J. Aase: SLS - Politiet åpner en dør

| jarle aase: sls | forrige | politiet åpner en dør | neste |

Politiet åpner en dør
Langfredag 1994 ville Paul og Rolf overnatte; de ville fylle huset med pizza, videofilmer og brus og sitte oppe hele natten. Jeg likte selvfølgelig idéen, kjørte til en bensinstasjon for å handle mens de lurte foreldrene sine til å tro at de skulle overnatte hos hverandre. Rolf hadde dessuten problemer med moren; han trengte å komme seg litt vekk. Han fortalte at moren mer eller mindre hadde kastet ham på dør.
Vi hadde fullt hus til langt ut på kvelden og var ikke alene før rundt midnatt. Dagen hadde vært begivenhetsrik, full av fart både ute og inne. Jeg køyet i totiden. Guttene holdt ut til ut på morgenkvisten. For meg var dette en ganske vanlig helg på denne tiden.
Da jeg våknet, lå Rolf i sofaen og Paul i en seng han hadde mekket ved å sette to stoler mot hverandre. Jeg vekket dem og serverte frokost. Ut på dagen gikk Rolf hjem. Paul gikk litt senere, men kom tilbake like etter. Faren hev ham ut igjen. Han hadde ikke fått lov til å overnatte hos Rolf og foreldrene var lei av at han gjorde som han ville. Vi ble sittende å prate om situasjonen hans. Han ville ikke tilbake med det første. Ville de ikke ha ham der, så skulle de få slippe! Vi ble enige om at han skulle bli en natt til, så skulle jeg kjøre ham til bestemoren, hvor han kunne bo ut påskeferien.
Mens vi snakket ringte Rolf. Han ville bli en natt til han også for å støtte Paul. Det var greit for meg. Men akkurat nå skulle Paul og jeg ut å spise middag, så det ville ikke være noen hjemme de neste par timene. (Det var bare Martin som hadde sin egen nøkkel).
Da vi var på vei ut fra parkeringsplassen et kvarter senere kom Rolf løpende mot bilen.
«Kan jeg være med?»
«Nei. Paul trenger å snakke ut. Dessuten er ikke bilen registrert for mer enn to personer. Det er sikkert kontroller nå i påsken.»
«Kan jeg vente oppe da?»
Jeg gav ham nøkkelen.
Vi kjørte over Bønes, ut til Nesttun[69], til en liten italiensk restaurant som Paul anbefalte. Det var et koselig sted, innredet i lys furu. Paul valgte et vindusbord og bestilte lasagne (til meg) og pizza (til seg). Han hadde radaren sin på og moret seg over at en tydelig homofil servitør virket forvirret over oss jeg var for ung til å være faren hans og for gammel til å være broren; dessuten oppførte vi oss omtrent som et kjærestepar like før de blir kjærester; vi snakket lavt, smilte, smålo, mumlet, hadde vårt eget velutviklede symbolspråk jeg tror ikke det var noen forutsetning å være homofil for å undre seg over oss! Men jeg fulgte med servitøren et par minutter og måtte leende innrømme at Paul hadde rett han var homofil, og han var forvirret på en imøtekommende måte som om han likte at noen levde naturlig.
Måltidet var både koselig og romantisk; Paul var avslappet, munter, men samtidig alvorlig. Han var opprørt over krisen hjemme; lurte på hva som kom til å skje. Det var ikke aktuelt for ham å krype for foreldrene og nå satt faren farlig langt nede i vrangstrupen. Paul var voksen nok til å se konflikten fra begge sider, han skjønte at faren var sint, men han godtok ikke å bli behandlet som en drittunge lenger. Foreldrene stolte ikke på ham, noe han oppfattet som dypt urettferdig siden han alltid passet godt på seg selv langt bedre enn noen andre i omgangsketsen hans (meg inkludert). Han hadde simpelthen vokst fra foreldrene. Det var tragisk andre foreldre ble lurt trill rundt av barna sine, gav dem frihet som guttene brukte til å stjele biler, gjøre innbrudd og selge dop. Pauls foreldre var overbevist om at det var nettopp dette Paul bedrev; mens han faktisk var den motsatte ytterligheten. Han var moden for frihet.
