| jarle aase: sls | forrige | en ny tid | neste | En ny tid
Det var mandag. Jeg var uopplagt etter for lite søvn og for lite Martin, satt på kontoret med en morgensigarett da Joachim kom inn. Han satte seg i den sorte besøksstolen og skjøv igjen døren med foten. Ansiktet var askegrått og pløsete jeg merket meg at han var ubarbert, noe jeg ikke kunne erindre å ha sett på årevis. Han vred litt på munnen og klødde seg i barten. Fortalte at firmaet var ferdig. Jeg ble kald. Klam. Selv om han hverken da eller noengang senere kom med noen hentydninger til min innsats og vurderingsevne det siste året, eller hvis ansvar det var å tjene penger, så følte jeg meg dypt ansvarlig.På begynnelsen av 90 tallet ble produksjon og direkte salg av datamaskiner til privatmarkedet i det vesentligste forestått av knøttsmå nyetablerte bedrifter med høy, lånefinansiert gjeld. Markedet for billige datamaskiner virket umettelig. Kundene hadde ingen merkelojalitet og kjøpte ikke bare den enkelte datamaskin der det var billigst, men gjerne den enkelte del der det var billigst. Dette presset fortjenestemarginene nedover og de befant seg typisk på 10 til 15%, uten at man tok høyde for annet enn de rene innkjøpskostnadene. Samtidig var utlånsrentene høye. Den stramme likviditeten førte til at mange gikk over til factoring. I et marked der prisene på varene sank med kanskje mellom fem og ti prosent per måned absolutt hele tiden i år etter år, ble faget logistikk hengende i mellomrommet mellom en utfordring og det fysisk umulige. Logistikk og regnskap ble plutselig martial arts. Å sitte på innkjøpte varer som sank i pris fra neste helgebilag i lokalvisene av, var som å skulpturere is ved ekvator.
Joachim hadde arbeidet med regnskapet for 1993 hele helgen, sammen med regnskapskontoret vi benyttet. Vi tjente ikke lenger penger, vi tapte. For hver måned hadde tapene økt. Det akkumulerte undesrkuddet var nå betydelig. Joachim fortalte med en monotom, livløs stemme om tapene som regnskapet for fjoråret viste. Jeg følte at jeg burde ha gått gjennom de løpende tallene og oppdaget dette. Jeg hadde vært så nedkjørt, så opptatt av rettssaken, at jeg ikke hadde reagert på instinktene mine som faktisk sa at noe var galt. Det spilte ingen rolle lenger konklusjonen var klar: Vi hadde tapt så mye penger i 1993 at det ikke hadde noen hensikt å prøve å ta det inn igjen. Spørsmålet var om vi skulle følge loven og legge inn årene, eller vri oss unna ansvaret vårt og selge. Jeg dreit i loven, men likte ikke tanken på å dytte problemene over på noen andre. Å selge ville være svindel.
Vi ble sittende i våre egne dystre tanker, mens de ansatte gikk frem og tilbake i gangen som normalt, snakket i telefonen, drakk kaffe og levde i lykkelig uvitenhet.
«Har vi ingen sjanse?»
«Hadde alle jobbet som vi to gjorde for et par år siden, 16 timer i døgnet, nesten uten lønn, så har vi en sjanse. Tror du de vil gjøre det?»
Jeg tenkte meg om.
«Nei. Kanskje i en kort periode, men ikke i et år.»
Det var min første fornuftige analyse på evigheter. Joachim nikket. Så gikk vi over til det partiske og ikke minst: vår egen fremtid.
De ansatte ble informert på et møte senere på dagen. Stemningen var depressiv, men langt fra bitter. Alle trodde at de skjønte hva som hadde skjedd og stilte opp for å hjelpe til i en kort nedkjøringsfase. Dagen etter informerte vi de største kundene og de største kreditorene. Det ble en hektisk uke med møter, samtaler og atter nye møter; med hverandre, kunder og banken. Alle var forståelsesfulle. Onsdag stengte vi dørene. Telefonen ble besvart ut uken. Verkstedet fikk unna alle reparasjoner. Ordrene ble levert etter avtale med kundene.
Kreditorene tapte 3.5 millioner. Noen av dem tok det ganske personlig; de gjorde det de kunne for å fryse oss ut av bransjen. For hverken jeg eller Joachim hadde planer om å legge inn årene. Vi kjøpte alt det gamle firmaet eide fra papirselskapet vårt og begynte å jobbe der for oss selv. Joachim var en fremragende forretningsmann, og jeg på min side var vant til trøbbel; vi styrte sikkert og målbevisst i stormen. Verst var det likevel å miste firmaet vi hadde bygget opp fra en hobbyvirksomhet til en stor og dominerende bedrift. Det var som å miste et barn; jeg innså først nå hvor mye firmaet hadde betydd for meg. På en måte var firmaet en oppfyllelse av «den amerikanske drømmen» vi hadde trosset bedrevitende, litt oppgitte smil; satset alt og vunnet! Veksten stanset ikke før ledelsen begynte å tenke «bedriftsøkonomisk». Alt gikk til helvete når kreativiteten min ble lammet. Bønna var det første virkelige offeret for heksejakten[68]. Firmaet ble det neste.
Martin tok det tungt; han var minst like bekymret for fremtiden min som jeg var, og nå spøkte det virkelig; kun Joachims pågangsmot og evner kunne sikre økonomien jeg var alt for svekket til å kunne stole på vurderingsevnen min. Jeg kunne utføre alt fagarbeid: salg, service, reparasjoner, konsulentbistand og installasjon men den sterkeste siden min, den som alltid hadde latt meg bryte alle naturlige hindringer kreativiteten var borte. Jeg manglet det lille ekstra som skiller en vinner fra en drømmer, noe jeg var smertelig klar over. Joachim stolte på at jeg ville gjenvinne styrken så snart rettssaken var overstått og jeg var renvasket.
Men Martin var altså svært bekymret; kanskje så han meg for seg som nok en arbeidsledig, uten noen utsikt til arbeid; en fattig stakker som levde i fortiden, uten håp. Det er rart med ungdommen, den er langt mer melankolsk og varm enn voksne. Vi snakket mye sammen. Han kom ofte opp til meg om morgenene og ble med meg på arbeid, hvor han satt på et ledig kontor og leste, eller puslet med sitt på det velutstyrte verkstedet; inntil han spurte om jeg kunne kjøre ham på skolen i tolvtiden. Så kjørte vi sammen i bilen jeg hadde kjøpt på grunn av ham, snakket om hans problemer, mine problemer, og av og til om hvordan vi kunne fått det sammen; hvordan sykdommen hans ville påvirke samlivet, hvordan familie og venner ville reagere. Det var noe som lå langt inn i fremtiden en gang, som trolig aldri ville skje men han var glad i meg, og jeg håpet at følelsene etterhvert ville bli sterkere og dypere.
En dag jeg kom hjem, gav jeg ham en rose. Han rødmet, stammet, og ble dypt rørt tok blomsten med seg hjem. Jeg aner ikke hvordan han bortforklarte den for moren, men han fortalte meg senere at han hadde satt den i en vase på rommet sitt.