J. Aase: SLS - Annen dag

| jarle aase: sls | forrige | annen dag | neste |

Annen dag
Tirsdag den 28. juni 1994, våknet jeg, tung i hodet og uopplagt, av vekkerklokken. Jeg slepte meg inn på badet, barberte meg og dusjet. Alt jeg hadde lyst til var å krype tilbake under dynen og aldri mer stå opp. Jeg leste det som hadde stått i avisene enda en gang mens jeg spiste frokost.
Etter en kort samtale på hotellrommet gikk Staff og jeg på ny mot tinghuset. Han var litt irritert over at jeg ikke hilste på et par jurymedlemmer vi passerte i resepsjonen. Jeg sa, som sant var, at jeg ikke kjente dem igjen. Jeg har vanskelig for å huske ansikter, dessuten var jeg langt mer opptatt av avisene! Staff bare lo.
Jeg følte meg litt mer avslappet enn dagen før inne i rettssalen; satte meg ledig tilbake på benken men hendene ut til siden og ignorerte et drepende blikk fra Staff. Skulle jeg sitte her hele dagen og motta dritt, så skulle jeg i for pokker sitte behagelig! De Victorianske normene sine kunne folk ha i fred for meg! Jeg følte ingen ærbødighet for dette sirkuset og jeg gadd ikke hykle. Verden var fylt opp med nok av hykleri som det var. Jeg var uskyldig hvorfor i helvete skulle jeg sitte med hendene foldet i fanget og se angrende ut?
Jeg stønnet for meg selv og klarte såvidt å unngå å stikke hendene i lommen da vi reiste oss for dommeren. Jeg følte ingen ærbødighet, men jeg likte ham jo etterhvert, så det ville være galt av meg å såre ham.
Man hadde enda ikke fått kontakt med Atle Ingebriktsen i Sveits. Voll påla Wangberg å prøve hardere å få ham tilbake. Staff var rasende. Jeg gav faen. Jeg så fortsatt ikke at vi kunne ha noen nytte av ham. Det var Birger Kleppe som var skurken.
Først på programmet stod dommeravhørene. Rettsbetjenten satte den første kassetten med Chris på plass. Journalistene spisset ører dette var åpenbart den delen de likte best.
Tove Lian Mathiesen spurte hva han het. Chris stemme kom klar og tydelig ut i høyttalerne. Han sa hva han het og hvor han bodde.
Og så forsvant stemmen, til fordel for en kraftig støy den samme støyen jeg hadde reagert på da jeg lyttet til båndet. Jeg reagerte ikke, men det gjorde retten; Staff så forbauset på meg, Voll hevet øyebrynene. Juryen så forvirret på hverandre. Selv Wangberg mistet et øyeblikk den likegyldige holdningen sin.
Etter noen sekunder kom Chris stemme tilbake; han fortsatte å fortelle om hvor han bodde.
Noen minutter senere kom støyen tilbake. Nå grep Staff inn og krevde at båndet måtte stoppes. Han protesterte kraftig på at dette beviset kunne brukes da det helt åpenbart var behengt med alvorlige feil. Han antydet at feilene kunne være påført med hensikt. Wangberg prøvde å bagatellisere det hele, men på direkte spørsmål fra Voll, innrømmet han at han hadde hørt om feilen. Han mente imidlertid at Staff måtte godta beviset som det var siden han ikke hadde protestert tidligere. Staff innrømmet at han heller ikke hadde hørt gjennom båndet, selv om han hadde fått høre om feilen. Men han stod på sitt. Beviset måtte avvises.
Jeg var forvirret. Jeg hadde jo fortalt ham om dette og bedt ham høre gjennom båndet. Da han ikke gjorde det tok jeg det for gitt at slike feil er vanlige.
Voll kommanderte rettsbetjenten til å spille de to sekvensene med støy på ny. Etter å ha hørt brummingen to ganger til ble det en ny diskusjon. Voll spurte om Staff anklaget politiet for å ha manipulert med beviset og fikk et rundt svar tilbake. Staff torde ikke å si det rett ut. Kanskje det ville virke for fantasifullt at politiet skulle ha gjort noe sånt. Jeg var sur på ham. Men han stod altså på at beviset måtte avvises, og bad retten ta stilling til dette før det kunne avspilles. Voll sa at han ville tenke på det. Han gav ordre om å starte avspillingen av det andre dommeravhøret, videoen med Christer.
Christer startet som sagt aggressivt. Tove Lian Mathiesen snakket lenge om helt andre ting for å varme ham opp. Journalistene stakk frem hodene og fulgte interessert med på videoskjermen. Juryen satt tilbakelent som om de så på en amerikansk såpeopera. Jeg moret meg over Christers holdninger til politiet; jeg var antakelig den eneste som forsto sånn noenlunde hva som foregikk i hodet hans. Han ville ikke gjennomføre dette!
Jeg tenkte på en episode da jeg var elleve tolv år gammel. Jeg hadde snakket med min mor en kveld, etter å ha kranglet med min bestemor tidligere på dagen, og kom med en beskyldning. Min bestemor var dum og jeg ville si noe dumt om henne. Etterpå tenkte jeg ikke mer på det.
Men min mor hadde hisset seg voldsomt opp. Hun ringte og skjelte ut min bestemor, som selvfølgelig ikke skjønte noe og både gråt og bar seg. At min bestemor nektet og gjorde seg slik til gjorde bare min mor enda sintere.
