J. Aase: SLS - Nå er det alvor

| jarle aase: sls | forrige | nå er det alvor | neste |

Nå er det alvor
Lørdag 19. september 1994, kl 04.00, parkerte jeg varebilen på parkeringsplassen utenfor høyblokken og begynte å spekulere på hvordan jeg skulle komme inn. Kurt hadde den eneste nøkkelen. Jeg gikk bort til panelet med ringeknapper og trykket på min; først en gang, så en gang til, lenge og irritert. Til min store overraskelse ble døren høyt der oppe åpnet, til latter og hoiing. Jeg rygget et par skritt og så to skygger over rekkverket på balkongen.
«Yo! Jarle er ikke hjemme!» skrek de til meg.
«Jeg er Jarle. Slipp meg inn!»
Det ble stille. Skyggene forsvant og jeg stod der som et stort spørsmålstegn. Så slamret det i døren et par ganger. Flere skygger materialiserte seg. Latter og stemmer. Noen som så ned på meg. Heisen kom nedover.
En gruppe berusede ungdommer kom ut av heisen, gjennom hallen og til døren. Jeg gjenkjente et par venner av Kurt som jeg ikke hadde sett på fem seks år, jenter og et par ukjente gutter.
«Khurrrt ligger (hikk) oppe og schover...» snøvlet en av dem.
De lo en avsindig, typisk hasjlatter, dultet i hverandre, men så for det meste ned. Jentene kikket på meg i smug.
«Er Chris der?»
«Han ligger på soverommet.»
Jeg ble nervøs; tanken på at Chris skulle være full eller dopet frastøtte meg.
Da jeg kom frem til leiligheten stod døren på vidt gap. En ubeskrivelig stank veltet mot meg; røyk fra hundre sigaretter, brent papir, fulle aksebegre, fyll, svette, hasj alt blandet sammen til en motbydelig, tung eim. Stedet var rasert. Det fløt av boss, skittentøy, skitne glass, kopper og fat, aske og støv. På veggene var det stiftet opp nakenbilder fra mannfolkblader; bilder som struttet av pupper, lår og fitte. Gulvteppet var brunt av øl og brus. Kurt lå livløs i en stol. Jeg slo fast at han levde (enda!) og gikk inn på soverommet.
Chris lå i sengen, våken og nervøs.
«Hei,» sa jeg.
«Hei. Vi visste ikke at du kom tilbake i dag, ellers hadde vi ryddet.»
«Blås i det. Jeg tåler rot. Hvem var de folkene som var her?»
«Noen venner av Kurt som hadde fest.»
«Var du sammen med dem?»
«Nei, jeg var her inne.»
«Har du drukket noe?»
«Nei. Jeg var bare ute på kjøkkenet og hentet saft.» Han viste meg glasset.
«Har du røkt hasj?»
«Nei, ingenting.»
«Bra.»
Det så ut som han snakket sant; han virket trett, men klar i hodet. Irritasjonen gled av meg; det vesentlige var at Chris var ok.
«Jeg kommer om et par minutter. Du kan bare legge deg til å sove.»
«Jeg vil høre om hvordan du hadde det i Oslo.»
«Jeg skal bare dusje og pusse tennene.»
Dusjforhenget var revet ned og det fantes ikke rene håndklær. Jeg fant toalettsakene mine i kofferten og brukte en T-skjorte som håndkle. Føttene ble sorte av drit på veien tilbake til soverommet. Chris løftet på dynen og gjorde plass til meg. Jeg var hjemme igjen.
«Det er fint å se deg igjen Chris, jeg trodde du var tatt.»
«Neida, jeg har vært her hele tiden.»
«Jeg prøvde å ringe, men det var ingen som svarte.»
«Kurt var mye ute.»
«Har alt gått greit?»
«Ja. Vi har hatt det fint. Har du hatt det fint?»
«Ja.»
Jeg fortalte om turen, menneskene, stemningen, om tusenvis av fremmede som passerte foran standen hver dag. Chris viste meg noen bilder de hadde funnet fra en annen messe.
«Var det slik det var?»
Jeg så på bildene og forklarte nøyaktig hvordan standen hadde sett ut.
