| jarle aase: sls | forrige | 24 års kamp er over | neste | 24 års kamp er over
Trettheten ville ikke slippe taket i meg denne søndagen, den 15. august 1993; jeg hadde sovet for lenge først langt ut på formiddagen kom jeg meg opp av sengen, gjennomvåt av svette, tvang i meg noen skiver. Havnet i ørelappstolen min hvor jeg fokuserte blikket på et punkt i veggen og stirret til alt ble svart. Mennesker; bånd til mennesker, er farlige greier å rote seg opp med; Audun hadde gitt meg så utrolig mye de korte månedene vi tilbrakte sammen nå fikk jeg hele vekten av vennskapet vårt midt i trynet, mens vennskapsbåndene snurret seg rundt meg som kvelerslanger, tok pusten fra meg, trakk meg ned i et tungsinn så dypt og brennende at Helvete selv ville virket lindrende. Da han kom mot meg dagen før, på fortauet utenfor høyblokken; møtte blikket mitt et sekund, nikket, og gikk videre, uten å stoppe: i det øyeblikket innså jeg hva jeg hadde mistet; det føltes som all smerte jeg hadde opplevd gjennom 28 år fokuserte seg og eksponerte sjelen i et forpint sekund sprengte smertegrensen la følelsene mine tilbake som dypblå isskygger av rykende nederlag.Visst kunne jeg bygge opp igjen det jeg hadde mistet Joachim hadde rett! jeg hadde alle egenskapene som skulle til: stahet, stolthet og utholdenhet. Spørsmålet var hvilken hensikt det skulle tjene til? Var formålet å forsyne politiet med fire gutter til, og så enda fire gutter? Kunne jeg risikere å bruke guttene som kanonføde i et korstog mot samfunnets hykleri? De hadde vært vennene mine, jeg kunne ikke bare bruke dem jeg kunne ikke bruke noe menneske! Den dagen da jeg begynte å bruke mennesker måtte aldri komme. Jeg kunne gjenskape det som hadde vært, men risikoen var for høy; det ville være galt å påvirke guttene til å ta det valget. Det hele hadde vært et slags eventyr for dem; at politiet var etter meg, at vi var venner under så spesielle omstendigheter nå var eventyret blitt virkelig; farene var reelle, de befant seg midt i skuddlinjen et svært ubekvemt sted for en trettenåring.
Jeg tenkte fireogtyve år tilbake: til tiden like etter at jeg som fireåring flyttet til Fyllingsdalen for første gang. Alt som femåring var jeg den dominerende gutten i gaten. Jeg skulle til månen! Alle de andre barna stilte opp for å hjelpe meg med å bygge en månerakett. Det ble en flott rakett, pyntet innvendig med dusinvis av tegninger. Problemet var selvfølgelig at raketten aldri ble ferdig.
Foreldrene lo av ungene sine som hadde trodd på dette! Ungene tok igjen på meg: når de voksne presset realismen sin ned over ørene på barna trengte barna en syndebukk. Plutselig var jeg alene mot alle. Jeg ble utsatt for all den grusomhet små veltilpassede barn kan pønske ut og jeg forsikrer: intet er ondere en nettopp små veltilpassede barn! Jeg var for redd til å slå tilbake, jeg lot meg mobbe, jeg lot meg presse, jeg gjorde som de sa; men uansett hvilke ubeskrivelige ydmykelser jeg gikk gjennom, så ble bare mobbingen verre.
I andre klasse ble jeg til stadighet stoppet av noen gutter på vei til skolen. Noen ganger slo de meg ned, andre ganger tømte de innholdet i ranselen ut over den våte grusveien. Eg gang spurte de om de skulle pisse på meg eller i ranselen min. Jeg lot dem pisse i ranselen, men selvfølgelig gav de seg ikke før de hadde pisset på meg også. Så slo de meg ned og gikk leende videre, vel vitende om at jeg ville komme for sent og få kjeft.
I flere år var frykt den eneste følelsen jeg var fullt ut fortrolig med; jeg var redd for skoleveien, jeg var redd for friminuttene på skolen, jeg var redd for å gå hjem, jeg var redd når jeg var hjemme, jeg var redd når jeg var ute. Ute ble jeg mobbet og banket, hjemme fikk jeg juling fordi klærne ble ødelagt, fordi jeg løy, eller fordi jeg ikke hadde gjort leksene.
