| jarle aase: sls | forrige | legaliserte overgrep | neste | Legaliserte overgrep
Jeg var akkurat kommet hjem; stod på altanen og speidet etter Paul som hadde sett (den nye) varebilen og kom gående oppover plenen sammen med Jørgen og en annen gutt. Jeg ryddet litt mens jeg ventet på dem, men det skjedde ingen ting. Jeg gikk ut på balkongen på fremsiden og så dem stå nede på parkeringsplassen.«Kom igjen,» ropte jeg.
«Vi får ikke lov. Du må komme ned.»
Hva faen? Jeg tok på meg et par gamle mokasiner og tok heisen ned. Hva skjedde? Antakelig trodde naboene at de ikke hadde noe i huset å gjøre. I gangen stod en gammel mann, rundt sytti, høy og relativt kraftig (alderen tatt i betraktning) sammen med to eldre kjerringer, den ene et Jehovas Vitne. Så det var slik det lå an... Jeg gikk rett forbi dem, åpnet ytterdøren og slapp guttene inn. De fulgte etter meg, men så snart jeg var inne i heisen sperret mannen for guttene. De stoppet og så rådville på meg.
«Disse guttene skal ikke opp til deg!»
«Å joda, det skal de...»
«Vi vet hvaslags fyr du er! Du har ikke lov til å ta gutter med deg.»
«Jeg har både lov og rett til å ta gutter opp til meg. Nå flytter du deg.»
Han ble hissig ved tanken på hvilket uhyre han hadde foran seg, hva han trodde vi bedrev der oppe. Jeg begynte også å bli forbanna. Kjerringene stod bak guttene og så ekstatisk på opptrinnet.
«De slipper ikke inn.»
Jeg grep fatt i genseren hans og skjøv ham et skritt bakover.
«Nå passer du deg!» skrek han og hyttet med knyttnevene.
«Jaså, du truer? Vel, du skremmer ikke meg!» Jeg løftet høyrehånden og slo et kraftig, men sent, svingslag noen millimeter foran hodet hans. Han steppet bakover, tok overbalanse og gikk i bakken. Guttene trakk seg ut og betraktet oss gjennom vinduene fra utsiden. Mannen stablet seg på beina, kjerringene så redslagne ut.
«Det der skal jeg anmelde!»
«Værsågod! Det var du som begynte vær glad jeg ikke slo for å skade deg.»
Han kom rasende mot meg med nevene klare til slag. Jeg tippet at han hadde vært sjømann og fortsatt trodde at han var farlig. Jeg holdt hendene i guard, klar til å slå ham ned ved første påskudd.
«Pass deg,» sa jeg, «jeg har vært dørvakt i to år. Rører du meg kommer du til å bli skadet.»
«Du kan ha vært dørvakt så mye du vil. De guttene slipper ikke inn.»
«Prøv å stoppe meg.»
Jeg gikk ut til guttene igjen for å ekskortere dem inn.
«Tar du med deg guttene opp ringer vi til politiet.»
«Dere kan ringe til hvem i helvete dere vil!»
Men guttene var skremt. De ville heller at vi skulle gå opp på skolen. Jeg hentet en jakke og fulgte med dem.
«Hva var det som skjedde?» spurte Jørgen.
«De ville beskytte dere mot meg. Trodde at vi ville knulle som kaniner så snart vi kom opp.»
«Men det er jo helt teit!»
«Når voksne først tror noe, så er det ikke så lett å få dem til å tro på noen annet; de tror nemlig ikke, de vet!»
«Tror de at vi er homoer?»
«Ja. Antakelig. Eller i alle fall at jeg lurer dere til å tro at dere er det.»
«Slo du ned han fyren?» ville Paul vite.
«Nei, jeg slo bare i luften foran ham for å skremme ham litt, fornuft hadde ikke hjulpet.»
«Fy faen for et opptrinn...» sa Jørgen stille.
«Jeg er vant til det,» svarte jeg bittert, «det er en del av livet mitt. Fordommer og forfølgelse.»
Vi satt oppe på skolen i flere timer og pratet. Guttene hadde sett en annen side av livet mitt, hvordan folks fordommer skaper problemer og vold.
«Hvorfor er voksne slik?»
«Jeg vet ikke. Jeg skjønner det ikke. Jeg vet bare at jeg aldri vil ende opp som de folkene, det er bedre å være spesiell enn fortapt.»
«Men, er det ikke ganske tøft å ha det sånn som du har det?»
«Jo. Hvorfor tror du jeg går med våpen? Han fyren der nede var ikke noen trussel, men hadde han vært førti år yngre og like sikker på at han var frelseren og jeg djevelen, så kunne det blitt farlig. Det er mange som ser meg som en slags djevel. Jeg frykter at jeg en dag blir nødt til å sloss mot, kanskje drepe noen av dem.»
«Hvorfor vet alle hvordan du er da, at du er homo og sånn mener jeg?»
«På grunn av Martin. Jeg var mye mer forsiktig før, men etter at jeg forelsket meg i Martin gav jeg faen; han var viktigere enn noe annet.»
«Angrer du på det nå?»
«Nei. Aldri. Jeg gjorde det jeg måtte gjøre; hadde jeg holdt igjen ville jeg angret resten av livet. Jeg visste at prisen kunne bli høy.»
«Du må ha vært veldig glad i ham.»
«Ja, det var jeg.»
