J. Aase: SLS - Svigerfar

| jarle aase: sls | forrige | svigerfar | neste |

Svigerfar
Jeg skjønte med det samme at det var noe galt da jeg kom tilbake fra lunch. Det var helt stille i gangen og de ansatte så på meg fra kontorene sine. Stemningen var trykkende. Ingen gjorde noe. Hadde Martin vært der igjen? Sist han besøkte meg var jeg ute. Han hadde satt seg på stolen min og lekt med PCen. En av selgerne spurte hva han gjorde der, hvorpå Martin i mindre dannede vendinger antydet at selgeren gjerne måtte trekke seg tilbake, at han var en kamerat av meg, og at selgeren, på Martins anbefaling, raskt kunne finne seg selv uten arbeid. Selgeren hadde fulgt anbefalingen, men sladret til Joachim, som hadde fortalt Martin at han var min sjef, at det var hans firma og at Martin, dersom han ikke trakk seg tilbake i en fart, gjerne helt ned på gaten, kunne finne ansiktet sitt forvandlet til et praktfullt fargekart.
Den som virkelig fikk gjennomgå var selvfølgelig meg. Jeg hadde forsvart Martin, på et vis klart å ro oss i land, men ingen glemte episoden. Så det første som slo meg nå var at Martin hadde besøkt meg igjen.
Sekretæren vinket på meg fra resepsjonen og meddelte at det var en fyr som ventet på meg. På måten hun ordla seg skjønte jeg at det var snakk om en voksen fyr. Hun ville ikke si hva det dreide seg om, men det var avgjort ikke en salgsforespørsel; jeg hadde aldri sett henne oppføre seg så merkelig. Sikkert en krakilsk kunde, vi hadde en av dem i halvåret, en slik som virkelig skapte seg og laget huskestue. Nei hun pleide å le av dem; jeg forberedte meg på det verste, at politiet var ute med strekene sine igjen.
«Hvor er han?»
«Hos Joachim.»
«Har han ventet lenge?»
«Ja. Alt for lenge.»
Joachim satt bak den gedigne kontorpulten sin og snakket med en mann som var eldre enn meg og yngre enn Jagland. Han så grå og alminnelig ut, en av en million anonyme menn som hadde avfunnet seg med å leve et betydningløst, kjedelig liv. Han var middels høy og hadde på seg en kjeledress med et firmanavn. Det kunne være en kunde likevel.
«Kom inn og lukk døren,» sa Joachim alvorlig.
Jeg gikk smilende inn og så på fyren. Joachim så hjelpeløs ut, noe som uroet meg; Joachim ser nemlig aldri hjelpeløs ut!
Mannen besvarte blikket mitt med et aggressivt grin og kom truende mot meg uten å gjøre tegn til å ta hånden min. Jeg skjønte ingenting, ble stående en meter fra døren å se dumt på ham.
«Så det er du som driver å plager guttungen min!» Stemmen var høy og full av sinne og forakt.
Jeg lurte på hvis far han var; såvidt jeg kunne huske hadde jeg ikke plaget noen nylig. Mannen lignet heller ikke på noen jeg kjente.
«Jeg er redd for at jeg ikke er helt med...»
«Vet du ikke hvem jeg er?»
«Nei.»
«Jeg er faren til Martin. Jeg trodde du hadde lusket så mye rundt huset vårt at du visste såpass.» Han holdt hendene i en truende stilling, som om han når som helst kunne fly løs på meg; han var sint nok til å kunne finne på noe sånt. Jeg så nøyere på ham, bevegelsene, og konkluderte med at han ikke var noen direkte trussel. På den annen side ville det være en katastrofe om jeg slo ned faren til Martin! Jeg satte meg i en stol, la hendene i fanget og var så defensiv som mulig. Jeg følte meg oppgitt, litt irritert over at han hadde funnet ut av det.
«Jeg har kanskje ikke lusket så mye rundt huset som dere tror...»
«Ta ikke den! Vi vet nok hva du er ute etter!» Han henvendte seg til Joachim: «Denne mannen har lusket etter Martin i flere år, gutten er fjorten år gammel! Han har skrevet flere kjærlighetsbrev til ham, oppsøkt ham og laget et helvete!»
Han så på meg igjen; blikket fortalte at han hadde lyst til å denge løs på meg. Jeg svarte ikke, så bare nøytralt på ham uten å røpe noen følelser.
