| jarle aase: sls | forrige | motgang | neste | Motgang
Det hadde snødd denne februarnatten. Jeg var som vanlig trett etter for lite søvn, men for en gang skyld i rute. Mørket lå enda over dalen, selv om solen som snart ville stå opp og alt lyste opp skyene så det dystre fjellet, Løvstakken, virket enda dystrere ut en vanlig. Jeg gikk i morgenørske over parkeringsplassen, skulle til å låse meg inn i varebilen da jeg så at den var ramponert. Frontruten og lyktene var slått inn. Det lille som måtte ha vært igjen av godt humør forsvant. Jeg bannet, låste opp døren og sjekket om noe var stjålet. Bilradioen stod der den pleide, verktøy og papirer var på plass. Helvete! Noen hadde ramponert bilen med baseballkøller[51]; forbanna feige krek! De turde ikke å utfordre meg, de turde ikke engang å angripe leiligheten min, så de tok firmabilen i stedet.Dette var ikke hærverk, dette var krig! Jeg gikk opp igjen i leiligheten og hentet haglen.
Folk så vantro på meg da jeg kjørte på jobb; et bistert ansikt bak en knust frontrute i en bil Hollywood sikkert ville betalt en formue for.
Da den siste kunden var gått, tok jeg frem haglen og gikk inn på verkstedet. Sjefen der kikket interessert på meg mens jeg plukket frem boremaskin og metallsag.
«Hva skal du gjøre med den haglen?»
«Tro meg, du vil ikke vite det!»
Jeg kjøpte haglen da jeg var enogtyve for å beskytte en type jeg bodde sammen med mot noen kjeltringer som var etter ham. (Den «organiserte kriminaliteten» i Bergen er ikke så vanskelig å skremme bort om man er tilstrekkelig overbevisende.)
En avsaget hagle er hendigere enn et våpen i full lengde. Effekten er langt fra så kraftig som smusslitteraturen og amerikanske filmer hevder, det er ikke snakk om noen bærbar kanon, men den er rimelig kraftig og den er svært avskrekkende. Ingen, hverken enkeltpersoner eller folkemengder, går mot en avsaget hagle! Det var denne effekten jeg ønsket. Jeg modifiserte et skulderhylsteret for en 44 magnum revolver slik at jeg kunne bære haglen under venstre arm, og samekniven og to nylonlommer, hver med fire ekstra patroner til haglen, under høyre arm.
Når jeg ikke arbeidet på klubben som DJ eller dørvakt, drakk jeg meg full der. En natt jeg satt på bakrommet og snakket med en av sjefene, full som en alke, kom jeg til å henge av meg ytterjakken. Det ble helt taust rundt meg, de tre personene stirret paralysert på pistolbeltet.
«Ojshann,» snøvlet jeg og famlet etter jakken.
Samtalepartneren min foreslo at de kunne passe på våpenet til jeg skulle gå og slik ble det fra da av. Når jeg kom, leverte jeg fra meg utrustningen, når jeg gikk spente jeg det hele på plass igjen. Egentlig passet det meg godt. Jeg sparte garderobepenger, og det er ganske ubehagelig å danse med en avsaget hagle svingende under armen!
Ryktene om meg svirret i homsemiljøet. Alle hadde lest avisene om 28 åringen som var arrestert da Chris dukket opp. Noen koblet det til meg og fortalte nyheten videre. I begynnelsen tok jeg det som en slags forfeilet moralsk støtte når homsene begynte å betro meg at de en eller annen gang hadde lyst på smårips, eller nesten havnet i seng med en, eller havnet i seng med både en og flere men etterhvert utviklet det seg til den reneste tragedie. Jeg ble enda en gang frosset ut av Det Gode Selskap (de edru homsene) fordi jeg likte unge gutter og turde å stå for det, samtidig som Det Mindre Gode Selskap (de samme homsene noen drinker senere) brukte meg som skriftefar. En mann kunne sende meg foraktfulle blikk, for så å spørre om jeg kunne skaffe ham noe ungkjøtt, gjerne mot betaling, så snart han ble full nok. De misunte meg, de foraktet meg, de fryktet meg, og de prøvde å bruke meg, og da jeg et drøyt år senere sloss med ryggen mot veggen valgte de å fornekte meg.[52] En av dem gikk så langt at han ville vitne for meg fortelle retten at jeg var en meget anstendig og moralsk person mot å få låne «et par av guttene» mine en natt!
Jeg har sett mer mot og tapperhet hos én eneste tretten år gammel gutt, enn hos alle homsene jeg kjenner til sammen (om jeg ser bort fra Erik og Kim Friele). Men nå foregriper jeg begivenhetene igjen.
Jeg satt på en av benkene på den store åpne plassen midt i Oasen og fulgte med dem. De satt i trappen opp til andre etasje med ryggen mot meg. Snudde seg av og til for å se om jeg fortsatt var der. Det hadde gått noen uker. Jeg var usikker, jeg kom ingen vei jeg hadde sendt ham sangene, stolt på ham gjort meg sårbar. Han gav ingen tilbakemelding, var bare helt uforutsigbar; sendte meg harde blikk, og gjerne en kommentar: «Ka faen é det du glor på?» om jeg kom for nær. Men han fulgte etter meg om jeg gikk et annet sted. Fulgte jeg etter ham avviste han meg, ignorerte jeg ham sirklet han seg nærmere og nærmere, inntil han stod en meter unna og snakket med Hans. Det var et voldsomt spenningsforhold mellom oss, noe jeg begynte å føle som vanskelig: hva ville han egentlig?
