| jarle aase: sls | forrige | ungdomskilden | neste | Ungdomskilden
Paul var bekymret for at naboene skulle lage mer problemer og han var bekymret for at foreldrene skulle få vite at han holdt seg hos meg. Jeg foreslo at noen av guttene kunne overta vaskejobben; da ville de ha en legitim grunn til å komme og de ville få nøkkel de ville til og med tjene penger. Det var litt trist å si opp en som virkelig gjorde en god jobb, men ingenting varer evig. Paul, Petter og en til delte på jobben. Et par gutter fortalte foreldrene om meg og fikk lov til å besøke meg, selv om jeg var homofil. En av dem fortalte at kjerringene i blokken flere ganger hadde ringt til moren hans for å sladre; hun hadde hisset seg opp og bedt dem passe sine egne saker, at hun kjente meg og stolte på meg.I mars fikk jeg en telefonregning på over 6.000 kroner. Etter mye om og men innrømmet Kurt at han hadde ringt noen sextelefoner i Kina for å drive research for programmene sine. Samtidig hadde Radio Fritid begynt å hinte om penger igjen. Jeg hadde prøvd å få i stand en avtale om sponsing med noen utesteder for homofile, men gav opp da jeg fikk vite at en av medarbeiderne mine hadde prøvd regulær utpressing for å skaffe penger: «Enten betaler dere, eller så advarer vi homsene mot denne møkkaplassen!».
Petter spurte hvorfor jeg gadd å bruke så mye tid og penger på radioen. Han mente at jeg heller burde bruke tiden og pengene på dem. Jeg var enig jeg hadde tatt på meg radioen av to grunner: for å påvirke Martin, og fordi jeg var den eneste som kunne føre den videre. Nå som Martin var historie og homsene tydeligvis hadde nok med seg selv (de gadd i alle fall ikke å lage radio) var der ingen grunn til å fortsette.
Jeg laget et siste program hvor jeg spilte avskjedssangen til Martin.
Kurt var redd for ryktet sitt nå som det alltid var gutter på besøk. Jeg var bekymret for dyden deres med Kurt hengende omkring. Guttene stolte på meg og de stolte på vennene mine og selv om jeg ikke stolte på Kurt, var jeg lojal nok til å holde mistankene mine for meg selv. Da jeg stoppet sendingene så jeg mindre til ham.
Det som hendte i slutten av mars og utviklet seg i april var mildt sagt overveldende; jeg var blitt kjent med en håndfull gutter som begynte å ta med venner, som sin tur tok med venner i løpet av en måneds tid hadde jeg rundt tredve gutter gående. Venner av venner, slektninger, klassekamerater alle mulige rare folk vanket hos meg. Ofte var det opp til ti gutter i den lille leiligheten samtidig. Hjemmet mitt ble et fristed, en slags uformell ungdomsklubb. Guttene følte seg ganske trygge, de var så mange at ingen kunne mobbe dem for å være venner med meg ingen kan mobbe noen for å gjøre som alle andre! Min rolle var udefinert. Jeg var selvfølgelig et midtpunkt siden det var min leilighet, men jeg krevde ingen autoritet i kraft av at jeg var voksen; disse månedene var kaotiske regler og normer oppstod etter hvert som vi fant ut av hverandre.
Gutter som hadde kjent til og foraktet hverandre i årevis traff hverandre plutselig i stuen min. Det oppstod konflikter, sladder, krangler; problemer jeg prøvde å styre unna, men selvfølgelig rotet meg inn i. Det var vanskelig å være en av dem det ene øyeblikket og så bli bedt om å ordne opp i en uløselig knute i det neste jeg endte opp med å være nølende, ettergivende og usystematisk. Men jeg snakket ut med dem om disse problemene også, så vi kom gjennom det på et vis de skjønte kanskje at jeg var fanget et sted mellom deres verden og de voksnes verden. De nøyde seg med å stille de samme kravene til meg som de stilte til hverandre. Vi hadde bare bruk for alderen min når vi skulle leie videofilmer med attenårsgrense eller kjøre bil.