Dagen etter fortalte min mor meg hvor jævlig min bestemor var, som nektet på dette, og spurte om jeg hadde fortalt sannheten. Jeg var ikke sint på min bestemor lenger, men jeg ble livredd når jeg skjønte hva jeg hadde stelt i stand, og stod på mitt. Jeg kunne ikke lenger trekke påstanden tilbake. Min mor snakket ikke med min bestemor på mange måneder. Det gikk lang tid før jeg turde å gå opp til henne igjen.
Jeg fortalte nølende hva som hadde skjedd. Min bestemor forstod og tilgav meg men vi fortalte aldri sannheten til min mor den ble for alltid vår hemmelighet.[108]
Og de ukene jeg bar på denne byrden av min ugjerning alene, var kanskje de tyngste ukene i hele barndommen min. Jeg har aldri, hverken før eller senere, hatt så dårlig samvittighet.
Etter mye frem og tilbake klarte Tove Lian Mathiesen å få Christer litt på gli ved å pense ham inn på våpeninteressen hans. Han fortalte at han eide en hagle, en Smith & Wesson kaliber 12. Christer sa at han hadde skutt en hjort med våpenet. En liten stund senere innrømmet han at det var løgn. De diskuterte et gevær Tove Lian Mathiesen hadde og kom inn på meg; Christer mente jeg var helt gal siden jeg gikk med denne avsagde haglen under jakken. Han innrømmet at han aldri hadde sett meg gå med den, men han hadde sett våpenet på kontoret mitt. Sa han. Jeg var alt for glad for at han fryktet meg til å reagere på at haglen ikke ble saget før lenge etter vi mistet kontakten.
Tove Lian Mathiesen ville vite mer om meg og spurte hvordan vi ble kjent. Han fortalte at vi traff hverandre i Sentralbadet, at vi var gode venner den gangen. Han hadde vært i leiligheten min i sentrum én gang, og blant annet skutt med luftvåpen på en blink.[109] Han fortalte at han hadde vært i leiligheten min i Loddefjord en gang. Senere besøkte ham meg i Fyllingsdalen, inntil jeg fikk en dame og ikke kunne ha ham på besøk lenger. Tove Lian Mathiesen ble forvirret over denne «damen» og ville vite om han hadde truffet henne. Hun fryktet antakelig at jeg skulle komme trekkende med en dame og spille heteroseksuell i retten.[110]
Tidlig på sommeren hadde han begynt å komme hjem til meg igjen. Nå fikk han en luftpistol, som han hadde skutt hull i gitaren min med.
Hvordan han hadde fått høre om gitaren som Tom hadde skutt hull i skjønte jeg ikke. Ikke betydde det noe heller Staff mente at det bare ville forvirre juryen om vi angrep alle slike små detaljer.[111]
Jeg moret meg, men sørget omhyggelig for å ikke vise noen følelser. Jeg skiftet sittestilling etter faste intervaller, helt uavhengig av hva som skjedde rundt meg. Ansiktet mitt var hele tiden uttrykksløst. Dersom juryen trodde på ham, og jeg satt og flirte, ville det neppe bidra til å trekke opp inntrykket av meg.
Christer fortalte dessuten at jeg var en drittsekk som hadde voldtatt Chris!
«Hvordan vet du det?»
«En ansatt ved Øvsttunsenteret viste meg på dataskjermen at Chris var blitt voldtatt av Jarle i en båt.»
«Jeg tror ikke at noen på Øvsttunsenteret viste deg det.»
«Neivel. Du kan vel for faen tro hva faen du vil!»
«Hvem var det som viste deg dette da?»
«Det sier jeg ikke for faen!»
Tove Lian Mathiesen spurte og grov inntil han til slutt kom han med det.
«Det var Pedagogen!»
Nå ville Tove Lian Mathiesen ha ham til å fortelle om den siste gangen han besøkte meg. Christer ble krakilsk igjen; la seg med på sofaen og sparket i en hylle. Skjelte ut politifolkene som han visste stod bak et speil. Protesterte vilt på at videoopptaket skulle vises i retten.
«Men, du er nødt til å fortelle dette nå, slik at retten kan høre det, og straffe Jarle for det han har gjort.»
«Men det er jo bare løgn!»
«Bare løgn alt sammen?»
«Ja. Alt sammen er bare tull.»
«Nå tror jeg ikke at du snakker sant. Nå må du fortelle nøyaktig hva som skjedde, slik som du fortalte meg sist vi snakket sammen.»
«Men jeg husker jo ikke hva jeg fortalte sist!»
Han smilte lurt, oppførte seg rart.[112]
«Du kom opp til Jarle, dere så på en video og hva skjedde så?»
«Det skjedde ingenting. Jeg gikk.»
«Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg å snakke ut om.»
«Vanskelig for faen! Det er flaut!»
«Jeg skjønner det, men Jarle har gjort noe galt, og nå må du fortelle hva han gjorde, sånn at retten kan få høre det.»
«Javel da! han voldtok meg, og så stakk jeg til helvete vekk fra den forbanna drittsekken! Snipp snapp snute, så var eventyret ute!»
«Han bare voldtok deg, sånn helt uten videre?»
«Ja! Tror du jeg bad han om å voldta meg for faen?»
«Nei Christer, det tror jeg ikke. Men du må fortelle mer detaljert om det som skjedde. Dere så på video. Hva skjedde så?»
«Han satte på en pornofilm. Jeg slo den av når jeg så det var en forbannet homofilm!»
«Du ville ikke se den?»
