J. Aase: SLS

| jarle aase: sls | forrige | flukt | neste |

Flukt
Forrige gang hadde Chris vært litt reservert, kanskje skuffet over at jeg ikke kjente ham igjen med det samme; nå når han hadde satt seg i en stol på den andre siden av bordet var det akkurat som om tiden hadde stått stille vi fant med en gang tilbake til den kjente tonen. Som gamle venner gav vi oss straks til å gjenoppfriske minner fra barnehagen; episoder fra den gangen stod for oss like klart som om de skulle ha hendt dagen før. Jeg følte den gode gamle gleden over å være sammen med ham.
Etter en stund virket han beklemt, vred litt på seg.
«Du, det var ikke helt sant det jeg sa om at jeg bor hjemme.»
«Hvor bor du da?»
Han så ned på fingrene sine. «På barnehjem. På Os.» Tonefallet og minen avslørte at det var en vanskelig innrømmelse, noe han følte seg skamfull over.
«Hvorfor havnet du der?»
«Jeg gjorde så mye galt. Stjal biler og sånn. Plutselig kunne jeg ikke få lov til å bo hjemme lenger.»
«Hvorfor gjorde du alle de tingene da?»
«Jeg vet ikke. Jeg bare gjorde det.»
«Det gjør ingenting. Jeg kjenner mange som har bodd på barnehjem. Du trenger ikke å skamme deg for det.»
Han lyste litt opp.
«Men det var dumt av meg å gjøre alle de tingene?»
«Alle gjør ting de ikke skal av og til. Jeg også.»
«Har du stjålet biler?»
«Nei, men jeg har gjort mye annet rart.»
«Hva da?»
«Stjålet i butikker, lurt folk, tatt penger da jeg var på din alder gjorde jeg stadig ting jeg ikke hadde lov til.»
«Gjør du det enda?»
«Ikke sånne ting. Jeg fant ut at det ikke var noen vits i det; det gikk bare ut over meg selv.»
«Hva gjør du nå da?»
«Småting. Kjører for fort, kjører på rødt lys ting jeg ikke bryr meg om.»
Han så anerkjennende på meg. Det at jeg ikke var så prektig som han husket meg, styrket båndene mellom oss; vi hadde enda mer til felles. Jeg håpet å påvirke ham til å ta ansvar for seg selv uten å være moraliserende eller fordømmende. Den som selv aldri har syndet kan ikke forstå syndens og synderens natur; jeg var klar over at Chris aldri kunne straffes eller tvinges inn på rett vei; skulle det være håp for ham (noe jeg ofte har spurt meg selv om det er helt siden jeg ble kjent med gutten virket det som han var forutbestemt til å gå til grunne), måtte det skje gjennom veiledning og motivasjon. Chris var alt for vant til å bli straffet til at straffen hadde noen virkning på ham (noe vi også hadde felles). Det var antakelig likheten mellom oss, felles erfaringer og personlighetstrekk, som knyttet oss sammen. I dagene som fulgte ble jeg stadig mer klar over hvor like vi var, hvor nær jeg selv hadde vært undergangen. Kun tilfeldigheter gjorde at jeg hadde klart meg såpass bra som jeg hadde, ytre sett. Tankebanene våre, reaksjonsmønsteret og oppfattelsen av verden var nær identisk; vi kunne sånn sett vært tvillingbrødre. Faktum er at Chris er et av de mennesker jeg har vært aller mest glad i!
Selv om jeg ikke hadde det minste lyst, måtte jeg tilbake til kontoret for å gjøre klar noen trykksaker til messen. Kurt og Chris ble med meg mens jeg kjørte klær gjennom sentrifugene og plasserte det hele i tørketrommelen. Da vi gikk ut gikk Kurt foran og Chris sammen med meg. Han holdt meg litt igjen, sa tankefullt at det var fint å se meg igjen.
«Det var fint å se deg igjen også Chris, jeg har savnet deg.»
«Har du?»
«Ja.»
«Kan jeg komme å besøke deg uten at Kurt er med?»
