J. Aase: SLS - Hjelpeløst fortapt

| jarle aase: sls | forrige | hjelpeløst fortapt | neste |

Hjelpeløst fortapt
Da Martin ringte på døren min, nesten et halvt år etter at jeg tvang meg til å tro at jeg hadde gitt opp, hadde jeg brukt 75.000 kroner og flere tusen timer på å tiltrekke meg oppmerksomheten hans. Jeg hadde ønsket så sterkt, savnet så intenst, drømt så deilig om at dette en dag måte hende. Alle hadde ledd av meg: guttene, Joachim, Kurt, homsene på klubben ingen trodde at jeg noen gang ville komme innpå ham igjen; de snakket om å være realistisk: se sannheten i øynene! Jeg hadde nektet å godta det; den eneste sannheten jeg kjente var at jeg elsket Martin selv da Martin bad meg stikke, hadde håpet levd videre på egenhånd, hatt sitt eget liv. Realisme var så teit jeg var en håpløs drømmer. Men i motsetning til den gale, som omgir seg med hallusinasjoner, eller den patetiske som aldri kommer noe sted, så hadde jeg en forunderlig evne til å forme virkeligheten i mitt bilde.
I det øyeblikk Martin kom inn i livet mitt igjen var jeg i mål. Jeg tilhørte ham; min egen vilje, mine personlige behov var totalt uinteressante.
Livet var en drøm. Martin kom hver eneste dag, sammen med Hans og en ny gutt; broren til Helge, Tom en godslig femtenåring med såkalte adferdsforstyrrelser. Problemet hans var at han var treg i oppfattelsen og manglet naturlige grenser; han var typen som kunne si at «Nei, det var ikke jeg som gjorde det, for ingen så meg!».
Siden skolene stengte tidligere på dagen enn firmaet pleide guttene å komme hjem før meg. Ofte ringte de for å be meg kjøpe med ett eller annet. Siden de var livredde for at noen skulle oppdage at vi var venner fordreide de stemmene i telefonen og når de likevel var anonyme, benyttet de gjerne anledningen til å flippe litt. Joachim var rasende.
«Nå får du be Martin om å ringe på en normal måte, de andre klager over disse telefonene til deg! Guttene er direkte uforskammet med dem!»
«Jeg skal snakke med ham om det.»
«Du skal ikke snakke med ham, du skal få en slutt på det.»
«Jeg kan ikke love noe annet enn å snakke med ham om det; jeg kan ikke pålegge Martin noe.»
Selvfølgelig torde jeg ikke å ta det opp; jeg var alt for redd for at han skulle bli sur på meg dessuten hadde jeg så uendelig mye annet å snakke med ham om.
«Kan vi ha fest her i helgen?»
«Ja.»
«Kan du kjøpe inn drikkevarer?»
«Helst ikke. Jeg liker ikke drikking og jeg liker ikke at du drikker.»
«Kom igjen, vær grei. Vi skal betale selv!»
«Det er ikke pengene jeg tenker på.»
«Hvis vi ikke drikker her så gjør vi det et annet sted.»
«Ok. Men jeg betaler ikke for noe med alkohol i. Jeg kjøper inn rikelig med brus.»
«Og pizza?»
«Og pizza.»
«Fra Rozello?»
«Hva er det for noe?»
«Kjempegode pizzaer, levert på døren.»
«Ok.»
«Og snop?»
«Ok.»
«Har du råd til alt dette da?»
«Nei.»
«Hvordan kan du si ja da?»
«Penger kan alltids skaffes om det er viktig nok.»
«Skal du stjele?»
«Nei. Jeg låner på jobben og betaler tilbake når jeg får lønn.»
«Kjempegreier!» utbrøt Tom, «Fest gutter! Wow!»
«Hva med litt fotball nå?»
«Hvor?»
«Oppe på skolen. Der er en bane som ligger i skjul det er ingen som kan se oss der.»