«Jeg er ikke homo for faen! Tror du jeg er en forpult homo?»
«Nei det tror jeg ikke at du er. Hva skjedde så?»
«Jarle tok frem to gamle bilder av en gutt, rundt tolv år gammel; på det ene bildet var han helt normal, på det andre var han skutt med en hagle. Så sa han at han at det var han som hadde skutt ham og spurte om jeg ville at han skulle skyte meg.»
«Og hva skjedde så?»
«Han tok meg i armen og dro meg inn på soverommet. Der slengte han meg hardt ned på sengen.»
«Hadde han en seng eller en madrass?»
«En madrass på gulvet.»
«Og hva skjedde videre?»
«Han kledde av seg. Jeg reiste meg opp og sparket etter pikken hans, men bommet, og han slo meg hardt i hodet, så jeg ble omtåket og falt ned igjen på madrassen.»
«Hva gjorde han med deg da, når du lå på madrassen?»
«Han trakk av meg buksen og pulte meg for faen!»
«Han pulte deg?»
«Ja.»
«Hva mener du med det?»
«Hva faen tror du jeg mener? Han smurte noe på pikken sin og stakk den inn i ræven min. Det gjorde faen så vondt!»
«Holdt han på helt til det gikk for ham?»
«Nei, han ville at jeg skulle suge ham. Jeg spurte om jeg kunne ta på meg klærne først og fikk lov til det. Og så, når jeg hadde fått på meg klærne, løp jeg ut.»
«Prøvde han å stoppe deg?»
«Ja. Han kom etter meg i en treningsdress, med et luftgevær, og skjøt meg to ganger i hodet mens jeg løp bortover balkongen. Jeg kom til heisen, klarte akkurat å komme unna før han nådde frem til heisdøren.»
«Vel Christer, nå synes jeg at du har vært veldig flink, og fortalt veldig greit hva som skjedde.»
Journalistene og juryen virket sjokkert over opptaket. De feiltolket oppførselen hans de trodde på ham! Jeg passet omhyggelig på å ikke vise noen reaksjon. Jeg kokte av raseri, men det var ingenting jeg kunne gjøre akkurat nå. Det var bare to mennesker i hele verden som visste at han løy.
Etter seansen tok retten en pause.
Jeg gikk ut på gangen og tente en sigarett mens jeg ringte til en våpenbutikk for å sjekke opp haglen hans. Det viste seg at det for mange år siden var solgt noen få Remington-hagler under navnet Smith & Wesson. Jeg tvilte sterkt på at han hadde et slikt våpen, men jeg kunne ikke bevise at han løy.
Staff var bekymret over inntrykket han hadde gitt. Jeg tvilte ikke et sekund på at han trodde på gutten selv. Det var ikke mulig å se at han løy alt han avslørte var en sterk antipati mot å forklare seg. Og det var jo forståelig nok!
Etter pausen ble Tove Lian Mathiesen satt i vitneboksen. Hun avla eden og virket svært nervøs hun satt på akkurat den samme anstrengte måten som jeg hadde gjort og klamret seg til pulten.
Voll bad rettsbetjenten spille av støyen på dommeravhøret til Chris.
Tove Lian Mathiesen innrømmet at hun hadde hørt lyden, uten å ha noen forklaring på hvordan den hadde oppstått. Hun påpekte at opptaket var gjort på et dommerkontor. Hun hadde benyttet diktafonen som stod der.
Staff bad henne redegjøre for håndteringen av slike bånd.
Hun fortalte at etter avhøret gikk båndet til avskrift hos en funksjonær i tinghuset, før politiet fikk båndet og utskriften oversendt. Det var altså umulig for politiet å manipulere med båndene. Og siden avskriften inneholdt det samme som båndet, måtte båndet ha vært ødelagt før politiet mottok det.
Staff spurte om hun visste sikkert at denne prosedyren var fulgt med dette båndet. Hun svarte at hun ikke husket.
«Er det vanlig med slike feil på dommeravhør?»
«Det hender opptakene er dårlige, der et derfor vi har gått over til video.»
«Har du hørt akkurat denne typen feil tidligere?»
«Det kan jeg ikke huske.»
Staff spurte hvorfor hun hadde makulert det andre båndet, avhøret hun hadde tatt av Chris. I politiforklaringen stod det at denne var skrevet på grunnlag av dette båndet.
«Jeg brukte det båndet som en slags kladd. Av og til er det mer praktisk å ta opp et intervju enn å notere. I dette tilfelle valgte jeg den løsningen. Jeg hadde ingen plikt til å oppbevare båndet.»
«Men du innser kanskje at det kunne hjulpet retten dersom vi hadde hatt dette båndet i dag?»
«Ja nå kan det kanskje se slik ut. Opptaket var imidlertid så dårlig at det neppe hadde egnet seg for avspilling.»
«Jaså... Men det hadde altså av god nok kvalitet til at du kunne skrive politirapporten på grunnlag av det?»
«Ja. Jeg skrev rapporten sammen ettermiddag, etter at jeg kom tilbake på kontoret så jeg hadde samtalen friskt i minne.»
«Si meg Tove Lian Mathiesen, skrev du politirapporten på grunnlag av båndet, eller på grunnlag av det du husket?»
«Begge deler. Opptaket var som sagt dårlig.»
«Så dårlig at det ikke var mulig å høre alt, så du måtte tenke tilbake for å få det riktig?»
«Ja. Det stemmer.»