«Hva mener du at jeg skal gjøre med dette da?» spurte Joachim diplomatisk. «Hva Jarle gjør i sin fritid angår strengt tatt ikke meg. Så vidt jeg forstår har han ikke plaget noen i arbeidstiden sin?»
«Nei, han har ikke det.»
«Hva er da hensikten med dette besøket?»
«Vi vil ha en slutt på det, en slutt på brevene hans!»
Joachim virket overrasket. Han visste at Martin gikk hos meg og at jeg neppe hadde sendt noen brev hjem til ham nylig. Faren holdt to av de gamle brevene mine i hånden og ville at Joachim skulle lese dem.
«Se på dette! Les disse brevene! Hva synes du om sånt? Kjærlighetsbrev fra en tredveåring?» Han så på meg: «Hvor gammel er du?»
«Åtteogtyve.»
«Fra en åtteogtyveåring til en fjortenåring! Les dem er du snill.»
«Jeg tror ikke det har så mye for seg,» svarte Joachim. «Jeg er redd for at det ikke er så mye jeg kan gjøre med at Jarle skriver brev.»
«Unnskyld,» sa jeg, «men disse brevene er gamle. Jeg har ikke sendt brev til Martin på en evighet.» (Det siste brevet sendte jeg ikke, jeg etterlot det hjemme i min egen stue!)
«Nei, det har du ikke, men du la visittkortet ditt i postkassen vår for noen dager siden! Fryktet du at Martin hadde glemt deg? Hvordan kan du være så dum? Tror du virkelig at det er Martin som henter posten? Etter alle brevene du har sendt?»
«Visittkort? Jeg har ikke lagt noe visittkort i postkassen deres!»
«Å nei? Hvem sitt visittkort er dette da?» Han holdt triumferende frem ett av kortene mine.
«Mitt.» Nå hadde jeg vanskelig for å holde meg alvorlig.
«Så du nekter på at du har lagt det i postkassen?»
«Ja. Jeg har skrevet noen brev, men jeg har ikke lagt noe visittkort i postkassen! Det er ganske sikkert en av vennene til Martin som står bak det der!»
«Hvordan skulle en av vennene hans få tak i ditt visittkort?»
«De kan ha funnet det hjemme hos meg, jeg kjenner noen av kameratene hans, eller de kan ha kommet opp her på kontoret og forsynt seg.»
«Det der høres ikke særlig sannsynlig ut!» svarte han sint. Jeg var den eneste stygge ulven i hans univers.
«Hør,» sa Joachim irritert, «Jarle sier at han ikke har lagt kortet der og jeg tror at han snakker sant Jarle ville ikke løyet om noe sånt; jeg kjenner ham såpass godt. Disse visittkortene trykkes i tusentall, de går ut herfra i dusinvis av brev hver eneste dag det ligger bunker av dem både i resepsjonen og i butikken. Hvem som helst kan skaffe seg et slikt kort. Er det derfor du kommer? På grunn av et visittkort?»
«Jeg kommer fordi Jarle ikke lar Martin i fred!»
«Jeg har ikke oppsøkt Martin siden i vår. Jeg kjenner ikke til dette visittkortet. Jeg er redd du tar feil hadde jeg lagt kortet der ville jeg sagt det. Jeg gjør aldri noe jeg ikke kan stå ved.»
«Jeg tror ikke det er mer å si,» sa Joachim. «Jeg tror som sagt at Jarle snakker sant. Har du et problem med dette visittkortet vil jeg foreslå at du kontakter politiet.»
«Det har jeg gjort! De kan ikke gjøre noe; de bare hører på meg og rister på hodet. Inntil Jarle forgriper seg mot Martin kan de bare sitte på gjerdet å se på.»
«Jeg tror jeg forstår omtrent hvordan du har det,» sa Joachim, «jeg har tre barn selv, men jeg er redd det ikke er noe jeg kan gjøre. Jeg kan snakke med Jarle, men som du selv sa; han er voksen.»
«Han virker ikke voksen!» sa han sint og tok et skritt mot meg. «Hva mener du med at du elsker Martin?»
«Hva faen tror du jeg mener!» Jeg begynte å bli forbanna; at han slengte dritt om meg var greit nok, men jeg tålte ikke at han angrep følelsene mine for Martin.
