J. Aase: SLS - Tredje dag

| jarle aase: sls | forrige | tredje dag | neste |

Tredje dag
Onsdag den 29. juni 1994, begynte jeg å føle turen fra parkeringsplassen til hotellet som en vane.
Staff var hektisk opptatt med sakspapirene da jeg kom; ville ha mine betraktninger rundt Pedagogen. Jeg hadde ingen betraktninger om ham; for meg var han bare en skygge bak Atle Ingebriktsen det eneste jeg assosierte med ham var at han hadde fortalt Christer at jeg hadde voldtatt Chris i denne båten. På de annen side hadde Christer sagt til Chris at han hadde brutt seg inn på et kontor og lest papirene. I telefonen, tidlig på høsten, sa han også til meg at han hadde lest papirene. Jeg brydde meg ikke om den episoden; mer enn at den indikerte at folkene på Øvsttunsenteret prøvde å påvirke ham til å anklage meg. Akkurat som barnevernsvakten hadde prøvd å få Paul, Bønna og Rolf til å anklage meg. Jeg dreit egentlig i hele Pedagogen.
«Kan vi ikke komme rundt dette med Paul og Rolf?»
«Nei. Du har innrømmet at guttene var hos deg.»
«Selvfølgelig! De var jo hos meg; men det var ikke noe galt i det! Helvete politiet kom jo ikke fordi foreldrene hadde meldt dem savnet de kom fordi styreformannen trodde at jeg knullet dem! Vi visste jo for faen at de kom! Hadde vi hatt noe å skjule hadde vi bare stukket av! Loven sier...»
«Jeg vet hva loven sier! Glem det. Du blir dømt for det forholdet enten du liker det eller ikke!»
«Herregud! Man må jo ha lov til å stille opp for venner som blir satt på gaten!»
«Glem det Jarle! Vi har viktigere ting å konsentrere oss om.»
«Jeg godtar ikke å bli dømt for å hjelpe venner!»
«Det er ikke noe spørsmål om hva du godtar. Du hadde guttene hos deg. Punktum. Fortell heller om du kommer på noe mer om Pedagogen.»
Jeg bladde likegyldig i papirene.
Da retten var satt tok Pedagogen plass i vitneboksen. Han presenterte seg spesialpedagog ved Øvsttunsenteret. Jeg mislikte ham med det samme han var rolig og selvsikker på en tillært måte; hadde en total og profesjonell kontroll over kroppsspråket. Han snakket sent og tydelig, med vekt på hvert enkelt ord. Først fortalte han litt om Øvsttunsenteret og hans rolle der; for det meste den samme solskinnshistorien de pleier å profilere i pressen.
Øvsttunsenteret var en relativt ny institusjon for barn og ungdom med alvorlige adferdsavvik. Det første som skjedde når en ny klient kom til dem, var at klienten ble sperret inne i en måned for utredning, før vedkommende ble plassert i en åpnere avdeling, eller på en annen institusjon eller i «ungdomshjem», en slags fosterforeldre, som tok seg av barna over en kortere eller lenger periode. I utredningsperioden var klientene aldri alene utenfor institusjonen det fungerte omtrent som varetektsfengsling med brev og besøkkontroll.
Jeg ble forbanna med tanke på at jeg satt fire uker i varetekt, fordi retten mente jeg kunne påvirke Chris. Så lenge han var sperret inne der oppe, hadde jeg ikke den minste mulighet til å kommunisere med ham jeg ble fengslet i håp om at jeg skulle bryte sammen og ikke av noen annen grunn! Men det var jo ingen bombe. Nytt var derimot at også Atle Ingebriktsen arbeidet ved senteret. Det var interessant det satte mye i et nytt lys.
Pedagogens oppgave var å forestå selve utredningen. Han hadde utredet begge guttene. Staff hadde sagt noe om det den første dagen, men da hadde jeg ikke skjønt hva han mente; at det var mer enn én ugle i mosen i denne saken!
Da Wangberg spurte ham ut virket det nesten som de var gode kompiser. Han fortalte hvordan Chris hadde vært nedkjørt på grunn av alt misbruket av ham og fortalt en lang og trist historie om hvor stygg jeg hadde vært. Senere hadde Christer fortalt at også han kjente meg; og da han var på en skogstur, beskyldt meg for voldtekt.
Jeg hørte bare halvveis etter. Jeg hadde lest alt sammen i sakspapirene.
Det skarpe smilet til Staff da han reiste seg for å spørre ut Pedagogen undret meg han så ut akkurat som på TV. Han betraktet byttet sitt, smilte, bladde i papirene, rettet på mikrofonen og messet mer en han snakket.