«Men Tove Lian Mathiesen, dette er ikke det du har skrevet i politiforklaringen din; her står det svart på hvitt at rapporten er skrevet på grunnlag av båndet!»
«Jeg skrev den ut i fra både båndet og hukommelsen.»
«Men det er ikke det som står i politiforklaringen, er det vel?»
«Nei. Det var kanskje litt unøyaktig å skrive det sånn.»
«Si meg, kan det finnes andre unøyaktigheter i denne politirapporten?»
«Nei.»
Jeg var sjokkert. Jeg visste at det manglet en vesentlig del i den politirapporten.
«Hvorfor ble dette båndet egentlig makulert?»
«Det hadde for dårlig kvalitet.»
«Finnes det rutiner for makulering av slike bånd?»
«Nei. Ikke spesielle rutiner.»
«Så slike bånd, men sensitive opplysninger, de bare svever rundt på politihuset?»
«Nei jeg oppbevarer mine bånd på mitt kontor.»
«Og du makulerer dem der?»
«Ja.»
«Kan du fortelle hvordan du makulerer dem?»
«Jeg bruker dem på ny.»
«Så du spiller inn noe nytt oppå det gamle?»
«Ja.»
«Det er vel ikke dette man normalt kaller makulatur er det vel?»
«Kanskje ikke, men det er slik jeg gjør det.»
«Kan du huske når du makulerte dette båndet?»
«Nei.»
«Men du er sikker på at du faktisk makulerte det?»
«Ja, jeg tror det.»
«Men du er ikke sikker?»
«Båndet er i hvert fall ikke på kontoret mitt lenger.»
«Så det er bare borte? Du har det ikke lenger?»
Wangberg avbrøt, mente dette var flisespikkeri. Tove Lian Mathiesen sendte ham et takknemlig blikk. Voll hadde en betenkt mine mellom øynene. Juryen så forvirret ut. Jeg koste meg; selvsagt uten å røpe det med en mine.
Staff ville vite mer om dommeravhøret; hvem som hadde hatt båndet og hvordan det var blitt ødelagt. Det oppstod en lang og trettende diskusjon mellom ham, Wangberg og Tove Lian Mathiesen.
Jeg fikk for første gang et snev av respekt for Tove Lian Mathiesen; hun hadde åpenbart svin på skogen, men hadde likevel respekt nok for retten til å si at hun ikke husket fremfor å lyve direkte.
Vi tok lunsjpause.
Martin, Paul og Rolf ventet på meg utenfor tinghuset. Det var herlig å se dem; jeg fortalte entusiastisk om hva som hadde skjedd jeg følte at alt gikk i min favør nå. Wangberg hadde vært defensiv og i forsvarsposisjon; politiet hadde dritt seg ut i all offentlighet.
«Kan vi komme inn og se på?»
«Egentlig ikke dere skal jo møte som vitner.»
«Det er jo ikke sikkert at jeg skal vitne,» sa Martin.
«Jeg ville like å ha dere der! Dere kan jo gå inn og se hva som skjer. Det er jævlig for meg å sitte der alene!»
Jeg smilte for meg selv, jeg hadde ofte drømt om å ha Martin med meg i retten.
«Under innledende avspilling mens avhøret innholdsmessig dreide seg om fornærmedes bopel og omstendighetene omkring en nattlig rømming hørtes i 2 sekvenser hver av ca. 15 sekunders varighet kun en pipende lyd. (...) Forsvarer gjør ikke gjeldende at beviset er ulovlig ervervet. Det hevdes heller ikke at lydbåndet er blitt manipulert. (...) Forsvarer har også gjort gjeldende at man i den grad man har å gjøre med et lydbånd det er trikset med må det vurderes om båndet overhodet kan tillates avspilt. (...) Aktor har anført at sekvensene med ulyd åpenbart skyldes tekniske feil, og at det ikke er grunnlag for avskjæring. (...) Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger rettslig grunn for å avskjære bevistilbudet. (...) Beviset er ikke ulovlig ervervet, hvilket heller ikke er anført. Vilkårene for avskjæring etter strprl. § 292, 2. ledd, er åpenbart ikke til stede. (...) Begjæringen tas ikke til følge.»[113]
Voll leste kjennelsen, men la til at han ville følge nøye med på båndet og eventuelt revurdere standpunktet om det dukket opp flere feil. Han bad også Wangberg finne ut hva som egentlig hadde skjedd med dette båndet og han ville avhøre den som hadde foretatt utskriften. Jeg var skuffet men satte på den annen side pris på at retten skulle høre dette dommeravhøret! Om de ikke hadde trodd at politiet prøvde å ta meg før, så ville de skjønne det nå!
Da båndet startet satt Staff med en utskrift der jeg hadde rettet feilene på avskriften med rødt.
Chris fortalte hvordan han hadde rømt fra Os, at han hadde truffet Kurt i byen og blitt med ham hjem til søsterens leilighet.
«Så det var ikke sånn som du fortalte sist; at dere dro direkte hjem til Jarle?»
«Vi var der til neste dag, og så gikk vi til Jarle.»
«Er du sikker på at du ikke var lengre der, for det sier Kurt. At du var flere dager i leiligheten til søsteren.»
«Men så kom søsteren.»
«Ja, Kurt sier at du var der i ca. en uke.»
Han fortalte at han flyttet inn hos meg etter ca. en uke, og at jeg reiste til Oslo.
«Når var den første gangen det skjedde noe mellom deg og Jarle?»
«Når han kom tilbake fra Oslo.»
