J. Aase: SLS - Jeg skriver til Martin igjen

| jarle aase: sls | forrige | jeg skriver til martin igjen | neste |

Jeg skriver til Martin igjen
Ødeleggelsene hjemme begynte å slite på meg. Totalt anslo jeg skadene til rundt 60.000, men det var ikke først og fremst pengene jeg tenkte på. Guttene ødela ting som betydde mye for meg; de skjøt i stykker videokassetter med filmer jeg satt pris på, de ødela kassetter med musikk jeg ikke hadde kopi av og intervjuer Erik hadde gjort med forskjellige artister og kjendiser. En dag var gitaren, som jeg fikk til femogtyveårsdagen av samboeren min, gjennomhullet.
I begynnelsen av oktober 1993 skrev jeg enda et brev til Martin, som jeg etterlot i en lukket konvolutt på miksepulten.

Martin...
Jeg skriver igjen fordi jeg ikke har hatt mulighet til å snakke med deg. Vi har kjent hverandre i snart to år, og har aldri vært alene. Det må være verdensrekord.
Jeg er mer stresset enn jeg liker for tiden, som du har merket. Sur og tverr, og nesten aldri hjemme. Det er flere grunner til dette. Jeg har et veldig stort ansvar på jobben, større enn jeg har hatt tidligere. Da jeg traff deg for to år siden var det enkelt å tjene penger, og jeg behøvde ikke å anstrenge meg spesielt hardt. Etter at jeg forelsket meg i deg, gadd jeg ikke bry meg særlig om jobben. Men nå er tidene hardere, det er vanskelig å tjene penger, og jeg er med på å ta alle viktige beslutninger samtidig som jeg har hovedansvaret for å bestemme hvordan firmaet skal tjene penger i fremtiden. Med andre ord er jeg direkte ansvarlig for jobbene til alle som arbeider der. Gjør jeg en dårlig jobb blir alle arbeidsløse. Gjør jeg en god jobb blir vi flere i firmaet, og jeg kan slappe mer av igjen. Det er et tungt ansvar.
Og i desember skal jeg i retten for å ha tuklet med Chris. Den saken stresser meg mer enn den burde, fordi jeg hater tanken på å bli fremstilt som en pervers kanin spesielt ovenfor Chris som jeg ikke engang har ligget med! Birger Kleppe fortjener en kule mellom øynene for å ha misbrukt Chris for å straffe meg. Uansett hva som skjer i retten vil Chris for alltid ha dårlig samvittighet for å ha fått meg i trøbbel. Det kan være en av grunnene til at han går på stoff i dag. Jeg tipper at Chris kommer til å ta livet av seg før han fyller 20 slik som situasjonen er i dag. Får jeg rett kommer jeg til å hevne ham. Jeg nekter å la en gutt til gå til grunne for ingenting.
Så har vi familien min som er i full oppløsning. Min far hater min mor fordi hun hater ham, og begge er syke og trenger meg til å hjelpe seg.
En annen sak som sliter hardt på meg er at en rekke gutter jeg stolte på og regnet som venner plutselig ikke kjenner meg lenger. For et par måneder siden snakket vi fortrolig om det meste (og vi kjente hverandre mye bedre enn vi to kjenner hverandre). At Paul, Jørgen, N.N. og de andre tøffingene trakk seg hadde jeg regnet med siden tøffe gutter nesten alltid er usikre og redde men jeg ble overrasket over at Einar, Audun og Bjarte forsvant.
At folk selv må få bestemme hvem de vil være venner med er OK, men jeg vet, og de vet, at den eneste grunnen til at de ikke «kjenner meg» lenger er redselen for å bli mobbet. Og de eneste som gidder å mobbe dem er andre som selv har lyst til å gå her (og mobber dem for at ingen skal tro at de har lyst til det). Er det rart at det er krig og faenskap, og at naturen blir ødelagt, når dobbeltmoralen er så velutviklet allerede i skolegården?
Og så har vi deg.
Jeg er ikke så opp etter ørene forelsket i deg som jeg en gang var, men jeg er forferdelig glad i deg. Og forelsket. Jeg vet at vi er veldig forskjellige, og at vi ikke kjenner hverandre godt nok enda, men jeg har fortsatt håp om at vi kan bli sammen.