«Men nå må vi sove,» sa jeg. «Jeg er skikkelig trett.»
«Jeg også.»
Jeg la hånden rundt ham og lukket øynene.
«Du jeg får ikke sove når du holder rundt meg.»
Jeg nikket og fjernet hånden. Vi sovnet.
Chris var våken da jeg slo opp øynene i tolvtiden.
«Har du sovet godt?»
«Ja, men...» han lo, «du snorket!»
«Snorket?»
«Ja, sånn: Zzzzzz-Zzzzzz-Zzzzzz. Du var morsom.»
«Jaha... Fikk du sove likevel?»
«Jada. Jeg våknet bare et par ganger.»
Vi stod opp og gikk inn i stuen hvor Kurt fortsatt sov tungt.
«Hei, Kurt!» Jeg skubbet bort i ham.
«Mmmm, Hva?... Åh, hei Jarle.»
«Har det skjedd noe mens jeg var borte?»
«Nei. Chris har funnet seg en sykkel og syklet litt utenfor, det er alt. Hva skjer i dag?»
«Chris og jeg har snakket om å ta en tur Sentralbadet. Vi tenkte å spise middag i byen mens du rydder.»
Kurt så rundt seg og gren på nesen.
«Fy faen som her ser ut...»
«Vel,» sa jeg, «det er ikke jeg som har rotet!»
«Jeg skal fikse det.»
Jeg gikk ut etter Bergensavisen, som ventet i dørklinken. Det hadde ikke skjedd noe videre i verden. Men på en av nyhetssidene hadde de trykket et passbilde av Chris, under tittelen «Gutt Savnet».
«Se her,» sa jeg, «bilde av Chris i avisen.»
Kurt fór opp. Chris bøyde seg frem for å se bildet. Han var sint.
«Jeg kjenner igjen det bildet! Det var et jeg tok sammen med Atle Ingebriktsen min for noen måneder siden. Fy faen så kipt det var av ham å gi dem det bildet!»
«De er redd for deg Chris,» sa jeg, «de vil at du skal komme tilbake.»
«Nå reiser jeg i hvert fall ikke tilbake!»
«Før eller senere må du!» sa Kurt.
«Ikke enda!»
Jeg ristet i avisen.
«Vel, skal du fortsette å være på rømmen så må du holde deg inne. Vi kan ikke gå i badet nå.»
«Det skjønner jeg.»
«Chris, kan du gå inn på soverommet litt? Jeg og Jarle må snakke litt sammen.»
Han gikk motvillig ut, med en dypt bekymret mine.
«Hva tror du?» spurte Kurt.
«Jeg vet ikke. Han har vært ganske lenge borte; to uker; de er nok ganske hissige på å finne ham.»
«Jeg synes vi bør overlevere ham.»
«Nei, det toget har gått. Han stoler på oss nå; han må få bestemme selv. Vi må prøve å overtale ham, men vil han ikke så får han bli her. Han snakket om selvmord for en uke siden. Jeg slipper ham ikke ut til haiene ikke faen!»
«Jeg er bekymret.»
«Jeg også. Jeg stikker og handler, så kan dere rydde litt.»
Ved inngangen til Oasen så jeg en sivil spaner. De var nok ganske hissige ja! Han tok ikke notis av meg. Jeg gikk inn, kjøpte et par håndklær, tannbørster og tannkrem, såpe og massevis av mat.
De to hadde diskutert frem og tilbake; Kurt var sur, Chris redd for at vi skulle svikte ham.
«Har dere kommet frem til noe?»
«Nei. Chris vil bli. Jeg vet ikke hvor lurt det er. En av naboene ringte på her i sted og spurte etter Chris; sa at hun hadde sett etterlysningen og visste at han bodde her. Jeg sa at vi ikke visste at han var rømt før vi så det i avisen, og at vi skulle sende ham tilbake nå.»
Hvis jeg ikke hadde kjent Kurt bedre ville jeg sagt at han var redd.
«Vel, Kurt. Du har hatt ansvaret for Chris ganske lenge nå. Hvis du vil kan jeg overta. Og hvis det er greit for Chris.»
Begge så lettet ut.
«Det er greit for meg. Vil du være hos Jarle, Chris?»