Da jeg var ni år gammel lærte min far meg å slå. Nå hadde det blitt et rituale at den sterkeste gutten i klassen gav meg en lusing, eller slo meg ned, på gangen, like før vi gikk inn i klasserommet om morgenen. En dag slo jeg igjen; jeg plasserte knyttneven i mellomgulvet hans med full kraft og så ham synke bevisstløs sammen foran meg. Det gav meg ingen tilfredstillelse, tvert i mot, jeg ble livredd og syntes forferdelig synd på ham og jeg fikk selvfølgelig et helvete hos rektor.
Jeg hadde slått ned den sterkeste i klassen, men mobbingen fortsatte. Etterhvert vente jeg meg til det; jeg klarte å unngå dem, lure dem. Jeg behersket frykten min, provoserte dem og gjorde narr av dem; jeg kunne ikke beseire mobberne, men jeg kjempet tilbake; ingen overmakt skremte meg lenger. Jeg ble et mareritt for omgivelsene.
På denne tiden var begge foreldrene mine i arbeid. De leiet et imponerende antall hushjelper til å passe på meg og huset. Jeg likte ikke hushjelper og de fleste sluttet da også ganske snart frivillig. Den siste en virkelig drage, bet seg fast, inntil jeg først låste henne inne i vaskekjelleren og lot henne sitte der til mine foreldre kom hjem; og så, dagen etter (da hun skulle hevne seg), satt forventningsfullt på et gjesterom med min fars heimevernsmauser pekende mot døren hvor jeg ventet henne. Hun kom, skrek og låste seg inne i vaskekjelleren ganske på egenhånd og der ble hun sittende til foreldrene mine kom hjem. Det var det siste jeg så til henne.[57]
Da jeg ble eldre våknet en slags idealisme; jeg plukket opp ideer, sloss for det jeg oppfattet som rettferdighet. På gymnaset skapte det mye røre; lærerne satte hardt mot hardt og jeg bad dem dra til helvete. De svarte med å utvise meg minst en gang i kvartalet. Bare min mors diplomati og min bestemors tårer tvang dem til å holde ut. Det siste året sluttet vi fred; jeg fikk gjøre som jeg ville så lenge jeg var til stede i timene og ikke forstyrret de andre. Det ble et merkelig år; jeg hadde langt hår, gikk i dongeri og sort MC jakke (selv i gymtimene), kjørte en eldgammel motorsykkel og drakk ren 60% potetbrennevin i friminuttene. Jeg var sjelden merkbart beruset, men heller aldri helt edru og hvor utrolig det enn høres, så lærte jeg mer på skolen dette året enn noen gang før. På en matematikkprøve var jeg den eneste som løste alle oppgavene riktig; jeg løste til og med oppgaver som lå langt utenfor pensum jeg var rett og slett for sløv til å vite hva vi hadde lært og ikke lært.
Senere drev jeg homokamp. De siste årene hadde jeg brukt egenskapene mine i næringslivet.
Livet mitt hadde vært en eneste, sammenhengende krig mot autoriteter.
Når lidenskapen etter Martin var på det sterkeste, når forræderiet til Chris og Kurt plaget meg, så hadde jeg alltid hatt utgivelsen av boken å se frem til. Men uten håpet og drømmen om kjæresten min var den nå helt verdiløs for meg.
Siste skanse var rettferdigheten! Jeg ville renvaske meg for beskyldningene, lage et helvete for politiet etter det de hadde gjort mot Chris og meg. Men igjen, til hvilken hensikt? Jeg hadde uansett tapt Kurt som fortrolig venn, og Chris hadde levd med løgnen så lenge at det neppe spilte noen rolle for ham hva som skjedde. Hva betydde det for meg om jeg ble frikjent? Ingenting ikke nå lenger. Uansett hva retten trodde eller ikke trodde, så ville politiet fortsette å forfølge uskyldige; presse vitner, torturere antatte forbrytere jeg kunne ikke bekjempe uretten i rettspleien mer enn jeg kunne bygge en månerakett!