De fleste guttene var bare ansikter men noen ble etterhvert nære venner. Når vi pratet sammen oppdaget jeg hvor uendelig mye jeg hadde mistet siden jeg ble voksen. Selvfølgelig var det umulig å bli tenåring igjen, men de slapp meg inn i deres verden som en jevnbyrdig. Det var fantastisk hvor mange voksne kjenner trettenåringer slik de kjenner hverandre og seg selv? Jeg forandret meg langsomt, ble mer ydmyk, fantasifull, søkende mens guttene ble mer tolerante og selvsikre.
I begynnelsen av mai var jeg bare en naturlig del av gjengen. Ingen tok noen notis av meg lenger; skulle jeg hevde meg måtte jeg gjøre det på deres premisser, på fotballbanen eller på basketbanen. Jeg jogget om morgenene og syklet fast til og fra arbeid for å ha kondisjon til å klare ettermiddagene gutter i den alderen har et fantastisk tempo!
En kveld Paul og jeg satt og snakket sammen ville han vite hva som egentlig hadde skjedd da Chris var hos meg. Jeg fortalte på ny, med flere detaljer.
«Men hvorfor sa han at du hadde ligget med ham?»
«Jeg vet ikke Paul. Jeg skjønner det ikke.»
«Tror politiet på det?»
«Det er politiet som har bestilt beskyldningene. Bare vent til politiet får fingrene i deg!»
«Jeg tror ikke at de er sånn.»
«Vil du se papirene?»
«Har du dem her?»
«Ja. De ligger på PCen.»
Jeg startet maskinen og tok frem Chris forklaringer på skjermen. Paul satte seg interessert og leste gjennom alt sammen mens jeg slappet av i sofaen med noen sigaretter en uvane jeg hadde; jeg kjederøkte alltid når jeg ventet på en tilbakemelding. Når jeg var hos kunder var det et problem enten kjederøkte jeg, eller så bet jeg negler. Å vise ham politiforklaringene og dommeravhøret var en alvorlig risiko. Ingen av guttene hadde noe i mot at jeg var homo, jeg kunne flørte så mye jeg ville så lenge jeg respekterte de grensene de satt men det Chris hadde fortalt ville ødelegge tilliten til meg dersom de trodde på det. Paul kjente meg ganske godt, og han kjente Chris, men det var noe ganske annet å lese Chris påstander med hans egne ord enn å høre meg gjenfortelle det, vinklet fra den verst tenkelige vinkelen.
Han var ferdig, så opp og tenkte seg litt om.
«Hva tror du?» spurte jeg.
«At han beskytter Kurt.»
«Hva mener du?»
«Det er jo helt tydelig. Han beskytter Kurt og gir deg skylden for alt. Hvorfor er du fortsatt venner med dem?»
«Jeg tror ikke at det er Chris sin skyld at han har sagt dette.»
«Han kunne i hvert fall vært litt snillere med deg etter det du gjorde for ham!»
«Hva tror du om det han sier?»
«At noe er sant og noe er usant.»
«Det ville jo være det logiske at sannheten ligger midt mellom det han sier og det jeg sier. Folk tror vanligvis det når ord står mot hverandre.»
«Men, du kan vel ikke bli dømt hvis du er uskyldig?»
«Ikke? Hva om jeg ble sint på deg og plutselig fortalte at vi hadde ligget sammen 20 til 30 ganger? Tror du de andre guttene, foreldrene dine eller politiet ville trodd at jeg løy?»
«Nei.»
«De ville kanskje trodd at jeg overdrev, at vi bare hadde lagt sammen noen få ganger, men de ville garantert trodd at vi hadde lagt sammen.»
«Og sånn er det med Chris også?»
«Ja.»
«Men da kan man jo aldri være trygg!»
«Det stemmer, man har ingenting å stille opp mot løgn. Det eneste jeg kan håpe på er at juryen vil se hvor mange feil som er gjort, hvor sterkt politiet har ønsket at Chris skulle si disse tingene. Men jeg kan bli dømt.»
«Kommer du til å banke Chris da?»
«Nei. Han får det nesten like vanskelig som meg, han vet jo at dette er tøys. Hvordan ville du følt det om du ble tvunget til å si noe usant om meg og så fikk vite at jeg ble dømt?»