«Det går fint! Jeg vil ikke tilbake.»
«Hvilke andre alternativer har vi?» spurte jeg. «Kan vi ta Chris ut til damen din?»
«Han har vært der en natt allerede. Jeg vet ikke hvor lurt det er å blande henne mer inn i det. Hun må ta seg av datteren vår.»
Den bitre undertonen fylte meg med uro. Hun måtte ta seg av datteren: hun kunne ikke komme i fengsel. Kurt var redd for fengsel, men hvorfor?
«Ok. Jeg overtar. Blir det for hett flytter jeg Chris. Blir jeg tatt sier jeg ingenting. Hvis snuten holder på meg, og Chris fortsatt er i sikkerhet, så sørger jeg for at det ligger en beskjed til deg på kontoret om hvor han er.»
«Greit,» sa Kurt, «da tar jeg en pause.»
«Japp. Og husk: blir jeg tatt, så sier jeg ingenting; du kan overta igjen uten å bry deg om meg.»
«Avtale!» Kurt sendte meg noe jeg tolket som et anerkjennende blikk. Jeg følte meg i alle fall litt heroisk! Selv om jeg måtte regne med alvorlig trøbbel var det bedre å ta en støyt for vennene sine, enn å gå rundt med vissheten om å være feig resten av livet. Jeg hadde alltid hatt en tøff image; dette var første gang jeg måtte ta konsekvensen av det. Alle kan være tøffe i ord.
Da Kurt var gått satt Chris og jeg i hver vår stol. Jeg tok frem BT og leste etterlysningen:

Bergens Tidende, 19. september 1992
Savnet
Christer Hatland, født 22. 09. 1979, har vært savnet siden lørdag 5. september i år. Han ble sist observert ved Oasen i Fyllingsdalen i går formiddag, og politiet ber folk melde fra til nærmeste politikammer dersom de ser gutten. Det er ikke mistanke om at det ligger noe kriminelt bak forsvinningen.
Christer Hatland bor på Chr. Michelsens barnehjem på Os, men oppholdt seg i Fyllingsdalen like før han ble meldt savnet.
(...)
«Vel Chris, nå er det alvor. Nå er du på rømmen på ordentlig. Jeg kommer ikke til å sende deg tilbake, men jeg vil at du sier fra med en gang du bestemmer deg for at du vil gi opp. Lover du det?»
«Ja. Takk skal du ha!»
«Hvorfor vil du ikke tilbake?»
«Jeg vil ikke på barnepsykiatrisk!»
«Det skjønner jeg godt.»
«Har du vært der?»
«Jeg har jobbet på Haukeland. Og så har jeg besøkt venner som har vært der. Det er et ekkelt sted.»
«Ja!»
«Har jeg fortalt deg om når jeg rømte?»
«Har du rømt?»
«Ja, to ganger.»
«Hvorfor rømte du? Var du på barnehjem?»
«Nei, jeg bodde hjemme. Men jeg likte meg ikke alltid like godt. Så like etter jeg fylte fjorten stakk jeg av, midt på vinteren. Bodde i en liten hytte noen gutter hadde bygget i skogen. Det var skikkelig kaldt! Om nettene frøs jeg, selv om jeg hadde masse klær på meg. Om dagene gikk jeg rundt i byen, eller var i Sentralbadet.»
«Ble du tatt?»
«Nei. Etter en uke ringte jeg hjem. Jeg fikk det mye bedre etterpå.»
«Var det noen som hjalp deg?»
«Nei. Jeg måtte klare meg selv.»
«Hva skjedde den andre gangen?»
