| jarle aase: sls | forrige | nye anklager | neste | Nye anklager
Staff ringte for å advare meg; en viss «Christer» hadde anmeldt meg for seksuelle overgrep.«Hæl-ve-te!»
Det ble helt stille på linjen i noen sekunder.
«Vil du at vi skal forene de to sakene?»
«Nei. Ikke under noen omstendighet! Christer er gal! Jeg vet ikke hva han har funnet på, men jeg har ikke en sjanse hvis de to sakene forenes. De må behandles hver for seg! Forbanna ludder!»
Staff hørtes bekymret ut.
«Vet du hva anmeldelsen går ut på?» spurte jeg hissig.
«Nei.»
«Kan du finne det ut? Og finne ut hvordan det har seg at han har anmeldt meg? Og om Kurt har noe med det og gjøre? Han satt nettopp inne og kom ut forbausende raskt! Det kan være en deal.»
Staff sa ikke noe konkret. Wangberg hadde holdt papirene tilbake.
«Hvordan har du det ellers?» ville han vite.
«Opprivende! Den nye anmeldelsen er ikke just gode nyheter, jeg har et knekt ribbein og min mor ligger for døden. Heldigvis har jeg Martin.»
«Det ser ut som du får en hyggelig jul. Det er for jævlig av politiet å komme med denne nye saken nå, knappe to uker før du skal i retten.»
«De helgarderer gjør alt for å ødelegge overskuddet mitt. De har anstrengt seg ganske hardt for å knekke meg.»
«Du får ligge lavt. Ikke hoppe til køys med noen nye gutter.»
«Jeg hopper ikke til sengs med noen som helst! Det er Martin jeg vil ha!»
«Jada, jeg vet det,» sa han forsonende.
De stadige hentydningene hans irriterte meg.
Tove Lian Mathiesen ringte et par dager senere. Det var hun som hadde etterforsket meg det siste halve året. Det eneste jeg visste om henne var at hun hadde presset Chris, at hun trodde hun visste når barn løy, og at hun hadde reist til Jugoslavia for å hjelpe voldtatte kvinner. Jeg antok at hun var en slags forskrudd idealist som så meg som en type pervers, mental serber, på en evig jakt etter små gutter å stikke tissen inn i med eller uten deres velsignelse om ikke annet: så for å straffe mødrene fordi de var kvinner. Idealisme kan være noe fint og verdifullt, men det kan også stenge fornuften ute. Jeg foraktet henne.
«Er det Jarle?»
«Ja.» svarte jeg tvert.
«Vi har mottatt en anmeldelse av deg fra Christer. Han sier du har voldtatt ham.»
Blodet bruste opp i ansiktet mitt. Nakkehårene reiste seg. Jeg kjente et voldsomt raseri bygge seg opp; et sterkere raseri enn jeg hadde følt før i voksen alder. Tiden stoppet, jeg så verden i sakte film betraktet venstrehånden min på skrivebordet, som ble kritthvit og knakk en kulepenn. Den vesle jævelungen! Så hadde han tatt sin hevn fordi jeg ikke ville bla opp med pengene han bad om. Han visste hva jeg syntes om sånt. Jeg hadde blod i munnen. Tok meg krampaktig sammen. Holdt kjeft.
«Er du villig til å avgi forklaring?»
«Nei,» svarte jeg med den mest likegyldige stemmen jeg kunne få til.
«Du må likevel komme ned hit så vi kan få ordnet papirene.»
«Det har ingen hensikt. Du kan skrive en egenrapport om at jeg ikke vil forklare meg.»
«Du må komme ned hit.»
Jeg husker ikke om jeg gikk ned til henne samme dag eller dagen etter. Jeg var så rasende at Joachim måtte skrike til meg for å roe meg ned. Jeg hadde kun én tanke i hodet jeg ville drepe Christer. Han hadde gått for langt. Jeg ville kjøre hjem, hente haglen, finne Christer, skyte meg inn til ham uansett hvor han gjemte seg og så vri om nakke hans eller enda bedre: knuse strupehodet så han ble kvalt.