«Jævlig!»
«Nettopp.»
«Men hvorfor vil de ikke ta Kurt?»
«Jeg vet ikke. Kurt var sammen med Chris i fjorten dager, mot mine to. Han viste Chris porno, skjenket ham full og Gud vet hva mer. Likevel er det bare meg de er etter. Det er noe alvorlig galt, noe som ikke stemmer. Jeg håper dere klarer å stå i mot når politiet hiver seg over dere.»
«Kommer de til å få vite at vi går her da?»
«Ja. Før eller senere.»
Noen fortalte foreldrene til Paul at han vasket hos en homo. Han fikk totalforbud mot å se meg igjen.
«Hva gjør du nå?» spurte jeg.
«Slutter å vaske, slutter å komme så ofte.»
«Synd.»
«Forbanna teit! Du skulle hørt min far: Er du sikker på at det bare er leiligheten dere vasker, og så ville han vite om vi hadde runket deg, eller latt deg få suge oss. Går Jarle naken rundt når dere er der oppe? Fy faen!»
«Trodde han på deg?»
«Jeg vet ikke. Jeg driter i det!»
«Vær glad det var din far og ikke politiet som spurte deg ut!»
«Jeg tror ikke politiet ville gjort meg noe. Min far derimot var helt forbanna syk!»
Guttene og jeg hadde en fin tid, men naboene mine begynte å rasle med sverdene om jeg lå med guttene eller ikke var det ingen som brydde seg med lenger, men støyen fra 30 viltre gutter som sang, sloss, spilte gitar, spilte slagverk, skjøt med luftvåpen, spilte basketball og sparket fotball, inne i leiligheten den vakte opprør i en blokk som de siste tyve årene hadde fungert som et slags aldershjem (jeg pleide å spøke med gåstol-racet hver lørdag formiddag på plassen utenfor). Jeg prøvde å holde støynivået under smertegrensen, noe som i praksis var umulig. Skulle jeg ha det rolig måtte jeg gjøre krav på voksen autoritet og da begynte guttene straks å oppføre seg som drittunger; behandle meg slik de behandler foreldre, lærere og voksne slektninger det fungerte ikke.
På Oasen var stemningen amper, med stadige trusler og hånsord. Jeg sluttet å respondere på det, de visste at jeg var farligere enn dem, men de visste også at jeg ikke var crazy nok til å gå amok med skytevåpen på grunn av litt erting. Et par av de kriminelle gjengene gav tydelig uttrykk for hva de syntes om min kontakt med gutter. Jeg filosoferte litt over motivene deres, om det var nazikomplekset: finn en svak gruppe og gi dem skylden for alt, eller om noen i gjengene hadde blitt misbrukt og trodde at jeg misbrukte gutter eller om det var ryktene om voldtekt som satte sinnene i kok. Det var ikke usannsynlig. Det var heller ikke usannsynlig at de ganske enkelt så på meg som en risiko; jeg holdt meg med gutter som visste hva disse gjengene drev med, jeg var ikke kriminell selv og jeg hadde sterke motforestillinger mot dop. Kanskje bunnet hatet mot meg i en blanding av alt dette. Et par ganger i uken var det noen som ringte inn drapstrusler, eller la små lapper og brev i postkassen min, brev som annonserte min snart forestående død. Jeg avskrev det meste som guttestreker, men jeg lå etterhvert i nervekrig med tyngre kriminelle miljøer som hadde forbindelser til disse guttegjengene; voksne kriminelle som hadde langt større ildkraft enn meg. Jeg regnet med at jeg ville være ferdig om jeg viste den aller minste svakhet eller feighet. På ren pur faen kunne jeg spasere inn blant disse (voksne) gjengene i Lewis og T-skjorte, tydelig ubevæpnet, for å demonstrere at jeg dreit i dem.
Jeg var hatet av politiet, kriminelle og en del foreldre; jeg var alltid på vakt. Om natten sov jeg med haglen skjult rett ved sengen, bråvåknet ved den minste uvanlige lyd. Jeg kunne ignorere telefonen, vekkerklokken og dørklokken, mens hvisking nede på parkeringsplassen satte meg i alarmberedskap. Jeg hadde det fint, men levde under et enormt press. Jeg kunne slå tilbake et angrep fra de kriminelle, kanskje også fra gale foreldre, men jeg hadde ingenting å stille opp med ovenfor politiet derfor var rettssaken og forfølgelse av vennene mine det jeg fryktet mest.