«Gir det en slags stjerne i boken, om dere klarer å avdekke at et barn er utsatt for seksuelle overgrep?»
«Nei.» Pedagogen bøyde seg fremover mens han sa «n», stoppet etter tredve centimeter da han kom til «e», og uttalte en lang «i» mens hodet og overkroppen rettet seg opp igjen. Hendene lå avslappet på lårene. Han smilte diskret; virket både selvsikker og ærbødig på samme tid. Ikke en mine avslørte hva han egentlig tenkte og følte han hadde like god selvbeherskelse som meg. Bare at jeg ikke brukte den til å manipulere.
«Så det er ikke forbundet med noen form for prestisje å avdekke slike forhold?» Staff messet sakte og tydelig med et lurt smil.
Jeg skjønte ikke poenget med å prøve å få det til å se ut som Øvsttunsenteret drev frem påstandene i en intern konkurranse med andre institusjoner om hvem som var flinkest. Det var politiet som hadde vært etter meg! Jeg skiftet stilling, prøvde å ikke avsløre at jeg kjedet meg.
«Nei, overhodet ikke!»
«Og nå svarer du helt ærlig?»
«Ja.» Han klarte å ta hele turen frem og tilbake med hodet når han svarte «ja» også. Det var litt fascinerende; det ble en veldig lang «j», og en enda lenger «a».
«Så seksuelle overgrep er ikke noe dere er spesielt opptatt av?»
«Det er en av tingene vi prøver å avklare.»
«Får dere ofte klienter som er seksuelt misbrukt?»
«Vi kommer i kontakt med mange hardt belastede barn og ungdommer. Det viser seg ofte at seksuelt misbruk kan være ett av problemene deres.»
«Da Chris kom til Øvsttunsenteret, hadde dere mistanke om at han var utsatt for slike overgrep?»
«Chris hadde vært på rømmen i drøyt to uker. Vi ville vite hvor han hadde vært og hva han hadde opplevd.»
«Og seksuelle overgrep var bare én av tingene dere ville snakke med ham om?»
«Ja.»
«La dere noen form for press på Chris for å få ham til å fortelle om slike overgrep?»
«Nei. Det kom plumpende ut av ham da vi spurte hva han hadde opplevd. Det virket som dette var noe vanskelig for ham, som han hadde behov for å snakke ut om.»
Drittsekk! tenkte jeg.
«Og dere la ikke på noen måte ord i munnen hans?»
«Nei. Vi har en profesjonell pedagogisk måte å gjennomføre slike samtaler på.»
Staff tok en kunstpause og smilte vennlig til ham. Så tok han sats, øynene gnistret og han hevet stemmen dramatisk. Han skrek nesten!
«Men det du sier nå stemmer ikke med referatet dere skrev etter samtalen, gjør det vel?»
Pedagogen mistet et øyeblikk den profesjonelt imøtekommende masken. Jeg noterte meg for første gang en svak usikkerhet. Han beveget urolig på seg på stolen.
«Det husker jeg ikke.»
«Men var det ikke du som skrev dette referatet?»
«Jo.»
«Da skal jeg lese det du skrev: Atle Ingebriktsen: Vi vet at det har skjedd ting i leiligheten til Jarle mens du har vært der. Fortell om hva som har skjedd og hva dere har gjort sammen. Var det dette som ble sagt?»
«Nei. Vi spurte hva Chris hadde opplevd. Han svarte med å fortelle om overgrepene.»
«Så det som står i referatet er feil?»
«Akkurat det du leste nå er kanskje litt misvisende...»
«Misvisende?»
«Ja. Vi hadde en kort innledning før vi begynte samtalen, og det er denne innledningen det refereres til.»
«Men Pedagogen, det er ikke det som står i referatet. Her står det at dere visste at det hadde skjedd ting. Og dette står heller ikke i innledningen, det står midt nede på første side.»
«Som sagt, det var ikke slik det skjedde.»
«Så det som står i referatet er altså løgn?»
«Det er kanskje litt unøyaktig.»
«Sa dere eller sa dere ikke at dere visste at de hadde skjedd ting?»
«Vi fortalte det ikke.»
«Så referatet er altså ikke rett?»
«Det er kanskje litt unøyaktig.»
Staff tok en ny kunstpause.
«Ble Chris konfrontert med at Jarle skulle ha skrevet en bok om ham?»
«Nei.»
Nå hadde Pedagogen gjenvunnet selvbeherskelsen og nikket som før, avslappet og verdig.
«Chris ble altså ikke konfrontert med en slik bok?»
«Nei!»
«Kjente du til en slik bok?»
«Atle Ingebriktsen og Løven hadde hørt om et bokmanuskript da de var på politikammeret dagen før, men jeg kan ikke huske om de fortalte meg dette før eller etter denne samtalen.»
