J. Aase: SLS - Femte dag

| jarle aase: sls | forrige | femte dag | neste |

Femte dag
Fredag den 1. juli 1994 var jeg drit lei hele saken. Jeg hadde en ekkel følelse i magen om at noe uventet kom til å skje en følelse som hadde bygget seg opp gjennom hele uken; alt gikk liksom alt for glatt. Wangberg var hele tiden på defensiven åpenheten min rundt meg selv hadde liksom slått beina vekk under strategien hans. Jeg fryktet at han skulle begynne å slå under beltestedet.
Jeg rakk bare et par ord med Staff på hotellet før vi gikk bortover mot tinghuset.
Staff var også bekymret. Alt tydet på at Kurt og Wangberg hadde noe på gang. Jeg hadde gitt Staff alle opplysningene han trengte til å slå tilbake ethvert angrep fra Kurt. Jeg følte meg som en forræder jeg hadde på en måte senket meg ned på Kurts nivå; å fortelle drit om venner var ikke noe jeg vanligvis drev med den eneste jeg noen gang hadde utlevert var Christer. Chris og alle de andre guttene skjermet jeg så godt jeg kunne. På veien sa Staff at jeg kunne slappe av. Prøvde Kurt seg på noe kom han til å destruere ham. Jeg hadde sett Staff i aksjon og tok det litt roligere. Men jeg håpet og håpet at det aldri ville skje. Jeg var fortsatt svært glad i Kurt.
Dagens første bombe lå tikkende på bordet til Staff da vi kom inn i retten. Moren til Tom hadde i en politiforklaring dagen før fortalt at Tom var lovet 50.000 kroner for å vitne. Staff så rasende på meg og jeg fortalte ham om diskusjonen jeg og guttene hadde hatt da vi kom tilbake til leiligheten, etter å ha kjørt Chris hjem i desember. Jeg hadde aldri lovet dem noe for å vitne; jeg hadde lovet å dele en del av oppreisningen etter saken med dem dersom jeg vant. Jeg så ikke noe galt i det! Tom måtte tross alt fortelle moren at vi fortsatt var venner, fortelle at han på en måte hadde tatt parti på min side i denne saken og ville hjelpe meg. Alt jeg hadde bedt ham om var å fortelle det han husket. Jeg hadde ikke engang gått gjennom episoden med ham jeg ville ha fair play. Ingen skulle etterpå kunne komme å beskylde meg for å ha påvirket mine vitner.
Staff kalte meg en idiot.
Så snart retten var satt ble politiforklaringen lest opp og Staff sa han ville frafalle vitnet. Wangberg derimot så sin første anledning til å angripe meg og protesterte; han ville gjerne høre hva Tom hadde å berette.
Men før Tom slapp til, ville Wangberg avhøre moren hans.
Moren til Tom og Helge fortalte at hun første gang fikk høre om meg da noen fortalte at jeg og hennes yngste sønn, Helge, var venner, og at han gikk oppe hos meg. Helge hadde dagen etter klaget over at han hadde vondt i baken. Da jeg var homofil fryktet hun at jeg hadde misbrukt ham. Det viste seg heldigvis å være falsk alarm, men hun likte likevel ikke at Helge gikk hos meg. Hun skjønte ikke dette med at guttene hadde egen nøkkel og at de ikke kunne hilse på meg på Oasen.
Senere hadde hun lært at også jeg og Tom var venner, i forbindelse med at guttene hadde tatt noe hos meg. Begge sønnene hadde forbud mot å være med meg, men hun visste at Tom og noen venner hadde sporadisk kontakt med meg. Moren var svært usikker på meg. Hun visste atskillig mer enn hun sa, blant annet hadde Tom latt henne høre en del av sangene mine. Jeg syntes det var tåpelig av henne å fortelle om dette med pengene, men det virket som hun først hadde forstått det som at Tom skulle vitne falskt mot betaling. Det ville jo vært ganske ille. Hun sa til slutt at Tom hadde lovet at han bare skulle fortelle det han hadde sett og hørt. Han hadde forstått at det var viktig at han ikke løy i retten.
Og så siterte hun selvfølgelig noe hun hadde hørt meg si til Tom i gangen like før de kom inn, «jeg tror jeg vinner,» eller noe i den retningen. Jeg skjønte ikke hva det hadde med saken å gjøre. Kanskje foreldre har et spesielt forhold til det de hører i gangen på tinghuset.
Staff sendte meg i alle fall et nytt, drepende blikk.
