dere foretar et dommeravhør?»
«Ja.»
«Og det er vanlig at de forklarer seg greiere den første gangen?»
«Ja.»
«Men da har dere ikke noen lydkassett, slik at man i ettertid kan høre hva som egentlig ble sagt?»
Wangberg avbrøt, mente at Staff prøvde å mistenkeliggjøre politiet.
Staff droppet spørsmålet og fortsatte.
«Kan det føles som en ekstra belastning for barna å måtte gå igjennom hele historien to ganger?»
«Det er mulig.»
«Hvorfor har dere da denne praksisen?»
«Vi må jo vite hva vi skal spørre om i dommeravhøret.»
«Må dere ikke også vite hva dere skal spørre om den første gangen?»
«Jo.»
«Pleier det å komme frem nye opplysninger i dommeravhørene, eller er historiene stort sett de samme?»
«De er stort sett like.»
«Synes du at dette er en fornuftig praksis?»
«Det er den måten vi har funnet mest hensiktsmessig.»
«Og det var fra det første avhøret du skrev en rapport, dels ut i fra et ødelagt lydbånd og dels fra hukommelsen?»
«Ja.»
«Så vi kan aldri få vite sikkert hva Chris egentlig sa den gangen?»
«Nei. Men jeg husker det fortsatt godt.»
«Husker du om Chris noengang fortalte deg hvor gammel han var da han fikk vite at Jarle var homofil?»
«Nei.»
«Betyr det at han ikke sa det, eller at du ikke husker det?»
«Jeg tror ikke han sa noe om det.»
«Kan du huske om ha fortalte deg om noen rykter som gikk om Jarle i barnehagen?»
«Nei.»
«Kan du huske om Chris fortalte deg at han visste at Jarle var homofil alt da de var i barnehagen sammen?»
Nå var Tove Lian Mathiesen forvirret. Jeg frydet meg.
«Nei, det husker jeg ikke.»
«Da skal jeg friske på hukommelsen din,» sa Staff, og leste den siste biten av samtalen fra slutten av det første båndet, hvor Chris fortalte nettopp dette.
«Erindrer du nå at Chris fortalte deg dette?»
«Nei.»
«Men du husker godt hva han ellers fortalte?»
«Ja.»
«Si meg, har du frisket opp hukommelsen din nylig, ved å lese gjennom avhøret og dommeravhøret?»
«Jeg har sett over det.»
Elegant, tenkte jeg. Staff beviste at hun ikke husket annet enn det hun hadde lest. Dersom hun hadde husket så godt som hun sa, så ville hun ha husket en såpass oppsiktsvekkende detalj. Hun satt der i vitneboksen og spilte skuespill.
«Når du snakket med Chris første gang. Hvor skjedde det?»
«På Øvsttunsenteret.»
«Hva var bakgrunnen for denne samtalen?»
«Atle Ingebriktsen og Pedagogen hadde tatt en forklaring av Chris hvor han beskyldte Jarle for seksuelle overgrep.»
«Hvordan vil du vurdere denne forklaringen? Var den slik politiet ville ha utformet den?»
Hun smilte litt.
«Nei, den var vel heller litt amatørmessig.»
«Hva med spørsmålsstillingen? Ville du ha spurt ut Chris på en tilsvarende måte?»
«Nei.»
«Var det forsvarlig å la disse personene på Øvsttunsenteret drive sin egen lille private etterforskning der oppe?»
«I ettertid kan man jo spørre seg om det. Men det viktige den gangen var å få avdekket om Chris hadde vært utsatt for overgrep.»
«Men du vil altså ikke karakterisere dette avhøret som Atle Ingebriktsen og Pedagogen foretok som profesjonelt?»
«Nei.»
«Da du snakket med Chris, var det andre til stede?»
«Ja. Pedagogen.»
«Den samme Pedagogen som noen dager tidligere tok i mot den første forklaringen til Chris, den 23. september 1992?»
«Ja.»
Staff tok en kunstpause.
«Han satt i det samme rommet hvor du snakket med Chris?»
«Ja.»
«Hvorfor satt han der?»
«Han kjente Chris. Vi ville at Chris skulle føle seg trygg.»
«Jaha... Og under dommeravhøret var der andre til stede enn deg og dommeren?»
«Ja. Pedagogen.»
«Vi snakker fortsatt om den samme Pedagogen?»
