| jarle aase: sls | forrige | jeg gjør det igjen! | neste | Jeg gjør det igjen!
Paul, Petter og Jørgen fikk meg på beina igjen. De var vennlige, oppmuntret meg til å spille basket og besøkte meg.«Er du glad i Martin enda?»
«Ja, men jeg prøver å glemme ham. Jeg har ingen rett til å trenge meg innpå når han ikke vil det.»
«Har du tenkt å finne en annen å bli glad i?»
«Ja.»
«Gutt eller mann?»
«Det vet jeg ikke. Det er umulig å planlegge hvem man skal bli glad i.»
«Tror du at du kommer til å forelske deg i en av oss?»
«Det kan skje.»
«I Paul?»
Jeg lo: «Kanskje. Det blir i så fall vanskelig for meg, for jeg har lovet å ikke legge an på ham.»
«Er det ikke litt rart å bli forelsket i barn?»
«Er dere barn?»
«Ja.»
«Vel, jeg ser på dere som ungdommer. Men dere har rett, det er rart. Mange misliker det. Det var ganske tøft å oppdage at jeg var forelsket i Martin, veldig vanskelig å tenke på. Men det er ikke så uvanlig.»
«Kjenner du noen andre som gjør det?»
«Ja.»
«Noen som vi kjenner?»
«Ja. Michael Jackson.[53]»
«Ha! Michael Jackson liker damer!»
«Han liker gutter.»
«Hvordan kan du vite det?»
«Jeg vet det. Han er akkurat som meg, men han holder kjeft om det.»
«Du lyver! Michael Jackson liker jenter! Akkurat som oss!»
Jeg ble kjent med et par nye gutter. Vi var sammen hver dag og alle var like opptatt av å holde det hele så hemmelig som mulig. Jeg trengte dem, jeg hadde ikke råd til å la dette falle fra hverandre. For dem var jeg ekstra spennende siden politiet var etter meg. Vi spilte ball, kort og musikk, eller leide videofilmer. Jeg kjøpte mye snop. Paul var skeptisk noen ganger, mente at jeg prøvde å kjøpe dem. For meg var det snakk om småpenger. Jeg kjøpte ikke snop for å få dem til å komme, jeg kjøpte det for å glede dem når de var der (og fordi jeg likte det selv). En kveld da Paul og Jørgen satt i sofaen og gomlet sjokolade kom det uunngåelige spørsmålet jeg hadde kvidd meg til.
«Har du noen pornofilmer?»
«Nei. Politiet har tatt dem.»
«Kan du kjøpe noen nye?»
«Nei.»
«Hvorfor ikke?»
«Fordi det er forbudt.»
«Det er det vel ikke!»
Jeg fant frem lovboken min og leste høyt for dem: «Den som overlater utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram eller lignende til personer under atten år... Jeg har ikke tenkt å gå i fengsel for at dere skal se på porno.»
«Men, vi sier det ikke til noen.»
«Det tror ikke jeg heller at dere ville gjort, men det tryggeste er å la vær. Dessuten, om dere så porno her kunne dere bli så opphisset at dere foreslo noe som vi angret på etterpå. Og det ville jo ikke vært så bra.»
«Nei...»
Petter var en gutt jeg så stadig mer til. Han var den nest eldste i gjengen, en fantastisk fin gutt: snill, pen, humørfylt, samvittighetsfull, morsom og moden, på sin måte. Jeg tenkte ofte på ham og jeg ble i kjempehumør når han kom. Like før han fylte tretten spurte han om han kunne feire bursdagen hos meg, ha sin egen fest med de vennene han ønsket å invitere. Jeg svarte ja. Alle gledet seg til selskapet.
En kveld vi så på video spurte jeg om det var plass i sofaen ved siden av ham. Han nikket og jeg hoppet på plass, lå tett inntil ham og hadde det himmelsk.
Paul satte opp en vitende mine, fulgte med meg en liten stund før han utbrøt: «Jarle er forelsket i Petter!»
Noen stoppet filmen. Alle så på oss. Jeg så på Petter og deretter på Paul.
«Hvorfor tror du det?»
«Fordi du la deg ved siden av ham.»
«Det er en fin plass foran TV-en. Du har tatt yndlingsstolen min.»
«Jada. Men før du la deg ved siden av Petter, så pusset du tennene, barberte deg og tok på aftershave.»
«Hvordan vet du det?»
«Jeg hørte at du pusset tennene, og det lukter aldri aftershave av deg ellers... Nå stinker hele leiligheten!»
Jeg sa ingenting, smilte bare fårete til Petter.
«Har jeg rett?» spurte Paul.
«Ja.»
«Er du forelsket i meg?» spurte Petter forbauset.
«Ja. Jeg har klart det igjen.»
Petter smilte stolt og la seg for å se på filmen igjen. Jeg la meg enda tettere inntil ham, mens Paul satt og smålo for seg selv.
Den neste uken snakket jeg bare om Petter. Jeg spurte de andre guttene ut om ham, om han hadde sagt noe om meg, om de hadde noe i mot at jeg var glad i ham, hvordan de ville reagere om vi ble sammen, om de ville støtte ham i så fall jeg kunne ikke bli sammen med ham uten at jeg visste helt sikkert at vennene våre stilte opp. Petter blomstret. På fødselsdagen hans gikk jeg med en T-skjorte med et bilde av ham. Først var han litt flau, men når han så at de andre godtok det, så smilte han fornøyd.
Noen dager senere, da vi var alene, tok han det opp.
«Er det virkelig sant at jeg skal bli sammen med deg?»
Spørsmålet rystet meg, vekket meg, stilte meg ovenfor den største fristelsen noensinne svarte jeg «ja» ville vi være sammen i løpet av et par dager. På den annen side viste spørsmålet at han underkastet seg min vilje. Jeg elsket ham kanskje, men skulle vi bli sammen måtte han ønske det ikke bare føye seg!
«Dersom du vil. Jeg er forelsket i deg, men jeg kan ikke bestemme dette. Du må selv ta avgjørelsen om du har lyst til å bli sammen med meg om du er glad i meg på den måten.»
Jeg reiste til Oslo på en datamesse. Ble redd da jeg oppdaget hvor dypt jeg savnet ham. Jeg måtte prøve å få dette til å fungere.
Han kom opp til meg så snart jeg var tilbake.
«Jeg har savnet deg,» sa jeg. «Jeg elsker deg virkelig Petter, jeg trenger deg. Vil du bli sammen med meg?»
«Jeg vet at du elsker meg, men det går ikke.»
«Fordi jeg er eldre enn deg?»
«Nei.»
«Fordi vi er gutter begge to?»
«Nei, det er ikke det. Jeg er bare ikke forelsket i deg jeg liker deg som en venn.»
«Vi trenger ikke å ligge sammen fordi om vi blir sammen, om det er det du er redd for...»
«Jo, det hører med. Men det er ikke derfor det ville bare ikke fungere.»
Jeg innså at han hadde rett.
«Hva skjer nå? Forsvinner du, eller blir du hos meg til jeg kommer over dette?»
«Jeg forsvinner ikke.»
Han holdt ord. For andre gang på to år hadde jeg klart å forelske meg i en alt for ung gutt, men Petter var der hele tiden, snakket med meg, trøstet meg, hjalp meg å komme videre før det hele utviklet seg til en besettelse. Forelskelsen var vanskelig, men flyktig, og den gled over i et godt og trygt vennskap. Jeg hadde kontroll over meg selv igjen. Og jeg var kurert for Martin. Jeg var fri.