| jarle aase: sls | forrige | «eg é bare sånn!» | neste | «Eg é bare sånn!»
Det var Tom som kom med idéen, mindre enn en uke før rettssaken. Han hadde truffet Chris på Bystasjonen og fått telefonnummeret hans.«Kan du ikke bare invitere ham opp her og spørre ham om hvorfor han friket ut?»
Tanken var lokkende. Jeg kunne få visshet, og ikke minst, jeg kunne få bevis.
«Jeg kunne filmet ham,» sa jeg tankefullt. «Filmet når han fortalte sannheten.»
«Med skjult kamera?» Hans virket skeptisk. Han hadde alltid fryktet at jeg hadde et skjult videokamera på toalettet mitt.
«Helvete!» utbrøt Paul, « han har beskyldt Jarle for å ha liggetmed ham. Jarle risikerer for faen fengsel!»
Vi var ganske ivrige. Jeg gikk ut for å kjøpe litt brus. Da jeg kom tilbake snakket Tom i telefonen.
«... jo, bare bra... Du, jeg er oppe hos Jarle nå... Ja, homoen... Han er her, rett bak meg... Nei, jeg visste ikke at du kjente ham heller, ikke før jeg hørte om rettssaken... Ja... Nei... Vil du snakke med ham? Jarle, Chris vil snakke med deg.»
Jeg tok røret.
«Hei Chris.»
«Hei...» hørte jeg spakt fra den andre siden.
«Jeg er ikke sint på deg. Jeg kommer ikke til å gjøre deg noe.»
«Nei, det vet jeg.»
«Men hvorfor kom du med alle disse historiene til politiet?»
«Hvilke historier?»
«Chris, jeg har lest alt du har sagt. Hva skjedde egentlig?»
«Jeg sa bare en masse dritt.»
«Hvordan har du det nå?»
«Bra. Jeg bor hos noen folk. Fosterforeldre.»
«Er de greie?»
«Ja. Greie nok.»
Jeg gav røret tilbake til Tom og snakket med de andre.
«Jarle?» ropte Tom etter en liten stund, «kan vi hente ham i morgen klokken syv?»
«Ja. Bare avtal noe du.»
Vi så etter steder å gjemme kameraet. Paul mente at bokhyllen var det beste stedet, bak noen bøker og litt rot.
«Det er litt for kipt,» mente Hans.
«Jeg er enig,» sa jeg. «Han har misbrukt min tillit, men det betyr ikke at jeg trenger å misbruke hans. Vi kan spørre om vi får filme ham.»
«Og hva om han sier nei?»
«Da lar vi vær.»
«Faen Jarle! Du er nødt til å tenke på deg selv også!»
«Jeg vil ikke lure ham,» sa jeg. «Jeg liker Chris. Det er ikke hans skyld at de har brukt ham mot meg. Men sier han sannheten kan jeg vise båndet i retten. Det vil ødelegge hele opplegget for politiet.
«Hva med Christer?»
«Den saken kommer opp for seg selv senere. Vi får pønske ut noe annet til da. Dessuten; klarer jeg å bevise at politiet forfølger meg, så står jeg uansett sterkt.»
Vi var klar over at alle ikke kunne være der når Chris kom; ble vi for mange ville det bare bli rot og tull. Martin kjente ikke Chris så veldig godt og ville ikke være der. Paul var sur på ham etter at Chris brente bål i trappeoppgangen hans noen år tidligere. Tom og Hans meldte seg frivillig. Det var også de som kjente ham best. De klarte å forhandle seg til pils og pizza i forbindelse med besøket.
Til høyesrettsadvokat Staff«Faen så barnslig Chris er,» sa Hans da vi satt i stuen min og oppsummerte inntrykkene våre. «Han hadde jo ikke forandret seg i det hele tatt siden sist jeg snakket med ham og det er tre år siden!»20. desember 1993.
Vedr. Chris forklaring
Fredag 17.12 hadde jeg besøk av et par venner, 14 og 15 år gamle. Jeg gikk ut for å handle, og da jeg kom tilbake satt den ene gjesten min opptatt i telefonen. Han snakket med Chris. Jeg ble spurt om jeg ville snakke med Chris, og fikk røret.
Jeg spurte Chris hvorfor han hadde fortalt alle disse historiene. «Hvilke historier» spurte han, og spilte uforstående. Jeg konfronterte ham med at jeg hadde lest alle forklaringene hans. Chris svarte ikke på spørsmålet. Enten ville han ikke, eller så kunne han ikke. Jeg sa også til Chris at jeg ikke var sint på ham, noe det virket som han tok for gitt.
Jeg gav fra meg røret igjen, og min kamerat snakket videre med Chris, uten at jeg gav samtalen noen oppmerksomhet.
Da han var ferdig opplyste han at vi hadde en avtale med Chris dagen etter kl. 16.30. Chris skulle hentes i (...) hvor han bor, og kjøres hjem til meg.
