| jarle aase: sls | forrige | vårdager | neste | Vårdager
Med fire PCer, to av dem koblet sammen så en pilot på soverommet kunne utkjempe luftdueller med jagerfly mot en pilot i stuen, ble det mye innesitting. Når vi ikke spilte dataspill kjørte jeg QNX på en maskin, UNIX på en annen, Windows på en tredje og DOS på den siste og viste de av guttene som var interessert forskjellen på de forskjellige systemene. Audun og Einar ringe opp forskjellige datamaskiner jeg gav dem brukerrettigheter på. De var datafreaker. Einar var begavet, Audun viste seg å være et naturtalent. Jeg begynte å undervise ham systematisk i C programmering og UNIX; tanken var å lære ham alt jeg visste om data innen han var seksten, og på sikt ta ham inn i firmaet om han ønsket det: jeg planla å gi ham en fremtid. Jeg planla også å gi ham en av PCene når skolen startet opp igjen til høsten. De andre guttene brukte maskinene til å spille dataspill eller eksperimentere. Noen likte å tegne, andre skrev eller komponerte musikk. Det hendte til og med at lekser ble gjort unna på skjermene.Jeg fant døren ulåst da jeg kom tilbake fra butikken. Vanligvis låste guttene ytterdøren etter meg når jeg gikk. Jeg nikket til to gutter som bombet et sykehus på PCen på soverommet og gikk inn i stuen hvor en tredje gutt satt i en av lenestolen og holdt på med noe. Først trodde jeg at han spøkte! Men da jeg fokuserte blikket så jeg noe jeg aldri kommer til å glemme; ikke bare hva han holdt på med, men hvor mye det var av det. Jeg tror ikke at jeg så ned på det mer enn et halvt sekund, men bildet står fortsatt den dag i dag krystallklart for meg. Jeg så opp og møtte blikket hans, skjønte at ingen av oss visste hva vi skulle gjøre. Jeg satte fra meg posene, hentet en tørkerull på hyllen ved siden av skrivebordet, hele tiden nøye med å ikke se. «Bruk denne når du er ferdig,» sa jeg smilende og gikk tilbake til guttene på soverommet som om ingenting hadde hendt.
«Satt han og runket enda?» spurte han ene leende.
«Det er hans sak.»
«Joda...»
«Helt alvorlig, pleier dere å runke her når jeg er ute?»
«Hi-hi, det skjer mye rart når du ikke er hjemme,» svarte han andre og smilte lurt.
Et øyeblikk etter kom tredjemann inn, litt flau, men ikke verre enn at han møtte blikket mitt.
Noen dager senere, da vi var alene, snakket vi ut om episoden.
«Gjorde det noe?» ville han vite.
«Selvfølgelig ikke! Det er helt normalt. Men jeg ble litt overrasket over hvor voksen du er det jeg så kunne ha tilhørt en mann.»
Han smilte stolt: «Du så ikke så mye.»
«Jeg så mer enn nok. Husk at jeg ikke har lov til å se sånt. Jeg liker det forbannet godt, men jeg har ikke lov.»
Han nikket.
Jeg så ikke lenger etter Martin. Når jeg var på Oasen prøvde jeg tvert i mot å unngå ham støtte vi på hverandre ignorerte jeg ham helt. Følelsene var der enda, men de var svake, som en flamme som langsomt dør av surstoffmangel. Martin anstrengte seg for å få meg til å legge merke til ham; stilte seg opp steder jeg måtte passere inne på Oasen, gikk forbi meg påfallende mange ganger, og stadig søkte øynene hans etter mine. Jeg tvang meg til å ikke legge noe i det, ikke tenke på det. En kveld ringe han på ringeapparatet på nede gaten. Jeg så ham og Hans gå nedover veien fra altanen. Hva faen ville han egentlig med meg? Han hadde erobret meg og så snudd ryggen til, fått meg halvgal av lengsel, snudd livet mitt på hodet for så å la meg leve i total uvisshet i over et halvt år. Han svarte ikke på brevene mine, han ville ikke snakke med meg, og når vennene hans tok affære bad han meg om å stikke. Innerst inne visste jeg at han ønsket å bli kjent med meg. Da jeg var fjorten var det noen attenåringer på skolen som var ganske fortapt i meg og benyttet enhver anledning til å flørte. Jeg likte det ganske godt, men klassekameratene mine oppfattet flørtingen som mobbing og bad dem dra til helvete.