En morgen jeg hadde forsovet meg ringte det på døren. Jeg snudde meg i sengen, hadde overhodet ingen planer om å stå opp og åpne for noen. Det ringte på et par ganger, så gikk låsen opp og Petter stakk hodet inn på soverommet.
«Er du syk?»
«Nei, bare litt trett.»
«Skulle ikke du vært på arbeid nå da?»
«Hva er klokken?»
«Åtte.»
«Shit! Du har rett.»
«Så se til å komme deg opp!»
«Jeg er trøtt.»
«Opp! Ellers kommer jeg med kaldt vann!»
Jeg stod opp, først irritert men så veldig glad da jeg forstod at han faktisk kom for å vekke meg: han viste en form for omsorg som jeg ikke hadde opplevd på mange år! Det var fullstendig uventet vi var venner, men jeg hadde aldri trodd at Petter eller noen annen ville begynne å passe på meg. Jeg dusjet, hev i meg litt mat og kjørte ham til skolen.
De neste ukene passet guttene på at jeg kom meg på arbeid nesten hver eneste dag; jeg klarte bare å overtale dem til å la meg skulke noen timer et par ganger og da skulket de samtidig skolen kunne jeg skulke kunne de også skulke. Dette gav meg et ekstra ansvar. Jeg prøvde å ta arbeidstiden alvorlig igjen.
Av en eller annen grunn skulle guttene på liv eller død kopiere alle de dårlige sidene mine.
Det var søndag ettermiddag. Jeg gikk opp på fotballbanen for å vente på de andre. Einar og en annen gutt satt alt inne i målet og ventet. Einar var tretten, kortvokst og utrolig kraftig. Han var velutviklet, litt drømmende, fjern, med god tålmodighet og ganske dype tanker; han var av den rolige sorten man ikke legger merke til med det samme, men som en bør gifte seg med om man ønsker et stabilt, trygt og godt liv. Einar ville vite hvem jeg egentlig var.
«Hvem jeg er? Jeg er samfunnsfiende nummer en!»
«Hva mener du?»
«At politiet vil gjøre hva som helst for å hindre meg i å snakke med dere og at dere vil få husarrest resten av livet dersom foreldrene deres ser oss nå.»
«Men hvorfor er det sånn? Du virker jo ikke noe farlig?»
«Jeg er ikke så farlig heller, men jeg liker å være sammen med gutter på deres alder.»
«Er det noe galt i det?»
«Ikke såvidt jeg kan se. Det kunne vært galt om jeg prøvde å lure dere, men jeg er meg selv. Politiet tror at jeg prøver å lure dere, de kjenner meg ikke.»
«De er etter deg fordi de ikke kjenner deg?»
«Ja.»
«Hvorfor liker du å være sammen med gutter på vår alder?»
«Jeg vet ikke. Jeg kan gjøre ting jeg har lyst til, spille basket, fotball, være barnslig. Jeg tror de fleste voksne har lyst, men de tør ikke. De kan ikke være med sine egne barn når de spiller, det blir for flaut og hvem skal de ellers være med? Så sitter de og leser avisen og ser på TV i stedet... Eller drikker seg fulle og er kranglete.»
De kjente seg igjen og lo.
«Og så tenner jeg på enkelte gutter på deres alder.»
«Hva så? Enhver må jo få lov å tenne på hvem de vil?»
«Ja. Men mange voksne tåler ikke tanken på at gutter på deres alder har sex.»
«Det er jo helt teit. Det må vi jo få lov til å bestemme selv!»
«Ja. De fleste guttene jeg kjenner mener det, men så snart de blir voksne ombestemmer de seg. Det er akkurat som med aldersgrensene på filmer. Man godtar dem så snart man er atten selv.»
«Er du redd for politiet?»
«Nei. Men jeg er redd for fremtiden, redd for å miste vennene mine.»