| jarle aase: sls | forrige | audun | neste | Audun
I slutten av april, en dag jeg skulle besøke foreldrene mine, traff jeg en god venn, som var på vei for å spille basket sammen med en annen gutt, Audun. Han var lys, tynn, glad og svært spesiell. Han beveget seg som en syvåring, med overdrevne, dukkeaktige bevegelser; på avstand virket han mye yngre enn tretten. Han var den tilsynelatende sorgfrie og glade typen, en virkelig ressurssterk gutt fra en harmonisk familie. Jeg ble med dem til en annen skole enn den vi vanligvis spilte på. Audun var beskjeden, men avslørte enorme kunnskaper og en sublim intelligens. Han var langt fra pen, kroppen kunne vært lånt av Pinokkio. Jeg falt pladask!Han gikk i samme klasse som Paul og Petter, men kunne like godt ha levd på en annen klode. Audun var den intellektuelle typen. Utrolig nok fant han seg til rette i miljøet hos meg, begynte å blomstre min respekt for ham smittet over på de andre, og gutter som tidligere hadde sett på ham som en nærd tok ham alvorlig. Humøret hans var alltid strålende, bortsett fra når vi var alene og kunne sitte i timevis i dypsindige samtaler. Vi hadde mye felles; begge var mobbeofre, einstøinger og fantasifulle, begge dreit i hva andre syntes og tenkte om oss. Mens Chris hadde delt mange av forsvarsmekanismene og svakhetene mine, fant jeg igjen de sterke sidene hos Audun.
Paul moret seg åpenlyst over oss.
«Jarle, helt alvorlig liker du Audun?»
«Ja. Han er ok.»
«Synes du han er pen?»
«På sin måte. Han er noe av det minst sexy og mest tiltrekkende jeg kan tenke meg.»
«Er du forelsket i ham?» Nå var det vanskelig å si om han ertet eller spurte alvorlig.
«Kanskje litt, bittelitt... Ikke sånn som Martin eller Petter. Men jeg tror jeg kommer til å falle helt for han hvis han flørter med meg.»
«Dere er ganske like, vet du det?»
«Hvordan? Han er ganske tynn og skrøpelig, jeg er sprek.»
«Det er så, men dere er lange og tynne begge to og dere går på den samme tåpelige måten.»
«Ha!»
«Det er sant! Han kommer sikkert til å bli akkurat som deg.»
«Det tror jeg ikke. Han kommer til å studere og ende opp som en skjeggete universitetsprofessor med en søt husflidkone og tre unger i naturfargede lusekofter.»
«Uansett så er dere så like at dere ser ut som brødre!»
Jeg tok det som et kompliment, noe det avgjort ikke var ment som!
Audun og Einar delte min interesse for data. Jeg fant to ukurante PCer på lageret; en gammel bærbar maskin med LCD skjerm og prototypen til en modell som aldri ville slått an i Norge.
Med tre PCer, lydstudio, noen tusen LPer, enda flere tegneserier og basketballkurv på veggen, lignet stuen på en sofistikert ungdomsklubb. Audun, som ikke hadde noen skikkelig PC hjemme, flyttet nesten inn, sammen med Einar som var blitt bestekameraten hans. Audun var et englebarn, samvittighetsfull, flink på skolen, opptatt av å leve opp til foreldrenes forventninger. Han var like sta som meg: det var klin umulig å få ham til å si eller gjøre noe han ikke ville det var kanskje derfor jeg turde å bli så glad i ham. De fleste guttene var vinglete og usikre til å begynne med, innstilt på å tilpasse seg de normene som måtte gjelde, omtrent som meg da jeg i sin tid oppsøkte forbundet. Hadde jeg holdt fast ved forsettet mitt om å knulle unge gutter, ville denne sommeren ha blitt en orgie. Audun skilte seg klart ut han gikk inn på sine egne premisser og sa klart i fra om hvor jeg hadde ham: jeg kunne drømme om ham så mye jeg bare orket, så lenge han slapp å drømme om meg. Men som englebarn flest, var han splittet når man kom under huden hans. Jeg bestemte meg for å sette ham på en liten prøve, sjekke om nervene hans var så sterke som jeg trodde. En lørdag vi var alene spurte jeg om han hadde lyst til å være med på et innbrudd.