Staff tok sats igjen.
«Da skal jeg tillate meg å friske litt på hukommelsen din. Jeg leser fra referatet: Atle Ingebriktsen: Fortalte om at politiet under ransaking hos Jarle hadde funnet et 300 siders roman kalt Utukt. Her stod om Chris og hans venner. Hvor har du vært de siste 17 dagene? Husker du at du skrev dette?»
«Det står kanskje i referatet, men det var ikke slik det skjedde.»
«Så dette er enda en liten unøyaktighet?»
«Det kan se slik ut.»
«Fortalte dere, eller fortalte dere ikke Chris om boken?»
«Vi kan kanskje ha nevnt den for ham, men ikke slik det kommer frem i referatet. Vi kan ha nevnt den under innledningen.»
«Og hensikten med samtalen var heller ikke å få Chris til å fortelle om seksuelle overgrep?»
«Nei.»
«Kan du fortelle hvorfor dette referatet ble skrevet hvilken funksjon det var tiltenkt?»
«Etter at Chris fortalte om overgrepene, besluttet vi å skrive referatet for at politiet skulle ha noe å arbeide ut i fra.»
«Så politiet skulle altså iverksette etterforskning på bakgrunn av et åpenbart mangelfullt referat?»
«De skulle etterforske de tingene Chris fortalte.»
«Ærlig talt, synes du dette er en fornuftig fremgangsmåte?»
«I dag ville jeg vært mer nøyaktig.»
«Men du var altså ikke nøyaktig den gangen?»
«Det kan se slik ut.»
«Og du vil fortsatt benekte at Chris ble konfrontert med boken, og at dere konfronterte ham med at dere visste at det hadde skjedd ting?»
«Jeg husker ikke nøyaktig hva som ble sagt, men det som står om akkurat de to tingene i referatet er ikke helt riktig.»
Jeg begynte å bli mer interessert. Nå var Staff slik jeg likte ham!
«Men det er du som har skrevet dette dokumentet? Står det noen steder at dokumentet er feilaktig eller misvisende?»
«Nei.»
«Så da du skrev referatet, så var det dette du husket disse ordene som falt deg inn?»
«Jeg forkortet selve innledningen.»
«Hvem andre var til stede?»
«Atle Ingebriktsen.»
«Og hvor er han nå?»
«I Sveits.»
Staff trakk pusten og drakk litt vann.
«Pedagogen, forteller du sannheten nå, eller fortalte du sannheten da du skrev dette referatet?»
«Jeg forteller sannheten nå.»
«Så du løy altså da du skrev det?»
«Jeg var kanskje litt unøyaktig.»
«Og det var dette dokumentet som dannet grunnlaget for anklagene mot Jarle?»
«Ja.»
«Har du lest bokmanuskriptet?»
«Nei.»
«Var dette dokumentet vesentlig for samtalen?»
«Nei. Det var helt uvesentlig. Jeg har ikke engang sett det.»
«Og nå snakker du sant?»
«Ja.»
Staff smilte fornøyd.
«Kan du da fortelle meg om Atle Ingebriktsen lyver når han i sin politiforklaring sier at Vi hadde fått opplyst at det var beslaglagt et bokmanuskript i Jarles leilighet, hvor navnet Christer fremkom. På denne bakgrunn skulle vi avhøre Chris den 23. november, for om mulig å avdekke om han hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra Jarle.»
Nå vred han på seg som en liten unge.
«Det må Atle Ingebriktsen selv svare for.»
«Det blir jo litt vanskelig, blir det ikke, når han er i Sveits? Vi må ta stilling til om det er det du sier, eller det Atle Ingebriktsen har sagt, under ed, til politiet, som er usant.»
«Det Atle Ingebriktsen har fortalt, som du refererer til, er usant.»
«Så Atle Ingebriktsen lyver?»
«Ja.»
«Og formålet med samtalen var ikke, som Atle Ingebriktsen sier, å avdekke om Chris var utsatt for seksuelle overgrep?»
«Nei. Det var bare en av tingene vi skulle avdekke.»
«Så da Birger Kleppe forklarte seg i retten i går fortalte at Chris hadde kommet med beskyldninger mot Jarle dagen før, og at dere skulle ha en ny samtale med ham denne dagen med tanke på en anmeldelse, så løy også han?»
«Jeg kan ikke svare for hva han sa i retten i går.»
«Men det er altså ikke riktig?»
«Nei.»
Staff smilte fornøyd, drakk litt mer vann og bladde i papirene.
«Du er spesialpedagog?»
«Ja.»
«Og da har du lang erfaring med barn og ungdom?»
«Ja. Det stemmer.»