«Ja.»
«Og hva var grunnen til at han var til stede under dommeravhøret?»
«Chris var under utredning ved Øvsttunsenteret. Reglene deres sier at han ikke kunne gå noen steder uten å bli fulgt av noen derfra.»
«Selv når han var sammen med politiet?»
«Ja.»
«Si meg, ser du noe betenkelig i at Pedagogen var til stede hver gang Chris skulle forklare seg?»
«Nei.»
«Dersom Chris av en eller annen grunn ikke fortalte sannheten den første gangen han kom med påstandene, til Pedagogen; kan det ha påvirket ham gjort det vanskelig å si noe annet når Pedagogen hele tiden var til stede?»
«Det tviler jeg på. Jeg tror Chris fortalte sannheten.»
«Men tror du at Chris kanskje kunne ha snakket friere dersom Pedagogen ikke hadde vært der?»
«Nei, det tror jeg ikke.»
«Så dersom Chris opprinnelig løy, så tror du at han ville ha fortalt sannheten senere, selv om Pedagogen, som var den som tok i mot den første forklaringen, var til stede?»
«Ja, det tror jeg.»
Staff konfronterte henne med en rekke sitater fra dommeravhøret, hvor hun presset Chris, og prøvde å få henne til å innrømme at hun presset ham.
«Nei, jeg presset ham ikke. Det var vanskelig å få Chris til å snakke, så jeg måtte hjelpe ham et stykke på vei.»
Staff fortsatte med tidsperspektivet, men heller ikke her så Tove Lian Mathiesen noe påfallende i de stadige endringene. Chris snakket sant hele tiden, uansett hva han sa, så lenge det var kompromitterende mot meg.
«Vi går over til Christer. Kan du huske om også han forklarte seg greiere den første gangen dere snakket sammen?»
«Det gjorde han. Han likte ikke situasjonen da vi tok opp samtalen på video.»
«Kan det tenkes at han ikke likte situasjonen: fordi han beskrev et overgrep som faktisk ikke har skjedd?»
«Jeg tror at han fortalte sannheten.»
«Du har etterforsket mange slike saker?»
«Jeg har jobbet med overgrep mot barn i over ti år.»
«Finner du noen påfallende forskjell i karakteren av de to overgrepene det er snakk om her?»
«Nei. Det kan jeg ikke si.»
«Beskrev Chris Jarle som en voldelig person?»
«Nei.»
«Beskrev han ikke heller Jarle som en rolig, behersket og hensynsfull person?»
«Det kan du kanskje si.»
«Men han fortalte at han selv fikk bestemme hva han ville være med på, og at Jarle føyde seg etter dette?»
«Ja.»
«Og hvordan beskrev Christer Jarle?»
«Han sa at han ble voldtatt.»
«Vil du karakterisere det som en rolig, behersket og hensynsfull opptreden?»
«Nei.»
«Ser du da noen påfallende forskjell på karakteren av de to overgrepene?»
«Det var stort sett de samme handlingene som gikk igjen.»
«Herrejesus! Hvor mye forskjellig er det to gutter kan gjøre sammen? Er det ikke stort sett onani, oralsex og samleie?»
«Jo.»
«Ser du da noen forskjell i måten overgrepene skal ha skjedd?»
«Nei, egentlig ikke.»
«Er det vanlig at en overgriper oppfører seg så til de grader forskjellig fra gang til gang?»
«Det kan jeg ikke gi noe generelt svar på.»
«Men ut i fra din lange erfaring, ringte det ingen bjeller som forteller at en av dem eller begge kanskje ikke fortalte sannheten?»
«Nei.»
«Ser du noen slik mulighet nå?»
«Nei, det kan jeg ikke si.»
«Var det noe i Christer forklaring som du ikke festet lit til?»
«Ja. Den skytingen han beskrev, hvordan Jarle skjøt ham i hodet mens han flyktet var jeg skeptisk til. Jeg skyter selv, og vet at det ville være umulig å treffe et bevegelig mål med to skudd, slik som han beskrev.»
«Så du tror at han løy når det gjaldt skytingen?»
«Ja. Jarle er jo heller ikke siktet for det.»
«Hva med dette bildet av en gutt som Jarle skal ha skutt. Fester du lit til det?»
«Vi kan ikke bevise det, siden noe slikt bilde aldri ble funnet.»