«Det var mer spennende! Jeg og en kamerat i klassen hadde snakket masse om å rømme. Et halvt år gikk vi og planla å stikke av; sparte penger og kjøpte campingutstyr. Men det var egentlig en slags lek, en hemmelighet som var bare vår. Ingen av oss trodde at vi kom til gjøre det. Så fikk han problemer hjemme og spurte om jeg var med. Vi reiste ut på landstedet mitt, la igjen et kart over Bergen, hvor vi hadde tegnet en sirkel rundt en skog ute ved flyplassen. I en bussrute streket vi under en buss som gikk fra skolen vår klokken to, opp til denne skogen. Noen dager senere prøvde vi å få en av lærerne, en som pleide å bli lett sint, forbanna, for at han skulle kaste oss ut av timen. Vi stresset og stresset, men han var i godt humør og det så ut som hele planen skulle gå i vasken. Litt før to skjelte kameraten min ut læreren. Og så bare gikk vi. Tok ranslene på ryggen og gikk. Løp opp til busstoppet og tok en buss til byen. Der hadde vi ryggsekkene våre liggende i en oppbevaringsboks på jernbanen. Vi tok ryggsekkene, la inn ranslene, og tok Bergensbanen til Oslo.»
Chris satt med store øre og lyttet.
«Etter noen dager i Oslo tok vi toget til Gøteborg i Sverige. En uke var nok for kameraten min. Vi var sultne, trette og helt tom for penger. Jeg reiste videre til Stockholm alene, mens han meldte seg og ble sendt hjem.»
«Hva gjorde du?»
«Jeg stjal litt mat i butikkene, gikk omkring og frøs. Sov i trappeoppganger. Av og til inviterte folk meg inn til frokost. Men det var sjelden. Så haiket jeg rundt i Sverige på måfå.»
«Opplevde du noe spennende?»
«En gang jeg overnattet på en benk utenfor en liten jernbanestasjon i en småby kom noen bøller og ville ta meg. Men de lot meg i fred når de hørte at jeg kom fra Norge. Etter en uke alene i Sverige var jeg lei. Rett over grensen ble jeg tatt av grensepolitiet i en rutinekontroll. Jeg hadde lagt meg til å sove under en trapp, men de så meg og tok meg med. Jeg sa først at jeg het noe annet og at jeg bodde et sted det ikke bor noen. Så ringte de til politiet i Bergen, som prøvde å få tak i foreldrene mine. Når de oppdaget at jeg hadde lurt dem ble de ganske sure. Jeg måtte si hvem jeg var.»
«Hva skjedde da?»
«De sa at jeg hadde gjort ting i Sverige, innbrudd og sånt. Det var ikke sant! Jeg nektet og nektet, ble redd og skjønte ingenting. De fant et pengeskrin i ryggsekken som de sa jeg hadde stjålet; men det var mitt, jeg hadde kjøpt det i Bergen. Til slutt gav de seg og låste de meg inn i en fengselscelle; uten klokken min, brillene og skoene. Det var helt jævlig. Jeg var redd, gråt, visste ikke hva faen jeg skulle gjøre[30].
Dagen etter kom foreldrene mine og hentet meg.»
«Var de sinte?»
«De var mest leie. Kjefte litt, men ikke så mye. De trodde jo at det var deres skyld at jeg hadde stukket av. De ville vite hvorfor, og hvordan vi kunne få det sånn hjemme at jeg ikke stakk av mer. Sa at jeg kunne komme på barnehjem om jeg fortsatte å rømme. Og det ville jeg ikke. Av og til syntes jeg at foreldrene mine var simple og dumme, men jeg var alltid glad i dem.»
«Jeg er glad i foreldrene mine også.»
«Det er bra.»
«Rømte du flere ganger?»
«Nei, bare de to. Når jeg var mindre hendte det at jeg rømte, men jeg rømte bare noen timer. Sov i hundehuset i hagen, eller gikk ut i skogen en tur. Foreldrene mine oppdaget ikke engang at jeg var borte. Det var det som gjorde meg mest sint!»
Chris lo.
«Hva vil du ha til frokost?»
«Jeg er ikke sulten.»
«Tull. Mat skal du ha! Jeg vil ikke ha noe av at du blir syk nå når jeg har ansvaret for deg.»
Han fikk en stor porsjon cornflakes.
Siden Chris ikke kunne gå ut, og Kurt hadde lånt videospilleren min, kjørte jeg ut for å leie en moviebox og noen filmer. Jeg følte meg helt utafor, men også mer levende enn på lenge; ikke siden jeg lette etter Martin den første kvelden, for å få en slutt på at han ropte «homo» etter meg på Oasen, hadde jeg følt livet så sterkt. Nå levde jeg i pakt med prinsippene mine ikke dette vage liksomlivet jeg hadde lullet meg inn i og som de fleste aldri kommer ut av. Det kjentes godt å gjøre noe riktig.