De tre guttene protesterte.
«Vi mobber han ikke! Vi bare tuller med ham, og han liker det!»
«Det dere driver med er mobbing, og han liker det ikke!» proklamerte en hissig jente til min store fortvilelse.
«Si til dem at du ikke har noe i mot det!» tryglet gutten som var mest fortapt i meg og trykket håpefullt hånden min, som han pleide å vri bak på ryggen og kjærtegne i all hemmelighet. Klassekameratene mine, en håndfull jenter og gutter, så avventende på meg. Og jeg lot meg presse, akkurat som Martin; sa at jeg ikke likte det, og sendte en gutt jeg ikke på noen måte var forelsket i, men likevel ganske nysgjerrig på, ut i kulden. Og det var poenget her: oppførselen til Martin viste at han var nysgjerrig på meg, men munnen bad meg gi opp. Alle som driver med salg vet at det er kroppsspråket som teller; hadde Martin vært voksen ville jeg hevet meg over ham. Men han var ikke voksen, og jeg hadde engang satt en grense for galskapen min ved Martins ord. Vi visste begge at vi hørte sammen, men jeg kunne ikke gå lenger, kunne ikke bryte flere grenser jeg var nødt til å ødelegge ethvert håp om den fremtiden som var ment for oss. Jeg var bitter, jeg ble dypt deprimert når han fisket etter oppmerksomheten min, men han hadde sagt sitt! Om han likevel var interessert i meg; om han i virkeligheten elsket meg, så var det en tragedie, men det var ikke lenger mitt ansvar.
Da jeg var aktiv i forbundet traff jeg en rekke lekre gutter i slutten av tenårene. Dengang hadde jeg to prinsipper, jeg spurte bare en gang, og jeg lå aldri med mine venners elskere. Hvis en gutt svarte nei, eller hoppet til køys med en av vennene mine så avskrev jeg ham for godt. Det var kanskje barnslig, kanskje firkantet uansett ble en del gutter såret når jeg enten ignorerte tilnærmelsene deres eller svarte nei om de gikk rett på sak. Det var tøft å avvise sexy gutter, men det er en del av livsfilosofien min at man må stå for de valg man tar enten gripe sjansen når den er der, eller la den gå tapt for alltid. Nå brukte jeg den samme staheten, den samme dumheten til å distansere meg fra Martin.
Den jeg snakket mest med var Paul, vi kom liksom aldri over den første intense fasen i et vennskap hvor man snakker og snakker, virkelig engasjerer seg i den andre. Og han kom stadig inn på Martin.
«Martin er ganske kul...»
«Jeg vet det. Tror du jeg går hen og forelsker meg i en tosk?»
«Han er flink å danse også. Du skulle vært på Ungdomshuset om lørdagene.»
«Liker jentene ham?»
«Ja, det virker sånn. Men han er ikke sammen med noen.»
«Bra!»
Han lo av meg og la hodet på skakke: «Tror du fortsatt at du har noen sjanse?»
«Nei. Dessverre.»
«Det tror ikke jeg heller. Martin er ikke homo.»
«Jeg liker ikke homoer!»
«Men du er jo homo!»
«Jeg trenger jo ikke å like dem for det? Tror du jeg er lesbisk eller? Jeg liker vanlige gutter!»
«Men de kan jo ikke like deg når de ikke er homo?»
«Selvfølgelig kan de det.»
«Hvordan det?»
«Alle gutter kan ha et forhold med en gutt. Å være homo betyr bare at man utelukker muligheten for å ha et forhold med en jente.»
«Og det gjør du?»
«Jeg gjorde det i hvert fall en gang; når jeg var liten, og etter at jeg forelsket meg i en gutt. I mellomtiden, i trettenårsalderen, tenkte jeg ikke på annet enn fitte og meloner.»
