| jarle aase: sls | forrige | «ingen kommentarer!» | neste | «Ingen kommentarer!»
Det var mye folk på messen; jeg var i mitt ess, alene med et tusentalls mulige kunder; jeg forklarte, svarte på spørsmål, gav spesielle tilbud, strødde rundt meg med brosjyrer og ergret livet av konkurrentene. Når jeg var på messe så solgte jeg.Klokken elleve planla jeg en pause for å ordne et nytt sted for Chris. Jeg følte meg relativt trygg på messen, selv om magen var i ulage og knærne skalv litt. Jeg var nervøs, men hadde ikke tid til å tenke på det, til det holdt jeg et alt for høyt tempo.
Klokken ti kom to smilende personer bort til meg. Den ene viste et ID kort som jeg oppfattet som et pressekort.
«Kan vi få et par ord med deg?»
«Ja,» svarte jeg og smilte.
«Kan vi trekke os litt unna?»
Jeg fulgte dem til utgangen, hvor det var stille.
«Vi har en guttunge, en viss Christer Hatland som er forsvunnet. Vi lurer på om du kan hjelpe oss.»
Shit! Jeg tørket vekk smilet, stålsatte meg og så uttrykksløst på dem.
«Vet du hvor Chris er?» spurte en av dem da jeg ikke sa noe.
«Ingen kommentarer»
Det var sannsynligvis den siste reaksjonen de hadde ventet. De stirret tåpelig på hverandre.
«Kjenner du Chris?»
«Ingen kommentarer.»
«Vel, er ikke dette en dum holdning? Hvis du ikke forteller oss noe må vi ta deg med til Fyllingsdalen politistasjon og la Birger Kleppe snakke med deg.»
Jeg sa ingenting.
«Tenk deg om. Hvis du samarbeider kan du gå tilbake til kundene dine etterpå.»
Joda! Det skulle ta seg fint ut; selge Chris! Hah! Jeg visste dessuten hvordan drittstøvlene arbeidet de ville ikke latt meg gå tilbake uansett. De prøvde bare å fyre opp under dette håpet som får småkriminelle til å angi seg selv og alle de kjenner, som får den til å spille på snutens premisser. Jeg var ikke småkriminell, jeg var homofil jeg kjente min historie. De kunne dra til helvete!
«Da får vi bare begynne å gå,» sa en av dem.
Jeg trakk likegyldig på skuldrene.
«Hvorfor vil du ikke si noe?»
«Ingen kommentarer.»
«Dette er jo ganske tåpelig av deg. Du skaper bare en masse unødvendig trøbbel for deg selv.»
«Javel.»
Jeg var ikke redd dem lenger, ikke engang nervøs; jeg følte bare en likegyldig forakt for politiet og en irritasjon over det som skulle skje.
Birger Kleppe ventet på meg utenfor politistasjonen i Oasen og virket overveldende med sine to meter og skjegg. Han dytte meg brutalt innenfor, stilte seg noen centimeter foran meg og brølte (og da mener jeg brølte):
«Hvor er Chris? Ut med det!»
Jeg så likegyldig på ham.
«Ingen kommentarer.»
«Ta ikke den! Nå forteller du hvor Chris er!»
«Ingen kommentarer.»
«Jaså! Du skal være tøff? Hva tror du skjer om du ikke snakker?»
«Jeg tipper at du holder på meg en stund.»
«Det kan du banne på ja!» Han så rasende på meg.
«Så! Vil du fortelle meg hvor Chris er?»
«Ingen kommentarer!»
«Som du vil! Du får bli med meg inn på kontoret og avgi forklaring om at du ikke vil forklare deg.»
Jeg fulgte etter ham.
«Navn?»
Jeg gav ham navn, adresse og yrke; de opplysningene han etter loven hadde krav på, og signerte den tomme forklaringen hvor det kun stod at jeg ikke ville forklare meg. Deretter kjørte de meg ned på politikammeret i sentrum.
En alvorlig snut spurte enda en gang om navn og adresse og ville vite om jeg hadde noe kallenavn. Hva i helvete hadde de med det å gjøre? Jeg har nok kallenavn til å fylle en telefonkatalog! Jeg svarte for enkelhets skyld nei.
Jeg ble vist inn i kjellerheisen; heisen der politiet i Bergen, i følge dem selv, ikke slår arrestanter lenger. Jeg var hjelpeløs mot de tre uniformerte mennene. Armene var lenket og heisen for liten til at jeg kunne sparke. Til min lettelse kom jeg ned og ut av heisen i ett stykke.