Da jeg kom hjem igjen var det stille i huset. Senere hørte jeg at det hadde vært en del snakk om opptrinnet blant naboene. De fleste stod på min side. Hva som skjedde i min leilighet var ikke deres sak og om det skjedde noe galt var det opp til guttene å be om hjelp. Men de fleste tvile på at det skjedde noe galt ikke når guttene kom og gikk helt åpenlyst.
Frem til dette hadde guttene vært høflige mot naboene mine. Nå endret de seg, begynte å tagge på blokken, rive opp planter i hagen, kaste ting på folk de ikke likte.
Jeg undret meg over hvor fanatiske naboene hadde vært; det måtte stikke mer under enn bare religiøs forvirring. Denne episoden, sammen med ryktene om at jeg skulle ha voldtatt Chris gav meg en stygg mistanke.
Jeg stakk innom resepsjonen til Bergensavisen og skummet gjennom alle avisene den uken jeg ble arrestert. Og ganske riktig; Bergensavisen hadde bredt ut kloakken sin.
Bergensavisen, lørdag den 26. september 1992.Hvor faen hadde dette fra? Saken gikk jo for lukkede dører! Jeg skrev et brev til redaktøren. Opplyste at jeg var tidligere ustraffet og at bokmanuset ikke hadde noe med Chris å gjøre. Bad dem korrigere påstandene sine. Jeg henviste til advokaten min dersom de ønsket å få noe bekreftet og signerte som «Jarle» fra Bergen Gay Radio. Bergensavisen var en av de største kundene mine. Noen uker senere kom et brev fra redaktøren, adressert til Alvheim, hvor han i pene vendinger bad meg enten stå frem med fullt navn eller dra til helvete. Jeg var sjokkert. Bergensavisen kunne sette frem påstander som ikke bare var injurierende, men som også satte meg (og naive lesere) i livsfare. Notisen var den direkte årsaken til ryktene om voldtekt. Man kunne fritt forfølge meg, fengsle meg, skjende hjemmet mitt og trykke løgner om meg. Jeg var rettsløs og fredløs.
28-åring sex-siktet
28-åringen som skal ha holdt barnehjemsgutten Chris (13) skult, er nå siktet for grove seksuelle overgrep. Mannen er tidligere straffet for utukt mot mindreårige. Han er nå fengslet i fire uker, siktet for å ha holdt Chris unna sine foresatte, og for grove seksuelle overgrep. Gutten forsvant under et besøk hos sine foreldre i Fyllingsdalen. I 28-åringes leilighet fant politiet spor av Chris, blant annet et bokmanus som inneholdt guttens navn.
Noen uker senere skjedde det igjen. Jeg så dem komme over plenen, for så å gå ut igjen på baksiden. Nå var det nok! Jeg tok på meg joggesko, knyttet lissene stramt for å kunne sparke med full kraft, tok ti raske armhevinger og tøyde ut i heisen. Pistolen lå i leiligheten, denne gangen ønsket jeg ikke å unngå vold. I hallen stod styreformannen i blokken og puttet noe i postkassene. Han var rundt femti år, muskuløs, men adskillig mindre enn meg. Blikket som møtte meg røpet naken frykt.
Jeg så hardt på ham og gikk ut for å snakke med guttene.
«Hva skjedde?»
«Vi fikk ikke lov til å komme inn.»
«Hvem sa det?»
«Han mannen, jeg tror det var styreformannen.»
«Sa dere at dere skulle opp til meg?»
«Ja. Og han sa at vi ikke fikk lov, at han kunne tenke seg til hva vi drev med der oppe.»
«Vent her, så skal jeg snakke med ham.»
Jeg gikk inn igjen, fast bestemt på å slå ham ned. Jeg stilte meg en overarmslengde fra ham, knyttet nevene og sendte ham et drepende blikk.
«Hvorfor stoppet du guttene?»
«Vi vil ikke ha heisen tilgriset.»
Han sa vi. Han var knekket.
«De kom ikke for å grise til heisene, de kom for å besøke meg! Og de vet du.»
«Nei, jeg visste ikke...»
«Såvidt jeg vet er det ingen regler om at beboere ikke kan motta besøk?»
«Det stemmer, men dette er barn...»
«Jeg antar at det står noe om dyr i reglementet men du kan være så vennlig å fortelle meg om det står noe om barn...?»
«Nei, det gjør ikke det.»
«Hadde du da noen grunn til å stoppe dem?»
«Vi er skeptiske til at det går så mye gutter hos deg.»
«Det var ikke det jeg spurte deg om!» Han var mindre enn ti sekunder fra knockout.
«Dersom de ikke lager noe bråk eller ødelegger noe, så er det greit for meg.»
«Godt!»
Jeg snudde ryggen til ham og gikk ut til guttene igjen.
«Det er trygt nå.»
«Kan vi komme?»
«Ja. Han holdt på å pisse i buksen mens jeg snakket med ham.»
Paul og en annen ble med opp, mens Jørgen hadde fått nok, han ble sittende igjen på lekeplassen og så litt pussig ut, lekeplassen var laget for langt mindre barn.
Styreformannen skulte på oss da vi kom inn, men han holdt kjeft. Etter dette opptrinnet ble det langt mer hærverk på blokken. Gutter som ikke lenger torde å besøke meg tok sin hevn og gutter som besøkte meg avreagerte. Styreformannen (dum som han var) prøvde stadig å fange gutter som rev opp planter eller kastet steiner etter ham. De syntes selvfølgelig at det var megakult å mobbe ham. Jeg bare lo og lot som jeg ikke ante hvem guttene var når han beklaget seg til meg.