| jarle aase: sls | forrige | konfirmasjonspresangen | neste |

Konfirmasjonspresangen

I mars 1994 varmet solen igjen, selv om det enda var frost om nettene. Kontraster. Som mitt eget forhold til Martin. Jeg elsket hvert minutt jeg tilbrakte sammen med ham, men følte en økende frustrasjon over hans liv. Han dreit i skolen, drakk for ofte, og iblant følte jeg at han smisket med meg for å få en størst mulig presang til konfirmasjonen. Han hadde også fått nye venner, venner som for det meste brukte fritiden til å røyke hasj eller skaffe penger til hasj; tøffe gutter av den typen som har en kort blomstringstid i puberteten, men som så brenner ut ganske fort og ender opp som trøstesløse vrak. Han hadde min rebellholdning — han manglet erfaringen for å kunne velge riktig.

Helt fra første gang vi møttes oppmuntret jeg ham til å gjøre opprør, tenke selvstendig, gå sine egne veier; noe han nå gjorde — på sin helt særegne måte. Jeg følte meg slett ikke så sikker på at min påvirkning egentlig hadde vært så god. Martin arvet min opprørstrang, men han hadde ikke de samme ambisjonene til livet som jeg engang hadde hatt; jeg tvilte på at han ville klare seg uten en utdannelse. Alt i barneskolen var jeg klar over at jeg aldri kom til å slå meg til ro med et vanlig besteborgerlig liv, jeg stolte mer på mine egne evner og fantasi enn den lærdommen de prøvde å pådytte meg — Martin derimot ønsket seg en helt ordinær jobb. Han så kanskje på meg som et slags ideal — en som hadde kommet seg frem uten utdannelse og uten å bøye seg for noen; det han ikke så var hvor mye det hadde kostet meg, hvor nær jeg hadde vært stupet. Det var tilfeldigheter; personer jeg hadde møtt — Erik, Ivar, Joachim — som hadde ført meg dit jeg var. Uten dem ville livet mitt sannsynligvis gått til helvete.

I Fyllingsdalen var ungdomsmiljøet tøft. Martin ble populær blant ledere i kriminelle gjenger — kanskje fordi han er et godt menneske — det er ikke mulig å mislike ham. Han syntes at de var spennende, men manglet naturlige motforestillinger mot det de drev med — siden han alltid hadde vært underlagt en streng oppdragelse ønsket han enhver frihet velkommen.

Mitt eget liv var et eneste rot. Kurt hadde sporet av en gang, etter at jeg overlot ham til ham selv. Martin holdt stø kurs i samme retning. I blant hadde jeg lyst å hoppe av, droppe ham og la ham gå til grunne helt uten min hjelp; flytte til en annen by og finne meg en kjæreste på min egen alder. Det ville vært det enkleste — og det feigeste. En kveld knuste jeg baderomsspeilet med en rett høyre før jeg skulle legge meg og ble sittende i en time og plukke ut glassplinter av knokene. Om jeg bare hadde hatt overskudd til å påvirke ham i riktig retning!

Martin, Paul og noen andre venner var der. Jeg følte meg tvers igjennom sur. En av dem var sterkt påvirket av hasj. Det virket som han og et par andre hadde tenkt seg ut for å røke mer. På bordet lå flere små sølvpapirpakninger. Jeg kokte innvendig — tanken på at Martin kunne begynne med dette var langt verre enn tanken på rettssaken! Jeg hadde mistet tre venner på grunn av stoff! Likevel var det ingenting jeg kunne gjøre for å stoppe Martin. Å snakke med foreldrene ville være dødfødt — jeg hadde mye større innflytelse over han nå enn de hadde. Og likevel for lite innflytelse til å forhindre katastrofen. Frustrasjonen brente og brente, til tross for at jeg var smertelig klar over at jo lenger ned jeg kom, jo mindre mulighet hadde jeg til å gjøre noe.