«Og du kan selvfølgelig vurdere sånn noenlunde om de bare tøyser?»
«Selvfølgelig.»
«Vil du, ut i fra denne erfaringen, vurdere det Chris fortalte til dere denne dagen, som troverdig?»
«Ja absolutt. Han virket som han hadde behov for å snakke ut om dette.»
«Også det han sa om at Jarle har et badekar i leiligheten sin?»
«Ja.»
«Vet du om Jarle faktisk har et slikt badekar?»
«Nei.»
«I går fortalte Birger Kleppe oss at det faktisk ikke finnes noe slikt badekar.»
«Javel.»
«Var det Chris fortalte om hemmelige rom også troverdig?»
«Ja.»
«Vet du om det er funnet noen slike hemmelige rom?»
«Det vet jeg ikke.»
«Da kan jeg opplyse at politiet heller ikke fant dette da de gjennomsøkte leiligheten.»
«Javel.»
«Men du vurderer likevel det Chris fortalte som sannferdig og troverdig?»
«Ja.»
«Chris fortalte at han først bodde en uke sammen med Kurt i Jarles leilighet, og deretter resten av tiden sammen med Jarle. Er det riktig?»
«Ja.»
«I ettertid har han endret denne delen av forklaringen, fortalt at han først bodde sammen med Kurt hos Kurts søster i en uke, og deretter sammen med Kurt i Jarles leilighet i en uke, mens Jarle var i Oslo. Er det riktig oppfattet av meg?»
«Ja.»
«Så det Chris fortalte om hvor han hadde vært, da dere snakket med ham denne dagen, var altså ikke sant likevel?»
«Nei.»
«Og du mener fortsatt at han var troverdig?»
«Ja.»
Staff drakk litt vann igjen og virket svært så fornøyd. Jeg var dypt imponert! Dette var bedre enn kino!
«Da går vi over til Christer. Var det du som hadde ansvaret for å utrede ham også?»
«Ja.»
Han hadde tidligere fortalte at Christer kom til Øvsttunsenteret sent på sommeren 1992, etter at moren ikke lenger klarte å ta hånd om ham.
«Var dere opptatt av om Christer hadde vært utsatt for seksuelle overgrep?»
«Ikke spesielt. Det er som sagt en av tingene vi er oppmerksom på.»
«Så du var ikke spesielt opptatt av dette. Det var liksom bare en mulighet, noe du var vár for?»
«Ja.»
«Og nå forteller du sannheten?»
«Ja.»
«Lyver da Atle Ingebriktsen, når han i sin politiforklaring forteller at man mistenkte at Christer var misbrukt: at du fikk som hovedoppgave å avdekke dette?»
«Det for stå for hans regning. Jeg skulle utrede Christer på et generelt grunnlag.»
«Pedagogen, kan du prøve å svare på spørsmålet: lyver Atle Ingebriktsen eller lyver du?»
«Jeg forteller sannheten.»
«Så Atle Ingebriktsen lyver?»
«Ja.»
«Foretok du deg noe konkret for å avdekke om Christer var misbrukt seksuelt?»
«Nei. Han kom aldri inn på noe sånt selv.»
«Fortalte du Christer om Jarle?»
«Nei.»
«Sa Christer noe om Jarle?»
«Ikke til å begynne med. På et senere tidspunkt fortalte han selv at han kjente Jarle. Men Christer var veldig opptatt av det som stod i avisene om Chris da Jarle ble arrestert så vi lurte jo på om han også kjente Jarle.»
«Ble Christer fortalt om bokmanuskriptet?»
«Han ble fortalt at det var en mann i Fyllingsdalen som skrev en bok om gutter han hadde misbrukt.»
«Kunne Christer på noen måte ha forbundet dette med Jarle?»
«Det tror jeg ikke.»
Det trodde imidlertid jeg! Hvor mange menn i Fyllingsdalen, som interesserte seg for unge gutter og skrev bøker kjente Christer?
«Kunne Christer ha fått det for seg at det stod noe om ham i denne boken?»
«Jeg vet ikke. Jeg gav ham i alle fall ikke noe slikt inntrykk.»
«Viste du noengang Christer noe på dataskjermen om Chris?»
«Som en del av utredningen brukte vi datamaskinen på kontoret mitt. Christer gjorde noen skoleoppgaver på maskinen, en slags stiloppgaver. En gang puttet han feil diskett i maskinen, da både hans og Chris diskett var merket med samme navn. Et sekund senere kom Chris oppgaver opp. Christer så dette på skjermen. Jeg slo øyeblikkelig av maskinen og satte inn den rette disketten.»
«Stod det noe på skjermen om at Chris var blitt seksuelt misbrukt?»
«Nei.»
