| jarle aase: sls | forrige | jeg fortæres av flammer | neste | Jeg fortæres av flammer
Det var ingen ny følelse at alt liksom gikk til helvete. Fremtiden var alt annet enn lys. Jeg var langt nede; på en måte følte jeg meg skjendet at politiet; de hadde vært i leiligheten min, lest tildels intim korrespondanse. Og de hadde hørt sanger som kun var ment for Martins ører! I den grad jeg hadde begynt å føle meg hjemme i leiligheten var dette ødelagt for alltid jeg hadde ingenting privat lenger; politiet hadde gjort mine dypeste og såreste følelser og minner til offentlig eiendom de hadde trampet rundt i dem, pakket dem i kasser og kjørt dem vekk. Tanken på at Birger Kleppe kunne lese mine brev, le av mine følelser og slenge spydige bemerkninger om sangene mine fylte meg med et raseri og en bitterhet hinsides noe jeg kan beskrive.Fortiden var et brennende bål et åpent sår en vulkan av bitre minner. Fremtiden var gnagende uvisshet. Hvilken sjanse hadde jeg egentlig i retten? Jeg var homofil og jeg var forelsket i en gutt som var akkurat like gammel som Chris. Ville noen virkelig tro at en homofil mann kunne ha noen annen interesse av Chris enn som et nytelsesfullt hull? Man tenker ikke på homofile som prinsippfaste eller idealistiske, man tenker på homofile som svake og feminine, like anale som hunnkatter i løpetiden. Anklagene var bak mål; det eneste som gikk klart frem av saksdokumentene var at politiet ønsket å få meg dømt, men kanskje det var nok; jeg ble faktisk varetektsfengslet fordi jeg hadde Vaselin på soverommet! Jeg hadde sett rettsreferater fra lignende saker i avisene hvor jeg regnet det som sikkert at den dømte var uskyldig. Bergenspolitiet arbeidet ut i fra læresetningen «guilty by suspicion». De kunne hverken bevise eller troverdiggjøre at jeg hadde forbrutt meg; men jeg kunne heller ikke bevise at jeg var uskyldig. Chris hadde løyet og løyet og løyet det kunne bevises, men til syvende og sist skulle noen ta stilling til hvem som var mest troverdig, Chris og politiet, eller en homofil mann som elsket en tolvåring.
Jeg var i ferd med å bli desperat! Jeg tjente bedre enn noensinne, jeg var eneveldig i radioen, jeg var en stigende stjerne i homomiljøet og likevel kunne jeg ikke planlegge mer enn noen dager fremover; jeg hadde ikke kontroll over livet mitt; andre mennesker, mennesker som virkelig ønsket meg vondt, satt med bukten og begge endene. Hadde jeg trodd på en gud eller i det minste vært naiv, kunnet klamre meg til restene av en barnetro på en god og rettferdig verden, så kunne jeg overlevd. Dessverre visste jeg forbannet godt hvordan det stod til med verden; jeg visste at det eneste sikre i livet er usikkerheten.
Det var stille på Oasen, stille før stormen; om noen dager kom helvete til å bryte løs i det tusenvis av hysteriske handlende ville sloss mot tiden og ungene sine i et vanvittig kappløp mot Jul. Et par ukers galskap for å forberede fødselsdagen til en stakker som kanskje ikke har levd, neppe var den han gav seg ut for, og i alle fall ikke ble født på julaften. Og om han har levd, så ville han ganske sikkert krøpet til korset ganske frivillig og neppe stått opp igjen om han hadde noen forutanelse om alle de ugjerningene som senere skulle begås i hans navn! Men det var altså fortsatt noenlunde stille på Oasen. Jeg nikket til Bønna som hadde vokst en del siden han etterapet gamle damer den dagen jeg falt for Martin. Vi vekslet av og til noen ord. Et par ganger hadde jeg lurt på å spørre ham om hvor Martin var flyttet men utsatte det fra gang til gang jeg kjente ikke Bønna, og han var litt for pen til at jeg ville risikere å skremme ham vekk. Han nikket tilbake og gliste bredt. Det var alt mørkt ute, det samme kalde vintermørket som kvalte meg fra innsiden. Jeg gikk inn på Narvesen for å se etter noen nye blader.
«... soper ...». Ordet kom midt i en lavmælt mumling som stammet fra noen ungdommer på en benk rett utenfor. De så direkte og frekt på meg.
«Homo...»
Jeg stoppet, så nærmere på dem; fire gutter mellom femten og sytten som delte på en fnisende jente. De var pent kledt, så ut som helt alminnelige ungdommer. Jeg hadde lagt merke til dem tidligere; den ene trente mest sannsynlig karate, men ganglaget var såpass påtatt at han neppe var særlig høyt gradert. De yppet for å vise seg frem for jenten, vise hvor tøffe de var. Feil sted og feil tidspunkt mine venner! Raseriet brente i mellomgulvet; jeg gikk mot dem det ville være risikabelt å utfordre alle på en gang, de kunne støtte seg til hverandre, jeg måtte ta en og en, ydmyke ham, samtidig som de andre gremmet seg over sin egen ubesluttsomhet og feighet. Disse guttene var ikke bøller; dette var klassiske mobbere som stolte på sin tallmessige overlegenhet og homoenes naturgitte feighet. Jeg aktet å gi dem en liten oppvisning i feighet!