«Når du vil. Det er bare å komme.»
«Det skal jeg gjøre. Snart.»
Vi gikk bort til Kurt, som ventet utenfor bilen sin.
«Du...» sa Kurt, «skal du noe senere i kveld?»
«Arbeide.»
«Når er du ferdig?»
«Rundt midnatt.»
«Kan vi møte deg da? Det er noe vi må snakke med deg om.»
«Bare kom opp på kontoret dere.»
«Er det åpent?»
«Ring på nede. Jeg er der til midnatt.»
«Ok. Vi snakkes.»
Jeg var ferdig med trykksakene klokken halv tolv, og gikk utålmodig og ventet på dem. Kom de? Neppe! Chris kunne umulig ha lov å være ute så sent. Det var mulig at Kurt kom, men hva ville han i så fall, midt på natten? Jo nærmere midnatt det ble, jo sikrere ble jeg på at de ikke ville dukke opp! Irriterte meg over å kaste bort verdifull tid på å trakke frem og tilbake på kontoret, i stedet for å komme meg i seng. Samtidig var jeg full av yr forventning, den såre følelsen av å håpe på noe som er for godt til å være sant og jeg var livredd for skuffelsen.
Presis klokken 23.50 ringe Kurt på. Jeg trykket på døråpneren og gikk ut i yttergangen for å møte dem; de kom!
Igjen smilte vi om kapp, mens jeg viste Chris arbeidsplassen min, verkstedet, lageret og til slutt kontorene. Han var imponert. Kurt var stolt. Jeg var lykkelig.
Cola, potetgull og Prince. Chris oppførte seg høflig og spurte alltid før han forsynte seg.
«Kan eg få et glass Cola té?»
«Så mye du vil Chris.»
«Du Jarle,» sa Kurt, «det er noe du må vite... Chris har stukket av fra barnehjemmet. Han bor hos meg nå, i leiligheten til min søster. Han har vært på rømmen i fem dager.»
Jeg ble betenkt. Chris på rømmen betydde trøbbel!
«Hvorfor stakk du av?» spurte jeg den nå nervøse gutten.
«Jeg ville ikke være på barnehjemmet.»
«Hvorfor?»
«De mobbet meg. De andre tok tingene mine, eller ødela dem.»
«De voksne?»
«Nei, de andre barna. De store.»
Jeg kunne trekke meg, angi ham eller hjelpe ham. Jeg bestemte meg for å avvente beslutningen til jeg hadde satt meg bedre inn i situasjonen.
Kurt brøt inn og spurte om jeg ville bli med dem hjem og se på video. De to hadde gått fra Strandkaien hvor de skjulte seg, til kontoret mitt, så vi tok varebilen og plasserte Chris i lasterommet, under et teppe. Var han først på rømmen var det ingen grunn til å ta noen sjanser.
«Hva har skjedd?» spurte jeg Kurt da vi svingte ut i Nygårdagaten.
«Han har stukket av, som han fortalte. I det siste har han rømt flere ganger. Jeg tror han har ganske heftige problemer.»
«Hvaslags problemer?»
«Han kan for eksempel ikke lese og skrive.»
«Hva faen?»
«Han kan ikke lese og skrive! Og han kan ikke regne, selv ikke enkle regnestykker. Vi trener på det.»
«Du som lærer?»
«Ja, det er ganske kult.»
Han oppfatet ikke ironien. Kurts skrivekunnskaper var som en trettenårings.
«Lærer han noe?»
«Ja, han tar det utrolig fort.»
«Helvete! Det er ingenting i veien med evnene hans! Det er de forpulte oppleggene som ødelegger ham. Hva i svarteste helvete har hendt de siste åtte årene?»
Jeg var oppriktig forbanna på dem som hadde behandlet ham. Det de hadde klart å provosere frem av fremskritt var sannsynligvis bare symptomer på selvoppgivelse; jeg foraktet disse menneskene. Fy faen! Forståsegpåernes sluttede krets, sannhetens og bedreviternes kollegium, danner i sannhet Uforstandens Heslige Paradis. Som sine egne voktere står det dem fritt å eksperimentere med mennesker; og når de feiler, så skylder de på barnets forutsetninger, ikke sin egen udugelighet og inkompetanse. Det var disse som hadde myrdet Svein. Nå stod Chris for tur over mitt lik!