«Greit. Vi går i forveien så kommer du etter.»
Det ble en meget spesiell fotballkamp; Martin var dyktig, og selv om vi var to på hvert lag ble hele kampen en tredve minutters duell oss to imellom. Jeg nøt hvert sekund; fulgte den praktfulle skikkelsen hans, de grasiøse og selvsikre bevegelsene, den perfekte teknikken. Jeg gav alt for å vise at jeg ikke var helt utafor.
«Du var bedre enn jeg hadde trodd,» sa han etterpå.
«Takk for det. Du var utrolig!»
Han lo: «Jeg har spilt i fotballklubb i mange år. Har du spilt lenge?»
«Nei. Bare i sommer.»
Festen begynte da pizzaene kom. Vi spilte musikk, både min og vanlige CDer spiste pizza, chips og snop. Guttene helte innpå med øl. Jeg snakket stort sett enten med eller om Martin. Men siden storebroren til Helge var der, forhørte jeg meg om hvordan det gikk med ham.
«Tror din mor fortsatt at jeg knullet ham?»
«Nei, det trodde hun bare den ene dagen.»
«Hvorfor spurte hun ham ikke bare da? Det var idiotisk å blande inn politiet! Nå risikerer hun bare at det går rykter.»
«Det tror jeg ikke, alle vet at du ikke rørte Hans.»
«Se hva som skjedde med Chris! Politiet tvang ham til å si at vi hadde lagt sammen. Nå sier ryktene at jeg har voldtatt ham!»
«Har du knullet ham?»
«Nei. Jeg hjalp ham, beskyttet ham. Det er Martin jeg har lyst på.»
«Men du hadde litt lyst på Chris også? Bittelitt?»
«Bittelitt han er jo ikke stygg!»
«Har du lyst til å ligge med Martin?»
«Ja. Men ikke uten at vi blir sammen.»
«Tror du at dere blir sammen?»
«Dersom jeg holder ut lenge nok så er det en sjanse.»
«Det der kan du glemme Jarle!» snøvlet Martin surt.
«Har du lyst på Hans da?»
Jeg kikket på Hans og svarte lekent: «Kanskje...»
«Tom da?»
«Hans! Jeg spiser!»
Guttene fikk maten i vrangstrupen; selv Tom hikstet av latter, men jeg tror aldri at han har tilgitt meg for den kommentaren; den er blitt en klassiker.
Jeg skålte demonstrativt i Pepsi mens de spilte tøffe og drakk.
«Drikker du aldri Jarle?»
«Nei.»
«Har du aldri gjort det? Jeg husker at det stod ølflasker her første gangen vi var her.»
Vi hadde en interessant diskusjon om alkohol og konkluderte med at vi var uenige. Og når sant skal sies, så var jeg ikke den rette til å moralisere jeg hadde saktens drukket nok! Martin & Co var ikke de eneste som startet tidlig!
Tom rakte meg en sigarett.
«Jeg har sluttet.»
«Å?»
«Sjefen min har alltid spøkt med at jeg ville få Martin dersom jeg sluttet, så jeg sluttet for noen uker siden det var det eneste jeg ikke hadde forsøkt.»
«Er det sant?»
«Ja. Så langt virker det lovende, vi får se om han får helt rett.»
Martin smilte lurt og veivet med hodet. Han tålte ikke alkohol alt etter fire pils var han dritings. Da han skulle reise seg for å hente en ny flaske i kjøleskapet, veltet han et lite bord og både han og lampen som hadde stått på bordet raste ned på gulvet. Han prøvde å rydde etter seg og datt baklengs ned i en stol.
«Jeg er visst litt full jeg...»
«Det ser nesten sånn ut,» sa jeg trist, det var forferdelig for meg å se ham i denne forfatningen.
«Jarle, kan du kjøpe en luftpistol til meg?»
«Kan vi ikke snakke om det når du er edru?»
