| jarle aase: sls | forrige | paul | neste | Paul
På denne tiden kom også Paul stadig oftere. Siden jeg hadde mye å gjøre på jobben pleide jeg å sove middag et par timer jeg hadde ikke energi til å henge med i diskusjonene i stuen. Når de andre var gått pleide Paul å komme stille inn på soverommet, sette seg på huk over meg og riste meg ømt i skulderen.«Jarle, våkn opp...»
«Mmmm...»
«De andre er gått. Det er kjedelig å være her alene når du sover.»
«Mmmm...»
«Kom igjen da...»
Stemmen hans var lav og rolig, selvsikker og følsom; han var den eneste, bortsett fra Martin, som kunne vekke meg uansett hvor trøtt jeg var. Og så, når jeg hadde fått søvnen ut av øynene og vi satt i stuen, kunne vi snakke sammen i timevis, spille gitar eller leie en video.
Det ble et stadig større mysterium for meg at jeg aldri forelsket meg i ham. Han var tretten, så ut som en sekstenåring, var følsom og intelligent, og han hadde en personlighet som jeg satte veldig stor pris på. Paul var alt jeg selv alltid hadde ønsket å være i tillegg til at han var sterk, både fysisk og psykisk. Tidligere hadde jeg tatt ham for en typisk «kjekk gutt», freidig og frempå, tøff og bøllete men svak på innsiden. Etterhvert som vi ble bedre kjent med hverandre oppdaget jeg at han var usedvanlig sterk også innvendig; menneskelig, forståelsesfull og rettferdig. Han var den eneste av guttene som kunne flørte ømt med meg når vi var alene uten at noen av oss la noe mer i det enn en varm hengivenhet. Paul kunne berøre hånden min litt for lenge når jeg rakte ham brusflasken, eller stryke pekefingeren over låret mitt når han gikk forbi meg på vei ut til kjøkkenet. Jeg ble like glad i ham som jeg var i Martin. Paul var den av guttene som kjente meg aller best, som stolte mest på meg. Han visste at jeg kom til å holde det løftet jeg engang hadde gitt ham om å aldri prøve meg på noe med mindre han selv bad om det. Han likte at jeg likte ham; at jeg beundret kroppen hans, karakteren hans.
Paul ville bli politi. Han satt ofte på kanten av sofaen, ved siden av meg, og spøkte med at han ville jage meg. Og jeg tror ikke et sekund at han, dersom han hadde blitt snut, ville latt gammelt vennskap komme i veien for den yrkesmessige grusomheten; han var like dedikert i det han gjorde som meg kanskje enda mer. Han var en person som faktisk levde opp til sine egne idealer. Det er en svært sjelden og uhyre verdifull egenskap.
I mars tok Paul med seg en ny kamerat opp: Rolf. Jeg likte ham med det samme. Han var femten, høy, mørk, slank og svært pen. Det var noe ettertenksomt, litt sårt og vemodig over ham. Han var hemmelighetsfull og stille. Paul, med sin velutviklede radar, la selvfølgelig merke til at jeg likte ham, og så på meg og Rolf med et lurt smil. Et par ganger, når jeg møtte blikket hans, ristet han oppgitt på hodet og moret seg åpenlyst. Det ble til at Rolf kom igjen. Og igjen. Han bodde sammen med en heller utbrent og alkoholisert mor som av mangel på ekte omsorg prøvde å dominere livet hans med påbud og regler. Hun skulle vite absolutt alt han foretok seg! Selvfølgelig endte hun opp med å ikke vite noe akkurat som Martins mor. Det var litt synd, for han var en følsom og søkende gutt.
Av en eller annen grunn likte han meg, ikke slik som jeg først hadde likt ham, men som en venn. Og mine erotiske følelser for ham forsvant da også så snart vi ble kjent. Rolf var full av spørsmål jeg ikke kunne svare på. Men sammen med Paul og Martin fant vi av og til løsninger på uløselige problemer; slike spørsmål som ikke har noe svar hvor en må velge hva en vil tro på. Livet er så enkelt til man når en viss alder, men så kan ikke lenger tomrommene fylles med regler og dogmer. Rolf så at reglene var verdiløse og dogmene rent vås, men han hadde ikke noe annet å erstatte dem med. Jeg ønsket ikke å pådytte ham min egen (ganske svarte) verdensoppfatning. Men jeg prøvde å gi ham troen på det individualistiske mennesket troen på at en selv kan forme sin egen fremtid. Hvor stor autoritet jeg hadde bak ordene mine kan jeg i ettertid stille et stort spørsmålstegn ved men han godtok at mennesket selv må finne ut hva som er rett og galt, hele tiden søke etter det gode og sanne. Noen må gjøre det om verden skal komme videre alle kan ikke gjemme seg anonymt bak flertallet åndløse dårskap.