Gutten lengst til venstre virket som den svakeste. Jeg stilte meg rett foran ham, så nært at buksen min kom i kontakt med knærne hans, så nært at tærne mine lå bak hælen hans. Jeg ruvet over ham med mine 190 cm. Skinnjakken fikk meg til å virke kraftigere enn jeg er. Hendene mine var halvveis knyttet noen centimeter fra ansiktet hans. Jeg lente meg sakte fremover, ned mot ham; snakket med en hes, mørk stemme.
«Ville du meg noe?»
Jeg slapp ikke blikket hans et sekund og han turde ikke å slippe mitt. Og siden han så på meg, og jeg var nærmere enn kameratene (som satt paralysert), var han alene, hjelpeløs.
«Nei...» stutret han, åpenbart livredd, «Ingenting.»
«Jeg syntes så tydelig jeg hørte noe. Er du helt sikker på at det ikke var noe du ville?»
«Ja.» Svaret var knapt hørbart. Han svelget tungt. Svetten brøt frem i pannen.
«Bra. Jeg tror det er det sunneste for deg.»
De andre satt helt tause; like redde som ham. Bare jenten så ut til å beholde fatningen, men heller ikke hun blandet seg inn. Jeg gikk et skritt sidelengs mot høyre og møtte blikket til nestemann. Han var likblek.
«Ville du meg noe?»
«Nei.»
«Jeg hørte ikke?»
«Nei!» Han skalv på hendene.
Den siste var den tøffeste av dem. Han sendte meg et trassig blikk. Kroppen hans dirret. Men vennene var knekket. Dersom han angrep, eller provoserte meg til å angripe, så var han helt alene han hadde ikke en sjanse, og han innså det. Jeg moret meg med å smøre ekstra på, knyttet hendene hardt, lot øyelokkene dirre litt og holdt tausheten noen ekstra sekunder før jeg snakket til ham.
«Og du... Var det du som ville meg noe? Ingen av vennene dine hadde noe å si... Jeg hørte tydelig noe herfra...»
Han satt helt taus, dirrende av raseri og skam.
«Svar!» Stemmen min var som en piskesnert. Andre ungdommer snudde seg og så ydmykelsen hans.
«Ville du meg noe? Var det noe du ville si?»
«Nei.» Han hvisket det fram mellom hvite lepper.
Jeg tok et par skritt bakover, så hver enkelt i øynene et par sekunder, ristet foraktelig på hodet og snudde ryggen til. Jenten lo av dem. Nå visste de hva feighet var.
Litt senere traff jeg en ung venn, gutten som hadde kikket på meg og Christer i badstuen en gang. Han stoppet og ville prate. Det kunne ikke vært mer ubeleilig! En masse ungdommer fulgte med meg på avstand; jeg hadde en mistanke om at de koblet meg til Chris etter alt som hadde stått i avisene. Guttene hadde foreldre og besteforeldre. Med den arméen av sladrekjerringer jeg delte høyblokk med (som neppe hadde hatt et så spennende slarvetema siden vaktmesterens sønn hadde med seg en venninne hjem våren 1973) måtte ryktene gå.
At en såpass ung gutt stoppet og ville snakke med meg ville ikke akkurat dempe sladderen. Jeg flirte, det gjorde meg i grunnen ingenting; jeg dreit i både ungdommene, foreldrene deres og ryktene. Men jeg var ikke hardhudet nok til å drite i gutten. Når de oppdaget at jeg var for tøff for dem, kunne de gå løs på ham. Mobbere går alltid etter det letteste offeret akkurat som politiet.
«Hei,» sa han.
«Hei,» svarte jeg uten å vise noen følelser.
«Hva gjør du på?»
«Bare titter rundt. Men jeg har litt dårlig tid nå.»
«Javel...» Han så skuffet ut; jeg hadde vondt av ham, men jeg hadde ikke satt ham inn i hva som foregikk. Han visste ikke engang at jeg var homofil. Jeg ønsket å legge til at «Jeg er dårlig selskap for deg akkurat nå...», men var taus. Ble det bråk ville han få problemer med andre ungdommer, foreldrene og politiet. Jeg kunne ikke påføre ham det ikke uten å snakke ut med ham og la ham ta et valg.
Fredag ettermiddag, den 21. desember 1992, satt jeg alene på kontoret og savnet Martin. Han hadde ikke gitt livstegn fra seg, men det hadde heller ikke jeg! Følte han det på samme måte? Gikk han og ventet, håpet at jeg skulle gi lyd fra meg? Det var mørkt i korridoren. Bare kontoret mitt var opplyst i det grelle lyse fra to 40 Watts neonrør. På gymnaset lærte vi at lysrør var helseskadelig. Hvilken rolle spilte det? Å leve på mitt stressnivå var uansett selvødeleggende. Jeg tente en sigarett[42] liksom for å understreke poenget! Jeg var nødt til å fortelle Martin hva jeg følte. Jeg ringte postkontoret i Fyllingsdalen. De hadde stengt, men der var folk på grunn av julekjøret. Mannen som svarte var svært forståelsesfull. Han gav meg den nye adressen. Jeg ringte opplysningen og førte både adressen og telefonnummeret inn i Filofaxen min. Og når jeg først lekte detektiv skaffet jeg meg like godt adressen og telefonnummeret til Birger Kleppe samtidig. Kjekt å ha.