«Og så et luftgevær?»
«Martin, jeg...»
«Jeg har en brosjyre med luftgevær hjemme. Jeg har lyst på et spesielt et. Kan du kjøpe det til meg?»
«Jeg vil ikke snakke...»
«Vær så snill?»
«Martin...»
«Så skal du få en suss?»
«Når du er edru.»
«Da blir det ingen suss!»
«Neivel. Men dette må vi snakke om når du er edru!»
«Jeg tror jeg er litt dårlig, jeg.»
Jeg var bekymret; han hadde en kronisk sykdom. Jeg visste ikke hvordan alkohol virket på ham.
«Skal jeg ringe etter en lege?»
«Nei, det er ikke nødvendig.»
«Hva med legevakten? Jeg kan kjøre deg.»
«Nei, jeg blir snart bra igjen. Trenger bare litt frisk luft.»
De andre tok ham med seg. Jeg gikk hvileløst omkring, fikk ikke sove, var redd for ham, slappet ikke av før de kom opp neste dag.
«Hvordan virker alkohol på sykdommen din?»
«Jeg vet ikke. Mamma sier at jeg kan dø av det, men hun overdriver alltid.»
«Vil du at jeg skal sjekke det opp for deg?»
«Det hadde vært fint.»
«Jeg vil ikke at du skal bli sykere! Jeg vil ikke miste deg, ikke en gang til!»
Mandag ringte jeg en bekjent, en overlege på Haukeland som selv har denne sykdommen. Han trodde selvfølgelig at det var jeg som var syk, noe som førte meg opp i en nesten pinlig samtale jeg snakket om vennen min, han snakket om meg, irritert over at jeg ikke bare innrømmet det. Øl var farlig, men ikke dødelig i moderate mengder vin og sprit var ren gift. Jeg takket legen.
Martin ble både glad og lei over nyheten. Det var tøffere å drikke sprit, men han godtok handikapet sitt. Jeg for min del fryktet at moren kom til å drepe meg dersom hun fikk høre om rådene mine. Likevel, bedre det enn at Martin drakk seg i hjel på grunn av manglende kunnskaper.
En dag jeg kom hjem fra arbeid fant jeg en av de små blyglassrutene i den innerste altandøren knust. Jeg hentet en bosspose og ryddet opp, regnet med at det hadde skjedd et uhell. Mens jeg satt på huk og plukket glassbiter så jeg at lampeskjermene på taklampen min hang i merkelige vinkler. Jeg reiste meg stuebordet var fullt av små tynne glasskår. Lyspærene i taklampen var knust. Det var små, blågrå merker etter luftvåpenkuler i taket. Jeg ble irritert men ikke sint; gutter er gutter, det er lett å la seg rive med.
De lot som ingenting da de kom.
«Jeg la merke til at dere har hatt det gøy her i dag...»
De så ned.
«Hvis dere har lyst, så kan dere få lov til å ikke ødelegge noe...» sa jeg og lot emnet ligge.
Martin var ikke billig i drift. Jeg gav ham alt han pekte på og overså de stadig mer omfattende ødeleggelsene hjemme jeg brydde meg ikke om hverken penger eller ting. Situasjonen ble vanskelig å håndtere; guttene gikk rett og slett amok, de klarte ikke å forholde seg til meg. Martin skjønte at han betydde mye for meg og ville så gjerne gjøre meg glad, men samtidig voktet han seg for å la kameratene tro at han likte meg dem imellom var jeg Homo-Jarle, en tosk som skulle utnyttes til det siste. De så hele tiden på meg som voksen; oppfattet det at jeg ikke tok affære og ordnet opp som svakhet (alle sopere er jo svake). Jeg ble en voksen de kunne herje fritt med, leiligheten ble et fristed uten noen begrensninger, regler eller forventninger. Jeg var maktesløs. Jeg kunne ikke kreve voksen autoritet jeg var alt for fiksert på å bli sammen med Martin: dersom jeg opptrådte autoritært kunne han føle seg presset inn i et forhold. Jeg måtte bare la dem rase fra seg håpe at de en dag lærte å ta ansvaret for å handle riktig, også når det ikke fantes noe ris bak speilet.
