| jarle aase: sls | forrige | offerlammet Bønna | neste | Offerlammet Bønna
Som jeg har nevnt tidligere var Bønna en oppsiktsvekkende pen gutt. Han var impulsiv, brautende, oppfarende og urolig men han var også full av varme og forståelse; litt treg i oppfattelsen, men når han fikk tid til å tenke seg om kunne han se dypere enn gutter flest. Han visste hva smerte var og han hadde mot. Bønna lot seg aldri kneble. Han fryktet aldri folkemeningen. Visst ønsket han å være en del av gjengen, og visst føyet han seg etter de andre når han innså at han hadde feil men jeg så ham aldri vike en millimeter for noen så lenge han mente at han hadde rett, uansett overmakt. Bønna fikk ofte juling, men aldri uten at motstanderen også fikk et blåmerke eller to. Jeg digget ham: han var absolutt en person etter min smak. Han hadde ikke Pauls skarpsindighet, Martins vidunderlige vesen eller Auduns sublime intelligens, tvert i mot hadde han massevis av svakheter: han overdrev bestandig, han elsket å snakke like sterkt som han hatet å lytte, og han var en uforbederlig rotekopp. Han flørtet alltid med meg, var voldsomt opptatt av hvordan jeg reagerte på ham, men han var enda for umoden til å vekke noe dypere begjær jeg tente på selve flørten hans, mer enn hva som eventuelt lå bak. Men altså: jeg likte ham svært godt satte ham langt høyere enn jeg torde å fortelle ham. Noen gutter er deiligst når de er helt unge, andre (som Martin) er deilige uansett alder Bønna tilhører den gruppen som langsomt modnes til noe helt uimotståelig. Han kommer til å knuse mange hjerter. Treffer jeg ham om ti år kan mitt meget gjerne bli ett av dem!Bønna kunne også egle en stein! En kveld lekte han med egg. Først fant jeg et egg under lakenet da jeg skulle sove middag. Jeg brakte det (uskadde) egget tilbake til kjøleskapet og sendte guttene et advarende blikk. Senere knuste han flere egg på altanen og for omkring i stuen med et egg i hånden som han liksom skulle hive på meg. Jeg fikk tak i ham; spurte høflig om jeg kunne få egget, samtidig som jeg presset fingrene brutalt inn i et nervepunkt i nakken hans. Han stønnet av smerte og gav fra seg egget.
«Tusen takk!» sa jeg, og knuste egget i hodet hans.
Han så vantro på meg, stod helt stille, mens eggehvite og eggeplomme dryppet ned foran øynene. Så tok han seg i håret og fikk hånden full av klisset egg. Guttene sank sammen av latter, mens det langsomt gikk opp for Bønna at han ikke drømte.
«Helvete... Helvete...» mumlet han, visste ikke om han skulle le eller bli sint. Jeg klappet ham på skulderen og smilte.
«Helvete Jarle... Du knuste egget i hodet mitt...»
«Ja. Eggehvite er sunt for håret.»
Senere på kvelden, da vi stod nede på parkeringsplassen og pratet, sprutet han vann på meg fra en brusflaske og løp. Paul fortalte at det ikke var vann, men noe ganske annet. Jeg fór etter ham, sint som en tyrk, med Paul og en kamerat jublende i helene. Akkurat som meg, hadde Bønna lang erfaring i å komme seg unna forfølgere, så jeg fant ham ikke. Egentlig ville jeg ikke finne ham heller hadde jeg funnet ham, måtte jeg gjort noe enda verre med ham; vi kunne blitt uvenner på alvor det han gjorde stod det tross alt litt respekt av! Hvem andre ville turt å hive urin på meg, som en gjenspøk? (Han gjorde det dog aldri igjen!)
Mandag den 6. desember 1993 ringte Bønna til meg i åttetiden. Jeg var alene og kjedet meg. Skulle til å gå en tur ut.
«Hei Jarle, har du bilen der?»
«Ja. Regnet med å kjøre deg hjem.»
«Kan du hente meg?»
«Hvor er du?»
«Hjemme. Det er drittkjedelig her.»
«Møt meg på busstoppet om fem minutter.»
Vi traff en av naboene mine i heisen. Hun hadde vært ute med den lille ekle hunden sin, og stirret på meg med den aller dypeste forakt og forferdelse. Bønna flirte og hunden stakk tungen ut av kjeften og peste. Jeg visste hva hun tenkte hun gjorde ingen forsøk på å skjule det.
Bønna beklaget seg over problemer med faren. Vi diskuterte dem; kom frem til at mye av det han opplevde var ganske typisk for gutter på hans alder. Det burde gå over av seg selv. Likevel var det et problem at han kunne være ganske vill: han hadde mye av den samme personligheten som Chris (og meg), var ikke alltid like lett å ha med å gjøre. Han var dessuten en uforbederlig individualist. I en familie blir det ofte mistolket som egoisme. Tidligere hadde han vært et «diagnostisert problem», men for øyeblikket var han regnet for å være ganske normal. Jeg hadde aldri lagt merke til noen adferdsavvik hos ham, noe jeg sa.
Han hadde med seg luftpistolen sin, men da jeg var tom for gasspatroner ble det ingen skyting. Vi nøyde oss med kremkrig.
En halvtime før han skulle være hjemme reiste han seg og ville gå han trengte frisk luft.
Dagen etter kom han opp sammen med Paul, oppjaget og redd.
«Hva har skjedd, har din far gått amok?»
«Det også. Jeg ble tatt av politiet.»