Jeg aktet å hjelpe Chris på alle måter jeg kunne. Idiotveldet hadde feilet, men jeg hadde forutsetninger for å lykkes. Jeg kjente ham. Chris var et varmt menneske, problemet hans var at omgivelsene oppfattet ham som en lunefull pøbel, et diagnostisert problem. Chris ønsket å gjøre det rette, men han trengte tillit og ansvar; han trengte noen som trodde på ham.
Kurt leiet et par actionfilmer på Hydrostasjonen, "Predator 2", og "Highlander". Jeg fylte en bærepose med brus, chips og sjokolade. På tilbakeveien fortsatte vi diskusjonen vår.
«Hvor lenge har du tenkt å holde ham skjult?»
«Jeg vet ikke, vi har et problem: han vil ikke tilbake! Jeg prøver å få ham til å innse at han må tilbake en dag, men han nekter.»
«Vel, foreløpig er det ingen fare. Men du kan ikke beholde ham i all evighet.»
«Jeg vet det. Ikke har jeg råd heller, vi er tom for ståler.»
«Det trenger du ikke å bekymre deg for. Jeg kan gi dere det dere trenger.»
Kurt så lettet ut.
Leiligheten var en alminnelig toroms sak med stue, ett soverom, kjøkken, entré og bad. Stedet bar preg av at Kurt og Chris hadde bodd der i en uke.
Chris vasset rundt i en genser og en bukse som var alt for stor.
«Har du ikke andre klær til ham?»
«Nei, han har spydd ut over sine egne klær. De klærne han har på seg er damen min sine.»
«Spydd? Har han vært syk?»
«Fyllesyk.» Kurt gliste. «Gutten tåler ikke sprit.»
Chris sendte ham et drepende blikk.
«Jeg er ikke vant til sprit.»
«Jeg måtte spyle ham i dusjen,» fortsatte Kurt.
«Jeg var helt utafor.»
«Og nå har han bare på seg det du ser, bukse og genser!»
Han hadde ikke engang labber.
Chris slengte seg ned på magen på en sofa som var vendt mot TV-en. Jeg satte meg i en annen sofa. Kurt slapp seg ned i en stol. Bordet foran oss var fylt opp av tomme brusflasker, tomme chipsposer, tomme sigarettesker, fulle askebegre, sjokoladepapir, og noen ark med sirlige bokstaver; skolearbeidet deres. Det minnet om mine egne kladdebøker fra andre klasse. Jeg plukket opp en kort historie han hadde skrevet og undret meg over at Kurt hadde rettet alle feilene korrekt; et mysterium jeg enda ikke har funnet noen fornuftig forklaring på.
Predator 2 var en amerikansk voldsfilm av den typen som kjeder vettet av meg. Chris som ikke kunne engelsk, og ikke leste godt nok til å følge med på tekstingen, spurte hele tiden om hva som skjedde. Kurt forklarte tålmodig, men jeg så at han kjedet seg. Kun når det var skyting, horribel bilkjøring eller drap fulgte han med.
Stadig vekk snudde han seg mot meg og smilte lurt før han rettet oppmerksomheten sin mot filmen igjen; samme teknikk jeg av og til brukte for å flørte. Jeg kjente en viss søt forventning.
Det holdt lenge med en film. Vi var like trøtte alle tre. Kurt spurte om jeg ville overnatte. Chris gikk på toalettet.
«Gjerne!»
Han smilte. «Du kan ta soverommet sammen med Chris. Jeg sover i stuen. Ok?» Han smilte enda mer.
«Jeg tenkte meg akkurat den løsningen,» sa jeg.
«Er du glad?»
«Ja.»
«Fin liten presang til deg?»
«Yapp. Er han ren?»
«Han dusjet før i dag.»
«Har du rotet med ham?»