Til tross for problemene hadde vi det vanligvis fint sammen. Vi spilte fotball, festet, pratet jeg begynte etter hvert å roe meg. Jeg så Martin slik han var og jeg visste at han ikke elsket meg. Den voldsomme rusen gikk over til dyp hengivenhet, begjær og beundring.
Joachim mente at jeg måtte komme meg litt bort fra Martin; at vi ville gå trett av hverandre dersom jeg fortsatte å ha ham som eneste interesse i livet. Jeg bestemte meg for å begynne å trene igjen og meldte meg inn i en Tae-Kwan-Do klubb. Helt siden jeg leste hva Chris hadde sagt hadde jeg lurt på hva dette egentlig var. For sikkerhets skyld meldte jeg meg inn i en karateklubb også; jeg trente kampsport fem dager i uken.
Første gang jeg kom bort i karate, var på gymnaset, like etter at jeg fikk universalnøkkelen til skolen.[58] En klassekamerat og jeg skaffet oss en personlig trener, en sekstenåring med brunt belte. Ingen av oss var interessert i kampsport, vi droppet alt unødvendig og konsentrerte oss om hvordan man raskest mulig ødelegger en motstander. Kampsport, slik man kjenner den fra filmer og TV er nemlig ubrukelig i slagsmål; bevegelsene er for store, trege og krever alt for god presisjon for å være effektive. Likevel er det karate, Tae-Kwan-Do og Kickboxing som danner grunnlaget for de fleste ungdommers slossteknikker. Med mine innøvede reflekser kunne jeg drepe en motstander i samme øyeblikk som han angrep meg, men jeg kunne ikke sloss tilbake på hans premisser; jeg var for treg, for stiv, for utrent. Raymond hadde gitt meg en smertelig erfaring da han kom etter meg: jeg var i praksis hjelpeløs ovenfor en ung motstander. Da jeg la opp strategien min for selvforsvar hadde ungdommen et fundamentalt annet forhold til vold de utgjorde ingen kvalifisert trussel. Nå var verden gått av hengslene: uroelementene fra min egen generasjon var knekket, ødelagt av dop, alkohol og realisme; de utgjorde bare en trussel mot sine egne koner og barn mine motstandere var politiet, normale foreldre og ungdommer. Ved å bli bedre enn den siste gruppen i karate og Tae-Kwan-Do kunne jeg slå tilbake et angrep på deres egne premisser, uten å skade dem alvorlig.
Martin og de andre ville stadig måle krefter nå som jeg trente. Vi ryddet unna bord og tepper og sloss mot hverandre i stuen. Å stoppe et angrep fra tre gutter samtidig, uten å skade dem, var en ypperlig trening for meg. Jeg stod med ryggen mot miksepulten og hadde de tre guttene foran meg; Hans til venstre, Martin i midten og Tom til høyre. De beveget seg ledig og hoppende, jeg stod i en lav forsvarsstilling med venstre fot et halvt skritt mot dem og vekten på høyre. Den venstre hånden min holdt dem på avstand, den høyre dekket halsen og hodet og var klar til å slå. Hans angrep med et spark mot skrittet. Jeg parerte, satte den venstre foten i magen hans og skubbet ham brutalt bakover, i retning av sofaen. I same øyeblikk angrep Tom. Jeg parerte et slag mot ansiktet, fintet med den venstre foten, markerte et spark mot hodet hans med høyre fot og fulgte opp med en rett høyre. I samme øyeblikk sparket Martin etter meg; jeg oppfattet bevegelsen og begynte å rotere, men rakk ikke å parere, ble rammet i siden, litt over nyrene. Martin hadde sparket hardt, sikker på at jeg ville parere han så et øyeblikk livredd ut og hevet hendene fremfor seg. Jeg flirte og markerte en serie spark mot hodet hans. Han rygget bakover og havnet oppå Hans i sofaen. Tom angrep igjen; jeg parerte et par spark og drev ham bakover, sparket ham ned i sofaen, oppå de to andre. De reiste seg og angrep samlet, fikk inn noen slag og spark på meg, før de igjen lå i sofaen og sprellet. På ny angrep de samlet; Tom kom mot meg i stor fart for å sparke meg i magen; jeg steppet til siden og fremover, han gikk i bakken med hodet først, tok salto og havnet i en forvridd stilling ved siden av skrivebordet. Hans og Martin fulgte opp med slag. I det jeg parerte et svingslag fra Hans fant Martin en åpning og slo meg hardt i hodet. Jeg så stjerner et øyeblikk, rygget, og ristet på hodet, fikk summet meg og hevet hendene for å beskytte meg. Guttene rygget.
