| jarle aase: sls | forrige | gjensyn | neste | Gjensyn
Det var da det ringte på. Jeg reiste meg ustøtt, lukket øynene i noen sekunder for å håndtere blodrushet det lave blodtrykket mitt gav meg, gikk likegyldig for å åpne; lurte på om det var menighetsbladet eller en av søndagsavisene, bannet stygt da jeg sparket borti entredøren, vred om låsen og åpnet. Og så frøs jeg til is.Martin, Hans og en tredje gutt stirret bråkjekt på meg; tre tøffe gutter med barske smil og ledig holdning. Jeg var i sjokk; myste, prøvde å tenke, men kom ikke lenger enn til å se på Martin.
«Vi har hørt at du selger luftpistoler...» sa Martin.
«Kom inn,» sa jeg og rygget et par skritt bakover. Guttene så på hverandre og fulgte etter. Vi gikk inn i stuen. Jeg var målløs; Martin var hjemme hos meg igjen! Martin. Jeg pustet tungt, knærne skalv, hjertet banket tungt og brutalt; fikk det til å tordne i ørene. Jeg så det, men jeg kunne ikke forstå det.
Guttene spilte tøffe. De var nok like usikre som meg.
«Vi kommer fordi vi hørte at du hadde noen luftpistoler til salgs,» gjentok Martin.
«Jeg er redd dere har hørt feil.»
«Vi vet at du har solgt flere luftpistoler til andre gutter.»
«Nei, ikke solgt. Det var noen som ønsket seg luftpistol til bursdagen. Jeg har ingen luftpistoler her nå.»
«Kan du skaffe?»
«Ja. Ikke noe problem. Men sett dere ned, det er lenge siden jeg har snakket med dere.»
De satte seg. Jeg gikk på kjøkkenet for å hente brus. Det var tomt. Faen! Jeg gikk inn igjen og satte meg i sofaen.
«Jeg har savnet deg Martin, savnet deg som bare pokker!»
Han så brydd ut.
«Vi kom bare for å kjøpe luftpistoler.»
«Ja. Men nå er du her.»
«Liker du Martin enda?» spurte Hans leende.
«Ja.»
Martin rødmet: «Liker du Hans?»
«Han er ganske pen han også.»
«Vi har hørt at du har hatt ganske mange gutter gående her i sommer...?»
«Det stemmer.»
«Kommer det noen i dag? Vi vil helst ikke bli sett her oppe!»
«Jeg venter ikke noen. Kommer det noen kan jeg late som jeg ikke er hjemme... Faen! det er godt å se deg igjen. Likte du sangene?»
«Jeg har ikke hørt noe særlig på dem...»
«Hvorfor ikke?»
«Jeg og Hans satt sammen på rommet mitt og hørte på kassetten, men mamma kom inn og tok den. Siden har jeg ikke sett den.»
«Skal jeg sette på sangene nå?» Jeg nikket mot stereoanlegget.
«Nei...» sa Martin brydd.
«Jo! Sett den på!» ivret Hans.
«Nei. Martin får bestemme. Det er ham sangene handler om.»
Han geipet til de to andre.
«Litt av et anlegg du har fått deg!» sa Martin og studerte stablene med bokser og miksepulter.
«Ja det står for 40.000 i elektronikk der. Det meste er kjøpt inn for å lage musikk til deg, resten for å spille den på radioen. Hørte du på sendingene mine?»
«Nei.»
«Shit! Bortkastede penger.»
«Kan vi ikke få høre sangene?» Hans ville ikke gi seg.
«Okey da!» sa Martin.
Jeg lot stemmen min fylle rommet fra de to store høyttalerne. De satt stille og hørte på til sangen var ferdig.
«Ganske bra!» sa Hans.
«Det var ikke du som sang!» hevdet Martin. «Det der var ikke din stemme!»
«Jo. Min stemme pluss litt elektronikk.»
«Bevis det!»
Jeg startet PCen, tok frem notene på skjermen og startet musikken, trykket på noen knapper på den største miksepulten og lot musikken komme ut på høyttalerne. Jeg hostet, stilte inn mikrofonstativet og sang det første verset og refrenget live. Guttene satt paralysert.