Jeg sa til ham at om jeg noensinne fikk en sønn, så ønsket jeg at han ville bli som Paul. Nøyaktig som Paul. Selv om jeg neppe ville taklet det noe bedre enn Pauls far.
Og vi snakket om andre ting.
«Skal du aldri drikke deg full?» spurte han plutselig.
«Jeg tør ikke.»
«Hvorfor ikke? Du er jo gammel nok!»
«Det er alt for lett å gjøre tåpelige ting når man er full. Jeg vil ikke at dere skal se meg sånn. Så lenge jeg er edru kan jeg styre meg selv. Og så mye trøbbel som jeg har nå; følelsene for Martin, politiet, stresset på jobben så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert på alkohol.»
«Jeg synes du skulle drikke deg full en gang likevel...»
«Hvorfor det?»
«Jeg har lyst til å se deg full...» Han smilte ertende.
«Etter rettssaken kan vi ha en fest. Da kan jeg drikke dersom du holder deg edru.»
«Jeg? hvorfor det?»
«Jeg har så stor respekt for deg, at dersom jeg friker ut, så kan du stoppe meg. Du er den eneste som kan gjøre det.»
«Ikke Martin?»
«Aller minst Martin! Det er jo ham jeg har lyst på!»
«Har du respekt for meg?»
«Jeg har mer respekt for deg enn for noen andre.»
Dette var en nyhet han likte. Han smilte anerkjennende; både til seg selv, meg og kelneren. Han hadde like stor respekt og tillit til meg, og nå mens vi satt på denne italienske restauranten, gikk det opp for meg at det ikke lenger var noen aldersforskjell mellom oss. Jeg så ikke på ham som barn eller ungdom, mer enn han så på meg som voksen vi kommuniserte på nøyaktig samme plan; vi var bare venner. Jeg begynte å gruble over om jeg hadde holdt meg så mye med unge gutter at jeg var begynt å føle og tenke som dem, eller om jeg egentlig hadde vært sånn hele livet, uten å være klar over det. Det slo meg at andre voksne, med noen få unntak, i grunnen kjedet meg noe helt forferdelig. Sammen med Martin og Paul kunne jeg være meg selv, si nøyaktig det jeg tenkte og følte og slappe helt av. Ovenfor de andre guttene hadde jeg andre roller: med Audun, en slags intellektuell kjærlighet, med Chris ømhet, med Kurt[70] begjær og kjærlighet men ovenfor de aller fleste var aldersforskjellen til stede, selv om den ikke var noen kløft. Kun ovenfor Paul og Martin var forskjellen helt uthvisket (selv om Paul altså syntes at jeg var pinlig barnslig mye barnsligere enn ham!)
Jeg så opp til Paul, liksom han så opp til meg. På en måte var vi blitt hverandres idealer.
Da vi kom tilbake kjørte jeg Rolf hjem. Han ville prøve å krangle til seg noen penger, men det ble med krangelen, så vi kjørte tilbake mens moren stirret etter bilen fra kjøkkenvinduet. Resten av dagen gikk som dagene pleide, jeg husker ikke hva vi gjorde. Om kvelden skulle guttene på dans på Ungdomshuset og jeg skulle til byen i samme ærend. Jeg valgte Theatercaféen med sine unge jenter og gutter som danset og drakk miljøet var såpass dekadent at jeg følte meg hjemme (selv om en god del av gjestene visste hvem jeg var. Blikkene deres moret meg: «Hva i helvete gjør han her?»). Jeg flørtet litt med noen jenter, lot som jeg ikke kjente Kurt, danset. Drakk et par glass Cola og litt kaffe for å holde meg våken. Humøret var på topp.