Tom var nervøs, virket mye yngre enn femten. Wangberg hev seg over ham som en sulten gribb og ville høre om disse 50.000 kronene. Tom fortalte det som det var. Han var ikke blitt lovet noe for å vitne. Men han skulle få 50.000 dersom jeg fikk gjennomslag for en erstatning på 2.000.000 kroner.
«Synes du ikke det er litt rart å bli tilbudt så mye penger?»
«Jo, men det er jo ikke mye i forhold til to millioner!»
«Kan ikke en slik belønning friste deg til å svare slik at Jarle kommer best mulig fra det?»
Tom virket forvirret over spørsmålet.
«Nei. Jeg har jo lovet å si sannheten.»
«Og det vil du gjøre?»
«Ja.»
«Tror du virkelig at Jarle vil holde et slikt løfte som han har gitt deg?»
«Ja. Han holder alltid det han lover.»
Jeg moret meg. Wangberg kjente ikke til de 10.000 Martin hadde fått. Tom trodde ikke, han visste at jeg holdt det jeg lovet.
«Vet du om andre vitner er blitt tilbudt penger?»
«Det vet jeg ikke.»
«Kjenner Staff til disse pengene?»
«Nei, det tror jeg ikke.»
«Har du snakket med Staff?»
«Ja. Jarle kjørte meg ned til hotellet hans i går kveld.»
«Hva skjedde der?»
«Han fortalte om hvordan det ser ut her i rettssalen, spurte en del om det som hendte da Chris var oppe hos Jarle i desember og sa hva han skulle spørre om og hva jeg skulle svare.»
Det ble helt stille.
Voll avbrøt og forhørte Tom selv.
«Fortalte Staff deg hva du skulle si i retten?»
«Vel, eh, nei ikke akkurat sånn... Men han sa liksom hva han kom til å spørre om og sånn.»
Staff avbrøt og bad om å få vitne selv om hva som hadde skjedd på hotellrommet. Voll godtok dette, førte Staff opp på vitnelisten og bad Wangberg fortsette.
Tom fortalte at han hadde ringt Chris, var med å hente ham og at Chris flere ganger sa at det ikke hadde skjedd noe mellom oss. Han hadde en dårligere erindring av det hele enn jeg hadde trodd, men nå var det like greit. Ingen ville mistenke meg eller Staff for å ha avtalt hva han skulle si!
«Var det andre til stede?» spurte Wangberg.
«Ja. Hans.»
«Hvem er det?»
«En venn av meg som pleier å være hos Jarle.»
Så fortalte han litt om hva som skjedde oppe hos meg, omtrent det samme Rolf og Paul alt hadde sagt.
«Hvorfor holder du deg med Jarle?»
«Nesten alle vennene mine går der. Dessuten er han grei.»
Han sa ikke at han og jeg hadde vært i tottene på hverandre flere ganger, og at han i to lange perioder hadde vært uvelkommen hos meg.
«Pleier dere å drikke hos Jarle?»
«Nei. Han er helt i mot alkohol. Han drikker aldri selv heller. Men den dagen Chris var der fikk vi to pils hver.»
Og så slapp han dagens andre bombe, han fortalte om videoopptaket av Chris.
Jeg husker ikke om Staff spurte ham om noe.
Da Tom var gått ville Wangberg stille meg noen spørsmål. Jeg slo på mikrofonen, forberedt meg på å svare for de 50.000. Men det var ikke det Wangberg ville snakke om.
«Er denne Hans den samme personen som du nektet å oppgi navnet på da du forklarte deg mandag?»
«Ja.»
«Hvorfor ville du ikke gi oss navnet?»
«Fordi jeg ikke ønsker at han skal få problemer hjemme.»
«Men der var altså greit med Tom?»
«Jeg spurte Tom og han sa ja.»
«Det er ikke en annen grunn da?»
Han snudde seg mot juryen med utstrakt arm. Jeg skjønte ikke hva han mente før han fortsatte.
«Det er ikke mulig at Hans kanskje kan fortelle oss noe du helst ikke vil at han skal fortelle?»
Jeg ble forbauset, hadde problemer med å holde masken: han trodde jeg dekket meg selv! Det var latterlig!
«Nei!»
«Du er klar over at vi kan innkalle Hans til å vitne?»
«Det tviler jeg på. Hans er på ferie i Østen. Sånn sett hadde det ikke spilt noen rolle om jeg oppgav navnet hans.»
Wangberg virket et øyeblikk overrumplet. Så gjenvant han det sleske smilet sitt.