«Tror dere meg nå?»
«Ja.»
Hans ville vite hva jeg syntes om en luftpistol han hadde skjult under jakken. Jeg kikket på våpenet; en rimelig konkurransepistol av brukbar kvalitet. Spennfjæren var svak og løpet skittent. Jeg holdt en kort utredning. Han var åpenbart stolt over våpenet sitt.
«Men det er ikke slike vi vil kjøpe. Vi vil ha sånne med gasspatron og magasin. Hvor mange skudd kan det være i magasinet?»
«Fra noen få til seksti.»
«Seksti skudd?»
«Ja.»
«Har du noe bilde av en sånn?»
«Jeg kan skaffe en brosjyre.»
Jeg tok meg i å smile, jeg hadde smilt som en nerd siden jeg så ham i døren. Hvor mange ganger hadde jeg fantasert om dette? at Martin plutselig kom opp igjen. Flere hundre kanskje tusen ganger. Og nå ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre! Jeg var helt rådvill, glad, oppspilt, lykkelig og ute av stand til å tenke klart. Den eneste klare tanken jeg hadde var at jeg ikke ville miste ham en gang til! Jeg tok frem nøkkelknippet mitt og vred av en reservenøkkel.
«Her,» sa jeg og holdt frem nøkkelen.
«Hva er det for noe?»
«Nøkkelen til leiligheten.»
«Hva skal jeg med den?»
«Ha den. Så kan du komme og gå som du vil. Den har ventet på deg i halvannet år.»
«Kan jeg bare komme og gå som det passer meg?»
«Ja.»
«Kan jeg ta med kamerater også?»
«Ja.»
«Men... hvorfor?»
«Fordi jeg er glad i deg...» Stemmen min var fremmed, det var så vanskelig å si det. Jeg hadde tenkt det millioner av ganger, sunget det tusenvis av ganger, til og med skrevet det dusinvis av ganger, i brev og i boken.
Han tok nøkkelen og holdt den triumferende opp foran de andre.
«Yo! Takk skal du ha!»
«Er dere tørst eller noe?»
«Ja.»
«Jeg kan stikke ut å kjøpe Cola, men jeg må innom kontoret etter penger.»
«Tar det lang tid?»
«En times tid. Jeg har ikke bilen i dag så jeg må sykle. Venter dere?»
Det var greit for dem.
Det føltes som jeg fløy oppover de bratte bakkene over Melkeplassen; lungene arbeidet som blåsebelger, munnen smakte blod og brent krutt, jeg var svimmel jeg gav alt jeg hadde, trødde som en gal; selv i nedoverbakkene la jeg alle krefter til; føttene gikk som trommestikker, svetten rant, sykkelen berørte knapt bakken, jeg fløy jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Jeg hulket, lo, sang, brølte, gråt av glede; alt falt liksom på plass, alt ordnet seg Martin var tilbake! Ned mot byen kjørte jeg forbi bilene, brukte avanserte MC teknikker for å komme rundt svingene uten å sakne farten; jeg ville blitt bøtelagt i en fartskontroll, kanskje til og med mistet lappen!
Jeg løp opp trappene til kontoret, lånte en tusenlapp i kassen og kvittete for den. Noen hadde glemt å henge nøklene til varebilen på plass! Jeg måtte få filt meg en egen nøkkel!
Full av spenning låste jeg meg inn hjemme. Han var der; guttene satt og så på video. De slo av filmen og hev seg over posene jeg hadde med meg den tøffe imagen var borte de var seg selv, hadde begynt å venne seg til tanken på at vi var venner igjen.
«Hvorfor har dere holdt dere borte så lenge?»
«Vi var ganske redde for deg.»
«For noe jeg gjorde, eller ting dere hadde hørt?»
«Vi hørte jo at du var homo og at du kunne være farlig.»
«Jeg kunne aldri gjøre deg noe.»
«Nei, men det var litt skummelt.»
«Hvordan fikk din mor tak i det første brevet?»
«Jeg gav det til henne. Jeg ble redd da jeg fikk det; hadde først tenkt å kaste det, men så var det jo litt spennende også. Jeg hadde aldri fått et kjærlighetsbrev før.»