Jeg leide en actionfilm og en norsk spillefilm. Chris protesterte da han så coveret nå når han var på rømmen ville han kun se filmer med attenårsgrense. Han likte filmen likevel; kanskje først og fremst fordi han forsto handlingen.
«Du,» spurte han, «kan du kjøpe noen øl?»
«Liker du øl?»
«Ja. Og nå har jeg lyst på det.»
Det lå litt på kanten, men hvorfor ikke. Jeg tok en tur på nærbutikken og kjøpte tolv halve pils. Jeg trengte ikke å være altfor forbannet voksen.
Etter at vi hadde sett de to filmene, pratet vi igjen.
«Jeg har også blitt låst inne i en celle.»
«Hva?»
«For nesten et år siden hadde pinken tatt meg. Så tok de meg ned i kjelleren og spurte om jeg ville se inn i en sånn celle. Da jeg var gått inn i den låste de døren. Jeg ble livredd.»
«Hvor lenge holdt de deg der?»
«Jeg vet ikke. En dag kanskje.»
«Er det derfor du ikke liker dem?»
«Derfor også. En gang sendte de hundene etter meg.»
«Hvordan skjedde det?»
«Jeg hadde stukket av og gjemte meg i skogen et lite stykke fra veien. Så oppdaget de meg og slapp hundene. Jeg løp og løp men hundene kom bare nærmere. De bjeffet det er noe av det verste jeg har opplevd.»
«Bet de deg?»
«Nei, de glefste og bjeffet, men de bet ikke. Jeg stod helt stille til purken kom og holdt dem.»
«Fy faen for noen forpulte drittsekker!»
I syvtiden slo vi på TV og så på ungdomsredasjonen. Chris ville ha øl. Jeg hentet en sixpack. Han drakk en halv flaske og lot resten stå.
«Likte du ikke ølet?»
«Egentlig liker jeg det ikke så godt. Jeg drikker det for virkningen.»
«Liker du å være full?»
«Av og til.»
«Det kan være ok å drikke av og til, men det er farlig om det blir for ofte. Hender det at du røyker hasj?»
Han så prøvende på meg.
«Av og til det også.»
«Det er verre. Hasj og annet stoff bør du holde deg unna. Vet du hvorfor?»
«Det er skadelig for kroppen.»
«Det er det også, men det er ikke det som gjør hasj farlig; det farlige er miljøet du kommer inn i, og hva som skjer med deg; hasj forandrer deg; sånn at det blir enda vanskeligere å være sånn som du egentlig vil være; du klarer ikke å være grei med vennene dine, og så mister du dem. Til slutt har du bare hasjen igjen. Det er ikke noe morsomt: ingen som liker deg, ingen som hjelper deg, ingen som bryr seg om deg.»
«Kommer du til å slutte å like meg?»
«Hvis du blir narkoman er det ikke mer jeg kan gjøre for deg. Ikke Kurt eller andre heller.»
«Da skal jeg slutte!»
«Bra! Alkohol er også skadelig for kroppen, alkohol kan også forandre deg, men ikke så raskt, og ikke så mye som narkotika. Jeg har hatt tre venner som har tatt livet av seg etter at de begynte med narkotika.»
«Har du?»
«Ja.»
«Hvorfor tok de livet av seg da?»
«Fordi livet ble så vanskelig for dem, mye vanskeligere enn vi kan tenke oss.»
«Kunne ikke du hjelpe dem?»
«Ikke på slutten. Da ville de ikke ha hjelp av meg, ikke av noen.»
Jeg hadde drukket to pils da det ringte lenge og bestemt på døren. Denne gangen trodde jeg ikke at det var Martin.
«Hvem er det?» spurte Chris.
«Jeg vet ikke, men jeg tipper at det er snuten.»
«Jeg går og ser!»
Han forsvant ut på soverommet en liten stund.
«Det er en mann med skjegg og brun skinnjakke. Kjenner du han?»
«Det er bare snuten som går med skjegg og brune skinnjakker!»