Martin oppfattet at jeg var sur; jeg lå i sofaen og så på en videofilm med ansiktet like stramt som Jehovas Vitner når de traff meg i heisen.

«Er du sur Jarle?» Stemmen hans var øm og ertende på samme tid.

«Drit i det!» Stemmen min var fargeløs og grå.

«Ikke vær sur!»

«Neivel.» Jeg stirret demonstrativt på TV-en.

«Ok. Bare ligg der og vær sur du!» Han glemte meg og snakket med de andre. Jeg gav faen. Eller prøvde i alle fall og gi faen. Paul satt i ørelappstolen og betraktet det hele uten å si noe. Jeg ønsket at det var ham jeg elsket — han lot seg ikke påvirke.

Da de andre gikk ble Paul og Martin sittende.

«Skulle ikke du gå?» spurte jeg Martin surt.

«Vil du at jeg skal gå?»

«Nei.» Jeg snudde meg mot ham og hvilte hodet slapt på sofakanten.

«Er du sur?»

Jeg så bort.

«Ja.»

«Hvorfor?»

«Kan du ikke bare drite i det, Martin!»

«Nei! Jeg vil vite det! Er det på grunn av meg?»

Jeg løftet hodet og møte blikket hans: «Ja.»

«Hvorfor det?»

«Gi nå faen! Jeg må få lov til å være sur!»

«Trodde du at jeg skulle røyke G?»

«Ja.»

«Var det derfor du ble sur?» Nå smilte han over hele ansiktet.

«Ja.» Jeg var usikker.

«Jarle, Jarle... Jeg røyker ikke G! Du kan bare slappe av...»

Jeg ble lettet, forferdelig lettet. Det mørke humøret ble opplyst i varmen fra smilet hans — og han virket glad over at jeg fortsatt var så opptatt av ham. Han smeltet meg, som så mange ganger før. Jeg håpet at han ville holde seg borte fra hasj; om ikke for annet, så for å spare meg for smerten.

Men jeg likte ikke øldrikkingen hans i helgene heller, og jeg likte ikke måten han neglisjerte skolen.

Nede ved en av boligblokkene i nabolaget hadde de skrudd opp en basketballkurv på en murvegg. Ungene pleide å spille basket der. Da mine venner også hev seg på, ble det et av mine mer eller mindre faste tilholdssteder. Martin og Hans pleide å hente meg på veien. Med min høyde hadde jeg en veldig fordel; kurven var for høy til at jeg kunne dunke, men lav nok til at jeg traff sikkert når jeg hoppet. Om jeg klarte å komme nær nok. Det ble lange og svette vårkvelder i aprilkulden.

En kveld vi hadde spilt til mørket kom, ruslet jeg nedover for å besøke min far. Jeg pleide å stikke innom ham nesten hver kveld nå, etter at guttene hadde gått. Han var ganske ensom; tidligere hadde jeg liksom aldri kjent ham skikkelig — han hadde alltid vært en korrekt og omsorgsfull far, en far jeg ikke ville byttet med noen. Men han hadde aldri sluppet meg under skinnet. Nå var vi på vei til å bli fortrolige venner. Litt etter litt viste jeg ham inn i min verden; presenterte ham for Martin, lot ham få høre sangene mine — og lærte at han støttet meg fullt ut.

Denne kvelden, mens jeg spaserte i mørket, var det konfirmasjonen jeg tenkte på. Det var mindre enn en måned igjen. Martin hadde ikke gjort seg fortjent til noen oppmuntring. Visst hadde han vært en god venn, men konfirmasjonen er en modningsprosess for å bli selvstendig og ta ansvar; å gi ham en presang nå ville være — galt. Han fortjente det ikke. Han var på vei til å bli egennyttig, grisk og egoistisk — han manglet karakterstyrke, jeg grøsset: han var på vei til å bli voksen! Det var blitt kaldt. De utslitte joggeskoene mine subbet mot den nå fuktige asfalten. Jeg stirret inn i tåken som la seg rundt gatebelysningen. Som nattmenneske livet det meg litt opp. Svetten fikk T-skjorten til å klistre seg til ryggen. Kulden gikk rett igjennom jakken. Det var da idéen kom. Humøret vendte tilbake, jeg smilte et ekte smil. Det fantes en utvei! — jeg kunne gi ham en presang, en gave han kom til å huske; samtidig som han fikk sin konfirmasjon — en skikkelig konfirmasjon, som ville lære ham å bruke viljestyrken riktig!