«Så alt dere igrunnen tror på er selve overgrepet?»
«Ja.»
«Men Tove Lian Mathiesen, det var ikke alle som trodde på voldtekten heller?»
«Det stemmer. Men Christer sa at Jarle har voldtatt ham, så da fant vi det riktig å ta det med i siktelsen.»
«Men han sa jo også at Jarle skjøt ham?»
«Ja. Men politiet skal etterforske hva som faktisk har skjedd. Vi tror at han løy når det gjaldt skytingen.»
Voll avbrøt og sa at tiden gikk og at man ikke hadde for mye av den. Staff svarte at han var ferdig.
At Pedagogen hadde fotfulgt Chris hver gang han ble spurt ut var nytt for meg. Han hadde med andre ord aldri fått en sjanse til å trekke tilbake anklagene. De hadde gått lenger en jeg forestilte meg. Jeg var også sjokkert over at Tove Lian Mathiesen, som flere ganger hadde stått frem i avisene som en slags idealist, kunne få seg til å lyve i retten. Hun hadde vært forsiktigere enn Birger Kleppe, men hun snakket ikke sant.
Mens jeg grublet over dette, ble Christers mor fritatt fra å vitne. Staff godtok det, uten at jeg noengang fikk en god forklaring på hvorfor. Moren hadde hatt mye interessant å fortelle om Christer. Blant annet at han var en patologisk løgner.[124] Det virket som både Staff og Wangberg fryktet enhver som kunne komme i skade for å si noe sant.
Etter en kort røykepause sammen med Paul og Rolf, var det Kurts søster sin tur. Hun fortalte at hun hadde lånt Kurt leiligheten sin fra 5. til 11. september 1992. Hun hadde aldri hørt om hverken Chris eller meg. Hun ante ikke hvor Kurt befant seg for tiden.
Jeg la merke til en ukjent kvinne som satt ved siden av Løven og fulgte med saken. Paul fortalte meg senere at det var moren til Christer. Hun var langt fra uvennlig mot meg.
Det siste vitnet var en politimann som ikke hadde noe spesielt å si. Jeg husker ikke engang sikkert hva han snakket om, men mener det var om denne hengningen Chris hadde funnet på.
Om kvelden kom Tom opp. Han hadde vært bortreist. Vi hadde avtalt at han skulle snakke med Staff før han møtte i retten.
Akkurat som de andre guttene, syntes Tom det var kult å snakke med kjendisadvokaten. Jeg satt i resepsjonen på hotellet en drøy halvtime mens de snakket sammen oppe på rommet.
Tom var i fyr og flamme etterpå. Staff var drittkul!
Jeg var uten den natten og kjøpte avisene. Bergens Tidene hadde en oppsummering av saken så langt.
Bergens Tidende, 1. juli 1994Bergens Tidende hadde roet seg litt ned siden sist noe jeg var glad for. Kanskje så selv journalistene at det var noe som ikke stemte. Eller så kunne det være Martin som hadde snakket med ham; han hadde spurt en av journalistene om hvorfor de skrev så stygt om meg.
MYSTISK LYDBÅND FRA DOMMERAVHØR
Byrettsdommer Guri Greve og hennes protokollfører er sammen med erfarne tjenestemenn fra Bergen politikammer trukket inn som aktører i Gulating lagmannsrett, i forbindelse med det som høyesterettsadvokat Tor Erling Staff mener er et mystisk lydbåndopptak fra et dommeravhør på Greves kontor.
Da lydopptaket med avhøret av den påstått voldtatte 12-åringen[125] ble avspilt i utuktsaken mot en 28 år gammel homofil bergenser tirsdag, vise det seg at flere sekvenser av lydbåndet var ubrukelig.
En merkelig summelyd på lydbåndet gjorde at det var umulig å høre hva som ble sagt i to perioder på 15 sekunder[126]. Kjendisadvokaten antydet at noen kunne ha manipulert lydkassetten, men fikk ikke lagmannsrettens medhold i at båndet skulle avskjæres som bevis.
Staff mener at hans sedelighets-tiltalte klient er blitt utsatt for upålitelige utukt-anklager. Tiltalte har hevdet at den angivelige voldtatte 12-åringen hadde for vane å lyve. I retten i går bekreftet en polititjenestemann én av de vanvittige historiene guttungen skal ha fortalt[127].