J. Aase: SLS - Offerlammet Paul

| jarle aase: sls | forrige | offerlammet paul | neste |

Offerlammet Paul
Så snart jeg kom ut i slapsværet gikk jeg til Torvalmenningen og ringte til Joachim fra en av automatene. Han fortalte at han hadde varslet Staff så snart han ikke fikk kontakt med meg søndag. Det føles godt å ha venner!
Jeg ruslet videre til busstoppet i kulden og tok bussen hjem.
Leiligheten var ryddet. Det forundret meg for politiet pleier å legge ned hele sin sjel i å grise til. Men døren var helt ødelagt. Vaktmesteren måtte låse opp en kjetting han hadde brukt for å stenge den. Han var dypt sjokkert over styreformannen og lovet å fikse døren tidlig neste morgen selv om styreformannen hadde gitt ham uttrykkelig beskjed om å ikke gjøre det.
En halvtime etter var de der. Jeg stod midt i stuen og ventet. Martin kom bort til meg gav meg en lang og varm klem; holdt rundt meg, og i armene hans forsvant uhyggen fra arresten. Det var dette jeg hadde lengtet desperat etter de siste to døgnene.
De andre guttene satte seg uten å se på oss eller kommentere noe.
«Hva skjedde?» spurte jeg etter å ha fortalt kort om mine opplevelser, som stort sett var å stirre inn i veggen i en naken celle.
De fortalte at da jeg var gått, ble de kjørt rett hjem. Foreldrene hadde selvfølgelig blitt forferdet (jeg har ingen vanskeligheter med å forestille meg hva de ble fortalt). Dagen etter, søndag, måtte de til avhør. Og når de kom inn på dette ble Paul forbanna.
«Det var helt jævlig! Akkurat sånn som du har advart oss om! De prøvde hele tiden å få meg til å si at vi hadde ligget sammen spurte gang på gang de samme spørsmålene; om du hadde kledd av deg foran oss, om du har runket oss, eller om vi har vært nødt til å runke deg eller om du har runket foran oss. Igjen og igjen! Og når jeg sa nei, så sa hun bare oppgitt at jeg burde fortelle sannheten. Og så sa hun at noen gutter trengte litt tid på seg til å bearbeide overgrepene, og at jeg måtte komme tilbake til dem når jeg bestemte meg for å fortelle det som egentlig skjedde oppe hos deg!
Jeg sa alt som det var, og de trodde bare at jeg løy! Det nyttet ikke hva jeg sa de bare trodde ikke på meg. Det var helt forbanna jævlig! De hadde bestemt seg for hva som hadde skjedd! Du vil føle det mye bedre når du har fortalt hva som egentlig har hendt oppe hos Jarle.»
Rolf hadde opplevd det samme.
Martin satt blek og hørte på, tydelig sjokkert. Jeg var rasende!
«Prøvde de å presse dere med noe?»
«Nei,» sa Paul. «De bare trodde at jeg løy. Og det trodde min far også! Han har ikke snakket om noe annet enn hvor glad jeg er i den forbanna pikken din!»
«Helvete! Skjønner dere nå hvorfor jeg ikke liker politiet?»
«Jeg hater dem i alle fall!» sa Paul sammenbitt.
«Var det ikke du som ville bli snut?»
«Jo. Men nå vet jeg at de er noen forpulte jævler. Akkurat sånn som du sa.»
«Vel, da har du jo lært noe av dette...»
«Ja...» Han så ned. Avhøret hadde gått verre inn på ham enn han klarte å uttrykke. Og jeg skjønte ham. Det er jævlig å ikke bli trodd. Jeg visste det bedre enn noen.
Det var Martin som hadde ryddet. Han hadde kommet opp søndag formiddag og funnet leiligheten i et eneste kaos; trodde at jeg var gått berserk igjen og ryddet stedet for å muntre meg opp. Telefonen ringte like etter at han var ferdig. En ukjent stemme spurte hvem han var. Han fortalte nøyaktig hva stemmen hadde med det å gjøre, inntil stemmen presenterte seg som politiet. Da hev han på røret og stakk. Senere på dagen, da han traff Rolf og Paul, fikk han vite hva som hadde hendt.
Jeg takket ham, følte en veldig hengivenhet og en dyp takknemlighet for at jeg hadde disse vennene.