Vi skulle hente Chris på en bensinstasjon ved kjøpesenteret (...). Vi fant to bensinstasjoner, og var uviss på hvilken Chris hadde ment. Vi så ikke noe til Chris på noen av dem, og min kamerat gikk inn på kjøpesenteret for å se etter ham der. Jeg kjørte til bensinstasjonene igjen, og traff Chris kl 16.40. Han hoppet inn i bilen da jeg åpnet døren og virket glad for å se meg igjen.
Det første han spurte om var om vi skulle «røyke». Jeg sa at han kunne få sigaretter. Han svarte at han hadde sigaretter selv. Jeg sa da at jeg ikke «drev med sånt» altså, hasj.
Jeg spurte ham hvorfor han hadde fortalt politiet alt dette tullet. Han svarte at politiet hadde sagt at jeg hadde skrevet en bok eller en dagbok om ham, og at dette hadde gjort ham forbanna. Han hadde diktet opp en masse «dritt». Han sa ordrett: «eg e' bare sånn».
Jeg sa til Chris at jeg ikke hadde forklart meg for politiet og at jeg hadde benektet å ha ligget med ham overfor våre felles venner. Jeg forklarte ham bakgrunnen for boken, at den ikke handlet om ham, og at han ikke engang var nevnt der.
Chris spurte meg (på eget initiativ) om jeg kjente Christer. Jeg sa ja. Chris forklarte at Christer hadde vært på Øvsttunsenteret, at han hadde lest noen sakspapirer angående Chris og meg, og at han hadde mobbet Chris med disse opplysningene. Chris sa at han hadde lyst å jule ham opp. Jeg fortalte at Christer hadde anmeldt meg for voldtekt, og forklarte ham bakgrunnen for mitt kjennskap til Christer. Jeg sa at jeg håpet han ville banke Christer skikkelig når han traff ham, og opplyste at jeg kommer til å pryle ham når jeg får tak i ham. Chris sa at han ville slå ham i hjel. Jeg kommenterte at det ville holde å skamslå ham.
(Når det gjelder Christer ber jeg alle som kjenner ham banke ham når de ser ham).
Etter omlag 10 minutter alene i bilen dukket min kamerat opp utenfor Arken, og Chris hoppet bak i bilen (en Ford Fiesta jeg hadde lånt for anledningen jeg ville ikke bruke firmabilen). Chris fikk en svart parykk og et par briller, og tok dette på seg for ikke å bil gjenkjent. Vi kjørte direkte hjem til meg, og kom opp i leiligheten uten å treffe noen naboer.
Jeg laget litt varm kakao og røkte en sigarett. Jeg tok frem Chris første forklaring på dataskjermen, og lot guttene lese denne. Chris lurte på hvordan jeg hadde fått tak i forklaringene. Jeg sa at jeg hadde skaffet meg dem.
Chris og vår felles venn satte seg i sofaen. Chris fortalte igjen hvorfor han hadde løyet til politiet. Jeg konfronterte ham med at jeg aldri hadde sviktet ham, men at Kurt hadde sviktet ham to ganger. Dette visste han. Jeg sa også at Kurt ikke kom til å hjelpe Chris igjen i fremtiden.
Chris og vår felles venn ville at jeg skulle kjøpe øl til dem. Jeg gikk ut og kjøpte 6 pils, 3 til hver, og en pizza. Da jeg kom tilbake kom en annen gammel venn av Chris på besøk.
De tre guttene tullet og lekesloss. Chris skrøt mye, og ville tøffe seg for de to andre. I rolige perioder gjentok han ytterligere to ganger at vi aldri hadde hatt sex, og at det han hadde forklart politiet var oppspinn. Den ene gangen trakk han også frem at politiet hadde sagt at de «visste» at det hadde skjedd ting (bekreftes i saksdokumentene). Jeg tok frem et videokamera og filmet ham. Jeg bad ham gjenta det han hadde sagt. Han likte ikke at jeg filmet ham, og var veldig kort når han svarte.
Etterpå spurte han om jeg skulle vise videoopptaket i retten. Jeg sa nei.[63]
Jeg nevnte for ham at han ville kunne få opp til 150.000,- i erstatning dersom han anmeldte politiet for å ha presset ham til å avgi falsk forklaring. Det virker ikke som han trodde på dette.
Jeg konfronterte ham flere ganger med at jeg kunne risikere et års fengsel på grunn av røverhistoriene hans, og prøvde å få ham til å innse alvoret. Han tok det ikke inn over seg, og avledet oppmerksomheten ved å tulle.
Senere på kvelden kjørte vi til byen. Chris ville vise de andre guttene horestøket, og jeg kjørte gjennom det. Bilen begynte å hoste (kondens), og jeg kjørte Chris hjem. Han skapte seg, rev i rattet, trakket på gaspedalen, og fikk meg passelig irritert. Etter å ha ledet oss gjennom halve (...), dirigerte han oss hjem til seg. Vi slapp ham av, og avtalte at en av guttene skulle ringe ham igjen i romjulen.