Jeg hadde aldri vært så sint før. Jeg beveget meg helt rolig, samtidig som hver minste muskel var spent til bristepunktet. Lungene verket, hjertet tordnet. Jeg ville se blod, ved Gud, jeg ville se blod! Voldtekt! Hadde han sagt at han hadde solgt seg eller noe i den duren, så skulle jeg hudflettet ham i retten, men voldtekt, den mest avskyelige handling et menneske kan begå... Han hadde truet med dette mange ganger. Jeg hadde sagt at jeg kom til å drepe ham hvis han fant på noe sånt. Christer, du vet det ikke enda, men du er død!
Joachim skrek igjen, ristet meg, trengte gjennom blodrusen, fikk meg til sans og samling.
«Jarle, ta deg sammen!»
Jeg så forvirret på ham. «Jeg skal drepe den jævelen!»
«Det skal du ikke! Prøv å finne ut hva som ligger bak for pokker!»
«Det som ligger bak er at den forpulte drittsekken, det vesle ludderet, har tatt hevn fordi jeg ikke lot meg presse for penger. Men han skal få mer enn penger!»
«Ro deg ned. Du vet ikke hva som har skjedd. Skal du drepe ham, så vent i alle fall til du har kommet til hektene igjen og vet hva du gjør.»
«Hører du ikke hva jeg sier? Han har for faen anklaget meg for voldtekt!»
«Du kan ta ham i retten. Du blir ikke dømt for noe sånt»
«Jeg vet ingenting lenger.»
«Slapp av. De kan ikke dømme deg for voldtekt. Ikke deg.»
Jeg roet meg. Jeg hatet Christer, men jeg roet meg og sverget en hellig ed på å ta ham uansett! Men det kunne vente.
Tove Lian Mathiesen hadde kontor lengst inne i gangen. Jeg gikk med bestemte skritt og banket på døren hennes, forsikret meg om at den likegyldige masken satt som den skulle, og gikk inn håpet at øynene ikke ville avsløre raseriet. Ikke faen om denne heksen skulle vite at de hadde fått meg forbanna. I det øyeblikk de så en reaksjon ville de slå til: provosere, egle, herje på til jeg eksploderte, for så å putte det farlige sexdyret sitt i fyllearresten det er det de kaller å oppklare saker!
Jeg lot som det var den mest naturlige sak i verden for meg, å droppe innom politiet for å diskutere en liten voldtekt.
«God dag,» sa hun forretningsmessig og rakte hånden mot meg.
Jeg møtte blikket hennes og så at hun var usikker. Håndtrykket bekreftet inntrykket, det var slapt og klamt. Hun skalv på fingrene. Hun var redd. Hun visste at de hadde gått for langt. Fy faen for noen jævler! De gjorde dette for å svekke meg for å få meg dømt for enhver pris. Akkurat som jeg hadde trodd! Kunne de skaffe nok anklager mot meg ville jeg før eller siden ryke. Det var det eneste viktige til helvete med sannheten! Målet helliget middelet. Ingen pris var for høy å betale. Christer, Chris, Bønna, Kurt de hadde ingen verdi de kunne ofres, bare politiet fikk meg dømt.
Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta for kroppen hennes å nå asfalten på fortauet utenfor. Det var ikke verdt det. Hun skulle få betale, hun skulle få betale langt dyrere enn noen sekunders panikk!
Hun møtte blikket mitt igjen og så ned på hendene mine. De var helt stabile. Masken min var likegyldig, pusten jevn, blikket stødig jeg hadde stengt av kroppsspråket helt. Hun skalv enda mer.
«Er du villig til å forklare deg?»
«Nei. Du får vente til saken kommer opp.»
«Vil du forklare deg da?»
«Ja.»
«Du forstår at han anklager deg for voldtekt?»
«Ja.»
«Og du er ikke villig til å forklare deg?»
«Nei.»
«Da er du vel heller ikke interessert i å lese papirene?»
«Nei.»
«Hvordan ble du kjent med Christer?»
«Jeg sa at jeg ikke er villig til å forklare meg.»
«Hva heter du?»
Jeg gav henne navn og adresse. Hun spurte to ganger om gatenummeret. Christer hadde anvist feil høyblokk!
«Hvor bodde du før?»
Jeg gav henne adressen i Loddefjord.
«Og før det?»