«Betyr det at jeg kan vært homo?»
«Ja.»
«Sikkert! Hverken jeg eller Martin er homo.»
«Vel, jeg hadde neppe likt dere dersom dere var homo, så sannsynligvis har du rett.»
«Liker du meg?»
«Ganske godt ja.»
«Er du forelsket i meg?»
«Nei, utrolig nok det er et av de store mysteriene i livet mitt. All erfaring og sunn fornuft sier at jeg skulle vært dypt forelsket i deg for lenge siden.»
«Du er ganske merkelig av og til.»
«Er det ikke det du liker ved meg?»
«Jo. En av tingene.»
«Har Martin sagt noe om meg som du har hørt?»
«Ja.»
«Hva da?»
«Det husker jeg ikke.»
«Kom igjen!»
«Jeg vil ikke.»
Dette var kanskje den siden ved Paul som jeg hatet mest, men også satte høyest: han hadde integritet, kunne fortelle alt om seg selv og sine egne følelser, men han avslørte aldri en hemmelighet som noen hadde betrodd ham.
«Du Jarle, tror du at du kommer til å bli sammen med en jente en gang?»
«Kanskje. Jenter er ganske lik gutter på din alder rent fysisk, omtrent samme høyden, glatt hud, lite hårvekst, ikke noe skjegg og fine former men så har de ballene hengende for høyt og pikken vrengt innover.»
«Det er jo det beste ved dem!»
«Det vet jeg ingenting om!»
«Hvor gammel er han eldste du har ligget med?»
«Over seksti.»
«Knullet han deg?»
«Ja.»
«Hvor gammel var du?»
«Atten.»
«Æsj!»
«Han var ikke så verst en av de beste faktisk...»
«Sikkert! Du bare flipper!»
«Tro hva du vil.»
«Og så har du aldri ligget med en dame?»
«Nei.»
«Har du aldri fått sjansen på noen damer da?»
«Jo, men jeg blir skremt når de legger an på meg.»
«Jeg tror ikke noen damer har hatt lyst på deg!»
«Det finnes faktisk både damer og menn som har lyst på meg!»
«Nei.»
«Jo. Du ser meg ikke sånn, men folk på min egen alder, i alle fall noen, syns jeg er ganske sexy.»
«Den lange tynne kroppen din?»
«Ja, nettopp den! Alt for mange på min alder har slappe og fete kropper. Jeg holder meg i form.»
«Så du kan liksom få alle du har lyst på?»
«Nei de jeg har lyst på vet du at jeg ikke får! Og resten vil jeg ikke ha! Visste du forresten at jeg har avvist flere av vennene dine?»
Nå våknet han: «Tuller du?»
«Nei. Det er flere som har antydet at de har hatt lyst, men jeg har latt som jeg ikke forstod det.»
«Har noen avvist deg?»
«Ja, mange ganger.»
«Jenter og?»
«Ja. Jeg var ganske interessert i en jente da jeg var tretten. Det var på en klassetur, vi var ganske gode venner. Hun pleide å være sammen med gutter i tyveårsalderen og elsket å fortelle hvordan de knullet henne.»
«Ja hva skjedde?»
«Jeg hadde på meg treningsbukse. Hun så ned på bulen min og lo.»
«Hadde du liten...»
«Ja. Du vet hvordan det er med gutter på din alder; noen er utviklet som voksne, andre har ikke begynt å få hår på den engang.»
«Det stemmer.»
«Men alle er like kåte for det!»
«Var det derfor du ble homo?»
«Jeg vet ikke. Egentlig tror jeg at jeg har vært homo hele livet; jeg hadde vennskap med gutter alt som niåring som jeg i dag ville regnet som forelskelse. Jeg visste bare ingenting om sånt den gangen.»
«Hvorfor interesserte du deg for jenter da?»
«Sikkert fordi jeg assosierte dem med sex. Og gutter har det jo med å tenke på sex noen hundre ganger for dagen.»