«Jeg har ikke skrevet så mange av dem. Ble hun veldig sint?»
«Ja. Rasende. Hun anmeldte deg jo!»
«Det dreit jeg i! Jeg ville gjort hva som helst for å bli venner med deg igjen, unntatt å skade deg det skrev jeg jo.»
«Ja men jeg kunne ikke vite om det var sant.»
Den tanken hadde aldri slått meg.
De to andre satt fascinert og lyttet. At jeg var forelsket i Martin visste alle; særlig etter de to siste brevene og alt tullet på Oasen, men det var noe annet å se oss sammen.
«Men senere, etter at du fikk de andre brevene?»
«Du virket ganske farlig når du gikk rundt på Oasen. Vi hørte at du var bevæpnet.»
«Det stemmer, men ikke for å skyte på dere.»
«Hvem da?»
«Jeg bar våpen for selvforsvar i tilfelle noen skulle angripe meg. Jeg kommer aldri til å gjøre deg noe, uansett hva du finner på.»
«Uansett?»
«Det stemmer.»
«Kunne jeg gått bort til deg på Oasen og slått til deg uten at du hadde gjort noe?»
«Ja.»
«Hans også?»
«Nei. Ingen andre.»
«Men hvorfor?»
«Man gjør mye rart når man er forelsket,» sa jeg dumt.
«Er du forelsket i meg?»
«Ja.»
«Det kan du bare glemme. Jeg er ikke homo.»
«Uansett hva du er, så liker jeg deg bedre enn jeg liker noen andre i hele verden. Om vi ikke kan være kjærester så vil jeg ha deg som en venn.»
«Venner kan vi godt være, men ikke noe mer.»
«Det er alt jeg ber om.»
«Youve got it!»
Vi ble sittende og prate; det var så mye som måtte avklares, så mange tråder som skulle nøstes opp. Jeg hadde tusen spørsmål, ville vite alt om ham. Han var minst like nysgjerrig på meg.
Og han ville fortsatt kjøpe luftpistoler.
«Har du ingen våpen her?»
«Jo, pistolen min, haglen og et luftgevær.»
«Kan vi få kjøpe luftgeværet?»
«Nei. Men du kan få det.»
«Få det?»
«Ja.»
«Hvorfor det?»
«Hvorfor ikke? Jeg har lyst til å gi deg noe. Geværet betyr ingenting for meg.»
«Tusen takk! Han holdt opp geværet, siktet, lekte med det med de lange, velformete pianofingrene sine.
«Hvorfor svarte du aldri på brevene mine?»
«Jeg torde ikke; var redd for at du skulle bli sint.»
«Jeg kan ikke bli sint på deg.»
«Jeg skjønner det nå.»
«Ble du mye mobbet på grunn av meg?»
«Litt, men det gjorde ikke noe.»
«Jeg ble litt skuffet over deg da du snakket med folk på Oasen; pekte meg ut sånn at alle visste at jeg likte deg.»
«Vel, du snakket jo om meg også, til de guttene som gikk her hos deg.»
«Det stemmer det var umulig å ikke snakke om deg; jeg tenkte jo ikke på noe annet! Men du har rett, det var kanskje dumt av meg.»
«Du må i alle fall ikke fortelle noen at vi kommer her nå.»
«Det er greit.»
«Og så må det ikke være folk her når vi kommer.»
«Nå når du er kommet tilbake har jeg ikke behov for å ha andre her.»
De brøt opp; ville ut å skyte, og sikkert tenke også. De skulle komme opp igjen senere.
«Lover du at det ikke er noen andre her?»
«Ja. Jeg svarer ikke hvis noen ringer på. Du kan bare låse deg rett inn når du kommer.»
«Avtale!»
Han hadde forandret seg siden sist; han var ikke lenger den fullkomne, smilende, råflørtende vesle skapningen jeg hadde forelsket meg i, gitt meg selv til og tilbragt tusen drømmer hos. Han var ikke fullkommen lenger, han var enda bedre: penere, søtere, varmere han var ikke menneskelig.