Cellen var en del av fyllearresten; den var liten, knapt 2 x 3 meter, hadde en seng og en stol og et toalettsete støpt inn i en forhøyning ved døren. Gulvet og døren var rustrøde, veggene og taket nikotingult. Belysningen, fra et lysrør i taket, var svak og sykelig. På veggen var det rispet inn grafitti, navn og dommer, hilsener og et og annet visdomsord. Jeg hadde fått med meg tobakken men ikke lighteren. Når jeg skulle ha fyr måtte jeg rope på vaktene og vente i alt fra ett til førti minutter. Resultatet var at jeg kjederøkte; stort annet var det ikke å ta seg til. Tiden gikk ulidelig sent; det virket som en time varte i et døgn men jeg hadde opplevd det før: jeg var forberedt. Jeg mediterte og gjorde notater på en blokk jeg fikk mast meg til. Trente til gulvet fløt av svette. Og jeg sov; sov så mye som jeg bare kunne klare.
Jeg var arrestert, men tankene mine var hos Chris. Jeg satte alt på spill nå; jobben, friheten, leiligheten alt jeg eide. Men jeg kunne ikke svikte Chris. Om jeg ikke kunne hjelpe ham lenger, så kunne jeg vise hvor mye han betydde for meg. Spesialistene hadde feilet; nesten drept ham med uforstanden sin. Chris var på bunn; den eneste måten han kunne komme seg opp igjen var ved egen hjelp; ved å tro på seg selv. Jeg var like glad i Chris som jeg ville vært i en sønn, jeg ville ofre alt for å gi ham den troen. Skulle ekspertveldet drepe flere av mine venner, skulle det skje over mitt lik! Jeg visste ikke hvor lenge jeg ville bli i arresten, men jeg var innstilt på å bli der inntil Chris valgte å melde seg. Nøkkelen til radioen lå i en konvolutt med Kurts navn på i resepsjonen på kontoret. Det hele var nesten litt uvirkelig; jeg i fangenskap for at en venn skulle være fri.
Tirsdag den 22. september 1992 kom Birger Kleppe inn i cellen og fortalte at jeg skulle i retten for fremstilling til varetekt. Jeg trakk på skuldrene. Han ville vite om jeg ville forklare meg. Jeg svelget et «dra til helvete!» og svarte bare «Nei.» Det moret meg i grunnen at de trodde en dag i arresten skulle ha «myket meg opp». De fikk venne seg til at det ikke var et narkovrak de hadde med å gjøre denne gangen! Jeg var full i faen og mer besluttsom enn noen gang før i mitt liv. De ville ikke klare å knekke meg om det så snødde i Helvete! Det eneste som betydde noe i verden nå var at Chris var fri.
Byrettsdommer Gunnar Torkildsen, en tidligere snut, skulle lede «retten». På gangen satt en høy, slank mann i femtiårsalderen og ventet på meg.
«Jostein Alvheim. Jeg er advokaten din.»
Snutene kikket nysgjerrig på oss.
«Har vi anledning til å snakke i enerom?»
«Ja, selvfølgelig,» svarte han overrasket og bad politifolkene forlate forværelset. De stilte seg motvillig utenfor hver sin dør.
«Nå skal vi se.... Du er mistenkt for å ha holdt en gutt, tolv år gamle Chris, skjult i sytten dager... Politiet tror du fortsatt vet hvor han befinner seg. Du har ikke forklart deg for politiet. De vil ha deg varetektsfengslet i fire uker med brev og besøksforbud. Kjenner du til forholdet?»
«Ja.»
«Vet du hvor gutten er?»
«Ja.»
Han så overrasket på meg.
«Har du tenkt å fortelle det i retten?»
«Nei. Jeg har ikke tenkt å fortelle noe som helst.»
«Du vil ikke forklare deg for forhørsretten?»
«Det stemmer.»
«Hvorfor ikke?»
«Jeg har mine grunner. Dette er bare begynnelsen.»
«Hva mener du?»
«Vent og se. Jeg har mine anelser. Foreløpig vil jeg be deg om å få begrenset fengslingen til Chris dukker opp, og å få droppet dette med brev og besøksforbud. Jeg har en ledende stilling og må kommunisere med andre i ledelsen.»
«Står arbeidsplasser i fare om du blir fengslet?»
«Ja.»
«Og likevel vil du ikke si noe?»
«Det stemmer.»
«Vel, jeg skal gjøre mitt beste.»
Det var et stort presseoppbud i rettssalen. Jeg likte det ikke, men så samtidig en åpning for at denne saken kunne bli litt PR for boken min når den tid kom. Klokelig nok holdt jeg kjeft om det og ignorerte journalistene og fotografene.
Dommeren var en middels høy, kraftig mann med antydning til fedme, godt pakket inn i en grå dress. Han virket oppmerksom nok. Da en fotograf hevet kameraet minnet han om at fotografering i retten var forbudt.
