| jarle aase: sls | forrige | med paul og bønna i siktet | neste | Med Paul og Bønna i siktet
I januar 1993 var jeg definitivt lei av å være prektig! Jeg ruslet nedover mot Oasen med hendene i lommen da jeg fikk øye på Paul som kom gående i motsatt retning sammen med en kamerat. Han smilte og ganglaget ble spenstigere. Det slo meg at gutten var mer enn spennende, han var bort i natten sexy! kortvokst, men kraftig. Både klærne og frisyren avslørte en bevisst sexappell og en uvanlig sterk selvbevissthet. Ansiktet hadde forandret seg markert det siste året; nesen var blitt større og bredere, øynene dypere, munnen bred og lokkende. Paul minnet meg om Arne; han hadde den samme livsgnisten, den samme styrken og gudbedre meg, den samme fullkomne kroppen. Jeg ville ha ham! Jeg ville ikke forelske meg, jeg ville ikke inn i noen hengemyr av vage antydninger og brutte forhåpninger jeg ville ganske enkelt forføre ham, knulle ham, og eventuelt bli kjent med ham etterpå. Så kunne Martin bare ha det så godt!Jeg smilte tilbake og lurte på om jeg skulle trekke pistolen for å brife litt. Det var kanskje i drøyeste laget det kunne misforstås, jeg ville tross alt at han skulle like meg, ikke frykte meg. Motvillig lot jeg pistolen være og pælmet et par småstein etter ham. Han kylte en kjepp etter meg og løp innover en plen. Jeg satte etter ham, spurtet det jeg klarte og tok innpå, men i det jeg var rett bak bråsnudde han og doblet nesten farten. Jeg hev meg rundt og økte løpsrytmen, presset meg til det ytterste inntil beina gikk som trommestikker, uten å ta ham igjen. Utslått sakket jeg farten og stanset mens jeg hev etter pusten. Ufattelig! Ingen tolvåring kunne løpe så fort! Han sirklet rundt meg i en vid bue. Jogget leende tilbake til kameraten da han så at jeg hadde gitt opp. Jeg vinket til dem og satte kursen mot Oasen igjen. Paul vinket triumferende tilbake. Jeg likte ham enda bedre. Fy pokker! Gutten måtte være topptrent. Jeg hadde så lyst til å sikte på ham; gå over fra steiner til våpen, men jeg kunne ikke. Eller kunne jeg?
Leketøyforretningen på Oasen hadde ikke det store utvalget i vannpistoler nå, midt på vinteren; ikke en eneste av disse forvokste Star Wars sakene i refleksfarger med toliters vannbeholder bak; men det var heller ikke en slik jeg så etter. Jeg fant små pistoler formet som orange og grønne fisker. På en stang hang det en kopi av en Colt .45 A1[43] med hvite tannhjul som kunne sende vannstrålen i alle retninger. Jeg hadde nesten gitt opp da jeg endelig fant en liten, blå sak, kjemisk fri for abnormiteter, som minnet om en Walther PPK[44] og kostet ti kroner.
Jeg fant Paul et kvarters tid senere, et par blokker bortenfor der han bodde. Han stod smilende og kastet småstein opp i luften mens han siktet på meg. Jeg gikk rolig mot ham med begge hendene i lommen. Kameraten hans så skeptisk på meg, et par andre gutter fulgte spent med. Han var klar til å kaste tilbake så snart jeg var innenfor rekkevidde og så overrasket ut da jeg ikke kastet noe, men kom helt bort til ham.
«Hei, hva vil du?» spurte han smilende med hodet litt på skakke.
«Dette!» svarte jeg, trakk frem vannpistolen og sprutet på nesen hans. Han brølte. Guttene stormet mot den nærmeste inngangsdøren, med meg hakk i hel. Som den snille og rettferdige personen jeg var delte jeg vannet likt mellom bakhodene deres.
Jeg snudde da de forsvant inn. Gikk rolig hjemover. Men jeg kom ikke mange skrittene før jeg hørte dem bak meg.
«Yo! Er ikke du litt gammel til å leke med vannpistol?»
Jeg snudde meg og så to smilende fjes stikke opp bak en parkert bil.
«Nei.»
De neste ukene jaktet jeg på ham nesten hver kveld. For det meste gikk jeg åpenlyst omkring og sprutet på ham når vi passerte hverandre, men noen kvelder snek jeg meg innpå ham, eller ventet i skygger på at han skulle passere. Han syntes åpenbart at dette var like morsomt som meg og svarte med å kaste vannbomber eller snøballer. Men han ble snart vanskeligere å komme innpå, gutten var smart og hadde bedre sanser enn meg. Det var på tide å gå til fase 2. Det var enda en gutt jeg hadde lyst å forføre.