«Og når reiste han til Østen?»
«En uke før rettssaken startet.»
Wangberg ble usikker. Jeg hadde faktisk ikke hatt noe å tape på å oppgi navnet.
«Hva med dette videoopptaket av Chris? Har du det enda?»
«Ja.»
«Men hvorfor i all verden har du ikke fremlagt det som bevis da? Dette må jo kunne sies å være meget interessant for saken.»
«Jeg lovet Chris at jeg ikke skulle spille det av i retten.»
«Er du villig til å la oss se det nå?»
«Nei.»
Nå var folk forvirret. De aller fleste ville reddet sitt eget skinn for enhver pris. Spilte jeg høyt eller var jeg en tosk?
Voll avbrøt og så strengt på meg.
«Dersom du har denne kassetten, så anmoder jeg på det sterkeste om at den blir fremskaffet og avspilt her. Dette er et meget viktig bevis dersom Chris virkelig sier at han løy i dommeravhøret.»
«Jeg har lovet Chris å ikke spille det av i retten.»
«Hva sier forsvareren?» spurte Voll og så på Staff.
«Jeg vil anmode Jarle om å frembringe den.»
«Vel, Jarle, både jeg, aktor og forsvarer ønsker å se dette opptaket. Er du villig til å endre standpunkt?»
«Jeg har gitt mitt ord til Chris og det er forpliktende for meg. Svaret er nei!» svarte jeg tvert.
Voll stirret forbauset på meg. Jeg syntes litt synd på ham; jeg ville jo ikke skuffe ham han var den eneste i rommet jeg hadde tillit til; juryen så på det hele som underholdning mens Wangberg og Staff drev et eller annet forrykt spill seg imellom.
«Da ser jeg ikke annen råd enn at jeg ber politiet ransake leiligheten for å fremskaffe kassetten,» sa Voll. For første gang hørte jeg en sint undertone i stemmen hans.
«Jeg har forutsett dette,» svarte jeg. «Kassetten er ikke i leiligheten. Dessuten er ikke dette noen nyhet! Chris fortalte politiet at jeg hadde filmet ham da han snakket med dem i februar.»[128]
«Det får så være, jeg ber likevel politiet om å lete etter den. Om du da ikke vil ombestemme deg? Jeg håper du skjønner at det er til din egen fordel dersom denne kassetten blir spilt av.»
«Svaret er fortsatt nei!»
Voll virket nå forbanna. Han dikterte en kort kjennelse om at politiet kunne ta seg inn hjemme hos meg og beslaglegge kassetten. Jeg gav fra meg husnøkkelen og følte meg trakassert igjen. Jeg hadde lovet for pokker! Og kassetten var i sikkerhet. Om folk bare ville begynne å høre på det jeg sa, så ville alt vært så mye enklere.
Wangberg prøvde å vri det hele til at jeg var redd for at retten skulle se videoen, akkurat som han prøvde å bruke Hans mot meg. Han var begynt å slå under beltestedet. Han kunne ikke slå meg med ærlige midler. Kanskje innså han det.
I røykepausen mente Staff at jeg var en tosk som ikke bare hadde sagt at kassetten var makulert. Jeg svarte at jeg ikke så noe poeng i å lyve!
«Hva med Hans? Du skal ikke se bort i fra at han dukker opp i retten i neste uke...»
«Han er i Østen.»
«De kan få tak i ham likevel.»
«Han vil bare gjenta det Tom har sagt.»
«Ja?»
Det så ikke ut som Staff trodde meg. Han snakket om Hans flere ganger senere, liksom for å forberede meg på at alt kunne gå til helvete.
Jeg håpet at Hans ville dukke opp!
Det neste vitnet var «han tynne», denne pensjonisten Chris hevdet å ha solgt seg til. En eldgammel, liten mann med stokk i den ene hånden og en kvinne til å støtte seg på den andre siden kom inn. Skritt for skritt strevde han seg fremover. Han kunne ikke sette seg på den spinkle stolen på grunn av helsen og ble derfor stående å klamre seg til podiet, mens han skalv voldsomt. Hele tiden så ut som han skulle rase i bakken.
Voll spurte om navnet hans. Etter mye anstrengelser klarte han å uttale det.
Wangberg og Staff bad om at han ble fritatt. Dermed haltet han ut igjen, like sent som han hadde kommet. Det var helt åpenbart at han ikke var i stand til å avgi noen forklaring, like lite som han var i stand til å ha noe sexliv.