Aktor fikk ordet og reiste seg, i en beksort, glinsende silkedress. Jeg ble sittende og måpe av denne personen (som min mor senere skulle døpe «silkeormen»); han fremstod som det absolutt mest avsindige menneske jeg til da hadde sett. Klærne hans i seg selv kunne vekke munterhet; men sammen med kroppsspråket, tonefallet og formuleringene var han ubetalelig; han minnet om en snusfornuftig seksåring, veslevoksen og «flink», som hadde stivnet i formen; han var som tatt rett ut av en engelsk musical! Jeg kunne ikke få nok av ham! han var så vidunderlig outrert. Hva han sa gikk meg nesten hus forbi; jeg hadde mer enn nok med å holde meg alvorlig. Han var så fjern, så borgerlig, så konservativ, så uendelig langt vekke fra de menneskene han tydelig hadde som forbilder. Jeg kjenner bedriftsledere, politikere, storkapitalister og andre snobber, men de klarer dog å ta seg selv høytidelig uten å være til de grader incroyable!
Det vesle han hadde av «facts» var også bak mål. Politiet hadde fått en etterlysning etter Chris den 6. september. Siden hadde han vært sporløst borte, bortsett fra et par observasjoner i Fyllingsdalen. Politiet var blitt tipset om at han oppholdt seg i min leilighet. De hadde tatt seg inn der dagen før og funnet en håndskreven lapp med navnet hans og nummeret til barnehjemmet. (Faen ta Kurt og lappene hans!). Dernest hadde de funnet et bokmanuskript på 335 sider hvor navnet «Christer» var nevnt. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. «Christer» er et av de vanligste navnene i Bergen; jeg kjente syv gutter som het Christer! Personen som i boken het Christer, var Hans, bestekameraten til Martin. Jeg hadde ikke engang tenkt på Chris.
«Videre,» fortsatte Silkeormen triumferende, «refererer Jarle i manuskriptets innledning til en gutt, en Svein, som skal ha hengt seg i Bergen Landsfengsel. Chris sa for noen tid tilbake til politiet at han hadde sett en gutt, Svein henge seg. Vi ser derfor en helt klar forbindelse mellom Jarle og Chris.»
Jeg måpte. Jeg hadde dedikert boken til Svein. Og selvfølgelig visste Chris hvem Svein var; de vokste opp mindre enn fire hundre meter fra hverandre! Jeg hadde ikke snakket med Chris om Svein. Hvis dette var politiarbeid, så stakkars Norge! De hadde ikke et eneste vitne, ikke engang et indisium på at jeg hadde hatt noe med Chris å gjøre. På den andre siden var konklusjonen nesten riktig. Jeg visste hvor Chris var. Det boblet i meg av lyst til å snakke ut, latterliggjøre dem, forsvare Chris; men jeg bestemte meg for å holde meg til planen. Jeg satt helt stille.
Selv da dommeren ganske undrende spurte om det var en grunn til at jeg ikke ville forklare meg holdt jeg kjeft. Det var så mange grunner. Jeg hatet snuten, jeg trodde ikke på rettssikkerheten, jeg ville beskytte Chris, jeg ville beskytte Kurt, jeg var redd for å snakke meg inn i et minefelt hvor jeg kunne svikte dem.
Alvheim rotet med papirene sine, mente at jeg sikkert hadde mine gode grunner til å tie, at det var urimelig å fengsle meg på dette grunnlaget. Uansett bad han om at jeg måtte bli løslatt så snart Chris dukket opp. Han påpekte at brev og besøksforbud kunne sette arbeidsplasser i fare.
Jeg ble fengslet frem til Chris kom til rette, i opp til fire uker med brev og besøkskontroll. Jeg følte meg som en martyr.
Dette med brev og besøkskontroll var selvfølgelig en måte å legge press på meg. Birger Kleppe hadde skiftet strategi. Jeg ble sikrere og sikrere på at den tykke arkivmappen han hadde hatt på pulten den andre gangen jeg snakket med ham om Martin, inneholdt notater om tiden min i radioen. Jeg hadde kritisert politiet, nå skulle de ta hevnen sin; nå skulle de knekke meg. Jeg trakk på skuldrene. Jeg hadde mistet all respekt og all frykt for politiet for alltid. Jeg hadde sett metodene deres, jeg hadde følt reaksjonen på kroppen; de skremte meg ikke; de var løgnaktige og ondskapsfulle: de misbrukte loven. Jeg var ikke som dem vi levde i to forskjellige verdener. I min verden fantes tillit, respekt, lojalitet, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet. De kunne banke meg, de kunne drepe meg, men de kunne aldri knekke meg.
Ytre press kan virke på to måter, man kan bryte sammen, eller man kan herdes. Birger Kleppe tok det selvfølgelig for gitt at en bløtaktig homse som meg, som attpåtil likte smågutter, ville bryte sammen bare ved tanken på en celle. De tok feil. De tok grundig feil!