Radioen tok ganske mye tid selv om jeg bare produserte 3 ½ timer i uken, fordelt på to programmer som gikk i reprise annenhver dag. Jeg ville så gjerne ha et minimum av kvalitet over det jeg gjorde og prøvde å lage god radio. Jeg tok opp temaer som interesserte meg (gutter, justismord og politiet), og laget en rekke sanger spesielt for disse programmene. Målgruppen for sendingene (bortsett fra Martin), var skaphomser og vanlig ungdom de to hundre åpne homsene i Bergen interesserte meg overhodet ikke. Radioen betydde enormt mye for meg den gangen jeg måtte ta stilling til min egen legning og ønsket å stå frem. Jeg håpet å hjelpe andre i en tilsvarende situasjon (spesielt Martin) å ta et riktig valg.
I midten januar begynte Radio Fritid å gnåle om penger igjen. Jeg slet på DAT spilleren deres. Dessuten var det ikke alltid de hadde teknikere som var i radioen når jeg skulle på luften. Jeg tilbød meg å sette på programmene selv, men etter en kort stund ble slitasjen så påtrengende at de ville ha penger eller en ny DAT spiller for å fortsette samarbeidet. Alternativet var å gå til Radio Bergen, noe jeg i grunnen hadde lyst til, men Erik og Ivar hadde kriget så intenst de siste årene at jeg ikke kunne. Det ble til at jeg kjøpte enda en DAT spiller, bygget en digital timer som slo den av og på til nøyaktig riktig tid hver dag og skrudde det hele opp i lokalene til Radio Fritid.
Selv om jeg ikke stolte på Kurt som i gamle dager, tilbrakte vi mye tid sammen. Han lærte å kjøre teknikken når jeg laget programmer og spurte etter en stund om han kunne få overta ungdomsprogrammene. Det passet fint for meg. Jeg interesserte meg først og fremst for homseprogrammene så han fikk helt frie tøyler og nøkkel til leiligheten min.
Han gjorde en fantastisk jobb! I løpet av noen uker ble postboksen fylt av fan-post fra kåte unge jenter som ville treffe ham. Han hadde en programstil som var påfallende lik min, men friskere, dristigere og kjemisk fri for homserier. Han blomstret.
Kurt hadde vært med meg på klubben denne lørdagen; småflørtet med kåte homser, latt dem spandere halvlitere og truet med «typen sin» bak platespillerne (jeg hadde enda et ganske hårete rykte) når de ble for plagsomme. Jeg likte å ha ham der spøkte med at han bokstavelig talt vokste opp på klubben. Han kløp meg i baken og bad meg passe musikken. Så snart vi kom hjem hev han seg på rygg ned i sofaen. Betraktet meg med det samme skøyeraktige blikket jeg alltid har elsket. Jeg gav etter, presset meg ned i sofaen ved siden av ham, delvis oppå ham og hvilte hodet mot den kraftige brystkassen hans. Han var full strøk meg gjennom håret, over ryggen. Jeg ønsket at han var edru at vi var kjærester. Jeg var like forbannet glad i ham enda! Hendene mine grep rundt ham. Han la seg bedre til rette, trakk meg nærmere.
Jeg traff Bønna noen hundre meter fra Oasen. Han nikket som han pleide og stoppet da jeg stoppet. Han hadde vokst en hel del siden han etterapet pensjonister den dagen jeg falt for Martin. Jeg visste ikke hvor gammel han var, men tippet tretten eller fjorten. Ansiktet var guddommelig; med en høy panne, følsom munn og en passelig stor og fullkomment formet nese. Han hadde Martins frekke og utfordrende glimt og Chris store og følsomme øyne; mimikken hans var markert og skøyeraktig som hos erfarne skuespillere. Han var et sexy sjarmtroll med det vakreste ansikt jeg har sett hos noe menneske. Håret var halvlangt, mørkt og tykt med naturlig fall og samme frisyre som Kaptein Miki[45]. Kroppen var slank og velproporsjonert, om enn noe utrent. Jeg likte Bønna svært godt.
Han hadde som sagt stoppet. Nå så han skeptisk på hånden min som holdt rundt vannpistolen.
«Skal du sprute på meg også nå?»
«Ikke i dag. Men jeg lurer på om du kan gjøre meg en tjeneste...?»
«Hva da?» Han så spent på meg.
«Ta denne vannpistolen og skyt Paul! Jeg kommer ikke innpå ham lenger. Blir han sint så bare hils fra meg.»
«Kult! Får jeg noe for det?»
«Vannpistolen. Avtale?»
«Ja. Greit.»
Han tok pistolen og stirret vekselvis på den og meg. Jeg nikket til ham igjen og gikk. Jeg følte meg for første gang som en lokkemann; det var ingen dum følelse jeg var full av forventning. Jakten på Paul de siste ukene, og nå dette, burde gjøre guttene såpass nysgjerrige at jeg kunne gå til fase 3. Det var på tide å kjøpe kondomer; jeg aktet å finne ut om Chris snakket sant om det var mulig å knulle gutter i den alderen!
Var jeg i ferd med å bli en lokkemann? He-he, hvorfor ikke? Det var dette jeg hadde bestemt meg for, det var dette jeg var stemplet som; spilte det noen rolle om jeg bekreftet det? Jeg ville likevel aldri klare å avkrefte det!