Han fortalte på en måte hva som hadde skjedd den første natten vi sov sammen, men unnlot den delen hvor han sa stopp og jeg stoppet. Det som fulgte var en ganske øm historie, hvor mye stemte med det jeg hadde fortalt ham om meg selv. Chris visste hvordan jeg tenkte og følte, og han hadde erfaring med sex. Han sa at jeg sugde ham, at han runket meg, og at det stoppet der.
«Ville han at du skulle ta kuken din inn i rumpen hans?»
«Ja.»
«Gjorde du det?»
«Nei.»
«Hvorfor ikke?»
«Fordi jeg ikke ville.»
«Hva sa han når du ikke ville?»
«Han syntes det var dumt.»
«Han syntes det var dumt?»
«Ja.»
«Men presset han deg til å gjøre det?»
«Nei.»
«Eller fikk du velge selv?»
«Jeg fikk velge selv.»
«Javel. Men så fortalte du meg om en vaselineske... Hva brukte Jarle den til?»
«Jeg vet ikke jeg. Han bare hadde den oppe i skuffen med pornoblader.»
«Ja. Men du fortalte til meg sist at han tok denne vaselinesken, og så smurte han i ræven på deg. Det fortalte du sist.»
«Det fortalte jeg sist gang, men det var ikke sant!»
«Løy du da. Er du helt sikker på at du løy?»
«Jeg løy!»
«Du sa også at han tok denne vaselinen og smurte på kuken sin.»
«Det var også løgn.»
«Var det også løgn?»
«Ja.»
«Ja, men du sa jo hvorfor han gjorde det også. Kan du huske det, hvorfor han brukte vaselin?»
«Fordi det ikke skulle gjøre vondt.»
«Ja, er det sant det da?»
«Det er ikke sant!»
«Hvordan kunne du vite at det var derfor hvis dette virkelig ikke har skjedd?»
«Hvordan jeg kunne vite hva han gjorde da?»
«Ja.»
«Jeg fikk vite det av politiet når de ransaket leiligheten, at der var vaselin, og så var det merker av kuken. Han hadde sikkert gjort det tidligere.»
«Merker av kuken hvor?»
«I vaselinesken.»
«I vaselinesken.»
«Mmmm...»
«Mmmm... Det høres litt merkelig ut. Jeg tror ikke politiet har sagt det.»[114]
«Nei, de står og åpner vaselinen.»
«Sa ikke du også til meg at når han hadde kuken inne i rumpen din så lå han og stønnet?»
«Jamen, det sa jeg ikke!»
«Så sa du at det gjorde godt, at han sa at det gjorde godt.»
«Jo det gjorde godt.»
«Ja.»
«Men han har ikke gjort det?»
«Jeg kan ikke fortelle noe som ikke er sant!»
«Nei det skal du ikke gjøre. Det er helt sikkert at du ikke skal. Men samtidig så må du ikke holde tilbake noe som har skjedd.»
«Jamen det har ikke skjedd.»
«Og Jarle vet jo hva som har skjedd...»[115]
«Ja det vet jeg. Han kan jo ikke si noe som han ikke vet!»
«Nei, det er vi enige om.»
«Ja.»
En ukjent stemme hørtes, en stemme som ikke var referert i utskriften. Staff bad om at båndet ble stoppet; han ville ha med seg den biten.
Sekvensen ble kjørt om igjen flere ganger og viste seg å være byrettsdommer Greve som avbrøt Tove Lian Mathiesen, mente at hun hadde terpet nok på dette med samleie.
Like etter at båndet ble startet opp igjen gikk døren opp. Martin, Paul og Rolf kom inn og satte seg helt bakerst. Et par av jurymedlemmene kikket nysgjerrig bort på dem mens resten av salen fulgte med på båndet.
Etter rundt fem minutter ble Staff oppmerksom på dem, kanskje fordi jeg satt og kikket i en helt annen retning enn tidligere. Han bad om at båndet ble stoppet, henvendte seg til Voll, og sa at han trodde to vitner og et mulig vitne befant seg bak i salen. Guttene så litt skremt ut, men Voll smilte betryggende til dem og spurte hvem de var. De sa navnene sine. Staff presenterte Paul og Rolf som vitner og fortalte at Martin var den mye omtalte Martin. Martin smilte fåret til juryen, som smilte nysgjerrig tilbake. Dette var et uventet innslag. Wangberg så rasende ut.
Voll bad guttene forlate salen. De gjorde tegn til meg om at de ventet utenfor. Jeg smilte fra øre til øre for første gang; jeg klarte ikke å holde på steinansiktet lenger. Men så snart guttene var ute gjenvant jeg selvkontrollen.
Båndet gikk og gikk. Staff stoppet opp iblant og påpekte feil i avskriften, men vi var forbi den mest interessante delen nå fortalte Chris om «han tynne».
Plutselig kom pipelyden tilbake. Voll rettet seg voldsomt opp og juryen så sjokkert på hverandre. Båndet ble stoppet. Wangberg smilte og fortalte at dette var slutten på det første båndet. Dette var ikke støy, men sus fra uinnspilt lydbånd. Jeg visste at han løy og skrev en lapp til Staff hvor jeg bad ham om å få retten til å spille båndet helt ut. Han så på meg. Jeg nikket. Han bad han om ordet.
«Jeg ber om at båndet blir spilt helt ut.»
«Har du en bestemt grunn?» spurte Voll overrasket.
«Bare for ordens skyld,» smilte Staff.