Litt over midnatt spaserte jeg over til klubben, hvor menn danset med menn og jeg danset med meg selv en times tid. Et par eldre typer fisket etter meg uten napp. Det var lenge siden jeg hadde ligget med noen, nesten to år men jeg savnet det ikke. Jeg hadde ventet så lenge at jeg kunne holde meg til jeg traff noen som var verdt det. Temmelig utslitt etter dansen slo jeg meg ned sammen med en gammel kollega fra radioen. Han hadde hørt massevis av rykter om meg og ville vite hva som var sant. Jeg forklarte at jeg foretrakk å holde meg med unge gutter, men at jeg ikke lå med dem. Han trodde på det første og lo av det andre og gav meg en historie om en fjortenåring som hadde vært kåt på ham, og som han hadde vært kåt på. Noen andre gamle venner fortalte meg om deres erfaringer med tretten fjorten år gamle gutter, som var både deilige og villige og det var de sikkert det er neppe noe videre problem å forføre en ung gutt dersom man ikke forstår signalene hans. Martin hadde virket villig nok den første gangen han var oppe hos meg, men han var langt fra forberedt til å ligge med meg.
Det var ingen som svarte da jeg ringte på. Jeg fryktet at guttene kunne ha laget så mye leven at politiet hadde hentet dem; i så fall stod jeg uten nøkkel til leiligheten min. Jeg rygget bilen bort til blokken og parkerte under adkomstbalkongen til første etasje. Låste den og klatret opp på taket. Derfra nådde såvidt opp til balkongen. Jeg heiste meg opp, svingte meg over betongrekkverket, og håpet at ingen så meg og trodde jeg var en innbruddstyv. Vel inne i blokken tok jeg heisen opp og ringte på døren min. Inne var det helt stille. Døren var låst. Jeg la skulderen prøvende mot den uten den rikket seg en millimeter. Passelig forbanna var jeg i ferd med å sparke den opp, da jeg hørte Paul og Rolf. De kom gående over plassen nedenfor. På den andre enden kom styreformannen mot dem. Guttene gikk forbi ham og rundt hjørnet, mens han stod stille og skulte olmt etter dem. Jeg tok heisen ned.
«Heisann, hvorfor gikk dere ikke inn?»
«Styreformannen så på oss han så ut som han hadde tenkt å stoppe oss.»
«Drit i ham! Vi går inn.»
«Har du leiet film?»
«Yes! Den ligger i bilen.»
Vi gikk opp på plassen igjen, hvor styreformannen møtte oss med et surt ansikt.»
«Du kan ikke parkere her!» knatret stemmen hans i mot meg.
«Jeg vet det. Jeg hadde mine grunner.» Stemmen min var nøyaktig like sur og autoritær som hans. Jeg tilpasser meg alltid til klimaet når jeg snakker med ubehagelige personer.
«Se til å få flyttet den!»
Jeg lurte på om jeg skulle slå ham ned eller flytte bilen. Valgte det siste. Satte meg inn og kjørte bort til plassen min. Guttene ventet ved inngangen.
På vei mot dem, stoppet styreformannen meg igjen.
«De to guttene skal ikke opp til deg!»
«Det angår deg ikke.»
«Jo! Jeg er sjef her! De skal ikke opp!»
Jeg trakk likegyldig på skuldrene.
«De skal opp. Punktum.»
«Da ringer jeg til politiet! Det kan bli etterforskning av det!» sa han triumferende; som når en liten drittunge påstår at hans pappa er sterkere enn din pappa.
«Javel? Og hva så? Vi gjør ikke noe ulovlig.»
«Er det ikke ulovlig å ta smågutter opp klokken to om natten?»
«Nei. Og nå gidder jeg ikke å kaste bort mer tid på deg.»
Jeg gikk.
Like etter var jeg nede igjen for å hente lakenet mitt på vaskerommet. Tom og Hans hadde mistet et aksebeger i det tidligere på dagen. Styreformannen stod i hallen og så triumferende på meg. Jeg tippet at han ventet på snuten. Hvor dum går det an å bli?
«Jeg tror politiet kommer,» sa jeg.
Guttene ble nervøse.
«Skal vi stikke?»
Skulle vi stikke? Bøye oss for idiotiet? Gi dem næring til den allerede frodige fantasien?
«Hvorfor det? Vi gjør ikke noe ulovlig. Dessuten kommer de neppe til å bryte seg inn.»
Vi diskuterte litt frem og tilbake. Jeg avfeide argumentet om at jeg kunne få trøbbel. Var det noe jeg ikke var redd for nå, så var det trøbbel! Det ville være meningsløst å gi etter for press fra fantasifulle treskaller uansett hvilke forestillinger de måtte ha. Jeg nøyde meg med å barrikadere døren.