Fyren tok ikke et hint, men ringte og ringte, banket på døren, banket på vinduet og ringte. Snart hørte vi flere stemmer der ute. Jeg trakk for vinduene i stuen og slukket lyset.
«Hva skal vi gjøre?»
«Vi må ikke vise at vi er hjemme.»
«Jeg går inn på soverommet og ser hva som skjer.»
«Jeg blir med.»
Vi snek oss gjennom den mørke leiligheten, inn på soverommet hvor madrassen lå under vinduet. Chris smøg seg såvidt under gardinene og sa lavt at det var to stykker der. Jeg smatt under dynen. Chris la seg ved siden av meg.
«Hva skal vi gjøre?»
«Vi må finne på noe. De vet at du er her. I morgen komme de til å bryte seg inn. Vi må vekk.»
«Hen skal vi reise da?»
Det var et pokker så godt spørsmål.
«Jeg vet ikke.»
«Kan vi ikke bare stikke til Sverige?»
«Nei. Det har jeg ikke nok penger til.»
«Vi kan jo kjøre i varebilen.»
«Det ville være tyveri. Jobben trenger bilen.»
«Vi kan stjele en bil. Jeg vet hvordan man gjør det!»
Det var en lokkende tanke et vilt liv på flukt, med stjålne biler, innbrudd for å skaffe mat og penger, fantasifulle skjulesteder, fart, spenning; det kunne blitt riktig morsomt. Men jeg kunne ikke utsette Chris for det. Han var for ung og for sårbar for noe sånt; en vill flukt uten grenser.
«Nei Chris, det går ikke. Vi må holde oss her i Bergen foreløpig. Jeg vet forresten hvor jeg kan gjemme deg.»
«Hvor da?»
«I det gamle radiostudioet i sentrum. Det ligger tomt og ubrukt nå.»
«Kommer det ingen der?»
«Nei. Så vidt jeg vet er det bare Erik og jeg som har nøkkel. Erik er på sykehus.»
«Må du spørre ham om lov?»
«Nei. Han er for syk til å bli blandet inn i dette. Hadde han vært frisk hadde han sagt ja.»
«Når skal vi reise?»
«I morgen tidlig, klokken seks.»
«Hvorfor ikke nå?»
«Det kan være snut utenfor. Klokken seks er den tiden det er minst folk ute. De vil aldri lete etter oss da.»
Det ringte på igjen. Dunking. Dunking i vinduet. Jeg holdt instinktivt rundt Chris.
«Er du redd?» spurte han.
«Kroppen min er redd. Jeg er det ikke. Er du redd?»
«Nei.»
Han var helt avslappet. Vi ble liggende å småprate til over midnatt.
«Pleide du å få penger når du lå med folk når du var liten?»
«Nei. Jeg lå med folk jeg hadde lyst på. Har du fått penger?»
«Nei.»
«Har du ligget med mange?»
«Seks stykker.»
«Voksne eller barn?»
«Begge deler.»
«Menn eller damer?»
«Begge deler. Men jeg liker damer best. Jeg liker ikke å ligge med gutter.»
Han fortalte meg om forskjellige episoder, tydelig stolt over disse erfaringene, men også litt sår; spesielt når han fortalte om voldtekten.
«Kan du banke han som gjorde det?»
«Ja, hvis du peker han ut for meg så skal jeg banke ham!»
«Hva om han banker meg etterpå?»
«Da dreper jeg ham! Han er død hvis han rører deg igjen!»
Gutten slappet av og la en hånd over brystet mitt, lot fingrene leke med hårene.
«Kommer du virkelig til å drepe ham?»
«Hvis han skader deg? Ja! Du trenger ikke å være redd for ham lenger. Du har venner som kan beskytte deg, både meg og Kurt.»
Vi sovnet.
Jeg parkerte utenfor og låste oss inn i den mørke, tomme bygningen. Det luktet mugg og råte i trappeoppgangen. Oppe på loftet lå studio, med kontor, rekvisitarom, teknikerrom og talestudio. Vi rigget oss til i rekvisitarommet, som hadde både sofa og bord. Jeg viste Chris hvordan teknikken fungerte, hvordan han kunne spille plater. Både Eriks og min samling var der, til sammen rundt femten tusen plater.