«Elsker Martin! Han er bare en guttunge! Skjønner du ikke det? Pleier du å gå rundt å elske guttunger? Du skulle vært sperret inne!»
Joachim begynte å bli irritert, det var like før han eksploderte.
«Jeg vil be dere om å senke stemmene. Dette er en arbeidsplass, det arbeider mennesker her. Så vidt jeg kan bedømme angår ikke dette dem.»
«Angår ikke dem? At denne fyren misbruker småbarn?» Han brølte.
«Hør her! Dette er et privat anliggende dere i mellom. Det er intet jeg kan gjøre fra eller til. Men denne arbeidsplassen er mitt ansvar! Nå er det like før jeg ringer til din sjef og forteller at du i hans arbeidsantrekk: og dermed på vegne av ham, lager kvalme her! Jeg har vanskelig for å tro at han vil sette pris på det.
«Jeg jobber ikke der. Jeg har bare disse klærne på meg,» løy han. Joachim hadde truffet et sårbart punkt. Faren tok seg sammen med en kraftanstrengelse og truet meg lavt: «Nå holder du deg unna Martin for fremtiden!»
Jeg svarte ikke. Han åpnet døren og så på meg.
«Jeg synes synd på deg!»
Jeg tror ikke at han mente det...
«Lukk døren,» sa Joachim skarpt da han var gått. «Hva var dette for noe tull?»
«Aner ikke.»
«Vet du hva som skjedde før du kom?»
«Nei.»
«Han gikk rundt på kontorene og fortalte om deg, bad de ansatte om å lese brevene og laget kvalme. Ingen viste hvordan de skulle forholde seg. Nå får du samle dem på konferanserommet og gi en forklaring!»
«Hva faen skal jeg si?»
«Aner ikke! Det er ikke mitt problem. Men du får bortforklare det på en eller annen måte.»
«Det kan jeg ikke. Om jeg begynner å bortforklare gjør jeg bare vondt verre. Dessuten har han rett: jeg er forelsket i Martin. Jeg kan ikke annet enn å bekrefte det han har sagt.»
«Hva vil du gjøre da?»
«Forbigå det hele i stillhet.»
Vi gjorde det. Den eneste som hadde mot til å kommentere hendelsen var sekretæren. Jeg gav en meget kort og meget innviklet forklaring om en far som hadde misforstått ett og annet. Noen dager senere var det hele tilsynelatende glemt.
Martin ble rasende på faren da jeg litt senere ringte hjem og fortalte hva som hadde hendt.
Det dukket ikke opp flere visittkort i postkassen hans.
En dag kjøpte jeg en 30 kilos boksesekk. Den var nesten halvannen meter høy og tok seg flott ut hengende fra en krok i taket, midt i stuen min. Guttene var begeistret, men det var ikke derfor jeg kjøpte den. Jeg håpet at jeg kunne avlede frustrasjonen min på sekken og få litt mer overskudd til å takle alle problemene. I time etter time kunne jeg slå og sparke; til kroppen verket og lungene føltes vrengt. Jeg kom i enda bedre form, fikk mer kraft i slagene og bedre presisjon når jeg sparket, men temperaturen hjemme sank. Jeg turde ikke å ta det opp med dem; kjernen i problemene var at jeg ikke taklet livet mitt. Forholdet til Martin var smertefullt, rettssaken skremte meg, forventningene på jobben var enorme, venner fra sommeren kom tilbake uten at jeg hadde overskudd til dem jeg gikk av hengslene. Og Martin hadde ingen forutsetninger for å kunne hjelpe meg. Jeg holdt meg i byen, kom hjem så sent at guttene var gått og trente alene i mørket oppe på skolen. Jeg kunne ikke leve med Martin slik det hadde utviklet seg og jeg kunne ikke leve uten ham. Jeg mistet grepet igjen. En lørdag vi hadde fest ble de direkte vulgære.
«Jarle, er det sant at du har ligget med menn?»
«Ja.»
«Var det godt?»
«Ja. Med noen, ikke med alle.»
«Hva gjorde dere.»
«Alt mulig.»
«Hva da?»
«Jeg har ikke tenkt å drive noen undervisning. Dere klarer sikkert å tenke dere til det.»
«Pulte du dem?»
«Noen få. Å pule en type er stress.»
«Kommer det drit på pikken når du puler dem?» De lo.
«Nei.»
«Har noen pult deg?»