Da jeg var atten, bestemte jeg meg for å ta livet av meg. Jeg var hjelpeløst forelsket i Arne, sluttet å spise, drakk tett orket ikke mer kamp, mer tap, mer lidelse. Jeg ville skyte meg. Arne oppdaget hva jeg tenkte på og snakket med meg; prøvde å få meg til å henge i hop. Jeg trakk på skuldrene og utsatte det en uke. Så reiste jeg på landet for å dø. Jeg bodde på hytten i noen dager, brukte opp det jeg hadde igjen av penger, mimret, hørte på en kassett jeg hadde fått av Arne en gang. Jeg ladet haglen, fant frem et bilde av Arne og satte på kassetten for siste gang. Rullet en siste sigarett. Og så kom plutselig min far brasende inn. Han børstet av seg snø, satte seg på sofaen, kikket på haglen, bildet og meg uten å kommentere noe. Vi satt sammen et par timer. Ingen av oss nevnte ordet død, men han fikk meg til å utsette forsettet mitt. Jeg ble på hytten i enda noen dager før jeg vendte tilbake.
En måneds tid senere var jeg igjen på hytten, sammen med en seksten år gammel kamerat. Jeg ønsket å være alene, men han var pen så jeg lot ham bli med. Jeg lå i sofaen og leste i en av disse gigantiske hvite Donald bøkene da jeg hørte at han fiklet med haglen.
«Forsiktig,» sa jeg, «den er ladd.»
Jeg hørte at han spente tennfjæren og løsnet sikringen, snudde meg mot ham for å ta fra ham våpenet. Han siktet mot brystet mitt. I neste øyeblikk skjedde det. Tiden stoppet. Jeg hørte ikke smellet men merket at noe skjedde med kroppen min. Erindringer raste gjennom hodet. Jeg trodde at jeg døde. Veggen bak meg var rød, jeg kjente at jeg blødde i ansiktet; hele kroppen var følelsesløs, jeg ante ikke hvor jeg var truffet eller hvor alvorlig. Jeg så på veggen igjen. Et stort antall blyhagl hadde ødelagt panelet; blod rant nedover den lyse furuen, sammen med store hudflak og bensplinter. Boken jeg hadde lest i var også full av blod; jeg så til min forbauselse at et stort hudflak dekket hodet til Donald. Jeg så bort, ut vinduet. Jeg så nedover kroppen. Det rant blod langs føttene. Genseren min mor og bestemor hadde strikket sammen var ildrød; hadde et uregelmessig, grått hull foran. Jeg var truffet i brystet, i hjertehøyde. Jeg burde vært død. Men jeg pustet og hjertet slo. Den høyre hånden min så ut som den var vrengt. Blodet boblet og pumpet frem fra utallige hull, bensplinter stakk ut. Jeg orket ikke å se på den, den var skutt i filler.
Gutten stod urørlig og skalv. Jeg reiste meg vaklende opp, redd for å falle sammen. Jeg var uhyggelig svak nå. Han så på meg med kulerunde øyne og vantro munn, bablet. Jeg tok meg sammen, tok våpenet og snakket rolig til ham; fortalte at han måtte gå til nærmeste gård etter hjelp. Han nikket, kledde på seg og løp av gårde. Jeg satte meg i sofaen, lurte på hvor lenge jeg ville leve, irriterte meg over at panelet og genseren var ødelagt. Ønsket å våkne opp, se boken under meg og høre gutten bak meg. Ønsket at jeg kunne spole tiden tilbake og prøve en gang til dette var så galt, så meningsløst!
Jeg stoppet blødningen fra hånden med en provisorisk bandasje. Skadene på kroppen orket jeg ikke å undersøke; jeg kjente at det blødde fra ansiktet, halsen og brystet, og at det var noe galt med pusten jeg ville ikke vite mer. Alt jeg konsentrerte meg om var å holde meg rolig og våken: å ikke få panikk.
På sykehuset brukte de noen hundre tusen kroner på å lappe meg sammen. Høyrehånden hadde reddet livet mitt; den dempet og spredte ladningen. Av de flere hundre blyhaglene som trengte inn i kroppen, var det bare ett som punkterte en av lungene og ett som gjennomhullet lufterøret de andre stoppet i sener og muskelvev.
Jeg hadde sett døden i øynene. Kun den som har måtte kjempe for å leve, vet hvilken enorm livskraft som bor i mennesket.
I ti år var tanken på selvmord en utopi. Nå vendte den tilbake; jeg var utbrent det var ikke mer å sloss for. Jeg kunne ikke frelse verden, jeg kunne ikke engang gjøre den til et hyggelig sted for meg selv og vennene mine. Uforstanden vant. Uretten vant. Dårskapen vant. Jeg bestemte meg for å kutte to av de store blodårene i føttene. Jeg ville ikke skyte meg, endelig forenes med Arne for alltid.