«Er du ok Jarle?» spurte Martin bekymret.
«Ja. Men helvete så hardt du slo!»
«Jeg ville se om du snakket sant, om jeg virkelig kunne slå deg uten at du slo igjen.»
«Vel, nå vet du det.»
«Ja. Men jeg var litt forsiktig, jeg slo ikke med knyttneven, jeg slo med håndbaken, sånn som du har lært oss.»
«Vel, jeg så stjerner uansett! Planla du det der?» Jeg lo.
«Ja. Jeg ventet på en åpning.»
«Du er ganske flink! I en virkelig kamp kunne du ha vunnet over meg om du hadde fulgt raskt opp med flere like harde slag.»
Martin var stolt, de to andre ville diskutere sine angrep. Vi satte møblene tilbake og slo oss ned rundt stuebordet.
En hysterisk nabo kom på døren og klaget over bråket.
Livsstilen min var sunn. Jeg trente, jogget, syklet, og rørte ikke hverken sigaretter eller alkohol. Jeg spiste en solid frokost med havregryn, kokt egg og tre skiver, tran og kosttilskudd. I lunsjpausen spiste jeg middag på en kafé. Den eneste utskeielsen var snop og brus om kveldene. Jeg trente hardt, men jeg trente aldri styrke jeg ville ikke virke sterk. Jeg passet omhyggelig på å ikke legge meg til det myke ganglaget som kjennetegner kampsportutøvere kun blodårene i tinningen og trekkene i ansiktet kunne røpe meg. En viktig del av strategien min hadde alltid vært at en motstander skulle undervurdere meg. Da jeg var dørvakt spilte jeg idiot når det dukket opp bøller som skulle inn og pryle sopere jeg beveget meg feminint, prøvde å spøke med dem, fikk dem til å tro at jeg var fullstendig harmløs. Men så, i det de skulle til å gå berserk, reiste jeg meg, la brillene på bordet og gikk mot dem, uten frykt, innstilt på å ødelegge dem. Den brå overgangen fra feminin skrulle til fryktløs bølle forvirret dem, demoraliserte og skremte dem det kom gjenger nesten hver eneste uke; ikke en eneste gang havnet jeg i slagsmål i mine drøye to år som dørvakt var det kun én full homse og et par fulle lesber som noengang slo til meg. Jeg slo aldri tilbake.
Usikkerhet var en av forsvarsmekanismene mine.
De guttene som gikk hos meg tidligere på året hadde liten kontakt med de potensielle fiendene mine i dalen og de røpet lite eller ingenting om meg. Martin derimot kjente mange i dette miljøet. Jeg oppdaget at gutter som jeg definerte som fiender oppholdt seg hos meg når jeg ikke var hjemme informasjonen om at guttene var venner med meg lakk ut, og liksom for å bevise at de egentlig ikke likte meg, inviterte de andre med seg opp. Gjengene fikk for første gang informasjon om hvem jeg var. Dermed forsvant mye av frykten for meg; jeg var riktignok tungt bevæpnet, men jeg var langt fra gal; jeg kom aldri til å åpne ild, annet enn i en helt desperat situasjon.