«Ja.»
«Likte du det?»
«Noen ganger. Noen kan det, og da er det ganske godt, med andre gjør det bare vondt.»
«Vil du at Martin skal pule deg?»
«Det er vår sak.»
«Har du slikket noen i ræven?»
«Det er min sak.» Jeg begynte å bli sur.
«Har du?»
«Det er min sak!»
«Altså har du gjort det! Ellers ville du nektet!»
«Kanskje, kanskje ikke. Jeg har vært med på det meste.»
«Likte du å sleike noen i ræven?»
«Nå er jeg drit lei denne samtalen! Hvis dere vil snakke, så kan vi snakke om noen annet!»
«Sleiket en hårete ræv...»
«Det holder!» Jeg var forbanna. Martin satt og flirte.
Jeg satt på kontoret og leste papirene som fortalte at saken skulle opp den 20. til 23. desember 1993. Hvordan de skulle få avviklet denne saken på tre dager stod for meg som et stort mysterium. Antakelig ventet de at jeg ville bryte sammen og at Alvheim skulle holde kjeft! Faen! Uten en advokat som kunne sette seg i respekt hadde jeg ikke en sjanse! Retten ville tro at jeg så på gutter med den samme forakt og kynisme som de fleste menn ser på kvinner som noe de kan stikke pikken sin inn i. Å fremstille meg som mer moralsk enn gjennomsnittet ville være dødfødt. Homofile har ingen moral. Homofile er dedikerte knullemaskiner. Punktum. Retten ville se meg for seg sammen med deres engen barn og fordømme meg derfra til evigheten de ville føle begjær, skam og frustrasjon for sine egne tilbøyeligheter og sende meg på bålet. Akkurat som i middelalderen! Det skulle vært interessant å plassere elektroder på dem, måle den seksuelle opphisselsen og frustrasjonen deres underveis! Jeg var nødt til å skaffe meg en bedre advokat. Jeg skrev en kort fax til Tor Erling Staff, som til nå ikke hadde returnert telefonene mine.

Udatert fax til Tor Erling Staff
(Fildato: 22. oktober 1993)
Høyesterettsadv. Staff.
Vedr. bistand i straffesak.
Undertegnede ble i slutten av november 1992 anmodet om hjelp til å holde en 12 år gammel gutt skjult for barnevernet og politiet. En god venn, som hadde tatt ansvaret for gutten i en uke, bad om denne hjelpen. De to fikk disponere leiligheten min i en uke, samt penger til mat, mens jeg var i Oslo på en messe.
Da jeg kom tilbake hadde gutten vært savnet i to uker, og ble etterlyst i avisene med bilde. Jeg overtok ansvarte for ham alene i to dager, mens jeg prøvde å motivere ham til å melde seg for politiet.
Etter to dager ble jeg arrestert av politiet, siktet for å holde gutten skjult. Jeg nektet å forklare meg, og ble varetektsfengslet for fire uker eller frem til gutten kom til rette.
To dager senere meldte gutten seg, i en forkommen tilstand. I følge politirapporten visste han ikke hvilken dag det var noe som er bemerkelsesverdig siden dette var fødselsdagen hans.
Han ble ikke formelt avhørt, men utspurt av «sakkyndige». Han ble konfrontert med at «de visste» det hadde skjedd «ting», samt at jeg hadde skrevet en 300 siders roman om ham. Begge deler er positivt feil.
Gutten forklarte en rekke interessante ting, hvorav svært lite har rot i virkeligheten, og knapt noe kan dokumenteres. Blant annet hadde jeg motivert ham til å rømme, jeg hadde tatt meg av ham hele tiden, og jeg hadde misbrukt ham seksuelt.
Flere vitner ble først mistrodd når de forklaret politiet at jeg var i Oslo andre uken, og at en annen hadde tatt ansvaret for gutten første uken.
Konfrontert med nye fakta endret gutten forklaringen sin flere ganger.
Jeg er åpen homofil, og var da denne saken dukket opp anmeldt av foreldrene til en jevnaldrende gutt for «homofile tilnærmelser», som de kalte det, mot deres sønn. Den samme politietterforskeren som håndterte denne anmeldelsen, hadde ansvaret for pågripelsen av meg. Han har tidligere truet meg på livet ved to anledninger, samt truet med pågripelse og fengsling uten å redegjøre for noen lovovertredelser eller mistanker om sådanne.