Så pratet vi litt og satte på filmen.
En halvtime senere ringte det på. Ikke fra klokken nedenfor, men fra ringeklokken rett utenfor. Guttene ble tause. Jeg slo av TV-en.
«Hva skjer nå?» spurte Paul matt.
«Jeg vet ikke,» svarte jeg. «Da de lette etter Chris ringte de på noen ganger før de gikk.»
«Kjører du meg ut til min bestemor i morgen?»
«Ja. Kan du gå hjem i morgen?» Jeg så spørrende på Rolf.
«Ikke noe problem. Min mor kommer til å lage et helvete, men jeg er vant til det.»
Det ringte på igjen. Så banket det hardt og brutalt på døren. Et øyeblikk etterpå ringte telefonen.
Vi satt i våre egne tanker. Paul smilte litt og betraktet meg. Muttheten gikk over i en fandenivoldsk munterhet. Jeg rullet tre sigaretter. Haglen lå i bilen jeg håpet at de ikke ville finne den; ikke fordi jeg var redd for problemer men fordi jeg ikke hadde råd til å erstatte den akkurat nå. Og det var såpass hett rundt meg at jeg trengte den for å holde gjengene på avstand. Dersom politiet tok den, og gjengene fikk vite at jeg var ubevæpnet, ville de snart nok tvinge meg til å sloss.
Lyset gikk; vi ble sittende i mørke. Så kom det tilbake. I det samme slo CD spilleren seg på og sendte musikk ut fra høyttalerne. Jeg hoppet bort og slo den av.
«Tror du de hørte det?» spurte Paul.
«Jeg vet ikke.»
De slo av og på lyset noen ganger, så ble det stille. Vi hørte stemmer utenfor. Det ringte på igjen. Og de banket på nytt. Plutselig kom noen sterke brak mot døren, i det de prøvde å slå den inn. Siden politiet (utenfor Hollywood) ikke behersker karate, forble døren igjen. Det gav meg noen minutter mens de hentet en slegge i en av bilene. Jeg ringte til Joachim og forklarte hva som stod på, bad ham reise ned på kontoret for å sikre ringpermen med de private brevene mine. Jeg ønsket ikke å gi politiet innsyn i korrespondansen med Staff.
«Kommer de nå?» spurte Paul. Rolf satt taus.
«Snart.»
Jeg tok frem to hundre kroner og gav dem hundre hver.
«Her er penger til tobakk, dersom de sender dere på barnehjem eller noe.»
«Takk.»
Noen voldsomme brak avslørte at døren omsider gav etter. Barrikaden raste sammen.
«Nå kommer de...» sa jeg lavt.
En lyskjegle fra en lommelykt sveipte et par ganger gjennom stuedøren, mens de undersøkte soverommet og badet. En halvskallet snut fant oss i stuen.
«De sitter her inne!» ropte han.
To politifolk kom inn i stuen. Vi satt helt tause. Så dukket det opp to til; en av dem, Nils Askvik fra barnevernsvakten, kjente jeg igjen fra Bergensavisen han yndet å profilere seg selv der, mens han kalte homofile menn for «jævla rompiser». Jeg noterte meg at ølvommen hans stod i forhold til fordommene.
En av dem ringte og fortalte at de hadde brutt seg inn; at det var full klaff. Jeg flirte. Rolf så hatefullt på dem og utbrøt hissig: «No har dåkkar virkelig dritt på draget!»
Politifolkene så forbauset på ham.
«Nei, det har vi ikke!»
«Jo, det har dåkkar!» istemte Paul sint.
«Hva gjør dere for noe her da?» spurte han halvskallete.
Ingen av oss svarte.
«Synes du dette er lurt,» spurte han og så på meg.
Jeg stirret kaldt tilbake. Kjente at jeg ikke var det minste nervøs. Tok frem tobakken og rullen en ny sigarett. Rolf spurte om han kunne få en, Paul så bedende på meg. Jeg rullet en til hver av oss. Så satt vi der, omgitt av svartkledde politifolk og flirte og røkte; mens politifolkene virket mer og mer forvirret.