Og det å kjempe, var noe jeg tenkte ofte om på denne tiden. Jeg hatet tanken på voldtektsanklagen, rettssaken som ville komme, politiet som hele tiden ønsket å tilintetgjøre meg. Paul mente at jeg kom til å tape; at anklagene, selv om de var absurde, var så massive og alvorlige at jeg ville bli dømt uansett. Jeg vinglet i min egen tro; objektivt sett hadde jeg ingenting å frykte oppspinnet var beviselig oppspinn, men mennesker er ikke objektive mennesker lar seg rive med av følelser. Var det ikke en justisminister som en gang sa at: «Enkelte overgripsmenn påstår til og med at de er glad i barna de misbruker», som om varme følelser mellom en gutt og en mann ikke bare er uhørt, men også en løgn. Med slike fordommer blant velutdannede og ellers ressurssterke mennesker hvordan ville ikke en jury se på meg? De fleste heterofile menn jeg kjente, og også gutter i slutten av puberteten, var kyniske og beregnende ovenfor jenter; de kom med falske løfter, knullet dem og bad dem stikke til helvete etterpå men ingen ekskluderer av den grunn tanken på at de samme menn (og gutter) også forelsker seg, knytter seg til jenter. Det voksne mennesker fryktet ved meg var deres egne tilbøyeligheter. Det begynte å gå opp for meg hvor perverse og ansvarsløse voksne mennesker faktisk er. Jeg regnet meg i mindre og mindre grad som en av dem.
Samtalene med Paul utover de sene kveldstimer ble noe av det mest verdifulle i livet mitt. Selv nå, etter å ha kjent hverandre i over et år, kunne vi snakke og snakke uten å kjede oss, uten å gå tom for hverken emner eller ord. Han likte seg så godt at han nesten alltid kom for sent hjem. Faren hisset grundig seg opp over ham, så på ham som en trettenåring, mens han i virkeligheten, på en måte var langt eldre. Han hadde den karakterstyrken foreldre drømmer om at barna deres skal ha; han ble aldri med på noe galt, han holdt seg unna stoff: han tok livet sitt og fremtiden sin alvorlig. Og han var frustrert over å bli behandlet med mistenksomhet hjemme. Paul beundret faren, han ville så gjerne at de skulle være kamerater, slik som oss, men det endte nesten alltid med krangel og bikkjeslagsmål. Spesielt når han kom sent hjem. Som han altså gjorde nesten hver kveld.
En kveld i slutten av mars, like etter at jeg hadde lagt meg, ringte det på døren. Jeg trodde først at jeg drømte, men klokken ringte og ringte. Irritert reiste jeg meg opp, gikk naken ut i gangen og tok dørtelefonen.
«Det er meg, Paul.» Stemmen hans var lav og sår.
«Hva har skjedd?»
«Min far hev meg ut. Kan jeg komme opp?»
Jeg trykket på knappen som åpnet døren nede. Fikk på meg noen klær. Et par minutter senere kom han inn med ranselen på ryggen. Han var skikkelig deprimert.
«Vil du legge deg?» spurte jeg og lurte på hva som foregikk.
«Nei. Jeg vil være oppe litt.»
«Er du sulten?»
«Ja. Har du noe mat?»
«Jeg kan skaffe.»
Jeg var selvfølgelig tom for penger, som vanlig like før lønningen kom. Min far ville gjerne låne meg 500 kroner; på betingelse av at jeg ikke betalte dem tilbake. Jeg kjørte ned etter pengene, fortalte hva som hadde skjedd og handlet på veien tilbake både mat og et par videofilmer, «Roadhouse» og en annen jeg visste Paul ville like.
Paul satt i sofaen i nøyaktig samme stilling som da jeg forlot ham. Det var vondt å se ham så fortvilet. Jeg la frem maten og lot ham fortelle. Han var rasende på faren, men så snart jeg var enig med ham om at faren var en drittsekk, så forsvarte han ham.
«Du kjenner ham ikke,» sa han omsider, «han kan være grei, men av og til er han en dritt!»
«Alle er slik. Alle mennesker.»
«Jeg skulle ønske at han var mer sånn som du.»
«Ha! Jeg klarer å være drittsekk av og til, selv uten å være far!»
«Du ville ikke vært så jævlig som han. Tror du at du kan få problemer nå?»
«Hvordan?»
«Med politiet?»
Jeg tenkte tilbake til den første gangen han var hos meg; da han spurte om jeg ville stilt opp for ham på samme måten som jeg hadde stilt opp for Chris, selv om jeg kunne komme i trøbbel. Tanken var vemodig jeg smilte.
«Kanskje. Hvis din far melder deg savnet og de finner deg her kan det hende de burer inn noen dager mens de prøver å få deg til å tilstå at vi har knullet.»
«Er du ikke redd for det? Jeg vil ikke få deg opp i noe mer trøbbel enn du allerede er oppe i!»
Jeg lo.
«Bare slapp av. Jeg er ikke redd for politiet den dagen jeg lar meg skremme fra å hjelpe vennene mine på grunn av dem kommer jeg ikke til å klare å seg meg i speilet lenger! Jeg driter i dem! Men du kan få trøbbel...»
«Jeg?»
«Ja. Hva om de truer med barnehjem eller noe om du ikke sier at vi har knullet?»
«De kan jo bare prøve!»
«Det går sikkert bra. Staff får ordne opp med dem om noe går galt. Og om de prøver seg på noe med deg, så ber du om å få snakke med ham. Da tipper jeg at de roer seg ned noen hakk!»
Han lo og drakk litt brus.
I firetiden la vi oss; han på sofaen, jeg på soverommet. Neste morgen slapp jeg ham av ved skolen. Han hadde hatt skolebøker i ranselen.
Foreldrene hans kommenterte overhodet ingenting da han kom hjem.