Siden han ble dimittert, ble politiforklaringen som politiet hadde tatt opp i hjemmet hans lest opp.
Han fortalte der at han kjente Chris, men at han ikke skjønte noe av disse anklagene om sex. Det var mer enn ti år siden han hadde hatt reisning. Han sa at legen hans kunne bekrefte det.
Det som ikke kom frem var at Atle Ingebriktsen lenge hadde bearbeidet Chris for å få ham til å «innrømme» dette. Mannen stod på listen over «sexmaskiner» som skulle tas. Chris hadde antakelig fortalt om ham i samme slengen som han fortalte om meg for å slippe mer mas.
Vaktmesteren i blokken min fortalte at det gikk en del kjekke gutter hos meg. Det var stort sett var de samme fjesene som gikk igjen. Han pratet med dem i blant.
Etter ham vitnet en av festdeltakerne som hadde vært i leiligheten min da jeg kom tilbake fra Oslo. Han bekreftet at Kurt og Chris var hjemme da jeg kom. Han bekreftet også at de hadde drukket en del og røyk hasj. Chris hadde holdt seg på soverommet. Meg kjente han ikke.
Jeg kjente ikke ham heller.
Det neste vitnet var en miljøterapeut. Han var på vakt på barnehjemmet på Os da Chris fortalte om denne hengingen.
Historien hadde vært så troverdig at de tok den alvorlig og kontaktet politiet.
Jeg var drit lei den historien. Det virket som om resten av retten kjedet seg også, men Staff spurte og grov.
Jeg fant Martin på en benk nede i hallen da vi tok lunsj; satte meg utslitt ved siden av ham og tente en sigarett. Fortalte hva som hadde skjedd.
«Politiet kommer til å finne den siste musikkvideoen vi laget...»
Martin var en vesentlig aktør i den filmen.
«Kommer de til å vise den i retten?»
«Jeg vet ikke.»
«Det hadde vært kult,» sa han og smilte.
Vi gikk litt rundt i gangene, Martin snakket litt med en journalist. Jeg bad han ta det rolig. Journalistene gjør som de vil uansett de kan være akkurat like grusomme som politiet.
Martin var like frustrert som meg. Han ville sloss, sloss for meg, sloss for å få en slutt på dette helvetet. Han var den egentlige hovedpersonen og fikk ikke engang komme inn for å se på! Staff ville ikke føre han som vitne. Kanskje var Martin for ærlig til å ha noen troverdighet.
Men jurymedlemmene kikket interessert på oss.
Jeg fortalte hva Tom hadde stelt i stand.
«Er han helt forbanna teit?»
«Han er dum. Men han sa sannheten og det var jo det jeg bad ham om. Selv om han gjerne kunne ha beholdt litt av den for seg selv spesielt dette med penger og navnet til Hans.»
«Skadet det han sa deg?»
«Kanskje. Men jeg vet ikke hvor mye. Det er ikke sikkert det betyr noe. Staff mente at de to millionene bare viste hvor naiv og barnslig jeg er...»
«Likevel, for et nek!»
Vi gikk ut og drakk kakao på kafeen i Kløverhuset. Som vanlig når jeg følte meg trist trøstet han meg. Jeg så inn i øynene hans, kom til at jeg elsket ham like høyt som noensinne. Jeg sa det til ham.
Wangberg prøvde å få Kurt plassert som det siste vitnet. Staff blånektet. Og nå kom han inn i salen, sverget på å snakke sant, nikket til meg og satte seg. Han var smilende, opplagt, full av selvsikkerhet.
Kurt fortalte han at han tilfeldigvis hadde truffet Chris i byen den samme dagen søsteren reiste og at Chris hadde flyttet inn.
Wangberg ville vite hvorfor han tok hånd om gutten.
«Hvorfor ikke? Han stakk jo av i ett sett uansett. Jeg kjente en gang en gutt som minnet om Chris, Svein[129], som tok livet av seg. Jeg ville ikke at det samme skulle skje med Chris. Jeg ville hjelpe ham. Det virket ikke som folkene på barnehjemmet klarte å hjelpe ham.»
«Denne Svein, var det en god venn av deg?»
«Ja.»
«Vet du om han kjente Jarle?»
«Ja det gjorde han.»
«Og han tok altså livet av seg?»
«Ja. Og jeg vet hvorfor også!»
Wangberg ville ikke vite grunnen. Wangberg ville at juryen skulle tro at jeg hadde noe med det å gjøre. Et nytt slag under beltestedet.