På tilbakeveien virket begge guttene overrasket over at Chris ikke var blitt mer moden. Begge var også litt sjokkert over at Chris ikke hadde noen vilje til å rydde opp i misforståelsene angående politiforklaringene, nå som han visste at jeg ikke hadde skrevet noen bok om ham. Ingen av dem virket som de ønsket å treffe Chris igjen med det første. Begge har trodd på meg når jeg har hevdet at beskyldningene var oppspinn. Når Chris bekreftet dette, uten å bry seg om de problemer han har gitt meg, styrket ikke dette guttenes respekt for Chris.
Begge var villige til å vitne i retten om hva de hadde hørt, til tross for at mødrene til begge tidligere har anmeldt meg, og at de vil få et helvete hjemme om de vitner.
(...)
Jeg mener prinsipielt at Chris bør underlegges et nytt dommeravhør, hvor han konfronteres med de nye opplysningene, og igjen spørres om han har vært utsatt for noen overgrep fra min side. Her bør Chris konfronteres med at den nevnte boken ikke omhandler ham, og at politiet ikke vet, men tror at det har skjedd ting hos meg.
Dersom saken kan stoppes før den kommer i retten vil dette være en fordel. Jeg ønsker ikke å brette ut privatlivet mitt unødig i full offentlighet.
Jeg lurer også på om bistandsadvokaten hans bør få disse nye opplysningene med tanke på en eventuell anmeldelse av politiet på Chris vegne.
Jeg har et mer avslappet forhold til saken nå, etter at i alle fall vennene mine kjenner bakgrunnen for anklagene.
(...)
«Enig!» sa Tom. «Jeg gidder ikke å snakke med ham på en stund.»
«Jeg synes det er jævlig kipt av ham å ikke fortelle sannheten i retten,» sa Hans. «Kommer du til å bruke videoen i retten?»
«Nei,» svarte jeg og sukket. «Jeg lovet ham å ikke bruke den.»
«Faen! Han har jo løyet om deg! Du må ikke være så forbannet dum!»
«Jeg bruker den ikke. Punktum. Men det er en annen mulighet.»
«At vi vitner?»
«Ja. Dere hørte jo hva han sa.»
«Yo! Det skulle vært kult!» utbrøt Tom. «Men mamma ville drept meg. He-he.»
«Det hadde min far også. Men jeg vitner hvis du vil!» sa Hans og så på meg med den vidunderlige ungdommelige besluttsomheten som de fleste voksne har mistet et sted på veien.
«Jeg må diskutere det med Staff. Men nå vet jeg i alle fall hvorfor Chris sa det han sa. Boken.»
«Får du erstatning hvis du vinner?» ville Hans vite.
«Ja. Først vil jeg få dekket de tapene jeg har hatt, lønn for den måneden jeg satt i fengsel og sånn, men jeg kommer til å kreve en ganske stor oppreisning etterpå.»
«Hvor mye?»
«Jeg vet ikke. To millioner kanskje.[64]»
«Du får aldri så mye!»
«Det kommer helt an hva jeg kan dokumentere av tap. Jeg skulle egentlig gått opp i lønn like før jeg ble arrestert og jeg har hatt en god del problemer etterpå. De skal faen få gjøre opp for seg!»
«To millioner! Wow! Du blir jo steinrik!»
«Skal du kjøpe nytt hus?»
«Nei. Men jeg skal pusse opp.»
«Hvis du får to millioner, så skal vi også ha noe!» sa Tom. «Vi får jo problemer hjemme når vi vitner.»
«Jeg har aldri vært gjerrig. Det er klart dere får noe!»
«Hundre tusen?» spurte Tom forventningsfullt.
«Ikke vær dum!» sa Hans irritert. «Jarle skal ha pengene for å komme seg opp igjen. Hva skal du med hundre tusen forresten?»
«Kjøpe øl. He-he. Og en moped!»
«Hvis jeg får to millioner, så skal dere få en god slump.»
«Femti tusen?» spurte Tom og så bedene på meg.
«Noe sånt.»
«Wow!»
Guttene jublet, hadde alt brukt pengene.
«Men dere; først må jeg vinne rettssaken, og deretter erstatningssaken. Det kommer til å ta lang tid. Og der er ikke sikkert at jeg får så mye.»
«Men hvis du får to millioner, så får vi femti tusen hver?»
«Ja.»
«Får Martin noe?»
«Ja. Meg.»
«Han får 1.9 millioner!» sa Hans tørt. «Og Jarle på kjøpet.»
Søndag, dagen før rettssaken skulle starte, sykemeldte Staff seg. Jeg var glad til; han hadde enda ikke satt seg inn i saken. Men muligheten for at de to sakene ville bli slått sammen en gang i fremtiden bekymret meg dypt. Staff foreslo at jeg kunne skifte forsvarer. Jeg antydet at det kanskje ikke var så fornuftig, mindre enn 24 timer før saken startet.
Senere på dagen bekreftet statsadvokaten sykemeldingen. Saken ble utsatt på ubestemt tid. Jeg måtte forberede meg på å leve med uvissheten enda en lang stund!