«Og det er du helt sikker på?»
«Ja. Absolutt.»
«Og nå snakker du sant?»
«Ja.»
«Da vil jeg lese fra dommeravhøret til Christer: En ansatt ved Øvsttunsenteret viste meg på dataskjermen at Chris var blitt voldtatt av Jarle i en båt. Senere fortalte han at denne personen var deg. Lyver Christer når han sier dette?»
«Ja, det må han gjøre. Det han så var en skoleoppgave Chris hadde skrevet, som ikke nevnte et ord om seksuelt misbruk.»
«Og det er du sikker på?»
«Ja.»
«Lyver da Atle Ingebriktsen igjen, når han i sin politiforklaring sier at: Pedagogen kom inn på kontoret mitt og fortalte at Christer hadde sett en utredningsrapport vedrørende Chris da jeg et øyeblikk forlot kontoret mitt?»
«Atle Ingebriktsen må ha misforstått.»
«Misforstår også Atle Ingebriktsen når han videre siterer deg: Christer var veldig opptatt av det han hadde sett og ville snakke om at Chris var voldtatt i en båt. Han ville også vite hvem som hadde voldtatt ham?»
«Jeg kan ikke huske å ha sagt det!»
«Men dersom Christer ikke hadde sett noe sånt, så må jo Atle Ingebriktsen lyve?»
«Ja.»
«Og han sier utredningsrapport, ikke skoleoppgave. Kan du fortelle oss om det var en utredningsrapport eller en skoleoppgave han så?»
«Det er litt komplisert å forklare...»
Han gav en lang og komplisert forklaring om hvordan en PC virker, at det var et eneste rot i hva han hadde på hvilke disketter og at det når alt kom til alt, ikke var så stor forskjell på utredningsrapportene og skoleoppgavene til barna. Juryen så forvirret ut; jeg var trolig den eneste i rommet som visste nok data til å følge med i det han sa akkurat her: nemlig rent vås.
«Så det var altså ikke en utredningsrapport?»
«Nei, det var en skoleoppgave.»
«Og stod det noe om voldtekt i denne skoleoppgaven?»
«Nei.»
«Så både Christer og Atle Ingebriktsen har altså misforstått?»
«Det er mulig at Chris hadde skrevet noe om voldtekt, men Christer så bare på skjermen et halvt sekund, før jeg slo den av.»
«Men Atle Ingebriktsen sier at du fortalte ham at du var ute fra kontoret når dette skjedde?»
«Det er ikke sant.»
«Og nå har du fortalt sannheten?»
«Ja.»
«Og både Birger Kleppe, Christer og Atle Ingebriktsen lyver?»
«Ja.»
«Og nå har du fortalt sannheten også om hva som skjedde da dere intervjuet Chris?»
«Ja.»
«Og dette vil du at vi skal tro på?»
«Ja. Det er sannheten.»
Staff ristet på hodet.
«Takk. Det var alt.»
Jeg var målløs. Pedagogen mer krøp enn gikk ut av vitneboksen. Staff hadde gjellet ham! Jeg gikk bort og gratulerte Staff så snart Voll hadde forlatt salen for å ta en pause. Aldri hadde jeg sett noe lignende! Staff smilte sjenert og pratet det bort men jeg var i bedre humør enn jeg hadde vært siden saken startet.
Jeg måtte på toalettet og traff Rolf og moren på gangen utenfor. Rolf smilte overveldende til meg og spurte hvordan det gikk.
«Kjempebra!» svarte jeg. «Fyren som nettopp vitnet blåste hele saken for Wangberg. Staff plukket ham i filler!»
Moren så stikkende på meg og sa noe til Rolf om at han ikke måtte snakke med meg før han hadde vitnet. Hun visste ikke at vi snakket sammen hver eneste dag. Det så komisk ut da den lille damen tok tak i sønnen, som var nesten like høy som meg, og dro ham bortetter gangen. Før jeg gikk inn igjen hilste jeg på Paul og faren.
Det neste vitnet var en politimann. Han snakket bare et par minutter. Voll smilte og kommenterte dette uvanlig korte vitneprovet i denne saken.
Hva han vitnet om husker jeg ikke antakelig sa han noe om hvordan de lette etter Chris da han var på rømmen og langsomt sirklet ham inn til min leilighet. Chris fortalte noen jevnaldrende venner at han bodde hos en bror i øverste etasje i høyblokken. Disse fortalte det videre til foreldrene da bildet hans kom i avisen. I tillegg ringte jo også denne nabokonen min og sa hvor han var.