Kurt smilte og ristet meg i skulderen.
«Det er vår lille hemmelighet. Har du lyst på ham?»
«Ja. Tror du at han har lyst på meg?»
«Du får spørre ham. Natti-Natti.»
«God natt!»
Soverommet hadde en stor dobbeltseng med to dyner uten trekk. Heldigvis var der laken. Jeg kledde av meg, beholdt trusen på, og la meg på den siden av sengen som Chris anviste.
Chris ventet til jeg hadde tatt av meg både klærne og brillene, før han, godt innpakket i sin egen dyne, kledde av seg.
«Jeg har ikke undikk.» forklarte han. Så la han seg på sin side av sengen og sendte meg et varmt blikk. Jeg besvarte det. I stuen hadde Kurt skrudd opp radioen såpass høyt at han ikke kunne høre hva som skjedde på soverommet; det virket som han hadde planlagt en liten hyrdestund for oss. Og noe ved Chris fortalte meg at han skjønte det og var med på notene.
Jeg var full av sødmefylt forventning, men det å være der, ligge i samme seng som ham, ha hans fulle oppmerksomhet og tillit var egentlig alt jeg hadde behov for.
«Hva tenker du på?» spurte han følsomt.
«Deg. Alt vi har opplevd sammen. Det er rart at vi er så nære venner for jeg føler at vi er det så lenge etter at vi var i barnehagen sammen.»
«Ja, det synes jeg også. Jeg husker nesten ikke de andre i barnehagen.»
«Det er mange jeg ikke husker heller. Men det siste året jobbet jeg jo nesten bare med deg. Er det rart å tenke på? at vennskapet vårt var en jobb? Noe jeg fikk betalt for?»
«Nei, jeg visste at du bare jobbet der.»
«Jeg syntes det var rart. Da jeg sluttet lurte jeg på hvordan det ville gå med deg. Jeg håpet at vi en dag ville bli ordentlige venner.»
«Sånn som vi er nå?»
«Ja, sånn som vi er nå. Hvordan oppfattet du meg når jeg jobbet i barnehagen?»
«Jeg syntes at du var grei. Greiere enn de andre voksne. Og litt snål. Hvordan tenkte du om meg?»
«Jeg likte deg veldig godt, følte at jeg forstod deg. Og av og til når jeg måtte straffe deg, og selv syntes det var urettferdig fordi jeg forstod hvorfor du hadde gjort det du gjorde, så fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg hadde det minst like vondt som du.»
«Av og til så jeg det på deg...»
«Gjorde du?»
«Ja. Du var ikke sånn som de andre.»
«Nei, det skal være sikkert! Men jeg ble aldri skikkelig klok på deg. Du var så spesiell, akkurat som du var en voksen, sperret inne i en barnekropp. Du forstod mye som de andre barna ikke forstod.»
«Begynte du i en annen barnehage etterpå?»
«Nei, skulle jeg fortsatt i barnehager, ville jeg blitt hos deg ett år til.»
«Hvorfor sluttet du da?»
«Det var flere grunner. Jeg tjente veldig dårlig. Dessuten begynte det å gå rykter om meg.»
«Hva slags rykter?»
«Om at jeg var homofil. Jeg lot en gutt som hadde stukket av overnatte. Moren hans ble rasende og anmeldte meg. Sjefen i barnehagen ble bekymret.»
«Hvorfor det?»
«Moren trodde at jeg hadde hatt sex med gutten.»
«Hva sa politiet da?»
«De spurte hva som hadde skjedd. Jeg fortalte det, og så sa de ikke noe mer.»
«Jeg liker ikke politiet.»
«Ikke jeg heller!»
«Hvorfor ikke?»
«Fordi politiet ikke liker sånne som meg.»
«Har du gjort noe galt?»
«Masse. Men det er ikke derfor. Jeg blir glad i gutter, og da vil politiet ta meg.»
«Fordi du er homo?»
«Nei, det er lovlig. Men av og til liker jeg gutter på din alder, og det er ikke lov.»
«Nei, det er ikke lov å være homo!»