«Nå synes jeg dette begynner å ta form av en forklaring. Du får ringe folkeregisteret. Jeg pleier å melde flytting.»
«Du vet at vi får tak i disse opplysningene uansett?»
«Ja. Så du får gjøre jobben din.»
«Du er ikke særlig hjelpsom.»
«Nei.»
Hun fisket. Prøvde å få meg til å si noe hva som helst; trusler, anklager, noe som kunne få meg på gli. Jeg så rett gjennom henne. Hun var adskillig skarpere enn Birger Kleppe, men de hadde tross alt gått på den samme skolen. Jeg hadde lært metodene deres på den harde måten. Jeg hadde lært leksen min. Og selvbeherskelsen min holdt Tove Lian Mathiesen levde fortsatt da jeg forlot kontoret hennes.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle dette til Martin. Og jeg husker ikke hva jeg sa jeg husker bare at jeg var helt ferdig, dypt ulykkelig, redd. Og så, når jeg hadde fortalt det, så så han på meg med de store varme øynene sine og reiste seg vinket meg bort til seg og gav meg en klem. Omfavnet meg, holdt rundt meg. Og raseriet forsvant i tryggheten hans, varmen hans som var langt mer enn fysisk varme skapt av blod og muskler. Jeg elsket ham; jeg klamret meg til ham, og han strøk meg over ryggen. Trøstet meg. Jeg var klar over at jeg ville brutt sammen nå, uten ham. Jeg ville gått berserk, eller trukket meg dypt inn i meg selv, til en verden der ingen kunne nå meg. Martin holdt meg tilbake, stod som et bevis på at tross all urett, all stupiditet, så er det noe godt i verden. Håp, kjærlighet, vennskap. Jeg sa ingen ting, holdt bare krampaktig rundt ham.
Alle guttene var sjokkerte, men de trodde på meg. De kjente meg. Endelig skjønte de hva politiet drev med. Voldtekt var ganske enkelt for grovt. Guttene hadde sett meg desperat, kåt, vill og gal, men jeg hadde alltid beholdt selvbeherskelsen, uansett hvilke stormer som raste inne i meg. Jeg skadet aldri andre mennesker.
De spurte hva Christer hadde sagt.
«Jeg vet ikke. Jeg vil ikke vite det.»
Dagene frem mot rettssaken var vanskelige. Staff hadde enda ikke begynt å forberede seg. Jeg fikk mer og mer panikk med tanken på hvordan jeg skulle forholde meg jeg leste og leste i sakspapirene uten å forstå hvorfor Chris hadde kommet med beskyldningene.
De nye anklagene fra Christer gjorde forvirringen total. Såvidt jeg visste hadde Birger Kleppe aldri hatt noe med ham å gjøre. Christer kjente heller ikke Kurt (selv om Kurt visste at jeg kjente ham). Det fantes ganske enkelt ingen link mellom de to guttene. Begge var problembarn og bodde på barnehjem, men det var også alt. Var begge blitt presset? Politiet hadde ikke presset de fire guttene som ble «reddet» under det store sommerfelttoget, men Bønna ble så hardt kjørt at han mistet faren. Jeg fant ingen logikk. Ingen fellesnevner. Og det eneste Staff var opptatt av var at jeg ikke skulle knulle smågutter i portrom!
Martin begynte å ta ansvar for å få vennskapet vårt til å fungere, men de som forandret seg mest var Hans og Tom; de reagerte voldsomt på den groteske uretten politiet prøvde å begå og tok mitt parti. Mobbingen opphørte, de støttet meg fullt ut og de stod for vennskapet vårt utad og forsvarte meg ovenfor andre ungdommer. Jeg hadde det svært vanskelig, kunne tenne på alle pluggene for det minste. En kveld noen hadde gjemt den ene skoen til Bønna, gikk jeg fullstendig amok; tømte alle skapene mine på gulvet og knuste halvparten av kjøkkentøyet, men guttene trakk seg ikke. De ventet til det gikk an å snakke med meg igjen, kjeftet på meg, trøstet meg og hjalp meg å rydde. En annen kveld, da Tom hadde mistet et askebeger på kjøkkengulvet uten å rydde opp, knuste jeg alle CDene. Martin lo av meg dagen etter, kalte meg en tosk og ryddet opp enda en gang.