Så skrev jeg mitt andre brev til Martin.
Bergen den 22. desember 1992Til slutt designet jeg en fiktiv logo, skrev den ut på laserskriveren, farvela den og limte den på en nøytral konvolutt. Jeg skrev ut navnet og adressen hans og limte denne på den samme konvolutten sånn at det så ut som vanlig reklamepost.Kjære Martin.
Jeg hadde tenkt å sende et lite julekort, men hadde ikke julekort i huset. Så det ble et julebrev i stedet. Håper du får lest det før din mor anmelder meg igjen.
Det har skjedd mye rart siden sist vi snakket sammen. Jeg har skrevet en bok som jeg håper å få ferdig i romjulen, og som trolig vil bli utgitt til neste år. Den handler om oss, men jeg har selvsagt ikke nevnt deg med navn.
Så holder jeg på med en plate, en CD. Jeg har skrevet alle sangene, og regner med at den vil være klar på nyåret. Den blir ikke utgitt offentlig, jeg bestiller kun 499 eksemplarer til meg selv og ett til deg. En del av sangene er skrevet spesielt til deg.
For noen år siden var jeg en av de best kjente programlederne i Bergen Gay Radio (homseradioen). Jeg er blitt bedt om å begynne der igjen, og hadde min første sending fredag den 18. desember. Fra og med Januar vil jeg være på luften mandag, tirsdag, torsdag og fredag fra 18.30 til 20.00 på FM 100.3, 103.3 og 107.5 MHz. I tillegg til lørdag formiddag og ut på vinteren også natt til mandag. Jeg kommer til å sende en hilsen til deg i hvert eneste program, uten å nevne navnet ditt eller noe annet som kan fortelle andre hvem jeg hilser til. Dersom du hører på så er det kun du (og et par veldig gode venner av meg) som vet hvem jeg mener.
Det har skjedd mindre hyggelige ting også, men det kan jeg fortelle om når du er eldre om vi da noengang blir venner igjen slik at jeg kan fortelle deg noe som helst. Jeg håper vi blir det.
Som du kanskje skjønner er jeg fortsatt glad i deg. Ikke bare glad i deg forresten, jeg er håpløst forelsket i deg. Jeg tenker på deg, og savner deg, hver eneste dag. Jeg har vendt meg til tanken på at du ikke føler det på den samme måten, og respekterer det så det er OK. Kanskje finner jeg meg en annen å bli glad i til neste år. Uansett vil du alltid bety noe spesielt for meg, og jeg håper at vi kan bli venner en dag, i morgen, når du er seksten, eller når du blir sekstifire. Jeg venter gjerne.
Jeg vet ikke hvordan du har det nå, eller hva du driver med. Du virket skremt og sint på meg etter at du fikk det forrige brevet 1. mai. Jeg har holdt meg unna siden da. Vit at jeg aldri kommer til å gjøre deg noe. Jeg er vanvittig glad i deg, og kan ikke engang bli sint på deg uansett hva du finner på.
Jeg ønsker deg en riktig god Jul, og et godt nytt år. Håper du får noe du ønsker deg.
Hils din mor, eller stemor eller hva pokker hun er for noe (jeg har hørt så mange forskjellige historier om familieforholdene dine at jeg ikke vet hva jeg skal tro lenger). Hils henne uansett. Jeg tror hun er et godt menneske på bunnen, selv om jeg ikke har sett den siden av henne enda. Jeg kan godt forstå at hun er forbanna på meg. Det er ikke så vanlig at 28 åringer forelsker seg i trettenåringer at det gjør noe, og de fleste har store problemer med å svelge det. Jeg hadde problemer med å forstå det selv like etter at jeg traff deg.
Martin (navnet ditt sender en varm og trygg bølge gjennom meg) jeg ønsker deg alt godt. Du vet hvor du finner meg om du vil snakke med meg. Om du ikke vil snakke med meg så er det opp til deg. Jeg er glad i deg uansett. DET er det nemlig ingen som kan nekte meg. Hverken du, din mor, politiet eller andre.
Tenk på meg av og til.
Klem fra Jarle
PS: Jeg pleier ikke å skrive slike brev som dette. Faktisk er dette det andre så personlige brevet jeg har skrevet på over fem år. Og det første fikk du i mai.
Jeg skriver igjen til neste jul! Ta godt vare på deg selv så lenge.
Nyttårsaften var jeg DJ i homoklubben. Det var deilig å stå bak platespillerne igjen. Jeg ønsket meg selv et godt nytt år og skulle på mange måter få det.