«Joda, det er lov, så lenge man er over seksten år, og den man ligger med også er over seksten år. Husker du i barnehagen, at du ikke fikk lov til å ta meg i skrittet?»
«Ja.»
«Det var fordi det er forbudt.»
«Hvorfor er det forbudt?»
«Fordi de som lager lovene er noen pappskaller.»
«Er det derfor du hater politiet?»
«Ja. Hvis jeg er glad i en gutt, og han er glad i meg, så mener jeg at det er vår sak hva vi gjør. Vi skader jo ingen, vi stjeler ikke noe, vi ødelegger ingenting.»
«Men hvorfor har de laget de lovene da?»
«Fordi de ikke vil at ungdommer skal få lov til å bestemme selv. De vil ikke at ungdommer skal ha sex.»
«Det høres helt teit ut.»
«Yapp!»
«Er du forelsket i meg?»
«Jeg liker deg.»
Han ble stille; øynene var store og blanke i det svake lampeskinnet fra nattbordlampen han smilte fornøyd, på en litt sart og troskyldig måte.
«Kjenner du Kurt godt?»
«Jeg har kjent ham siden han var tretten.»
«Var dere gode venner?»
«Ja. Han har alltid vært en av de beste vennene mine.»
«Har du ligget med ham?»
«Når to mennesker ligger sammen, så er det noe privat, noe som bare betyr noe for de to. Noe som ingen andre har noe med. Derfor svarer jeg aldri på hvem jeg har lagt med. Og det gjelder uansett om du spør om Kurt, din far eller alle.»
«Husker du han badevakten?»
«Ja.»
«Hvorfor spurte han om jeg kjente deg?»
«Fordi han trodde at jeg ikke kjente deg, men prøvde å bli kjent med deg for å lure deg med meg hjem og ligge med deg.»
«Pleier du å gjøre sånt?»
«Nei. Jeg har bare gjort det én gang, og han var seksten år og homo. Jeg kjente til og med kjæresten hans.»
«Var han homo når han bare var seksten?»
«Ja. Alderen betyr ingenting.»
«Når ble du homo?»
«Jeg oppdaget det når jeg var fjorten. Men når folk oppdager det er forskjellig; jeg kjenner en som ikke oppdaget det før han var tredve og en annen som alltid hadde visst det, helt siden han gikk i barnehagen. Men de fleste oppdager det når de er mellom tolv og femten.»
«Hvordan oppdager de det? Har de plutselig sex med noen?»
«Nei, man oppdager det fordi man blir forelsket. Man trenger ikke å være homo for å ligge med en gutt; det er ganske vanlig at gutter ligger sammen bare fordi de har lyst. Det er hvem du forelsker deg i som er viktig.»
«Har du vært forelsket i en gutt?»
«Ja.»
«Har du vært forelsket i en jente?»
«Nei.»
«Har du ligget med en jente?»
«Nei. Bare gutter.»
«Stakkars deg! Da vet du jo ikke hvordan det er.»
«Jeg vet at jeg liker gutter; det er alt jeg trenger å vite.»
Vi ble liggende å snakke i flere timer. Ofte satte Chris seg opp i sengen for å ta en sigarett (han var en garvet storrøker). En gang fór han på toalettet med hele dynen rundt seg.
Jeg husker denne samtalen som om det skulle vært i går. Den var så intens og likevel helt avslappet; vi pratet og pratet, utleverte oss til hverandre; det var intimt og trygt. Klokken nærmet seg halv fire, men ingen av oss var det minste trette. Vi snakke om sex, kjærlighet, pubertet, opplevelser fra barnehagen, ting vi hadde opplevd i alle disse årene uten kontakt og jeg følte en dypere og dypere hengivenhet for gutten. Han var så dyp, så motsetningsfylt, så herjet og likevel så edel. Den tøffe og trassige masken hans som han var så kjent for var borte.
«Hvorfor har du klippet håret så kort? Det ser ut som en børste?»
«Jeg synes det er tøft!»
«Får jeg lov til å kjenne hvordan det føles å ta på det?»