«Dette er helt unødvendig,» innvendte Wangberg irritert. «Vi er kommet til slutten av dette båndet. Det er ikke mer å høre!»
Voll spurte rettsbetjenten om hvor mye som var igjen. Vi var helt på slutten. Han tenkte seg litt om, før han gav beskjed om at båndet skulle spilles ut.
Staff så skarpt på meg tok jeg feil nå så dreit vi oss ut!
Pipelyden varte i ca. to minutter. Wangberg smilte overbærende, juryen var plaget av den grusomme lyden. Voll så irritert ut.
Og så brøt Chris stemme gjennom igjen.
Retten reagerte som om taket skulle falt ned! Wangberg sperret opp øynene, juryen hoppet til på stolene sine, og Voll så nesten forbanna ut. Bare Staff smilte et øyeblikk, før han la an en svært alvorlig mine.
Chris snakket om dagene i barnehagen, fortalte at han alt den gangen visste at jeg var homofil.[116] Tove Lian Mathiesens stemme var også på det siste halve minuttet av båndet.
Det Chris hadde sagt ble ført til på avskriften.
Wangberg unnskyldte seg selv og politiet så godt han kunne. Han hadde aldri opplevd noe lignende. Staff raste mot ham. Wangberg mente at man ikke kunne tro at politiet ville manipulere med bevis, og at alt vesentlig var skrevet av. Jeg lurte på hvordan i helvete han kunne han vite det og ble overbevist om at de to første sekvensene kun var en kamuflasje for denne siste sekvensen. Tove Lian Mathiesen eller Chris hadde sagt noe som noen ikke ville at retten skulle få høre. Men Voll mistenkte ikke politiet for slikt;[117] han var ikke engang sikker på om det vi hørte var en del av dommeravhøret eller opptak av noe helt annet (slik som Wangberg desperat prøvde å overbevise ham om).
Det neste båndet ble satt på. Jeg noterte meg at ulyden hadde kommet mens de snakket om han tynne, mens andre del begynte med meg. Chris fantaserte om denne filmen jeg hadde laget om meg selv og nakenbildene jeg hadde tatt av ham. Jeg hørte ikke etter jeg var alt for oppspilt over det som hadde hendt.
Det neste vitnet skulle vært Kurt. Ingen visste hvor han var, noe Wangberg ikke syntes å bekymre seg det aller minste for. Staff hisset seg opp igjen og forlangte at politiet hentet ham. Wangberg bad ham slappe av. Han skulle sørge for at Kurt møtte før eller senere. Jeg likte det ikke. Jeg likte det overhodet ikke mer og mer tydet på at Kurt hadde inngått en eller annen form for avtale.
Jeg fant guttene på gangen rett utenfor. Jeg tente en sigarett og ble stående å prate med dem, bare ti femten meter fra den røykende juryen lenger nede i gangen. Guttene og juryen kikket prøvende på hverandre. Et par av jurymedlemmene smilte oppmuntrende til meg. Jeg følte meg i toppform, smilte og pratet, var ledig og avslappet slik jeg pleide å være sammen med guttene. Staff derimot hadde tordenskyer i blikket. Jeg dreit i ham; jeg var lykkelig over at Martin var der.
Staff hev seg over meg så snart jeg kom inn i rettssalen igjen, mens vi enda var alene der inne.
«Det er greit nok at du omgir deg med gutter, men du trenger for pokker ikke å fylle hele tinghuset med dem!»
Jeg lo: «Det gjør vel ingenting vel? De har jo allerede sett oss.»
«Det gjør ikke saken bedre at de sniker seg inn i rettssalen også!»
«Hva med Birger Kleppe? Kan du gjelle ham?»
«Jeg tror du overvurderer betydningen hans i denne saken.»
«Det var han som satte det hele i gang!»
«Ja men bortsett fra det har han hatt svært lite med saken å gjøre om noe i det hele tatt.»
«Herregud! mannen hater meg jo! Han har manipulert med bevis, konfrontert Chris med boken. Han har truet meg på livet! Jeg vil at du tar ham skikkelig!»
«Overlat de vurderingene til meg,» snøftet Staff og gikk til sitt bord for å forberede seg.
Birger Kleppe virket nervøs og usikker da han kom inn for å vitne; bevegelsene var stive og nesten keitete. Han nikket formelt til meg uten å smile.
Stemmen hans var lav og ærbødig helt annerledes enn slik jeg kjente den. Det knøt seg i meg når jeg så på ham fy faen så mye drit denne mannen hadde stelt i stand!
Wangberg åpnet med å spørre ham ut om befatningen med meg. Han fortalte at Martins foreldre hadde anmeldt meg og at han i den forbindelse hadde snakket med meg to ganger. Den første gangen var jeg helt ukjent for ham.
«Hvilket inntrykk hadde du av Jarle?»
«Han virket som en intelligent og oppvakt ung mann.»
«Var han villig til å forklare seg?»
«Ja, han forklarte seg helt greit.»
«Var du noengang aggressiv eller truende ovenfor ham?»
«Nei», løy han.
«Kan han ha oppfattet deg slik?»
«Nei, det tror jeg ikke.»
«Kan Jarle ha noen bestemt grunn for å mislike deg?»
«Det er mulig, men jeg vet i så fall ikke hvorfor. Da politiet ransaket leiligheten hans denne påsken, fant vi blant annet en Filofax, en kalender og adressebok, hvor mitt navn, adresse og private telefonnummer stod nedskrevet. Det var ingen andre politifolk på listen. Jeg kunne gjerne tenke meg å få vite grunnen til at han hadde ført opp meg.» Stemmen var litt mer engasjert. Han så direkte på meg.