En av grunnen til at jeg er så lite hjemme er at jeg ikke holder ut å være hjemme uten deg. En annen grunn er at jeg blir forbanna når jeg ser alt som er ødelagt eller stjålet. Jeg oppdager alt, og blir sint og skuffet, men jeg vet ikke hvordan jeg skal ta det opp. Jeg er ikke din mor eller læreren din jeg har ingen måter å «straffe» deg (eller Hans eller Tom) på. Jeg må bare stole på at din egen sunne fornuft og samvittighet stopper hærverket. (Det er neppe enkelt for deg heller å tenke på alt som er blitt ødelagt spesielt siden jeg ikke vet hvordan vi skal legge det bak oss). Og siden jeg ikke klarer å bli sint på deg går jeg bare rundt og er sint uten å være sint på noen. Det er utrolig slitsomt å være steik forbanna en hel dag uten å kunne «ta» noen.
Jeg vet at ødeleggelsene holder på å drive meg til vannvidd, men jeg blir minst like frustrert av tanken på å «miste» deg igjen. Jeg hater å innrømme det men jeg er avhengig av deg.
Du er ikke slik som jeg trodde, men jeg liker deg kanskje enda bedre nå. Du er sterk, har en utrolig lekker kropp, pene øyne, og en uforskammet sexy væremåte. I tillegg er du søt, litt utspekulert men snill likevel, og stort sett real.
For øyeblikket er du den viktigste personen i livet mitt (noe du har vært en god stund). Jeg er nødt til å stå en del på for jobben (jeg skylder Joachim det fra tidligere), men jeg kan sette av mer tid til oss. Jeg tror vi trenger en del tid for å få forholdet mellom oss til å fungere. I dag takler ingen av oss det. (Jeg kaller det forhold, du kan kalle det vennskap, kjærlighet, kameratskap eller hva du vil). Jeg vet ikke hvor jeg har deg, og du vet ikke hvor du har meg.
I et forhold er det vanligvis en «sterk» og en «svak» part. Siden jeg er 14 år eldre enn deg kan jeg ikke være den «sterke». I så fall ville jeg kunne misbruke deg på mange måter uten å skjønne det selv, både i sengen og som venn. Du må med andre ord være den «sterke», den som tar ansvaret for at forholdet skal fungere.
Derfor må du tenke gjennom følgende:

Jeg er helt avhengig av deg
Jeg har lyst på deg som både elsker og kjæreste
Jeg vil la deg bestemme ganske mye i et forhold
Jeg vet at du har lyst på sex
Jeg vet at du er redd for å gå inn i et forhold, fordi du ikke er forelsket i meg, og ikke regner deg selv som homo.
Jeg vet at du er redd for å bli mobbet
Jeg håper du stoler såpass på meg nå etterhvert at du tør å komme opp til meg alene en kveld. Vi har mye å snakke om, og selv om jeg har veldig lyst på deg, kommer jeg til å overlate til deg å ta initiativet til sex. Så det er du som bestemmer hvor langt du vil gå.
Det er vanskelig å skrive slike brev. Vanskelig å finne ord som beskriver virkelige følelser og viktige tanker. Det var mye lettere å skrive boken og sangene, fordi du var utilgjengelig den gangen. Nå er du plutselig virkelig etter nesten to år er du endelig tilbake.
Jeg har brukt ca. 150.000 kroner på å bli kjent meg deg, har tenkt og arbeidet tusenvis av timer for å få deg til å stole på meg.
Hva som skjer nå vet jeg ikke. Jeg har ikke planlagt så lang. Situasjonen i dag er helt bak mål, men vi har alle muligheter for å finne en vei.
Jeg har aldri lagt ned så mye ressurser i en gutt før. Og du kommer neppe noensinne til å oppleve igjen at noen setter deg så høyt anstrenger seg så hardt for å få deg.
Noen ganger har jeg lyst til å flykte fra deg, ta nøkkelen tilbake og be deg gå, men det vil være for feigt. For enkelt.