Senere på dagen kom Birger Kleppe inn på cellen og ville vite om jeg nå ville forklare meg; underforstått at når Chris kom til rette, så kunne jo jeg gå. Jeg kvalte et nytt «dra til Helvete» og svarte likegyldig «Nei.».
Og så satt jeg der alene: Martyren Jarle. Det hele var i grunnen ganske romantisk. Jeg gledet meg til å fortelle Martin om det. Kanskje han ville forstå at jeg var verdt et vennskap. Akkurat som jeg tenkte på Kurt syv år tidligere, i cellen i Bergen Kretsfengsel, tenkte jeg nå på Martin.
Joachim bekymret meg. Han måtte overta alle mine oppgaver på jobben; det var ikke fritt for at jeg følte et stikk av dårlig samvittighet. På den annen side; det var på grunn av lojaliteten mot jobben at politiet i det hele tatt fikk tak i meg. Hadde jeg skulket jobben og tatt meg av Chris på heltid ville de aldri ha funnet oss! Men da ville Joachim virkelig blitt sint og skuffet.
Dagen etter, den 23. september 1992, var avisene, selv VG og Dagbladet, fulle av Chris. Bergens Tidene skrev følgende:
Savnet tenåring meldte segNettene i arresten var et helvete. Fylliker fyllerørte, striler pisset ut i gangen, innvandrere brølte «Fuck You, Fuck Norway!», narkomaner (disse store tøffe ulvene som lusker rundt i byen og sprer skrekk og gru blant oss «siviliserte») ulte og gråt og knuste seg mot celledørene. Politiet torturerte fanger som ikke ville si det de ønsket å høre, skrikene deres skar seg tvers gjennom meg.[31] Det var en zoologisk hage! Det var tøft, tøffere enn jeg husket. Og dagene var enda verre. Da holdt de på å bygge den nye fløyen på politistasjonen. Hele arresten ristet og skalv i et forferdelig bråk.Etter å ha holdt seg borte fra Chr. Michelsens barnehjem på Os i 17 dager, meldte den savnede tenåringen Chris seg selv hos sentralvakten ved Bergen Politikammer ved 21-tiden i går kveld. På grunn av guttens lave alder, han fylte 13 år i går, ble barnevernvakten umiddelbart koblet inn.
Sammen med barnevernvaktens folk forsøkte poiltietterforskerne å få gutten til å forklare seg om bakgrunnen for det over to uker lange forsvinnings-nummeret. Guttens forklaring vil trolig gi svar på om det var riktig av Bergens forhørsrett å varetekts-fengsle en 28 år gammel man fra Fyllingsdalen i går ettermiddag. Det var imidlertid ikke mulig å få noen fornuftige forklaringer fra gutten. Han ble sendt hjem og vil bli innkalt til nye samtaler i dag.
Bergen Politikammer fikk forhørsretten med på å varetektsfengsle 28-åringen for fire uker eller inntil Chris skulle dukke opp igjen. Bakgrunnen for fengslingsbegjæringen var at 28-åringen i følge politiet visste hvor tenåringen befant seg. Manne ble siktet etter en meget sjelden brukt paragraf nemlig straffelovens paragraf 216 som setter inntil tre års fengsel for den som holder en umyndig person borte fra foreldrene eller andre foresatte. 28-åringen godtok fengslingen, men han hadde på forhånd nektet å forklare seg om noe som helst. Han skal også ha nektet å begrunne tausheten, noe politiet oppfatter som merkelig.
På bakrunn av vitneforklaringer kom politiet frem til at 28-åringen og tenåringen i alle fall hadde vært i kontakt med hverandre så sent som sist helg. Dessuten ble det ved ransaking i mannens hjem funnet en papirlapp med telefonnummeret til barnehjemmet der Chris bodde. På en annen lapp var guttens navn oppført.
Tenåringen ble meldt savnet 5. september etter å ha besøkt sine foreldre sammen med en ledsager fra barnehjemmet.
Politiet hadde inntil 28-åringen ble varetektsfengslet ikke mistanke om at den savnede hadde vært utsatt for noen voldshandlinger. Etter at unggutten var etterlyst gjennom pressen lørdag, ringte han selv til barnehjemmet og spurte hvorfor bildet hans kom i avisen.
Jeg hadde det jævlig, men jeg trodde enda at jeg sikret Chris hans frihet. Ingen hadde fortalt meg at han var kommet til rette.
Torsdag den 24. september 1992, utpå formiddagen, kom en kortvokst og fyldig politibetjent i sivil inn på cellen. Han presenterte seg som Puddelen og så lenge og alvorlig på meg. Jeg festet meg ved den grå strikkegenseren og den ustrøkne buksen. Han var en typisk kuet familiemann. Det eneste som indikerte noen tilknytning til politiet, var det obligatoriske politiskjegget. Han virket litt arg.