«Det skulle du nok likt å få vite ja!» tenkte jeg. Det klødde i knokene.
Wangberg ignorerte denne uventede og personlige kommentaren.
Birger Kleppe fortalte at han ble oppringt hjemme den 22. august 1992, da Chris kom til rette. Han reiste ned på politikammeret for å snakke med ham. To personer fra Øvsttunsenteret, Pedagogen og Løven, hadde alt snakket med ham en times tid. Chris virket utslitt. Han gjentok omtrent nøyaktig det samme som stod i egenrapporten hans.
«Sa Chris noe om seksuelt misbruk den dagen?»
«Ja han sa at han ved flere anledninger hadde runket og sugd Jarles kjønnsorgan.»
«Sa du noe om et bokmanuskript?»
«Nei.»
«Kjenner du til et bokmanuskript Jarle skal ha skrevet?»
«Det ble funnet et manuskript i leiligheten hans da denne ble ransaket to dager tidligere.»
«Kunne dette på noen måte knyttes til Chris?»
«Navnet hans var nevnt i manuskriptet.»
Deretter fortalte han om bakgrunnen for at de ville arrestere meg. Jeg fikk bekreftet antakelsen min om at de ville ha fengslet meg uansett hva jeg sa eller ikke sa.
«Var Jarle villig til å forklare seg?»
«Nei, han var taus som en østers.»
«Fant du dette påfallende?»
«Ja. Den forrige gangen jeg snakket med ham svarte han jo greit.»
Birger Kleppe fortalte at han kort tid etterpå var blitt beordret til Bergen Politikammer, som vaktsjef. Etter dette hadde han ikke hatt noen befatning med saken.
Staff overtok.
«Har du noen gang truet Jarle, eller oppført deg på en måte han kan ha oppfattet som truende?»
«Nei.»
«Da leiligheten til Jarle ble ransaket den første gangen, var du til stede?»
«Ja.»
«Kan du beskrive leiligheten?»
«Den bestod av en entre, en gang, et soverom, bad, kjøkken og stue. På soverommet var det spent opp et lerret som kunne trekkes ned over døren. Vi fant en filmfremviser og en del pornofilmer. Det så ut som meningen var å kunne se pornofilmer fra sengen.»
Han fortalte om lerretet med stor indignasjon og innlevelse, som om han avslørte en mørk og dunkel hemmelighet. Jeg forstod meg ikke på dem! Heterofile får jo for pokker porno trædd ned over parabolene sine!
«Hadde Jarle et badekar»
«Nei.»
«Er du sikker på det?»
«Ja.»
«Kan det ha vært et badekar i leiligheten tidligere?»
«Det kan jeg ikke uttale meg om.»[118]
«Men dere så ikke spor etter noe badekar?»
«Nei.»
«Fant dere noen hemmelige rom i leiligheten?»
«Nei.»
«Lette dere etter sånne?»
«Ja.»
«Kan du si noe om hvorfor?»
«Chris antydet at det kunne være slike i leiligheten.»
«Sa han noe spesifikt om hva som skulle ligge gjemt der?»
«Ja.»
«Men dere fant altså ingen hemmelige rom?»
«Nei.»
«Fant dere disse tingene Chris fortalte om, som skulle være skjult i hemmelige rom?»
«Nei.»
«Da dere ransaket leiligheten, fant dere en vaselineske?»
«Ja.»
«Kan du erindre hvor dere fant den?»
«På nattbordet.»
«Kan du erindre om denne vaselinesken var brukt?»
«Ja. Den var brukt.»
«Er du helt sikker på dette?»
«Ja.»
Jeg ble forbanna. Han løy så det rant av ham!
«Tok dere beslag i denne vaselinesken?»
«Nei.»
«Det var jo litt merkelig? Synes du ikke? Kan du erindre hvorfor dere ikke tok beslag i den?»
«Det må ha vært en forglemmelse.»
Juryen var forvirret de hadde ikke kjennskap til Chris politiforklaring. De kjente ikke betydningen av vaselinesken.
Staff virket forvirret Birger Kleppe var uangripelig. Og med hans ord mot mitt var det lite Staff kunne gjøre. Politifolk lyver ikke i retten.
«Da du ble kjent med at Chris hadde oppholdt seg i leiligheten til Jarle tok du det for gitt at Jarle hadde misbrukt ham?»
«Vi tok det ikke for gitt, men vi så på det som en åpen mulighet. Jarle hadde jo tidligere vist interesse for smågutter.»
Igjen den harde tonen, som om han avslørte noe. Kanskje trodde han jeg hadde skjult det for juryen. Eller kanskje var det bare utslag av en religiøs forvirring.
«Da dere fant dette bokmanuskriptet leste du det?»
«Nei. Men jeg bladde i det og fant navnet Christer.»
«Er dette den samme Chris som vi snakker om her i retten?»
«Det vet jeg ikke, men vi antok at det kunne være det.»
«Har dere gjort noe for å avklare dette senere?»
«Nei. Ikke så vidt jeg vet.»
«Har du på noe tidspunkt fortalt Chris om manuskriptet?»
«Nei.»
«Men du har fortalt andre om det?»
«Ja. Det ble nevnt for Atle Ingebriktsen og Løven.»