«Politiet?»
«Ikke avbryt hør: Når jeg tok heisen ned i går, så oppdaget jeg en purk i femte etasje. Han så på meg gjennom vinduet i døren, og når jeg kom helt ned var det en til der. Han spurte hvor jeg hadde vært. Hos Jarle svarte jeg, og så sa de at jeg måtte bli med dem. De kjørte meg ned på barnevernsvakten jeg var helt drit i buksen, jeg hadde jo luftpistolen min gjemt under jakken!
De sa at en dame hadde ringt og fortalt at du hadde lokket med deg en tiåring opp, og spurte om du hadde lovet meg noe for å bli med deg. Jeg sa at jeg var tretten, og at det var jeg som hadde ringt og bedt deg komme å hente meg.»
«Ha! Den hadde de godt av!» lo jeg.
«Hør på meg: De spurte om vi hadde gjort noe, og jeg spurte om de var helt forbanna dumme og trodde at jeg var en forbanna homo! Så ville de vite hvordan vi ble kjent. Jeg sa vi hadde kjent hverandre i flere år. De maste og spurte om hva vi gjorde på når vi var alene og jeg sa at vi drakk kakao og spiste sjokolade og snop det var det eneste jeg kom på å si.»
«Er du helt teit Bønna!» utbrøt Paul hissig. «Du får jo Jarle til å se ut som den lokkemannen!»
«Hva faen skulle jeg si da? Jeg hadde luftpistolen under jakken! Var det greit Jarle?»
«Det var greit nok. Det er ikke så lett å si til en snut at du er venner med en homo, og går der fordi vi trives sammen. Hvis du ikke går på grunn av sjokolade, så vil de tro det er sex som lokker deg. De folkene der har ikke hørt om vennskap. Prøvde de å tvinge deg til å si noe?»
«De spurte mange ganger, men gav seg til slutt. Så kjørte de meg hjem. Min far ble rasende. Sa at jeg hadde runket deg og greier. Jeg ble steik forbanna på ham, det klikket helt for meg!»
«Foreldre er faen det teiteste som finnes! De tror jo det samme alle sammen!»
«Min far også...» sa Paul stille.
«Jeg er glad jeg ikke bor hos mine foreldre lenger. De var like teite, men nå er vi venner.»
«Jeg skulle ønske du var min far!» sa Bønna. «Det hadde vært kult.»
«Jeg vet ikke. Hadde jeg vært din far ville jeg vært ganske annerledes. Jeg kunne ikke flørtet med deg, jeg hadde mast om lekser og skole og greier, men jeg hadde sikkert ikke vært like ille som enkelte andre... Uansett, så er jeg glad for at jeg ikke er din far vi kunne ikke hatt dette vennskapet da.»
«Det er riktig,» bekreftet Paul, som egentlig var ganske fornøyd med faren sin når han ikke mobbet ham for å være en liten homogutt.
«Det var jo et fremskritt at de ventet pent utenfor! Hadde jeg ikke hatt Staff, så ville de nok stormet inn med skuddsikre vester og tåregass.»
Noen dager senere kom Bønna opp igjen; denne gange alene. Han hadde en ransel på ryggen og så helt fortapt ut.
«Hva har skjedd? Mer problemer med politiet?»
«Jeg var nede og snakket med dem igjen. De trodde jeg hadde pult med deg. Det trodde min far også. Og så hev han meg ut»
«Hvahh?»
«Vi kranglet, så sa han at hvis jeg ikke gadd å følge reglene i huset, så gadd ikke han å ha meg der. Vi skrek til hverandre, til han sa at jeg kunne gå til homovennen min. Så her er jeg.»
Jeg var sjokkert. Jeg hadde en gang gitt husly til en syttenåring som ble hevet ut fordi han var homo, men dette var for grovt!
«Hva vil du gjøre? Bo her noen dager til det har roet seg, eller gå hjem igjen?»
«Jeg vet ikke. Jeg må tenke.»
Han slo seg ned i sofaen med en dypt bekymret mine mellom øynene.
«Ok. Mens du tenker, så stikker jeg ut etter litt Cola og mat.»
«Pizza og en videofilm?»
«Greit!» lo jeg. «Bare slapp av så lenge. Det ordner seg.»
«Jeg er faen glad jeg kjenner deg,» sa han da jeg gikk.
Vi spiste og så film, men han var hele tiden urolig.
«Har du funnet noen løsning?»
«Jeg vil faen ikke tilbake til den fyren!»
«Du kan bli her så lenge du vil.»
«Jeg vil bo hos min mor. Hun har nettopp flyttet inn i en stor leilighet.»
«Får du bo hos henne?»
«Jeg vet ikke. Jeg kan i alle fall spørre. De har snakket om barnehjem, men jeg vil heller bo hos min mor. Kan du kjøre meg ut der i morgen?»
«Ja.»
«Tror du at jeg er etterlyst?»
«Ikke hvis han har hevet deg ut.»
«Kan du kjøre meg til min mor nå?»
«Ja.»
Jeg kjørte ham til moren, hvor han ble boende. Det skulle gå flere år før han snakket med faren igjen. Politiet prøvde å få ham til å si at han hadde lagt med meg. Når det ikke hjalp, fikk de faren til å tro det antakelig for at han skulle banke «sannheten» ut av gutten. Noen ganger «vinner» politiet når de gambler, andre ganger «taper» de. Bønna var akkurat som meg han lot seg ikke presse. Han var den av vennene mine som tapte mest på heksejakten: han mistet faren.