«Tuller du?»
«Nei jeg skal hente en PC jeg eier.»
«Kan du ikke bare snakke med ham som har den da?»
«Pøh! Mye kulere å bryte seg inn.»
«Er du sikker på at det er din PC?»
«Ja. Kors på halsen.»
«Ok.»
Jeg var overrasket over svaret! Jeg hadde håpet å få ham med, for det ville bekrefte inntrykket mitt av ham som rettferdig (han ville aldri ha blitt med om det ikke var min PC), eventyrlysten, sterk, full av tillit til meg han stolte på meg når jeg sa at det var min PC. At han sa ja betydde også at jeg kunne ta sjansen på å vise hva jeg følte for ham; han ville forstå at følelsene var ekte, respektere dem, slippe meg innpå seg om han følte at det var riktig, men aldri la seg utnytte.
«Tror du at vi blir tatt?» spurte han alvorlig da vi hadde parkert varebilen noen kvartaler unna kontoret jeg hadde leid i sentrum.
«Jeg vet ikke. Er du redd?»
«Litt. Men jeg blir med!»
«Det er ikke så farlig. Selv om vi blir tatt så blir vi aldri anmeldt.»
Vi krysset veien og gikk inn i den stille bygården. Det var bare lys i et par kontorer. Ytterdøren var låst. Jeg hadde tilfeldigvis med meg nøkkel. Turen opp til tredje etasje var spennende; mørket og stillheten senket seg liksom over oss, ekkoet fra skrittene våre og viskingen rullet nedover uutforskete korridorer.
«Det er den døren. Er du fortsatt med?»
«Ja. Hvordan skal du komme inn?»
Jeg pekte på foten min, snudde litt rundt og gav døren et dramatisk karatespark som burde gitt stilkarakter 9,9 9,8 9,9. Det sa dunk. Døren beveget seg en millimeter innover. Audun så nervøst nedover korridoren, men ingen kom. Jeg bad Audun holde dørklinken nede. Karmen var sterkere enn jeg hadde trodd. Jeg tok sats og gav døren et mindre stilrent men adskillig kraftigere spark som splintret dørkarmen og åpenbarte det tomme kontoret.
«Kom igjen.»
Vi gikk inn og lukket døren bak oss.
«Er du sikker på at det er din maskin?»
«Ja.»
Vi gikk. Ned trappene, ut døren og bort til bilen, bærende på en PC vi hadde tatt fra et kontor vi hadde brutt oss inn på, midt i byen, midt på lyse dagen. Ingen reagerte, ikke andre enn Kurt som stoppet opp ved siden av oss akkurat da vi skulle laste inn varene.
«Hei Jarle. Hva skjer?»
«Tja, ikke noe spesielt... Vi har bare rappet en PC.»
Audun smilte stolt.
«Tuller du?» Kurt så fra den ene til den andre. Meg i grå joggedrakt og sorte hansker. Audun i rød joggedrakt uten hansker.
«Nei.»
«Tosk! Og så sammen med ham?»
«Noen må jo lære ham faget!»
«Tosk! Du er faen utrolig!» Han lo oppgitt.
«Hva driver du med da?»
«Jeg har vært og drevet EU-kamp.»
«Jaha? Jeg visste ikke at du var politisk engasjert.»
«Joda, må jo gjøre min plikt!»
«Hvordan argumenterte du?»
«Jeg traff en fyr som var for og slo ham ned.» Han holdt frem en ildrød knoke og smilte fornøyd.
«Som om jeg skulle gjort det selv! Keep up the good work!»
«Same to You... Innbrudd, din tosk...» Glimtet i øynene fortalte nøyaktig hvor han trodde jeg skulle bryte meg inn når Audun og jeg kom hjem. Jeg flirte tilbake.