Jeg godtar at en mistenkte meg for å ha hatt seksuelle motiver for å hjelpe 12 åringen, men jeg finner det dypt krenkende at en tok for gitt at jeg hadde presset gutten til seksuelle tjenester. Det opprører meg at saken fortsatt forfølges. Politiet har lagt for dagen en faglig udugelighet jeg trodde de forbeholdt Bjugnsaken. For moro skyld lot jeg en annen 12 år gammel gutt lese i gjennom alle saksdokumentene, og konklusjonen hans var langt mer korrekte enn påtalemyndighetenes.
Status i saken er at jeg fortsatt ikke har forklart meg for hverken politiet eller forhørsretten. Saken er berammet til 20 desember og eventuelt påfølgende dager i Bergen Lagmannsrett. Oppnevnt forsvarer er Jostein Alvheim.
Jeg anser hele tiltalen som et uforsettlig[61] forsøk på justismord, og vil derfor ha en forsvarer som ivaretar mine interesser på best mulig måte. Jeg ønsker at De vurderer om dette er en sak De kan og vil overta.
Saken har så langt vært en stor belastning for meg, min familie, mine venner og mine arbeidskamerater. Etter mange år som åpen homofil, og som en av frontfigurene i Bergen Gay Radio, har jeg vent meg til en del utidige tilrop og trusler. Men etter å ha blitt fremstilt i pressen som en notorisk, grov sexforbryter, har klimaet hardnet til.
Jeg håper på en snarlig, positiv tilbakemelding.

Et par ganger diskuterte jeg følelsene mine med Martin. Han forstod, men ting ble bare verre. Når jeg var i byen, ble leiligheten brukt som skytebane og massevis av ting ble hevet ut fra altanen. Jeg klarte ikke å forholde meg til det, endte opp med å søke trøst hos andre gutter.
Vi kunne reise et sted og spise, gå på kino, eller bare snakke i telefonen i timevis utover natten.
«Hei, det er meg. Er du alene?»
«Ja.» svarte jeg.
«Hva holder du på med?»
«Skulle gå å legge meg. Du da?»
«Jeg har lagt meg, så jeg må snakke lavt. Min mor og min far sover. Det kan være jeg må legge på helt plutselig hvis de våkner.»
«Det er greit.»
«Hvordan går det med Martin og deg?»
«Til helvete selvfølgelig...»
«Kan du ikke bare finne deg en annen?»
«Nei, jeg vil ikke. Sånn er kjærligheten man elsker alltid den man ikke får. Hva som skjer om jeg får Martin tør jeg ikke tenke på!»
«Vil du ikke ha ham?»
«Jo! Men jeg aner ikke hvordan vi ville fått det sammen. Det eneste vi har felles er at vi er glad i ham.»
«Skjønner du ikke at han bare utnytter deg? Tror du at han egentlig er glad i dag?»
«Joda! Han utnytter meg, men han er glad i meg også. Husk at jeg kjenner ham ganske godt etter hvert. Han klarer ikke å lure meg, jeg vet alltid hvor jeg har ham. Det jeg ikke vet er hvordan jeg skal få ham der jeg vil!»
«Han er jo ganske grei.»
«Han er veldig grei. Ellers hadde jeg aldri vært så glad i ham. Hvordan går det med deg?»
«Bra tror jeg.»
«Har du opplevd noe spennende i det siste?»
«Ja, jeg ringe kontakttelefonen og sa at pappa slår meg.» Han lo. «De ville at jeg skulle gi dem lov til å snakke med pappa. Jeg sa at jeg ikke turde.»
«Har han slått deg da?»
«Nei! Han kunne jo bare prøve! Men jeg tror han har lyst av og til. Hi-hi. Han kan bli ganske sint.»
«Så sint at du blir redd?»
«Ja. Av og til.»
«Hvordan går det på skolen?»
«Ikke så bra. Jeg arbeider med leksene i flere timer hver dag, men jeg får alltid dårlige karakterer.»
«Skolen er noe dritt! Trøst deg med at jeg var den dårligste i klassen i det meste.»
«Det er bare noe du sier for å virke tøff... Hysj...» Det ble stille noen sekunder. «Er du der? Det var min mor, hun snakket i søvne. Vi kan snakke litt til hvis du ikke må legge deg.»