Altanen min var en ideell utkikkspost; jeg hadde orkesterplass til flere dusin gutter, Paul og Bønna iberegnet. Jeg kunne stå i timer om gangen og følge med; jeg visste hvor de bodde, hvem de holdt seg med, hva de foretrakk som tidsfordriv og jeg gjorde ikke et eneste notat; jeg hadde godt av litt hjernegymnastikk. Som Vergneauds sa: «... de sammensvorne skriver aldri»[46].
I barneskolen var jeg en profesjonell bråkmaker, på gymnaset profesjonell kverulant, i militæret profesjonell unnalurer[47], i radioen profesjonell plateprater og på jobben var jeg en profesjonell selger og dataekspert. Nå satte jeg som mål å bli en profesjonell lokkemann. Jeg lurte på hvor langt det ville være mulig å gå i min nåværende situasjon før noen prøve å stoppe meg og ikke minst hvordan ville de prøve å stoppe meg. Historien med Chris hadde lært meg at det ikke bekymret politiet hvorvidt jeg brøt noen lover eller ikke de kunne ganske sikkert få en gutt til å si at jeg hadde gått over streken; lagt an på ham, vist ham porno, blottet meg (noe de antakelig måtte vente til våren med været gjorde det ikke videre troverdig), eller til og med løpt linen helt ut.
Mens jeg stod på altanen og filosoferte så jeg Paul komme over plenen nedenfor. Han så opp på meg og smilte, som han pleide. Jeg vinket tilbake og hev en snøball etter ham.
Jeg hadde guttenes oppmerksomhet og nysgjerrighet og ikke peiling på hvordan jeg skulle komme videre. Hvordan blir man kjent med noen? Tidligere hadde det alltid vært den andre som tok initiativet. En mann med min fantasi og erfaring burde enkelt finne en løsning, men jeg stod fast. Bom fast! Jeg ville, jeg ville, jeg ville bli kjent med Paul og Bønna! Herregud, jeg var Jarle: utpekt som samfunnsfiende nummer én uansett hva jeg gjorde kunne det ikke påvirke ryktet mitt negativt jeg hadde ikke engang noe ønske om å holde meg i skinnet! Når man blir forfulgt og straffet uten å gjøre noe galt, hvorfor i helvete skal man da være snill? Jeg burde gå ut og hente guttene, men jeg kunne ikke. Jeg kunne forføre dem, jeg kunne knulle dem, men jeg kunne aldri skremme eller krenke dem det som skjedde måtte skje frivillig. Leiligheten måtte uansett ryddes og vaskes før noen kunne besøke meg. Siden Kurt begynte å lage programmer hadde jeg ikke giddet å rydde; det var ikke mulig å holde det ordentlig med ham og hunden hans omkring. Hundehårene fløt over alt. Gulvteppet var lysebrunt, stolene var lysebrune, telefonkatalogstore lysebrune skydotter svevde over gulvbelegget selv bokhyllene og oppvaskkummen var lysebrun! Jeg hatet lysebrune hundehår! På kjøkkenet stod stabler med skitne tallerkener og glass (jeg brukte én tallerken og ett glass, og overlot resten til Kurt og hunden).
Jeg begynte å holde meg på det hemmelige kontoret mitt i sentrum for å unngå lysebrune hundehår og skitne tallerkener. Jeg burde få en hushjelp eller noe; noen som hadde tid til å utkjempe et evig og på forhånd tapt slag mot støv, drit, rot og lysebrune hundehår!
Shit! Der var åpningen! Muligheten til å komme innpå Bønna og Paul. Bønna pleide å henge omkring på Oasen. Han hadde sjelden penger og ville sannsynligvis gripe muligheten om han ble tilbudt jobb som vaskedame. Og med Bønna i huset ville Paul følge etter. Jeg var ikke så treig som jeg trodde!
Å spørre Bønna var naturligvis verre. Jeg traff ham stadig, vekslet et par ord, men fant det ikke naturlig å spørre om han ville arbeide for meg; det var for sleipt. Jeg var kanskje lokkemann, men jeg var ingen sleip lokkemann!
Jeg hengte et oppslag hvor jeg søkte etter en ung gutt til enkelt husarbeid på oppslagstavlene på Oasen.
De ringte alle sammen; omtrent hver eneste tenåring i hele Fyllingsdalen! Mobiltelefonen tutet og pep når jeg snakket med kunder, når jeg syklet til og fra jobb, når jeg jaktet på Paul om kveldene, selv om natten holdt de det gående! Alle bortsett fra Bønna og Paul. Etter noen dager gav jeg opp og ansatte en syttenåring. Han holdt seg sammen med gjenger som slengte dritt etter meg, men han var pålitelig. Han gjorde en førsteklasses jobb; stjal aldri noe, respekterte at jeg likte gutter og holdt kjeft om ting han fikk vite. Etter det siste årets opplevelser gav han meg liksom troen på ungdommen tilbake; det fantes lojale og greie gutter utenfor min egen fantasi!