«Kan du huske når dette ble nevnt, om det var før de den 23. august 1992, da Øvsttunsenteret avhørte Chris?»[119]
«Det husker jeg ikke.»
«Til slutt kan du si noe om ungdomsmiljøet i Fyllingsdalen?»
«Det er ganske hardt. Mye småkriminalitet og en del stoff i omløp.»
«Er det slik at det er mulig å kjøpe stoff, for eksempel på Oasen?»
«Ja. Det er ting som tyder på det.»
«Så barn som henger rundt der kan kjøpe narkotika dersom de ønsker det?»
«Ja.»
«Hvordan var miljøet i 1992, da du arbeidet i Fyllingsdalen?»
«Det var mye roligere enn i dag.»
«Var det noen spesielle ungdomsgjenger som herjet der?»
«Det var enkelte grupper som holdt sammen.»
«Sier navnet Tigergjengen deg noe?»
«Det var navnet på en slik gjeng[120].»
«Vil du karakterisere den som kriminell?»
«De var innblandet i en del kriminelle handlinger.»
«Kan du gi eksempler på slike handlinger?»
«Tyverier, en del stoffmisbruk, hærverk, spilling på spilleautomater...»
«Å spille på automater er vel ikke direkte kriminelt er det vel?»
Juryen lo. Birger Kleppe smilte forlegent. Staff avdekket at han anså ting han ikke likte som ulovlig.
«Nei.»
«Var noen av de guttene det er snakk om her med i denne gjengen?»
«Chris var med i den i en periode.»
«Så Chris oppholdt seg altså i et kriminelt og stoffmisbrukende miljø i Fyllingsdalen?»
«Ja.»
Jeg var irritert på Staff. I stedet for å gjelle Birger Kleppe, noe han tross alt burde kunne klare brukte han tiden på å bevise at Chris kunne være sammen med enda mer fordervelige personer enn meg. Det var vel for fanden ikke opp til juryen å bestemme hva som var det verste av to onder!
Jeg kjeftet på Staff da retten ble hevet. Han mente at det ikke ville hatt noen hensikt å kjøre Birger Kleppe hardere. Jeg kunne ikke forvente at han skulle bruke av rettens tid til å plage folk jeg ikke likte. Jeg tenkte bittert at jeg antakelig var den eneste som ikke kunne gjøre det. Selv var jeg fritt vilt!
Da jeg kom ut stod Birger Kleppe og snakket med guttene. Han snudde seg og så nøytralt på meg. Jeg stilte meg ved siden av Martin.
«Hvorfor prøver du å få Jarle dømt for noe han ikke har gjort?» spurte Martin sint.
«Jeg prøver ikke å få ham dømt. Jeg har bare forklart hva jeg har sett og hørt.»
«Du har forfulgt Jarle i flere år,» fortsatte Martin, og rettet en dirrende pekefinger mot ham.
«Det er retten og ikke politiet som skal ta stilling til om Jarle har gjort noe galt,» svarte han påtatt rolig.
«Det hadde ikke skadet sjansene mine om du hadde snakket sant der inne,» sa jeg bittert.
«Jeg sa sannheten.»
«Det gjorde du ikke! Du løy så det rant av deg!»
«Når løy jeg?»
«For eksempel når du sa at vaselinesken var brukt. Den var ubrukt!»
«Det var den ikke.»
«Jo! Det lå en vaselineske i stuen som var åpnet, men den på soverommet var helt ubrukt. Du løy, og det vet du pokker så godt.»
Han så fortsatt like nøytralt på meg: «Jeg løy ikke.»
Jeg snøftet foraktelig: «Du løy, og du tør ikke å innrømme det! Innrømmer du det mister du jobben din.»
«Jeg snakket sant.»
«Hvorfor tror dere ikke på Jarle?» spurte Martin. «Det er meg han har lyst på! Jeg har gått opp til ham i tre år og han har aldri pult meg! Om dere ikke tror meg så kan dere jo undersøke ræven min!»
Birger Kleppe så på gutten han en gang hadde prøvd å skremme vekk fra meg: «den redde gutten» han hadde prøvd å skremme meg vekk fra. Jeg følte et stikk av primitiv triumf som gjorde meg enda mer forbanna. Martin måtte aldri bli redusert til en triumf! Jeg elsket ham; han var verdt så uendelig mye mer!
Jeg tok et par skritt mot den to meter høye mannen, så ham rett inn i øynene og ristet på hodet. Jeg følte ikke lenger noe hat mot ham; bare en dyp, dyp forakt.
«Du er en forbannet løgner, og det vet du! Fy faen!»
«Jeg er ingen løgner.»
Han snudde seg og gikk ned trappen mens guttene skrålte navnet hans etter ham.
«Hvorfor kan de ikke bare undersøke ræven min?» spurte Martin da han var gått.
«Eller min?» spurte Rolf.
«Eller min?» spurte Paul.
Jeg bare ristet på hodet. Hele systemet var så råttent, så tvers igjennom råttent!
Da vi kom hjem fortalte jeg guttene hva som hadde skjedd den dagen; alt gikk i min favør. Alt i alt var stillingen to null til meg. Wangberg hadde ikke fått inn et eneste stikk. Tvert i mot, i dag hadde han virkelig fått gjennomgå!
Etter å ha kjørt Martin hjem, spiste jeg en sen middag hos min far. Senere arbeidet jeg utover natten. Det var mye å gjøre på jobben selv om jeg var i retten.
Jeg ringte telefonsvareren til Kurt et par ganger.