Nestemann ut var moren til Rolf. Hun sverget på å snakke sant, satte seg og sendte meg et drepende blikk dette blikket som fortalte at hun visste hva jeg ville (og antagelig gjorde) med Rolf. Jeg følte det litt urettferdig siden jeg ikke hadde den minste interesse av kroppen hans og siden jeg hadde brukt så mange timer sammen med ham for å hjelpe ham med å håndtere alkoholproblemet hennes. Jeg så helt uttrykksløst tilbake på henne.
«Før jeg begynner,» sa hun nevrotisk, «vil jeg fortelle hva jeg hørte Jarle si på gangen nå nettopp!»
Wangberg smilte og lot henne snakke.
«Han,» hun pekte på meg, «kom for å snakke med Rolf, noe jeg ikke likte, og sa at: Det forrige vitnet ødela hele saken.!»
Hun så triumferende på meg. Jeg hadde lyst til å koke henne i olje! Det var ikke det jeg hadde sagt! Hun snudde det på hodet, fikk det til å høres ut som min sak var ødelagt som om noen hadde kommet med et knusende vitneprov mot meg. Staff så sint på meg; jeg fikk dårlig samvittighet på hans vegne, følte på en måte at jeg hadde kastet en skygge over det fantastiske arbeidet han nettopp hadde prestert.
Damen burde vært journalist![121]
Wangberg smilte og nikket megetsigende, så på juryen og dro det maksimale ut av situasjonen. Så spurte han henne vennlig ut om hvaslags mor hun var.
Hun svarte at hun var en godt menneske, en omsorgsfull mor med en sønn i en vanskelig alder, men at de hadde det fint sammen. Hun la, uoppfordret, vekt på at hun ikke hadde et alkoholproblem.
Da politiet fortalte at Rolf hadde tilbrakt to netter hos en homofil mann var hun blitt svært redd for ham. Hun ville ikke ha noe av det! Men jeg hadde nesten hjernevasket stakkars Rolf... Selv om hun prøvde å holde ham unna meg, hadde hun flere ganger sett ham i bilen min. Nå hadde hun til og med fått høre at han hadde vært i retten dagen før, sammen med Paul og Martin. Hun ville absolutt ikke at Rolf skulle holde seg sammen med meg!
Staff stilte bare et par høflige spørsmål han mente at det bare ville virke negativt på juryen om han gikk løs på foreldrene til guttene. Så hun slapp unna med løgnene sine. Det irriterte meg.
Rolf avla eden, siden han var fylt femten. Voll spurte om han ønsket at moren skulle være til stede når han vitnet. Han svarte nei. Voll forklarte moren at hun hadde anledning til å være til stede, men at Rolf altså foretrakk at hun ventet utenfor.
Hun insisterte på å høre hva gutten hadde å si.
Rolf virket særdeles ukomfortable med situasjonen han hadde en masse han ville si, men han ville ikke si det når moren satt to meter bak og hørte på han skulle tross alt være med henne hjem etterpå! Så han ble sittende skjelvende å stamme, snakket så lavt at det nesten var umulig å høre hva han sa.
Med moren til stede følte han det nok omtrent som om han var tiltalt.
Han fortalte at han bodde sammen med moren, at de hadde det fint sammen i alle fall hadde de det ikke verre enn andre. Meg hadde han kjent i tre måneder. Han var sammen med meg fordi han syntes jeg var grei.
Nå tok han seg litt sammen; fortalte at jeg liksom var en av dem, han så ikke på meg som voksen, og han brydde seg ikke med at jeg var homofil folk måtte få være det de ville. Jeg hadde aldri lagt an på ham.
Staff stilte et par spørsmål og dimitterte ham.
Rolf var det første vitnet jeg smilte til. Jeg nikket oppmuntrende til ham da han reiste seg.
Faren til Paul overrasket meg. Han virket selvsikker og intelligent. Til min store overraskelse fant jeg ham tiltrekkende. Han hadde en naturlig sjarm.
Også han ville si noe før han begynte.
Han fortalte at Paul for noen uker tilbake fortalte at han hadde truffet meg på skolen og at jeg da hadde fortalt Paul hva han sulle si i retten. Han hadde videre overhørt en kort samtale mellom meg og Paul like før moren til Rolf skulle vitne, hvor jeg sa at «Denne saken vil jeg vinne!» Jeg måtte anstrenge meg for å beholde den likegyldige masken. Faren hadde forstått at Paul satte meg svært høyt og kom til å snakke varmt om meg, og prøvde å ødelegge vitneprovet hans ved mistenkeliggjøring. Jeg på min side var hjelpeløs; jeg kunne ikke bruke det jeg visste om ham mot ham. Paul ville ikke tillatt det.