Noen dager senere, ved middagsbordet, hadde Pauls far fortalt at han hadde sett at Paul og meg spilte basket tidligere på dagen. Han gav Paul lov til å være sammen med meg, så lenge vi holdt oss ute. Og han kommenterte at jeg så adskillig yngre ut enn jeg var. Paul hadde ikke sagt stort, men moret seg over det hele senere på dagen, oppe hos meg.
«Snart godtar han at vi er venner,» sa jeg fornøyd.
«Ha! Sikkert! Han kommer aldri til å la meg få lov til å komme opp her.»
«Vi får vente til jeg har vunnet denne forpulte rettssaken, så kan jeg snakke med ham; det virker jo som han kan være ganske ok.»
«Han er en drittsekk!»
«Det skader ikke å prøve...»
Paul var enig når han tenkte seg litt om.
Et par uker etter påske satt Paul og jeg og pratet. Klokken ble mange, som den pleide, og han kvidde seg til å gå hjem.
«Jeg blir helt sikkert kastet ut igjen!»
«Ikke noe problem. Da kommer du bare opp her.»
«Og så kommer politiet og tar deg igjen...»
«Og så driter de seg ut enda en gang...»
«Og de tar meg...»
«Og det er verre! Men om din far hiver deg ut, så er det egentlig ikke så mye de kan si!»
«Ikke annet enn at de plasserer meg på barnehjem!»
«Det ville være jævlig.»
«Det er bedre enn å bo der nede!»
«Nei ikke tro det Paul. Å bo på barnehjem er skikkelig jævlig!»
«Jeg vet ikke...»
«Nei, men jeg vet. Jeg har hatt mange venner som har bodd der og ingen av dem har likt det. Du bør unngå barnehjem.»
«Kanskje jeg kan bo hos min bestemor?»
«Kanskje. Har du snakket med henne om det?»
«Nei. Men hun er helt annerledes enn dem. Hun er mye mer lik deg. Egentlig skulle jeg ønske at jeg kunne bodd her.»
«Hvor ville du sovet?»
«Du kunne sovet i stuen.»
«Det vil ikke gå. Vi ville aldri fått lov. Men jeg hadde likt det.»
«Jeg også. Faen og!»
Til slutt gikk han hjemover. En time senere var han på døren igjen.
«Hva skjedde?»
«Han laget et helvete!»
«Og?»
«Jeg firte meg ut fra vinduet.» Han lo. Han hadde hatt et rep liggende gjemt på rommet for en slik anledning. En gang hadde han hoppet ned, men da han bodde i tredje etasje var det en heller rystende opplevelse som han ikke planla å gjenta. Jeg visste hvordan det føltes; vinduet hans var i omtrent samme høyde som vinduene i klasserommet mitt på grunnskolen...
«Kan du hente tauet?»
«Henger det der enda?»
«Ja. Jeg fikk ikke tak i det. Det rakk ikke helt ned. Enden hang så høyt oppe at jeg ikke rakk opp.»
«Jeg skal prøve.»
Jeg trakk på meg en sort bukse. Utenpå en amerikansk treningsjakke tok jeg den mørke jakken, men jeg lot den grå hetten henge utenpå. Så tok jeg på meg hetten og gikk. I hånden hadde jeg et merkelig redskap jeg hadde laget for anledningen; en plaststang med en renneløkke av elektrisk ledning i enden. Tanken var å få renneløkken rundt repet, stramme den, og trekke hele stasen ned. Paul mente at repet hang for høyt for meg også. Og han hadde som vanlig rett.
Jeg snek meg gjennom skogen bak blokken hans og fant tauet; lirket det inn i løkken og trakk. Men tauet satt bom fast. Etter en halvtime måtte jeg bare gi opp alternativet var å heise meg opp til vinduet hans; noe jeg ikke så på som noen god ide Gud vite hva foreldrene hans ville ha trodd om de fant meg hengende der!
Jeg gikk tilbake gjennom den mørke skogen, ut på en like mørk vei. Mens jeg gikk nedover en bakke kom en bil opp bak meg, fulgte meg nedover i samme tempo som jeg gikk. Jeg motsto fristelsen til å snu meg jeg ville helst ikke bli sett i området i tilfelle Paul var etterlyst. Men da bilen fortsatte å følge etter meg skjønte jeg at det var snuten. Igjen. Jeg gikk uforstyrret videre.
Bilen stoppet, dørene gikk opp. De ropte på meg. Jeg snudde meg langsomt mot dem; to sortkledde djevler, som kom mot meg i lyset fra billyktene. Jeg bestemte meg for å være hyggelig med dem for en gangs skyld. Å bli arrestert mens Paul satt og ventet på meg oppe i leiligheten hadde liksom ingen hensikt.