Morgenen gikk tregt. Vi så noen videofilmer men ingen av oss engasjerte oss i handlingen.
«Hvor lenge kan jeg være her?»
«Ikke så veldig lenge, det er ikke noe greit sted å bo. Har du lyst til å melde deg?»
«Nei!»
«Da får jeg tenke ut noe lurt. Kanskje jeg har noen venner som kan ta vare på deg.»
«Har du det?»
«Jeg kjenner et par homser som har vært i fengsel. De bor sammen og er glade i hverandre, så det skulle ikke være noen fare for at de prøver seg på deg. Og de driter i snuten. Det er mulig de stiller opp. Men jeg får ikke tak i dem før i morgen.
Dessuten har vi et annet problem. Du kan ikke være inne hele tiden selv om du er etterlyst. Du trenger frisk luft. Hva sier du til å bli jente?»
«Bli jente?»
«Ja kle deg ut. Med parykk, briller, makeup og jenteklær er det ingen som vil kjenne deg igjen. Ikke dersom du går som en jente i hvert fall går du sånn som du pleier kommer alle til å kjenne deg igjen selv om du kler deg ut som marsboer.»
«Spille jente?»
«Yapp. Bare tenk, du kan være ute hvor mye du vil.»
«Men tenk om jeg treffer noen jeg kjenner?»
«De vil ikke kjenne deg igjen.»
Han grublet litt, så falt han for ideen.
«Kan du skaffe klær og sånn?»
«Ja. I morgen. Om jeg ikke blir tatt først.»
«Tatt?»
«Snuten vet at du har vært hos meg. De kommer til å arrestere meg i morgen.»
«Neida Jarle, de tar deg ikke.»
«Kanskje ikke. Men jeg tror de kommer til å gjøre det. Jeg skal prøve å ordne klær og et nytt sted du kan være før de tar meg.»
«Du trenger ikke å være redd Jarle, hvorfor skulle de ta deg?»
«Fordi jeg har hjulpet deg.»
«Kan de ta deg for det da?»
«De kan gjøre akkurat som de vil. Og som jeg har fortalt deg før, så liker de meg ikke. Men vi får prøve å ordne det sånn at du ikke blir tatt før du selv vil.»
I ellevetiden gikk jeg på arbeid og tømte varebilen. Deretter satte jeg i gang med klargjøringen av en liten minimesse i Bergen dagen etter. Jeg var borte til klokken var fem. Chris var nedkjørt.
«Jeg kjeder meg! Det er ingenting å gjøre her.»
«I morgen får du et nytt skjulested.»
«Jeg vil heller tilbake til dalen.»
«Da blir vi tatt.»
«Det er bedre enn å være her.»
«Har du lyst til å melde deg?»
«Nei!»
«Hvorfor vil du tilbake til Fyllingen da?»
«Jeg kjeder meg her.»
«Ok, vi reiser tilbake etter at det er blitt mørkt.»
«Mener du det?»
«Ja.»
«Men hva om de tar deg også da?»
«Ikke tenk på det. Jeg vet hva jeg gjør.»
«Hva skal vi gjøre i mellomtiden?»
«Har du lyst til å trene?»
Jeg tippet at leiligheten var under oppsyn så jeg parkerte en halv kilometer unna, godt ute av synsvidde oppe i høyden. Det var mørkt, overskyet og tørt. Vi gikk inn på den lille fotballbanen oppe i skogen ovenfor blokken og arbeidet oss nedover. Som indianere smøg vi oss lydløst frem gjennom krattet. Blokken kom nærmere. Vi satte oss bak noen busker og speidet. Det var ingen påfallende aktivitet, men en bil stod litt merkelig parkert.
«Vent her,» sa jeg, «så går jeg ned og sjekker om kysten er klar. Er det trygt, vinker jeg på deg utenfor inngangsdøren min. Tør du å vente her?»
«Ja.»
Jeg ålet meg ned til muren og hoppet de tre meterne ned på hovedveien. Det var ingen å se. Jeg rettet meg opp og gikk så naturlig jeg kunne over veien og ned til blokken.