Martin snudde seg mot meg igjen, myste med de store øynene sine, flirte og sa noe til en gutt jeg ikke kjente. Alle så bort på meg, en håndfull overlegne ungdommer. Jeg kjente ham ikke lenger, jeg hadde aldri kjent ham, men dette var definitivt ikke den gutten jeg engang forelsket meg i! Han var borte. Jeg prøvde å si det for meg selv om og om igjen «Han er borte...» Han hadde forandret seg, det var ikke lenger noen grunn til å bry seg om ham kanskje hadde det aldri vært det. Jo! Han hadde vært spesiell, verdifull; nå virket han helt vanlig; holdt seg med slaur, oppførte seg som en slaur. Jeg måtte glemme ham. Komme videre. Finne en annen.
Jeg var langt nede. Guttene lo av meg borte ved trappen. Et par av dem kom mot meg, flirende. Jeg så i en annen retning. Martin og Hans satt i trappen og fulgte med.
«Fine sanger du har laget... Boy...»
«Martin, Martin, I love You...» Fnising.
De så ikke på meg, gikk bare rett forbi, sammen med et par jenter. Jeg var iskald. Han hadde latt dem høre sangene. Hvorfor i helvete hadde jeg stolt på ham? Hvorfor i helvete hadde jeg sendt ham halvferdige sanger! Jeg bet det i meg, jeg kunne ikke bli sint på ham; hva faen ville jeg gjort i hans sted? Skulle jeg anklage noen måtte det bli meg selv! Hadde jeg bare ikke elsket ham så sterkt; jeg kunne ikke hjelpe for det. Loves never been my game, never wanted to, what am I to do? I cant help it! Shit! Hvorfor kunne han ikke gi meg en klar beskjed? Vinglingen hans kom til å knekke meg før eller senere. Hvor mye drit skulle jeg bli nødt til å gå igjennom?
Martin og Hans kom mot meg. Satte seg på en benk like ved. Snudde seg og så på meg. Latter.
En dag satt de sammen med en gjeng på rundt 20 ungdommer, alle med denne kalde og likegyldige masken som forteller at: «Vi er tøffe!». Jeg gikk forbi dem, merket at alle som én stirret på meg. Jeg fortsatte til den andre enden av kjøpesenteret, kikket litt i et utstillingsvindu og gikk tilbake. Han satt der fortsatt. Jeg gikk mot utgangen.
«Hei, Jarle!»
Jeg snudde meg. En av dem, en pen gutt mellom seksten og atten år, reiste seg.
«Jarle, kom bort til oss.»
Jeg var overrumplet. Adrenalinet flommet, jeg trakk glidelåsen i jakken helt ned for å ha pistolen klar. De så det, vinket fortsatt på meg. Hva faen ville de? Slenge dritt? Hvorfor smilte han som hadde ropt på meg? Jentene i gjengen fulgte oppmerksomt med. Hvordan så de dette? Jenter er mer romantiske enn gutter drømte de om at noen ville elske dem så høyt, gå så langt for å få dem? Bryte alle regler, alle normer, og ha mot til å stå oppreist selv når alle betraktet ham som en tosk? Det var disse tankene som lynte gjennom hodet mitt mens jeg nærmet meg. Et par av vaktene så skeptisk på oss; de trodde vel at jeg solgte dop eller noe.
To gutter til reiste seg da jeg kom frem. De var nervøse men vennlige.
«Ja?» sa jeg lavt da jeg stod rett foran han som hadde ropt.
«Slapp av, vi vil bare snakke med deg.»
«Snakk i vei.»
«Hvorfor henger du sånn rundt Martin?»
«Jeg liker ham.»
Et par jenter fniste. En lang rekke med sittende gutter så forbauset på meg. Martin så ned, han satt bare halvannen meter unna. Kroppen var klar til kamp, men jeg var ikke redd, ikke nervøs, bare på vakt.
«Tror du at Martin liker deg da?»
«Jeg vet ikke. Han har aldri svart meg på det.»
«Tror du at han liker at du følger etter ham?»
«Han har aldri bedt meg ligge unna.»
Vaktene stod 40 meter unna. De oppfattet den elektriske stemningen, virket usikre. Handlende hastet frem om tilbake som vanlig.
«Vel, Martin er lei av deg. Kan du ligge unna? Ellers kan det bli farlig for deg.»
«Hør, jeg er ikke redd hverken deg eller noen annen her. Hadde jeg vært en pyse hadde jeg ikke turt å vise meg på Oasen.»
Det var absurd; vi truet hverandre, mens tonen var nøytral, nesten hyggelig det fantes ikke aggresjon mellom oss; ingen ville trykke på knappen, skape en fatal situasjon.
«Hva må til for at du skal ligge unna?»
«At Martin ber meg om det. Og det vet han. Jeg gav ham beskjed om det for snart et år siden.»
«Ok, Martin ber deg ligge unna.»
«Han får være mann til å si det selv.»
Martin så trassig opp. Sa langsomt, med sløv stemme: «Jeg vil at du skal ligge unna.» Han holdt blikket mitt et par sekunder før han så ned igjen.
Det var helt stille. Jeg svaiet. Jeg trodde ikke at det kunne være mulig. Men jeg måtte respektere det.
«Ok.»
Ingen sa noe. Ingen fniste; kanskje forstod de alvoret; så en drøm bli splintret, forsvinne i ingenting. Jeg snudde meg og gikk. Klarte ikke å rette meg opp. Jeg hadde ingen image å ivareta lenger, ingenting å sloss for. Dette var det første virkelige nederlaget jeg hadde opplevd.