«Nåvel,» sa Pompel, «hvem har vi her? Kan du ta av deg hetten?»
Jeg tok av meg hetten og så likegyldig på dem.
«Jaså, er det denne mannen...»
«Kjenner du ham?» spurte Pilt.
«Jada,» sa Pompel og smilte. «Og hva gjør du ute så sent?»
«Går en tur,» svarte jeg uttrykksløst. Det var ingen grunn til å overdrive vennligheten.
«Hva har du i hånden?»
«Noe jeg fant borte i gaten her...»
De stirret forvirret på redskapet mitt; Pilt tok det fra meg og så ut som et stort spørsmålstegn.
«Hva er det for noe?» spurte han skeptisk.
«Vet ikke,» løy jeg. «Sikkert noe noen unger har laget.» Det var jo ikke så langt fra sannheten...
«Og hva skal du med det?»
Jeg innså at jeg så mistenkelig ut i de mørke klærne, med grå hette[71] og dette underlige redskapet i hånden. Det beste var å avlede dem ved å spille idiot jeg tok på meg rollen som Askeladden og satte opp et muntert smil.
«Tja... Man vet jo aldri hva man kan få bruk for en vakker dag...»
Skuespillet virket. De tok meg for å være idiot og slappet av. Antakelig så Pompel på meg som en mellomting mellom Dracula og Askeladden, mens Pilt bare var forvirret.
«Og hva gjør du ute så sent?» spurte Pompel, denne gang på samme måte som han ville spurt et barn.
«Går en tur. Jeg pleier å gå omkring så sent; det er en grei måte å unngå en del gjenger.»
«Jeg har hørt om det ja,» sa Pompel. «Du har hatt en del problemer?»
«Ja.» Det var ikke nødvendig å si mer om det.
«Har du noe under jakken?» spurte Pilt, som åpenbart ikke skjønte noe som helst. Han trodde antakelig at jeg var en tyv, en barnslig tyv, men likefullt en tyv. Han var yngre og ivrigere i tjenesten enn Pompel, som nå lengtet tilbake til den varme, koselige bilen. Og mens han spurte, trakk Pilt ned glidelåsen og kjente etter. Det eneste han fant var mobiltelefonen[72] min. Han stirret på den med det samme uttrykket som han ville hatt om han fant en dildo på en nonne.
«Er dette din?»
«Ja.» Jeg smilte naivt: «Det er en del av jobben min å være tilgjengelig. Også om natten.»
Pompel og Pilt ristet oppgitt på hodet og takket for seg. Jeg pustet lettet ut og fortalte leende det hele til Paul noen minutter senere.
Tauet hang der fortsatt, men det var ikke mer vi kunne gjøre med det. Dagen etter kjørte jeg ham til skolen. Utpå kvelden fortalte han at foreldrene ikke hadde kommentert det noe videre. De trodde han var sur og firte seg ut for å slippe å se dem på vei til skolen. Vi lot dem leve i den troen.
I mai var det klart at det nye firmaet hadde livets rett; vi tjente penger og hadde kundene med oss. Jeg var mye på Bergensavisen, men også ute hos andre kunder på kortere oppdrag. Jobben var utfordrende slik en jobb skal være; slik de fleste drømmer om: variert og spennende, godt betalt arbeid. Og jeg var min egen sjef. Hverken Joachim eller jeg hadde noen formelle titler.
Vi delte på det meste, men brukte våre spesielle egenskaper der det var naturlig. Han var den administrative; med innkjøp og økonomi, jeg teknikeren og markedsføreren. Men ovenfor kundene var vi ganske like. Begge hadde solid fagkunnskap langt utover det som er vanlig i databransjen. Og siden vi var et lite firma, kjente vi kundene våre godt både som mennesker og bedrifter.