«Ja.»
Jeg førte hånden bort til hodet hans, hvor håret stod rett opp. Jeg hadde ventet meg en gjenstridig stritting, omtrent som fra kort skjegg og ble overrasket over hvor mykt det føltes. Som fløyel.
Chris lå på ryggen, støttet med en pute bak skuldrene, slik at han fikk en svakt sittende posisjon. Dynen nådde ham fra tærne og opp til litt over navlen. Han var helt avslappet, avventende. De nakne skuldrene, brystet, det uskyldig vitende ansiktet alt tiltrakk meg. Kroppen min sitret av forventning nå når vi hadde fysisk kontakt, selv om jeg med den største undring registrerte at jeg ikke hadde reisning; bare alle da andre tegnene, tung pust, varme, beruselse.
Chris smilte. Jeg visste ikke hva han følte. Jeg spurte om jeg fikk stryke ham over skuldrene. Det var greit for han. Jeg strøk ham forsiktig med den høyre hånden, som om han skulle vært en uerstattelig porselensgjenstand. Huden var myk og glatt, musklene helt avslappet.
Et par minutter lå vi slik uten noen ide om tid; alt var bare nytelse, innfrielse av noe som liksom hadde vært forutbestemt, noe som hadde ligget i kortene hele tiden. Jeg lurte på om jeg skulle fortsette. Smilet hans avgjorde det for meg. Jeg skjøv vekk alle hemninger, koblet ut den mekanismen som hadde stoppet meg i lignende situasjoner før. Jeg var glad i Chris og han var glad i meg; han ville dette like mye som jeg. Med en forunderlig ro og selvsikkerhet lot jeg hånden gli over brystet hans. Jeg merket at musklene i mellomgulvet hans strammet seg.
«Er det godt?» spurte jeg stille.
«Mmmm...» svarte han og smilte, mens han så dypt inn i øynene mine.
Brystvortene hans var myke. Jeg trakk meg lit nærmere.
«Får jeg lov?»
«Mmmm...»
Jeg lot hånden gli videre ned mot de myke, kraftige magemusklene. Jeg merket en stolt forventning i ansiktet hans.
Da jeg nærmet meg dynen, fortsatt noen centimeter fra navlen gled en skygge over ansiktet. Han ble anspent og snudde seg alvorlig mot meg.
«Du Jarle, jeg liker det ikke så veldig godt...»
Jeg trakk hånden tilbake og smilte. Han så usikkert på meg.
«Ble du veldig skuffet nå?»
«Nei, det er greit.» Jeg smilte skøyeraktig med åpen munn.
«Jeg skjønner godt hvis du ble lei deg, hvis du hadde veldig lyst...»
«Jeg er ikke lei meg Chris, jeg er veldig glad for at du er her. Det er mer enn nok.»
«Er du sikker på at du ikke er lei deg?»
«Ja, helt sikker. Hvis to stykker skal ligge sammen, så må begge ha veldig lyst. Det er ikke nok at den ene har lyst. Det ville være helt galt av deg å la meg ligge med deg bare fordi du visste at jeg hadde lyst. Du bestemmer over din kropp, ingen andre! Jeg bestemmer over min kropp. Og jeg lar ingen ligge med meg, uansett hvor lyst de har, hvis ikke jeg også har lyst.»
Han så tvilende på meg, som nå hadde ristet av meg begjæret. En dag ville kanskje Chris slippe meg til, men ikke enda. Og det måtte jeg respektere. Det hadde ingen hensikt å gå rundt med noen uheldige forventniger i mellomtiden.
Chris lå med et dreid uttrykk i ansiktet, som om han angret liksom han hadde nektet meg noe jeg hadde krav på. Jeg løftet hånden igjen og trykket toppen av pekefingeren mot nesetippen hans. Så smilte han igjen.
«Chris, det er greit. Det var meg som gikk for langt. Det var du som skulle blitt lei, ikke meg. Og jeg er i kjempehumør fordi vi har funnet hverandre igjen.»
Det var tydelig at han trodde meg nå. Han lyste opp og vi tente hver vår sigarett og forsatte samtalen.