Min far tente på idéen da jeg la den frem for ham. Det samme gjorde Paul dagen etter.

De var der, alle tre, da jeg kom fra arbeid; Martin, Hans og Paul. Martin satt i en stol med et vidunderlig forventningsfullt smil — det smilet som forandrer ansiktet hans, gir det et preg jeg ikke har sett hos noen andre. Paul og Hans smilte vitende — det var tydelig at guttene hadde snakket sammen. Jeg lot som ingenting; plasserte matvarene i kjøleskapet og satte meg sammen med dem; fortalte hva som hadde skjedd på jobben, spurte hva de hadde gjort på. De svarte kort, avslørte at det åpenbart ikke var dette de ville snakke om. Etter å ha forvirret dem tilstrekkelig, reiste jeg meg og sa at jeg ville snakke med Martin i enerom. Vi gikk inn på soverommet hvor vi slo oss ned i sengen. Martin så glad ut.

«Hvordan går det med forberedelsene til konfirmasjonen?»

«Som det skal... Jeg har skulket noen ganger, men har vært der nok ganger til å klare det.»

«Jeg hadde tenkt å gi deg 3.000 kroner.»

Han lyste om mulig enda mer opp.

«Hadde tenkt?»

«Ja. Synes du selv at du fortjener det?»

«Hva mener du?»

«Tenk etter.» Han så ned. Jeg fortsatte: «Jeg kan gi deg en avtale i presang.»

«Ikke drikke og skulke?»

«Du har hørt om det?»

«Paul sa det. Gjorde det noe?»

«Nei. Men altså, tilbudet er: Du går på skolen hver dag, ligger unna alkohol, og går på treningen hver gang. Tre ting.»

«Og hva skjer da?»

«Klarer du det får du 10.000 kroner når skolen er slutt.»

Han rykket kraftig til: «Ti tusen kroner?»

«Ja. Men kun dersom du klarer det. En eneste pils, eller en eneste liten skulk, så får du ingenting. Kan du klare det?»

«Ja! Tusen takk!» Han strålte som en sol. «Ti tusen!» Det var mye penger for ham. Han så undrende på meg: «Hvorfor gjør du dette?»

«Jeg er glad i deg. Jeg klarer ikke å se deg gå til helvete — du er nødt til å få bedre kontroll over deg selv.»

«Bare derfor?»

«Ja. — Og en annen ting; det er kun de tre tingene som teller. Du trenger ikke å se meg engang om du ikke har lyst, du trenger ikke å snakke pent om meg, du kan gjøre nøyaktig som du vil. Jeg vil ikke at du skal komme fordi du vil ha noe, sånn som du av og til har gjort. Vennskapet vårt har ingenting med presangen å gjøre.»

Han så på meg med det guddommelige smilet sitt, gav meg en skikkelig klem da vi skulle gå inn til de andre; jeg stod tett inntil ham og var hjemme igjen. Og enda en gang erkjente jeg at det kun var i armene hans jeg var fullkomment lykkelig. Jeg sukket og åpnet døren.

«Ti tusen! Yo!»

«Får jeg noe,» spurte Hans.

«Det blir noe lite i så fall,» svarte jeg. «Jeg kommer til å ha ganske lite penger de neste to månedene.»

Paul satt og drømte om sin presang året etter.

For en gangs skyld var jeg fornøyd med meg selv; et av de største problemene mine hadde alltid vært at jeg ikke løste problemer — jeg prøvde bare å unngå dem ved å trekke meg unna.