Så snart noen slengte med leppene mot meg, orienterte jeg meg om hvem de var det hadde alltid vært et prinsipp for meg. Høsten 1993 kjente jeg alle lederskikkelsene i de grå og sorte miljøene i dalen. Jeg visste hvilke gjenger de hørte til, hva de drev med og de mest alvorlige forbrytelsene deres. Jeg kjente også langt på vei forhistorien og hjemmeforholdene. Ingen av dem hadde hatt det lett. Jeg forstod at ungdom gav opp at de i protest mot et samfunn som produserte tapere gav opp illusjonen om et Lykkelig Liv og gjorde opprør; hva faen hadde de i vente? Arbeidsledighet? tigging på sosialkontoret? trygd? Jeg ville valgt kriminalitet fremfor dette! På mange måter hadde vi mye felles; jeg følte en viss respekt for mange av fiendene mine; det virket vanvittig på meg å kjempe mot dem vi var ikke fiender, samfunnet: dobbeltmoralen, egoismen og hykleriet, var fienden vår. De eneste som ville tjene på en åpen konflikt mellom meg og disse gjengene var politiet!
Politiet hadde forresten rett i én av antakelsene sine; det fantes «barnemisbrukere» i Fyllingsdalen; både blottere og mennesker med behov for mer personlig kontakt. De fleste av dem var imidlertid helt harmløse; de betalte ungene for å se på eller tukle med seg og gjorde egentlig aldri noe galt når guttene fortalte om disse personene var det ikke med forakt eller krenkede følelser, men heller med humor og en viss forståelse de syntes ganske enkelt synd på dem. De fleste tilfellene av seksuelt misbruk jeg hørte om var det andre barn som stod bak gutter som presset eller tvang yngre gutter til å suge seg.[59]
Etter at min bestemor døde spurte min mor om jeg ville komme til middag hos dem en gang i uken. Jeg takket ja; jeg trengte et nært forhold til familien min siden jeg aldri hadde etablert noen egen familie. Denne tirsdagen hadde jeg arbeidet litt lenger enn vanlig og en av de ansatte hadde tatt varebilen. Jeg ringte og spurte min mor om hun kunne hente meg.
Det var lite trafikk så sent, klokken var nesten seks. Noen ungdommer spiste hamburgere utenfor en snackbar; lukten gav meg vann i munnen; jeg hadde ikke spist siden frokost. Jeg var skikkelig sulten.
Min mor var enogseksti år, tynn, brukte briller og parykk. Som så mange av dem som engang har vært oppsiktsvekkende pene klarte hun aldri å forholde seg til at hun ble eldre. Tidligere brukte hun parykk fordi hun foretrakk det, denne høsten hadde cellegift drept det naturlige håret hennes. Hun var like redd for fremtiden som meg; hun fryktet den grusomme slutten som venter kreftpasienter, jeg fryktet et justismord. Denne felles frykten førte oss sammen, lot oss snakket ut om alt; vi hadde ikke lenger noen hemmeligheter for hverandre. Det var ikke et mor sønn forhold, vi var ganske enkelt nære og fortrolige venner. Bilen ventet et øyeblikk på rødt lys, så svingte den bort til meg. Hun beklaget seg over kvalme og hodepine og spurte hvordan jeg hadde det.
«Bra.»
«Bra?»
«Ja. Bedre enn på lenge.»
«Betyr det at det går bra på kontoret også?»
Min mor hadde alltid bebreidet meg for å ha sagt opp en sikker jobb i det offentlige og satset på en karriere i databransjen, selv om hun selvfølgelig likte å fortelle venninnene om suksessen min. Jeg hatet å bli fremstilt som Den Vellykkede Unge Mann, men lot henne si det hun ville si tross alt nektet jeg henne det hun ønsket seg aller mest nå å bli bestemor.