«Jeg er så heldig at jeg kan legge meg når jeg vil.»
«Men da kan du jo komme for sent på jobb i morgen, og da blir Joachim sint på deg igjen.»
«Du får ringe og vekke meg.»
«Greit... Hva tenker du på?»
«Deg.»
«Hva tenker du på med meg?»
«Hva tror du?»
«Nå bare tuller du!»
«Gjør jeg?»
«Jeg drømte om deg i natt...»
«Hva drømte du?»
«At du banket en av gjengene på Oasen mens jeg så på.»
«Fikk de mye juling?»
«Ja.»
«Drømte du noe annet, noe om oss to?»
«Du skal alltid tulle!»
«Har du aldri hatt lyst?»
«Nei!»
«Helt sikker?»
«Ok da, jeg har hatt lyst på deg av og til. En gang da jeg kom opp til deg hadde jeg bestemt meg for å ligge med deg jeg har aldri vært så kåt i hele mitt liv!»
«Jeg husker det; jeg lot som jeg ikke skjønte hva du ville. Ble du sur?»
«Akkurat da ble jeg det. Men etterpå var jeg glad.»
«Hvorfor?»
«Jeg tror jeg ville ha angret etterpå.»
«Kanskje. Men det gjør man nesten alltid den første gangen. Jeg angret i hvert fall de første gangene, men det gikk over.»
«Hvor gammel var du da?»
«Litt eldre en du er nå.»
«Hvem var det du lå med da?»
«Første gangen jeg lå med noen på ordentlig, ikke bare sånn at vi rotet litt med hverandre, lå jeg med en mann som var tyve år eldre enn meg.»
«Hvordan var det?»
«Spennende når vi holdt på. Men han var kjedelig dessuten hadde han ikke vasket seg skikkelig.»
«Æsj!»
«Vel, jeg gadd ikke å snakke med ham igjen. Jeg traff ham bare en gang. Så angret jeg noen uker og fant jeg en annen. Men det er annerledes med folk man kjenner.»
«Hvordan da?»
«Mer naturlig liksom. Man kjenner hverandre, stoler på hverandre, slipper å være flau. Litt flaut er det jo i begynnelsen, men så blir det noe naturlig. Problemene kommer når den ene ikke vil lenger; da er det lett for den andre å bli lei seg. Men det er jo ting man må snakke om, sånn at man kan stoppe uten å bli uvenner.»
«Har du ligget med noen jeg kjenner?»
«Ja.»
«Hvem da?»
«Det vet du at jeg ikke sier.»
«Martin?»
«Jeg sier ikke hvem, akkurat som jeg ikke kommer til å fortelle noen om vi to ligger sammen en dag. Det er den eneste måten man kan stole på hverandre du hadde jo neppe likt at jeg fór omkring og skrøt av det om vi lå sammen.»
«Da hadde jeg drept deg!»
«Nettopp. Hva hadde du forresten gjort om jeg sa at jeg hadde ligger med deg uten at vi hadde ligget sammen?»
«Da hadde jeg drept deg to ganger! Men du, hvis jeg kommer opp en annen gang og er så kåt lover du å stoppe meg?»
«Nei.»
«Hvorfor ikke?»
«Kanskje jeg har lyst på deg.»
«Men du elsker jo Martin.»
«Det stemmer, men vi er ikke sammen. Og at jeg er forelsket i ham betyr ikke at jeg ikke er glad i deg.»
«Da kan jeg jo ikke stole på deg!»
«Jo. Du kan stole på at jeg ikke forfører deg eller lokker deg med på noe. Men hvis du spør, så sier jeg kanskje ja.»
«Det betyr jo at jeg ikke kan stole på deg! For nå ber jeg deg om å stoppe meg hvis det skulle skje!»
«Hvis du kommer og vil ligge med meg, så betyr jo det at du har ombestemt deg. Du kan stole på meg; spørsmålet er om du kan stole på deg selv. Hvis du ikke stoler på deg selv må du slutte å besøke meg; bare snakke med meg i telefonen. Men jeg håper jo at du kommer. Jeg liker deg ganske godt.»
«Nå må du slutte!»
«Jeg mener ikke bare at jeg synes du er pen og sånn; jeg liker deg som kamerat. Du er grei.»
«Takk. men nå må jeg legge på. Hadet.»
«Hadet.»
«Jeg ringer eller kommer opp i morgen tidlig.»