Etter episoden i påsken var Martin, Rolf og Paul en sammensveiset gjeng oppe hos meg; selv om det nå ble stadig flere gutter der igjen. For å unngå mer dritt, distribuerte jeg min versjon av det som hadde hendt i en løpeseddel til alle i borettslaget. Jeg fortalte at jeg var homofil, jeg fortalte at guttene (som alle i blokken måtte ha merket seg) var mine venner; at guttene visste at jeg var homofil, og at de neppe uansett hvilke skitne fantasier styreformannen måtte ha ville ha forblitt mine venner dersom jeg misbrukte dem på noen måte.[73] Martin var med å distribuere løpeseddelen. Han forandret seg dramatisk, stod nå helt og fullt på min side også offentlig. Alle visste at vi var venner (bortsett fra foreldrene hans) og han forsvarte vennskapet ovenfor dem som måtte ha innvendinger. Han gjorde noe svært få på hans alder eller svært få i det hele tatt gjør han viste mot. Jeg elsket ham for det. Jeg hadde forandret meg totalt siden vi ble kjent. Nå fulgte han endelig etter i riktig retning. Vi påvirket hverandre gradvis mot det idealet de fleste mennesker har for seg selv.
Paul hadde også forandret seg: og denne forandringen bekymret meg. Etter møtet med barnevernet utviklet han symptomer på seksuelt misbruk. Han var aggressiv, det gikk markert dårligere på skolen, og mange av de gamle normene hans var i full oppløsning. Han hatet faren, ikke minst fordi faren stadig kalte ham en liten homogutt, ertet ham med meg (som han trodde Paul nå holdt seg unna). Paul var klar over at han forandret seg, vi snakket mye om det. Jeg merket endringen først og fremst ved at han var mye mer provoserende enn tidligere favorittsporten hans var å kopiere atferden til Christer (noe han gjorde meget overbevisende); men han var også en svært god venn var jeg deppa stilte han opp med det samme. Var jeg derimot så uheldig en dag å være i godt humør så stakkars meg!
Problemene hjemme kuliminerte i en voldsom konfrontasjon med faren, hvor det endte med at faren enda en gang hev ham ut, bad ham gå til homovennen sin! Han fulgte rådet, kom opp til meg, helt knust, overnattet, og reiste til bestemoren dagen etter. Hun satte seg inn i situasjonen hans, trodde på ham når han beskrev vennskapet til meg, og snakket med foreldrene. En uke senere flyttet han hjem igjen. Paul ble det tredje offeret for heksejakten. Bare en klok og engasjert bestemor reddet ham fra en fremtid på barnehjem. Endringene i væremåten måtte han kjempe med selv. Det er et tungt ansvar for en trettenåring! Hadde jeg misbrukt ham; kynisk utnyttet ham og påført ham de samme problemene, ville han fått hjelp. Men når barnevernet var overgriperen stod han alene. Det finnes nemlig ingen sikkerhetsnett for de overgrep samfunnet påfører individet.[74]
Også Rolf forandret seg. Jeg kjente ham ikke så godt som de to andre, men jeg så at han trakk seg inn i seg selv. Det var sjelden han snakket om noe personlig.
16. mai 1994, gav jeg Martin dispensasjon til å drikke. Alle vennene hans skulle feste. Etter vorspiel hos meg, fortsatte festen på diverse lugubre steder omkring i Fyllingsdalen. Dagen etter fikk jeg høre at stort sett hele dalen hadde vært overstadig beruset det hadde vært fester over alt. Gutter hadde debutert i både det ene og det andre. Noen hadde et bredt glis som bare kunne bety en ting, andre hadde et blått øye. Jeg hadde sovet.
Bønna hadde skapt store bølger i sitt nye miljø han fikk mer juling enn noensinne. En straffeekspedisjon fra vennene hans i Fyllingsdalen endte med katastrofe den lille håndfullen Fyllingsdøler ble kjeppjaget. Jeg fikk høre om en stor operasjon hvor rundt tredve gutter skulle reise med buss, tungt væpnet med baseballkøller, kniver og luftvåpen, for å banke gørren ut av uvennene hans. De på sin side drev full mobilisering det var snakk om en regulær krig.
Da jeg var i begynnelsen av puberteten var jeg ofte involvert i slike kriger både der jeg bodde og i andre bydeler. En gang klarte jeg å beseire nesten tredve gutter med mine fire lojale støttespillere. Selv om det kan se brutalt ut, så finnes det uskrevne lover og regler. Jeg var aldri oppe i noen virkelig farlig situasjon. Denne nye krigen kunne jeg ikke delta i, men da jeg hørte at Martin skulle være med, plukket jeg frem haglen og kikkerten og bestemte meg for å holde meg i bakgrunnen. Jeg kunne ikke nekte ham å dra, men jeg kunne stoppe det hele ganske effektivt dersom Martin kom i fare. Krigen ble imidlertid avlyst. Jeg plukket opp Martin som var på vei opp til meg. Han var ikke lite overrasket og smigret da han hørte om planene mine.