Det var snut i bilen. Snut som ventet på Chris. Heldigvis visste de ikke hvem jeg var. Jeg gikk opp i leiligheten, konstaterte at de ikke hadde vært noen der og gikk igjen. Tok heisen ned, gikk ut av blokken og ned langs hovedveien mot Oasen. Så snart jeg var kommet ut av syne fra blokken og var trygg på at ingen fulgte etter meg, svingte jeg til venstre, kom ned på grusveien bak blokken, løp raskt opp til skolen, opp i skogen, over bilveien og opp til fotballbanen.
Da jeg kom tilbake til buskene var Chris borte. Jeg satt stille og så ned mot blokken. Der! Oppe foran døren min stod han og ringte på. En mann kom ut fra heisen og stormet mot ham. Chris hev seg mot branntrappen, forsvant nedover og kom ut på balkongen to etasjer lenger nede. Han spurtet over på den andre siden og forsvant.
To voksne menn lette etter ham. Gikk inn i branntrappene. Så kom noen skygger til syne ved inngangen, gikk til bilen og kjørte.
«Det var det!» sa jeg til meg selv og kjente meg litt trist. Chris var tatt, flukten var over. Jeg hadde stått løpet ut. Jeg gikk ned til muren, hoppet ned på veien igjen og slo den ene foten.
Da jeg skulle låse meg inn i leiligheten kom en av naboene bort til meg.
«Jeg så nettopp denne gutten som har rømt! Han var her på døren din og ringte på.»
«Er det lenge siden?»
«Nei, nå nettopp, like før du kom.»
Jeg la an en alvorlig mine, salgssjef minen.
«Vel, denne guttungen setter grå hår i hodet mitt! Jeg får ta en tur og se etter ham.»
Da jeg kom ut var bilen på plass igjen. Jeg skulle til å gå opp i skogen igjen da jeg hørte en svak plystring fra høyre. Jeg fulgte lyden, gikk ned bak blokken og løp sammen med Chris i sikkerhet opp i mørket bak skolen.
«Det var nær på! Jeg trodde de tok deg!»
«Neida, jeg lurte dem i trappen. Det var ikke purken, det var Atle Ingebriktsen.» Han lo selvtilfreds. «Nå går han rundt og lurer på hvor jeg er!»
«Vel, vi kan ikke gå opp i leiligheten igjen. Skal vi stikke ned på politistasjonen med deg?»
«Nei! Jeg vil heller tilbake til radioen.»
Vi snek oss tilbake til bilen hvor Chris krøp under teppet bak. Det ble en bomtur, men en ganske spennende sådan!
Jeg ble i radioen sammen med Chris den natten. Han var urolig og aggressiv; det virket som han holt på å bryte sammen. Jeg prøvde å overtale ham til å overgi seg, men han nektet; fikk panikk i blikket når jeg nevnte det, trakk seg inn i teknikken hvor han spilte Heavy Metal på fullt volum. Så kom han inn og så litt på video, prøvde å snakke, men mistet konsentrasjonen.
Det var vondt å se ham slik. Hadde jeg hatt noe beroligende ville jeg gitt det til ham. Men jeg hadde ingen ting, ikke engang alkohol. Pilsene stod igjen i leiligheten.
Jeg sov noen timer, prøvde å motivere ham, men måtte gi opp. Like før jeg stod opp kom han og la seg, nå i litt bedre forfatning.
«Jeg skal prøve å ordne det så noen kommer og henter deg dersom jeg blir tatt.»
«Du blir ikke tatt Jarle.»
«Jo. De kommer til å ta meg i dag. Men får jeg formiddagen for meg ordner jeg det.»
«Men...»
«Er jeg ikke tilbake til klokken fem så er jeg tatt. Da blir du her og venter. Hvis det ikke kommer noen før midnatt er du på egen hånd. Og husk jeg sier ingenting til politiet, bare: Ingen Kommentarer!».
«Jeg og!»
Jeg stod opp og gav ham hundre kroner til mat. Jeg turde ikke å gi ham mer av frykt for at han skulle kjøpe dop. Han fikk resten av tobakken min. Der var mat og drikke for i alle fall ett døgn.
«Ok Chris, da går jeg. Lykke til!»
«Hadet.» Han snudde seg og sovnet.