Faren fortalte at Paul hadde vasket hos meg for lenge siden, men at han hadde grepet inn og stoppet det da de fikk vite at jeg var homofil. Etter dette visste han ikke at vi fortsatt var venner, før politiet dukket opp i påsken og fortalte at de hadde funnet Paul i leiligheten min. Han likte ikke at Paul holdt seg sammen med meg; han hadde forbud mot å gå opp til meg, men han la seg ikke opp i hva Paul gjorde ute. Han hadde sett oss spille basketball uten å bry seg med det. Selvfølgelig var han redd for Paul, men han regnet med at sønnen kunne passe på seg selv og ville si fra om det skjedde noe galt.
Alt i alt virket faren som en grei fyr, syntes jeg. Bortsett fra det han sa innledningsvis, snakket han sant og gav et helt riktig bilde; sett med hans øyne.
Jeg regnet med at Paul ville få lov til å se meg så mye han ville så snart rettssaken var over dersom jeg snakket litt med faren. Han hadde ikke noe i mot meg. Sannsynligvis skjønte han at om jeg hadde det med å misbruke gutter, og hadde lyst på Paul, så hadde det skjedd noe for lenge siden. Vi hadde kjent hverandre i over to år.
Dagens høydepunkt for meg, det jeg hadde gledet meg til, var Paul. Han kom inn døren bakerst i salen med et lurt smil om munnen, vagget spenstig over gulvet bort til vitneboksen. Han var det yngste vitnet, bare tretten år, men den som viste mest selvsikkerhet så langt selv politifolkene hadde vært nervøse. Masken min brast, jeg smilte bredt og hjertelig til ham. Han hilste med en håndbevegelse. Stilte seg foran stolen i vitneboksen og så oppmerksomt (og fortsatt smilende) på Voll.
Voll fortalte at han var for ung til å avlegge eden, men formante ham om å snakke sant likevel. Sa noe om at det var svært alvorlig om han ikke gjorde det. Paul nikket og sa at han skulle snakke sant.
Også Paul foretrakk å snakke uten å ha noen foreldre i nærheten. Faren hans respekterte det.
«Vil du fortelle selv, eller vil du at jeg skal stille spørsmål?» spurte Voll.
«Jeg kan gjerne fortelle selv,» svarte Paul, og snakket uten stans i et kvarter.
Han hadde kjent meg lenge, vi begynte med å spille basket ball sammen, og en dag ble de med meg opp. Der fortalte jeg at jeg var homofil og at politiet var etter meg, men Paul hadde aldri vært redd for at jeg skulle finne på noe. Han hadde vasket hos meg en stund. Når han ikke fikk lov til det lenger, av foreldrene, fortsatte vi som venner. Han var ofte oppe hos meg, alene, eller sammen med andre, og så på meg som en meget god venn; liksom han så på Martin og Rolf som meget gode venner. Av og til syntes han at jeg var litt barnslig, men han godtok meg som jeg var. Vi trente kampsport, spilte fotball og basketball, spiste snop, drakk brus, så på video og spilte dataspill. Han nektet å tro at jeg noensinne hadde misbrukt noen i alle fall hadde jeg aldri prøvd meg på noen han kjente og det var jo Martin jeg var forelsket i.
Paul hadde en fantastisk virkning på retten; juryen lente seg fremover og så fascinert på ham. Voll smilte. Bare Wangberg virket snuten. Jeg var dypt imponert og svært stolt over ham.
«Du har altså hørt at to gutter har beskyldt Jarle for å ha misbrukt dem, og likevel har du aldri vært redd for at Jarle skulle gjøre deg noe?» spurte Wangberg.
«Jeg tror ikke de snakker sant. Jeg kjenner Jarle.»
«Så han er bare en kamerat, liksom alle de andre kameratene dine?»
«Ja.»
«Er det ikke litt rart å ha en voksen mann som kamerat?»
«Kanskje. Men han er akkurat sånn som oss. Og han stiller alltid opp for oss når vi har trøbbel.»
«Er det ikke en mulighet for at han kan påvirke dere når han er så mye eldre?»
«Selvfølgelig. Han prøver å få oss til å ta skolen mer alvorlig og holde oss unna dop.»
«Du er ikke redd for at han kan prøve å lure dere?»
«Nei. Han er ikke sånn.»
«Får dere mye snop når dere er oppe hos ham?»
«Ja.»
«Får dere penger?»
«Det har hendt av og til når vi skal på ungdomshuset eller noe at vi har fått litt, men det er veldig sjelden.»
«Hvor mye penger er det snakk om?»
«En gang fikk jeg en hundrelapp.»
«Er det ikke litt derfor også at dere går hos ham?»
«Nei. Det har bare hendt et par ganger.»
«Liker Jarle best å ha mange gutter der, eller liker han best når dere er alene?»