Det største sjokket for dem av antakelig at vi hadde klær på oss.
«Vi satt og så på en film,» sa jeg surt, «kan vi sette den på igjen?» Det var det første og det eneste jeg sa til dem.
De svarte benektende. Jeg gav forsåvidt faen. Det eneste som plaget meg var at Paul og Rolf skulle få problemer på grunn av styreformannens sexfantasier men livet er nå engang sånn.
Etter tyve minutter kom enda en politibil. Den kom for å hente meg.
Nils Askvik, tjukken fra barnevernsvakten, påsto at jeg var farlig og kom til å lage problemer det fløt etter hans mening av kniver i leiligheten. Hvordan kniver kan flyte vet jeg ikke, men det er vel slik enkelte opplever verden.
Siden jeg nå var farlig fikk jeg håndjern på meg. Jeg fulgte med en politimann og en politikvinne, uten å si noe eller gjøre noen annen motstand enn å sette opp et foraktfullt flir.
Som vanlig spurte de om hva jeg het og om jeg hadde noen kallenavn, nede på politikammeret. Jeg svarte surt hva jeg het. Jeg gav dem de opplysningene de hadde krav på etter loven og ingenting annet.
I heisen bladde en kvinnelig snut gjennom lommeboken min. Hun fant passfotoet av Martin, julepresangen han hadde gitt meg bildet som var blitt det aller mest verdifulle jeg eide. Hun stirret på det, og så på meg.
«Hvem er dette?»
«Ingen kommentarer.»
«Vi vil finne ut hvem det er uansett.»
«Javel.»
«Kan du ikke være litt behjelpelig?»
«Nei.»
Hun puttet bildet i lommen med en likegyldig bevegelse. Jeg mobiliserte min samlede viljestyrke for å ikke bryte sammen.
På ny havnet jeg i fyllearresten.
Dagen etter, søndag, ringte Staff politiet. Å si at han hadde vært rasende dekker liksom ikke han hadde uttrykt i juridiske vendinger fraser som på menneskespråk bare har sin parallell i det arabiske ordtaket «måtte loppene fra tusen kameler bite seg fast i ballene dine!» Da jeg fikk overrakt røret med Staff i, forklarte jeg ham kort hva som hadde hendt og spurte hva som var på gang. Politiet hadde (fantasifulle som de er) planer om å varetektsfengsle meg; men de måtte snakke med guttene først. Om jeg ble fengslet var avhengig av hva de fortalte. Jeg lo og fortalte at de ikke kom til å fortelle det politiet ville høre.
Senere på dagen kom en vakt og åpnet celledøren.
«Advokaten din er her.»
Jeg gikk ut jeg visste at Staff var i Oslo og at han hadde påskeferie. Jeg hadde ingen planer om å slå meg til ro med en av de dresserte advokatpudlene politiet i Bergen benytter. Jeg stirret surt på advokaten og sa at Staff var min forsvarer.
«Jeg er Kim Gerdts. Jeg jobber sammen med Staff og er tilfeldigvis i Bergen i påsken.»
Jeg likte ham med det samme; brukte en knapp time på å sette ham inn i livet mitt.
«Lå du med guttene?»
«Nei. Det fungerer ikke sånn. Vi er venner. For å holde på vennskapet deres må jeg holde fingrene fra fatet.»
Han trodde på meg han var kanskje den første ukjente voksne jeg hadde snakket med om forholdet mitt til unge gutter, som trodde på meg. Han lovet å få meg ut.
Ut på ettermiddagen kom en høy etterforsker jeg ikke hadde hatt den tvilsomme fornøyelsen av å snakke med tidligere, inn til meg, og spurte om jeg ville forklare meg.
«Nei.»
Han så forbløffet på meg og spurte sint: «Nekter du å forklare deg for politiet?»
«Ja,» flirte jeg.
«Javel! Det er din rett!» Han gikk med raske, sinte skritt tilbake til heisen; den heisen hvor politiet beviselig ikke banker opp arrestanter; den heisen der de dagen før, en gang for alle, hadde passert min grense for tilgivelse.
Dagen etter, i tolvtiden, slapp de meg ut.