Jeg er slik at jeg kan tåle veldig mye trøbbel eller problemer en kort stund. Jeg lar meg ikke presse til å si eller gjøre noe jeg ikke vil, og jeg lar meg ikke skremme av en overmakt. Tror jeg på noe er jeg villig til å kjempe til jeg dør for det. (Det er mange som tror de kan sloss mot en overmakt jeg har sett en del av dem ta feil).
Hvis problemene varer for lenge blir jeg svekket, stresset, og kan velge feige utveier.
Du er den viktigste personen i livet mitt, og derfor kan jeg ikke velge en feig utvei. Uansett om vi blir sammen, kun ligger sammen i blant, eller ender opp som venner (uten sex i det hele tatt), er det viktig at vi finner ut av hverandre raskt.
Jeg er stresset langt over faregrensen nå, og jeg takler ikke å være usikker på deg i tillegg til alt det andre.
Tenk igjennom hva du vil. Jeg vet ikke noe mer enn deg om hva som skjer videre, og en av oss må ta rattet og styre i riktig retning. Jeg vil at du skal gjøre det.
Så når du har tenkt litt kan vi snakke...

Han ringte meg på jobben så snart han hadde lest brevet; oppbrakt og såret over at jeg gav ham skylden for at vennene mine hadde forsvunnet. Jeg forsikret ham om at han ikke hadde noe med det å gjøre. Bad ham lese brevet en gang til og tenke til jeg kom hjem.
Den kvelden snakket vi lenge sammen. Guttene hadde hatt dårlig samvittighet for skadene. Det var godt for oss alle å snakke ut. Martin tok på seg skylden for det meste[60] og ville erstatte det han hadde ødelagt så godt han kunne med lommepengene sine. Vi fordelte en erstatning på noen tusen mellom dem; en gjeld jeg strøk så snart jeg så at ødeleggelsene tok slutt.
Året før traff jeg en gang Martin i Sentralbadet. Det ble en forferdelig opplevelse; vi fikk sjokk begge to jeg hadde så lyst til å beundre kroppen hans og jeg var så redd for at han skulle se det at jeg løp inn i badstuen og gjemte meg, mens han for inn i bassenget. Da de stengte ventet jeg i badstuen for at han skulle slippe å skifte mens jeg så på; jeg var den siste som gikk til garderoben, sikker på at Martin og Hans hadde gått for lenge siden. Men det hadde de altså ikke; begge stirret åpenlyst på meg, spesielt på hva jeg hadde mellom beina. Jeg gikk brydd og rødmende til skapet og vrengte på meg trusen i en fart. Jeg var irritert over at de stirret på meg, når jeg (som var homo), ikke hadde benyttet anledningen til å se på dem samtidig som jeg var overrasket og smigret over nysgjerrigheten.
Nå var vi igjen sammen i badet, denne gang som venner han hadde til og med på seg min reservebadebukse. Også denne gangen lot jeg dem skifte i fred; jeg gikk inn før dem og ventet i dusjen. Smilet hans, der han stod nesten naken foran meg i en av dusjene på den andre siden, bare to meter unna, holdt på å smelte meg fullstendig jeg var redd for å renne bort sammen med dusjvannet! Han visste at jeg studerte hver kvadratmillimeter av kroppen hans og så direkte og ubeskjedent tilbake på meg; solte seg i interessen min. Jeg var glad for at han hadde badebuksen på seg; å se alt kunne bli rent for mye av det gode og om vi aldri havnet i sengen sammen, så visste jeg ikke hva jeg egentlig gikk glipp av. (Selv om badebuksen avslørte at jeg ville gå glipp av ganske mye).
Vi badet sammen, stupte og lekte; undervannsdueller, gjemmespill alt det man kan finne på i et overfylt offentlig bad. En og annen homse så forferdet på oss. Jeg dreit i dem, de kunne tro nøyaktig hva faen de ville! Vaktene derimot enset meg ikke; det var vel ikke noen tvil om at guttene kjente meg. De hoiet, skrek, hev vann på meg og kastet seg jublende unna når jeg satte etter dem.