Kurt gjentok omtrent det samme han hadde fortalt politiet tidligere; han likte ikke at Chris ble igjen hos meg etter at bildet kom i avisen, men Chris hadde ønsket det selv.»
«Vet du om Jarle misbrukte Chris?»
«Han sier at han ikke har gjort det. Og Chris sa ingenting om det da jeg fant ham og overleverte ham til politiet.»
«Så du noen gang noe som kunne tyde på at de hadde et seksuelt forhold?»
«Nei.»
«Kjenner du Jarle godt?»
«Ikke spesielt. Han er en kamerat.»
«Når ble du kjent med ham?»
«For et par år siden.»
«Hvordan kom du i kontakt med ham?»
«Gjennom felles bekjente.»
«Har du noengang hatt noe seksuelt forhold med Jarle?»
«Nei. Jeg holder meg til damer.»
Juryen humret.
«Men du visste at Jarle var homofil?»
«Ja.»
Staff var svært forsiktig når han spurte ut Kurt. Han ville vite hvorfor han lot Chris og meg være alene, dersom han fryktet at vi kunne havne i et seksuelt forhold. Kurt innrømmet at han egentlig ikke var så veldig bekymret. Han regnet med at Chris ville gå sin vei om jeg la an på ham. Han trodde aldri at jeg ville presse Chris til noe.
Staff spurte litt om Svein. Kurt ville på ny fortelle hvorfor vennen hadde sklidd utfor. Men heller ikke Staff var interessert i grunnen (som altså, etter hans syn, var denne læreren som Kurt fortsatt hater).
Kurt fortalte hvordan han og Chris hadde arbeidet med skolearbeid og fremstod mer og mer som en helgen.
Jeg gav faen. Jeg visste ikke hvorfor Kurt hadde stilt opp for Chris, om det var for å avlede meg fra Martin, om det var fordi han hadde lyst på Chris, eller om han faktisk var idealistisk. Uansett var jeg glad for at han tok det såpass rolig at Staff slapp å ødelegge ham.
Kurt var kanskje redd for politiet, og han hadde kanskje gjort en avtale med Wangberg, men han holdt seg stort sett i nærheten av sannheten; han unnlot bare å fortelle en hel del ting.
Det neste vitnet var en eldre politimann som var tydelig irritert over å bli dradd inn i retten for å vitne om denne hengingen til Chris.
Vi tok pause. Endelig kunne jeg slappe av igjen. Det var forferdelig anstrengende å holde på den samme likegyldige masken der inne.
Dagens siste vitne var en freelance miljøarbeider fra Oslo. En av tingene han jobbet med var å ta ungdom med vanskeligheter ut i naturen for å komme innpå dem. Øvsttunsenteret hadde sendt Christer til Sørlandet på et slikt opplegg. Han fortalte at Christer hadde vært i så dårlig fysisk form at han bare klarte å gå noen få kilometer for dagen. Han hadde vært innesluttet og provoserende; beskyldt de to ledsagerne for å være homofile og vegret seg for enhver kroppskontakt. De hadde selvfølgelig reagert på dette og trodde det kunne ha sammenheng med et eventuelt seksuelt misbruk. Om Christer hadde opplevd noe sånt var også en av de tingene Øvsttunsenteret hadde bedt dem å finne ut av. Men han var instruert om å ikke på noen måte påvirke Christer; en eventuell avsløring måtte komme naturlig.
Etter et par døgn hadde oppdaget de at Christer gråt utover nettene. Han ble enda vrangere. Miljøarbeideren trodde at han hadde alvorlige problemer som han ikke klarte å bearbeide. En dag fortalte han at han kjente en grei mann som het Jarle, en han hadde vært mye sammen med meg før han kom på Øvsttunsenteret. Jeg hadde vært en god kamerat selv om jeg var voksen. Noe senere fortalte han at jeg hadde skrevet om ham i en bok. Nå var jeg ikke så grei lenger. Deretter sa han ikke mer om det.
Så en dag fortalte han at jeg hadde tatt ham på låret. Og det var det han sa.
Jeg begynte å forstå Christer bedre. Han hadde åpnet seg for meg, vist følelser. Han lurte på hva som egentlig stod i den boken for han var overbevist om at jeg hadde skrevet om ham[130], men hva? Hadde jeg fortalt om kitlingen? Det var sikkert ille nok i seg selv eller hadde jeg diktet opp historier om sex? Han var jo blitt fortalt at boken handlet om gutter jeg hadde misbrukt. Hadde jeg fortalt dette om å ha pult ham til badevakten likevel?