«Det stemmer også.» Han smilte litt forlegent.
«Og siden jenter betydde sex, tenkte jeg på jenter. Men jeg forelsket meg aldri i noen...»
«Tenner du på jenter i dag?»
«Av og til.»
«På sånne som er i bladene i Narvesen?»
«Nei. De bildene er bare vulgære og ekle.»
«Hvorfor ligger du ikke med jenter da når du tenner på dem det kan jo være at du liker dem bedre ene gutter.»
«Kanskje. Men det er enkelte problemer; jeg liker for eksempel ikke lukten av jenter.»
«Den liker jeg.»
«Jeg liker lukten av gutter.»
«Tenner du på svettelukten min?»
«Så absolutt ikke! Men jeg liker lukten av rene gutter.»
«Og ikke rene jenter?»
«Stemmer.»
«Du er så rar.»
De lange og intense samtalene med Paul og andre gutter er noe av det jeg husker best fra denne tiden samtaler hvor jeg ble bedre kjent med både dem og meg selv, jeg så gamle episoder i et nytt lys. Vanligvis snakket vi på samme plan, men når jeg ble en fortrolig venn, som også var voksen, hendte det at de kom med problemer de ikke hadde noe annet sted å gå med; spesielt problemer rundt puberteten, fysisk som psykisk, for ikke å nevne sex, prevensjon, kjønnssykdommer, infeksjoner, hygiene, trening, foreldre, rettferdighet, lover, lærere og kamerater. Det eneste emne jeg konsekvent nektet å diskutere var jenter jeg visste ganske enkelt for lite og var ikke interessert i å lære!
Jeg var foraktet og forfulgt for min kontakt med guttene, mens de som virkelig skapte problemer for dem, ikke engang var klar over det selv jeg oppdaget en verden av voksen dårskap som virkelig rystet meg dypt. Jeg ble kjent med flere gutter som var misbrukt seksuelt[54], som slet med vanskelige følelser; men de som hadde størst problemer var skilsmissebarna de hadde så mye hat og bitterhet mot foreldrene, og samtidig så mye kjærlighet; følelser som forvirret, gav dem skyldfølelse og forstyrret dem. Det såreste var når den forelderen de bodde hos stadig skiftet partner, eller drakk; men selv de som hadde en stabil og trygg tilværelse kunne ha det ganske ille. Jeg så ressurssterke, intelligente gutter bli ødelagt, ene og alene på grunn av foreldrenes uansvarlighet.
Man likte ikke at jeg holdt meg med unge gutter, jeg ville bryte noen av de strengeste bestemmelsene i loven dersom jeg levde ut kjærligheten til enkelte av dem samtidig som de legaliserte overgrepene: skilsmissene, alkoholismen, den frie, ekshibisjonistiske sexen voksne imellom (svært mange foreldre har en sykelig trang til å la ungene vite, eller til og med se at de stadig gir seg i kast med nye partnere) var regelen heller enn unntaket. Thomas Aquinas[55] hadde noen ganske interessante tanker om dette:
Men den menneskelige lov gis for den store mengden av mennesker, og de fleste av dem er mennesker som ikke er moralsk fullkomne. Derfor er det at den menneskelige lov ikke forbyr enhver moralsk last eller feil som de gode avholder seg fra. Den forbyr bare de alvorligere som det er mulig for de fleste og avholde seg fra.Skilsmisser, alkoholisme og promiskuitet er så utbredt (og ønsket) at det ganske enkelt ikke er mulig å skjerme barn mot det ved hjelp av loven; selv om dette kanskje er den største trusselen mot barna overhodet. Kriminalitet, vold og narkotika; symptomene på den grenseløse egoismen er derimot forbudt. Jeg så problemene, jeg levde med problemene, jeg engasjerte meg i problemene men jeg kunne ikke løse dem, bare støtte guttene, la dem snakke, og være der for dem.