«Det rusler og går der også ja... Men det har skjedd noe ganske overraskende. Husker du Martin?»
«Han du laget disse sangene om?»
«Ja. Det var forresten ham bokmanuset handlet om også.»
«Ikke lett å glemme ham!» svarte hun leende.
«Han er kommet tilbake.»
«Hvordan kommet tilbake?»
«Han ringte på døren en dag, nå er vi sammen nesten hver dag.»
«Det var godt å høre. Er han sånn som du hadde forestilt deg?»
«Mye bedre! Han er følsom, åpen, ærlig, storsinnet, varm; han er alt jeg har drømt om for å være ærlig så er han langt bedre enn jeg noengang ville trodd!»
«Og så er han ung...» svarte hun i en lett bebreidende tone. «Burde du ikke finne deg en på din egen alder?»
«Jeg er glad i ham.»
«Hvor gammel er han?»
«Fjorten.»
«Og hvor gammel var han da du traff ham?»
«Tolv.»
«Bare guttebarnet altså. Hva er det du ser i ham?»
«Jeg vet ikke. Jeg aner ikke! Hadde jeg bare visst det...»
«Vel, det er helt sikkert mer fornuft i en fjortenåring i dag enn det jeg er i stand til å bedømme. Det er så lett å generalisere. Vet foreldrene hans om det?»
«De vet at jeg liker ham ja.»
«Og de et begeistret?»
«Det er vel en mild overdrivelse... De ringer politiet hver gang de hører et navn som minner om mitt de er hysteriske!»
«Det har jeg ingen problemer med å tro. Hadde noen lagt seg etter deg da du var i den alderen vet jeg ikke hva jeg hadde gjort!»
«Det er litt komplisert ja. Sett utenfra så virker det hele ganske perverst mens det i virkeligheten er helt uskyldig jeg er virkelig glad i ham, og det virker som han begynner å bli glad i meg.»
«Du får i alle fall være forsiktig; nå som politiet er etter deg er det ikke lurt om du roter deg opp i mer problemer. Ligger du med ham?»
«Nei.»
«Kommer du til å gjøre det?»
«Kun dersom vi går inn i et fast forhold.»
«Vi får håpe at det ikke skjer noe mer fandenskap da...»
Det er lov å håpe.
Alt et par dager senere fikk jeg en forsmak på hva som skulle komme. Telefonen ringte på kontoret mitt i titiden, lysdiodene på apparatet avslørte at det var en ekstern telefon, overført fra sentralbordet. Jeg fant frem et blankt papir, sjekket at det lå en penn fremme og løftet røret; svarte med den vanlige, litt progressive men samtidig vennlige stemmen som kundene mine forventet.
«Ja, det er Jarle?»
«Du skal faen ligge unna Chris i fremtiden. Jævla homo!»
Stemmen fortalte meg at det var en gutt, et sted mellom tolv og femten år gammel, med lys stemme som samtidig var et stykke inne i stemmeskiftet en slik stemme de som går langsomt gjennom puberteten har. Martin og Paul hadde dype stemmer, liksom Hans og Tom og de fleste andre som gikk hos meg. Dette kunne være Bønna eller Petter, mest sannsynlig Bønna han kunne være ganske hårete når han flippet.
«Hva mener du?»
«Du skal faen ikke drive og voldta smågutter din forpulte drittsekk!»
«Jeg voldtar hverken smågutter eller andre,» svarte jeg irritert og forvisset meg om at kontordøren var lukket.
«Du kan bare innrømme det! Jeg vet hva du driver med!»
«Hvis du har noe fornuftig å si, så får du si det. I motsatt fall kan du legge på!» svarte jeg tørt.
«Hører du hvem jeg er?»
«Nei. Og det interesserer meg ikke.»