Etter å ha levd med frykten for rettssaken, maktesløsheten ovenfor noe fatalt jeg ikke kunne kontrollere eller påvirke, skjønte jeg hvordan denne usikkerheten må ha gnaget på nervene hans. Christer hadde stolt på meg, utlevert seg selv. Nå visste han ikke om jeg hadde misbrukt tilliten om jeg virkelig var en drittsekk. Han hadde jo fått vite på Øvsttunsenteret at jeg hadde voldtatt Chris! Plutselig begynte omfanget av denne heksejakten å gå opp for meg. Jeg fulgte intenst med i hva miljøarbeideren fortalte.
En natt hadde Christer brutt sammen i krampaktig gråt. Neste morgen var han mer eller mindre oppløst. Han hadde snufsende fortalt at faren hadde slått ham da han var liten[131]. Så fortalte han at jeg hadde tatt på ham, og plutselig, i et voldsomt raserianfall, sa han at jeg hadde voldtatt ham og en annen gutt han kjente, nemlig Chris. Han fortsatte å rase mot boken; skulle drepe meg dersom der stod noe om ham. Etter å ha fått dette ut ble Christer mer medgjørlig.
Jeg snappet etter pusten. Christer angrep meg ikke som en hevn, men i selvforsvar; for å gardere seg uansett hva jeg måtte ha skrevet om ham. Miljøarbeideren fortalte at Christer hadde likt meg svært godt og satt veldig stor pris på vennskapet vårt inntil jeg brøt lojaliteten.
Jeg følte meg dum. Jeg hadde misforstått Christer totalt. Han hadde satt minst like stor pris på vennskapet vårt som Paul og de andre, men han hadde ikke maktet å vise det. Han hadde en provoserende væremåte det var sånn han var. Tusen løse tråder samlet seg jeg forstod hvorfor han aldri hadde stjålet noe, hvorfor han alltid kom presis: han ønsket at jeg skulle like ham like godt som han likte meg. Hvordan måtte han ikke ha følt det da jeg gav ham 300 kroner og bad ham stikke til helvete ut av livet mitt!
Og da han ringte, antakelig for å spørre om boken, eller be om hjelp, hadde jeg hengt meg opp i provoseringen hans og gitt faen i ham. Mens Chris hadde snudd ryggen til meg og fortalt alt det Pedagogen ville høre så snart han hørte om boken, hadde Christer kjempet i mot, forsvart meg i sine egne tanker i over et år.
Jeg hadde misforstått ham, på samme måte som andre misforstod meg; jeg hadde målt ham ut i fra en alminnelig målestokk. Ikke alle passer der. Christer var annerledes. Øvsttunsenteret hadde tolket det på sin måte, akkurat som jeg hadde tolket det på min måte. Jeg innså at han neppe var prostituert. Det var noe han hadde sagt, et innfall han hadde hatt en måte å prøve meg ut på. Og jeg hadde fortalt til alle at han solgte seg. Mine skitne tanker hadde gitt ham et like stygt stempel som det han hadde gitt meg. Jeg hadde dårlig samvittighet jeg hadde slengt dritt om Christer mens han enda forsvarte meg og jeg hadde angrepet ham med full tyngde i samme øyeblikk som jeg hørte om anklagene hans.
Jeg ville ikke tenke på det. Jeg ville ikke unnskylde Christer; han hadde uansett gått over streken. Verden er så mye enklere når man kan se den i sort hvitt. Jeg og Martin og Paul og Chris var de snille, Øvsttunsenteret og politiet var de slemme. Christer var den onde. Jeg ville ikke ha noen annen oppfatning!
Jeg var svært tung til sinns da jeg kjørte Martin hjem, sa lite og lyttet til sangene mine. Det skjedde ikke mer i retten før neste onsdag. Staff reiste hjem.
Bønna, Rolf og et par andre kom utpå kvelden. Bønna skulle overnatte hos Paul denne natten og hos meg natt til søndag. Jeg var opptatt av Christers historier. Vi spilte inn en rekonstruksjon av det han hadde fortalt om flukten fra leiligheten på video. Den viste helt klart at det var umulig å stå opp fra sengen, ta på en treningsdrakt og komme ut på balkongen, før den flyktende gutten alt var kommet seg inn i heisen, på vei ned.
Staff ville ikke høre mer om noen videoer da jeg senere ville bruke den som bevis. Han mente jeg hadde gjort nok faenskap med videoene mine om ikke retten skulle se meg halvnaken i sengen også! Han hadde kanskje et poeng.