Paul var sterk. Han var den første som godtok meg; han besøkte meg hyppig i perioden da jeg fortsatt var mer homo enn Jarle og ingen egentlig visste hva de skulle tro om meg, han lot seg aldri skremme bort av tverre naboer eller sure foreldre. Paul var en fritenker. Og nå når jeg kjente alle guttene i klassen hans og var sammen med dem bestandig, bortsett fra når de var på skolen, spiste eller sov, så reagerte han.
En dag vi var på vei opp på fotballbanen stod han alene og ventet på oss.
«Kan du ikke finne på noe annet i dag Jarle?»
«Hvorfor det?»
«Det er liksom ikke riktig at du alltid skal være her.»
«Hva mener du?»
«Du er voksen, du må la oss være litt for oss selv også!»
Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg var såret men jeg kunne ikke argumentere i mot ham. Dersom de syntes jeg var påtrengende måtte jeg trekke meg.
De andre guttene kom meg til unnsetning.
«Jarle kan være med hvis han har lyst!»
«Han har like mye rett til å være med som deg!»
«Jada, men han godt finne på noe annet å gjøre av og til!»
«Kanskje han ikke har noe annet å finne på.»
«Vi er tross alt vennene hans!»
«Gjør som dere vil!» Paul snudde ryggen til oss og gikk, alene.
«Hva var det som gikk av ham?» spurte jeg.
«Av og til er han sånn, skal bestemme. Og hvis han ikke får viljen sin så går han. Han kan bare ha det så godt!»
«Men han hadde kanskje litt rett også?»
«Bare slapp av, han kommer igjen.»
Og det gjorde han.
Audun imponerte meg fortsatt med kunnsapene og tankene sine. Jeg likte alt ved ham: de barnslige bevegelsene som avslørte at han var sikker på seg selv, ansiktet som alltid speilet følelsene hans, åpenheten, viljestyrken, motet og tilliten til meg. Han var den fysisk svakeste av alle som gikk der, og paradoksalt nok den som virkelig fikk meg til å føle meg trygg hverken gjenger, politi eller rettssaker bekymret meg når vi satt i en krok og filosoferte. Jeg ønsket at jeg hadde intelligensen hans, karakterstyrken hans jeg så virkelig opp til ham.
«Du,» sa jeg en dag vi satt i sofaen og pratet, mens et halvt dusin andre gutter satt med PCene og musikkanlegget, «jeg liker deg ganske godt.»
«Det vet jeg!»
«Og hva synes du om det?»
«Vel, jeg er ikke homo.»
«Du vet bedre enn det.»
«Jeg vet hva du vil frem til, om det er det du mener.»
«Og hva føler du i forhold til det?»
«Du kan tro og drømme om hva du vil, men vi er bare venner. Gode venner, men fortsatt bare venner.»
«Og vi kan aldri bli noe mer?»
«Det vet man aldri.»
«Betyr det at vi kan gifte oss om noen år?»
«Det betyr at det er alt for tidlig for deg å fri nå.»
«Drittsekk!»
«Tulling!»
«Jeg kjenner deg godt nok til å vite at du har hatt lyst på meg, eller i alle fall drømt om meg og fantasert om meg!»
Han så bestemt på meg og hevet hodet litt: «I følge dine teorier, og det vi vet om psykologi, så har alle guttene her følt det sånn.»
«Du også!»
«Kanskje, kanskje ikke. Men jeg er i alle fall ikke forelsket i deg.»
«Er du forelsket i noen andre?»
«Nei. Ikke akkurat nå. Er du?»
«Litt i deg, tror jeg.»
«Tull, du er forelsket i Martin. At du liker meg er bare noe du innbiller deg.»
«Hvorfor er du så forbasket glup?»
«Jeg er bare sånn...»
«Jeg kommer aldri noen vei med deg! Uansett hvordan jeg prøver, så vrir du deg unne. Det er urettferdig!»
«Urett er verdens lønn!»
«Den vil innhente deg også en dag.»
«Ja, men du skal ikke få ha noen finger med i spillet!»
«Pokker heller! Jeg ville aldri gjøre deg noen urett.»
«Det vet jeg.»
«Jeg skulle ønske at du likte meg.»
«Jeg skulle ønske at du likte damer», sukket han oppgitt.