«Begge deler tror jeg.»
«Har han sagt eller gjort noe som kan tyde på at han liker best å være alene med en gutt?»
«Nei.»
«Når du har vært oppe hos ham; har han tatt med seg en annen gutt inn på soverommet alene?»
«Ikke så jeg har sett.»
«Er det ikke litt merkelig at han er forelsket i Martin?»
«Kanskje. Men det er sånn han er. Martin bestemmer jo selv om han vil være venner med Jarle eller ikke.»
«Er det slik at dere av og til får smake på øl eller vin hos Jarle?»
«Nei. Han er totalavholdsmann. Han lar ikke noen drikke eller røke hasj der.»
Wangberg takket og gav slukøret ordet til Staff, som stilte en rekke lange og kompliserte spørsmål om miljøet i Fyllingsdalen og meg. Jeg skjønte ikke så mye av spørsmålene, men Paul snakket og snakket, men stor overbevisning, uten å noengang stoppe opp eller vakle. Og alt han fortalte hang i hop; ikke en eneste gang sa han noe som avvek fra hva jeg eller Rolf hadde sagt.
Staff frafalt to vitner som hadde reist på ferie; den gamle sjefen min fra barnehagen som kunne fortalt om Chris og hvordan jeg er, og en professor i psykiatri på universitetet som hadde undersøkt Christer.
Så ble retten hevet.
Jeg sa til Staff at jeg ville kommentere det foreldrene hadde sagt, spesielt det de hadde sitert meg på, men han mente det beste var å la det ligge. Dersom vi angrep det kunne det svekke meg. Han mente dessuten at det var bedre om jeg klarte å la vær å fly rundt i gangene og si sånne ting.
Martin ventet alene på meg ute på gangen, de to andre hadde reist hjem med foreldrene. Et par av jurymedlemmene hilste og smilte til oss, mens jeg begeistret fortalte ham om Pedagogen og Paul. Vi spaserte litt omkring i sentrum før jeg kjørte ham hjem og spiste middag hos min far.
Hjemme ventet Paul og Rolf på meg i stuen. Jeg gratulerte dem og fortalte Rolf om Pauls opptreden i retten. Rolf ble litt sjalu for all skamrosen av Paul. Han ville vite hva jeg syntes om hans forklaring. Jeg sa at han virket usikker og redd, men at han forklarte seg greit til tross for at moren var der.
Paul var stolt og mente at han fortjente en belønning. Da Rolf gikk hjem for å spise reiste vi til Nesttun, til denne italienske restauranten vår.
«Var jeg flink?» ville han vite, mens vi ventet på maten.
«Du tok pusten fra meg!»
«Jeg trengte jo nesten ikke å lyve.»
«Du løy ikke en eneste gang Paul. Alt du sa var sant.»
Han tenkte etter: «Du har faktisk rett. Helvete!»
«Det eneste jeg ikke likte var alt snakket ditt om snop.»
«Jeg tenkte på det mens jeg satt der, at det sikkert hørtes litt rart ut, men det glapp liksom bare ut av meg.»
«Det er greit nok. Du var kjempeflink, mye flinkere enn jeg var da jeg forklarte meg. Jeg var pissredd.»
«Tror du at du vinner nå?»
«Ja. Helt sikkert! Etter det som har skjedd så langt kan jeg ikke tape. Dere fortalte hvordan vi har det sammen og Staff beviste at en på Øvsttunsenteret har presset guttene.»
«Hva med det som skjedde i påsken?»
«Det er det eneste problemet. Staff mener at jeg ryker på det.»
«Det var jo synd. Vi skulle ha stukket av før politiet kom.»
«Nei. Herregud! Blir jeg dømt for det skal jeg si at: dersom det er en forbrytelse å stille opp for venner, så er jeg stolt over å være en forbryter!»
«Tar du hevn dersom du bare blir dømt for det?»
«Nei. Men jeg kommer jo til å skrive en bok om saken som politiet neppe kommer til å sette pris på.»
Paul spiste pizza. Jeg prøvde å få i meg en pastarett, men var fortsatt ganske mett etter middagen hos min far. Vi moret oss over de nysgjerrige blikkene denne homofile servitøren sendte oss.
Senere på kvelden var det fullt hus. Paul og Rolf stod i fokus siden de hadde vitnet. Gang på gang måtte Paul demonstrere hvordan han hadde gått mot vitneboksen.
«Hvorfor smilte du sånn til meg?» spurte han i et rolig øyeblikk.
«Jeg likte å ha deg der. Jeg kunne ikke hjelpe for det.»
«Jeg begynte å tro at jeg hadde sagt noe galt og at du satt der og lo av meg.»
«Nei jeg var bare så forbannet imponert.»