I badstuen slappet jeg av og nøt på ny synet av den nesten nakne kjæresten min. Han var tynnere enn tidligere; hadde vokst uten å ta det igjen på vekten. Det var bra, overvekt var farlig for ham. Svetten rant av oss. Guttene virket forbauset over at jeg ikke hadde antydning til reisning selv nå som Martin satt der deiligere enn noensinne. Jeg stirret på ham uten opphold; under andre omstendigheter ville blikket mitt vært dypt krenkende! Som det var smilte han tilbake, strøk seg sensuelt over brystet eller låret og kikket forventningsfullt etter en reaksjon. Jeg hadde god selvkontroll og uansett hvor deilig han var så var han ikke et sexobjekt for meg: han var essensen i alle drømmene mine, målet for alle lengslene mine det begjæret jeg følte var bare en liten og ubetydelig del av helheten. Han var enda for ung for å forstå hvor dypt følelsene mine stakk, men han likte å bli beundret. Han godtok at jeg hadde lyst på ham. Og jeg nøt å se på ham, drikke ham med øynene.
Vi gikk hver for oss tilbake til varebilen. Guttene hoppet inn bak, jeg alene foran.
«Hei Jarle, kan du gi oss fyr?»
«Nei!» sa jeg muntert og lekte med lighteren min.
«Kom igjen kjære,» sa Martin søtt, «ellers kan du bare glemme å få rumpen min.»
Jeg lo av hentydningen og stakk lighteren inn til dem.
Martin kom av og til alene nå, men han tok ikke sjansen på å overnatte; jeg tror han var vel så redd for sine egne følelser, som eventuelle rykter for nå merket jeg at begjæret gikk begge veier: han avslørte seg ved et brått, ubeskyttet blikk, en grimase, en liten forsnakkelse. Det gledet selvfølgelig meg, men det skremte ham. De fleste guttene jeg hadde hatt kontakt med hadde følt det samme begjæret; forskjellen var at det ville få så enorme konsekvenser om han gav etter det var ikke snakk om et lite, tilfeldig eventyr; det var snakk om å gå inn i et forhold som ville prege han for resten av livet, han kunne ikke ligge med meg og så bare forsvinne.
De andre undret seg over det forunderlige forholdet vårt. En gang Tom overnattet, spurte han meg ut om følelsene.
«Har du lyst på Martin?»
«Ja.»
«Hvorfor ligger du ikke med ham da? Alle kan jo se at han har lyst!»
«Jeg vil ikke presse ham. Når han er moden for å ligge med meg så sier han det selv. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å vente og håpe.»
«Har du lagt med mange andre?»
«Ja. Men det hjelper ikke ovenfor Martin.»
«Hva mener du?»
«Jeg har ventet så lenge på ham, vært så glad i ham, savnet ham så sterkt; den dagen vi går til sengs kommer jeg til å være livredd mye reddere enn han.»
«Akkurat som om det var første gang du lå med noen?»
«Ja, det ville føles som å være jomfru igjen.»
«Hva med oss?»
«Hadde jeg ligget med en av dere ville jeg vært selvsikker og rutinert. Men jeg har ikke tenkt å ligge med noen av dere.»
«Det var bra», sa han skuffet.
En av sidene ved Martin som forbauset meg var kjærligheten til moren. Uansett hvor urimelig hun var, hvor miserabelt hun gjorde livet hans, så var han alltid like usvikelig lojal. Folk kunne le av at han måtte inn en time før de andre, men sa de et stygt ord om moren så tente han på alle pluggene. Og skulle han forestille seg det absolutt verste som kunne ramme ham, hans personlige helvete, så var det å miste henne. Han var derfor naturlig nok opptatt av at min mor hadde kreft og skjønte ikke hvordan noen av oss klarte å takle det. Han skjønte heller ikke at jeg var like redd for å miste ham, eller vennskapet hans, som jeg var for å miste henne.
Min mor hadde lettere for å forholde seg til ham. Tidligere hadde hun alltid betraktet typene mine som en slags rivaler som stjal kjærlighet fra henne; nå som hun snart skulle dø endret hun seg: Martin var den første av kjærestene mine hun godtok. Hun var glad for at jeg hadde noen å være glad i og hun håpet virkelig at vi ville få forholdet til å fungere.