«Det er Christer»
Hva i helvete? Det var over et år siden jeg hadde hørt fra ham.
«Hvordan går det Christer? Hvor er du?»
«Det skulle du nok likt å vite! Jeg er i fengsel!»
«For hva?»
«For å ha drept læreren min! Og det er din skyld! Jeg plugget ham med den forbanna luftpistolen du gav meg.»
«For det første er du ikke i fengsel; du er for ung. For det andre ville det ha stått i avisen om du hadde drept noen med luftpistol.»
«Jeg bare fleipet.» Stemmen hans var litt roligere, nesten munter.
«Så, hvor er du?»
«Jeg er ikke i Bergen i alle fall, om det er det du lurer på!»
«Er du på barnehjem?»
«Ja. Det sitter en annen fyr her og sier at jeg skal si at du er en fordømt homo. Vil du snakke med ham?»
«Nei.»
«Skal jeg ringe sjefen din og si at du er homo?»
«Han vet det. Hør her Christer; jeg har vært med i Bergen Gay Radio i årevis; jeg er en av de best kjente homsene i Bergen jeg tror du kan glemme de truslene der.»
«Skal jeg si det til sekretæren din?»
«Bare sett i gang.»
«Hvorfor voldtok du Chris?»
«Jeg voldtok ham ikke.»
«Jeg vet at du gjorde det! Forbanna løgner! Fucking motherfucker! Jeg har lest papirene!»
«Det finnes ingen sånne papirer. Beklager, du er flink til å bløffe, men akkurat den der går ikke.»
«Ikke prøv å snakke deg unna.»
«Glem det.»
«Har du mye penger for tiden?»
«Jeg har så jeg klarer meg.»
«Kan du sende noen til meg?»
«Nei.»
«Hvorfor ikke?»
«Skal du ha penger får du skaffe dem selv! Det må jeg gjøre.»
«Hvis jeg ikke får penger, så anmelder jeg deg for voldtekt!»
«Javel.»
«Hva sier du til det?»
«At jeg driter i det.»
«Driter du i at du kommer i fengsel?»
«Kommer jeg i fengsel på grunn av dine løgner, så ligger du tynt an! Glem ikke hvem det var som ville knulle!»
«Jeg har aldri ligget med deg din forpulte homo!»
«Hvem var det som hadde lyst?»
«Forbanna homo! Du går faen ikke rundt og sier at vi har pult sammen!»
«Hvorfor ikke?»
«Da banker jeg deg!» Nå var stemmen hans desperat.
«Det tror jeg du skal få problemer med.»
«Jeg skyter deg!»
«Hør Christer, skal du ta meg, så får du trekke kølapp! Det hadde vært bedre om du tok en annen tone, jeg er ikke så forbanna begeistret for drittpreiket ditt!»
«Truer du meg?»
«Om du truer meg, så truer jeg igjen. Jeg har aldri gjort deg noe, jeg har holdt ut med væremåten din og prøvd å være venner med deg. Skal du hevne deg for noe, så får du hevne deg på noen som har gjort deg noe.»
«Forbanna homo!»
«Jeg legger på nå.»
«Nei vent, jeg er ikke ferdig.»
«Har du noe fornuftig å si?»
«Forbanna motherfucking homodritt!» Klikk.
Jeg fikk lyst på en røyk! Jeg var ganske sint etter denne samtalen; hva om han ringte til sekretæren min? Hun var alt grundig lei av Martin & Co, det ville neppe hjelpe på forholdet oss i mellom at Christer også begynte å plage henne. Han burde ligge unna han nærmet seg toleransegrensen min.
Jeg gikk en rask tur ut for å kjøle meg ned. Etterpå snakket jeg med Joachim.
«Bare slapp av Jarle, han var ute etter penger. Når han så at det ikke gikk, slengte han deg full i drit.»
Han tok feil. Jeg tror at Christer egentlig ringte for å be om hjelp.