«Kan du sloss?» var det første han spurte om.
«Ja. Men hvorfor spør du om det?»
«Fordi det er en som vil banke meg.»
«Å? Hvorfor det?»
«Han har voldtatt meg. Nå skal han banke meg fordi jeg sa det.»
«Ingen skal banke deg Chris! Hvis noen kommer og sier at de skal banke deg, så sier du til dem at du kjenner meg, og at du kjenner Kurt, og at vi kommer til å gjøre ting med dem som de ikke har fantasi til å forestille seg hvis de rører deg.»
«Mener du det? At du vil hjelpe meg?»
«Selvfølgelig!»
«Men tenk om de er sterkere enn deg?»
«Chris, det finnes ingen mennesker på jorden jeg er redd. Plager noen deg, så sier du det til meg.»
«Kan du banke ham som voldtok meg?»
«Ja, det kan du banne på! Fortell meg om det.»
«Det var i en båt. Han sa at han ville, og så ville ikke jeg, og så gjorde han det likevel.»
Helvete! Det også! Ikke rart at han ikke ville ligge med meg! Jeg bestemte meg for å snakke med Kurt om denne fyren neste dag. Det var noen som skulle ha bank!
En times tid senere var jeg så trett at jeg ikke orket å snakke lenger. Jeg sa til ham at jeg måtte sove litt, sa god natt og la hodet på puten. Chris gikk inn i stuen og satte på den andre videofilmen. Klokken må ha vært fem.
Jeg våknet halv syv, stod opp og kledde raskt på meg. Selv om jeg bare hadde sovet en drøy time, følte jeg meg helt uthvilt; litt svimmel og tørr i øynene, men ellers ok.
I stuen fant jeg Kurt og Chris sovende på hver sin sofa. Jeg vekket Kurt som myste mot meg i ørske, med rullende øyne.
«Hei, jeg må gå nå.»
«Øh, hva er klokken?»
«Halv syv.»
«Åhhh. Gjesp!»
«Jeg kommer opp senere, i lunchen, med litt penger.»
«Stønn.»
«Du, Chris snakket om en fyr vi må banke...»
«Banke?»
«Han sa at han var blitt voldtatt.»
«Han har fablet om det til meg også. Jeg tror det er noe han har funnet på.»
«Snakker han sant er den fyren død fisk!»
«Jarle, Jarle du skal ikke tro på alt han forteller deg...»
Jeg visste ikke om han var chicken eller om han trodde at Chris løy. Jeg fikk ta denne fyren alene Chris ord var godt nok for meg.
«Her er litt tobakk.» Jeg helte halvparten av tobakken min opp i en tom plastpose på bordet, sammen med et tyvetalls sigarettpapir. Så kjørte jeg hjem til Fyllingsdalen, tok klærne ut av trommelen, dusjet, hev i meg litt mat og rakk akkurat å komme presis på jobb.
Klokken elleve slentret jeg inn på kontoret til Joachim og sa at jeg tok en litt lengre lunch enn vanlig. Deretter gikk jeg i banken. Jeg fant en pakke med tre truser i Chris størrelse og en trepakning med tennissokker i en butikk av den typen som selger sånt. I kassen var jeg forlegen, følte meg tåpelig med disse trusene, som jeg selvfølgelig klarte å miste i gulvet da jeg skulle betale. Jeg handlet melk, Cola og skillingsboller på veien tilbake. Tilstanden hans opprørte meg. Verden hadde sviktet Chris. Jeg kom aldri til å svikte ham!
De sov fortsatt. Jeg vekket dem med klapping i hendene.
«Å, hei (gjesp)...» sa Chris og satte seg opp, med dynen i fanget. Jeg hev trusene og sokkene over til ham og fikk et takknemlig smil tilbake.
Kurt satte seg også opp, gned seg i øynene og gikk løs på en skillingsbolle med stor entusiasme. Jeg gav ham fire hundre kroner til mat og røyk.
«Du, vi har et lite problem,» sa han nølende.
«Problem?»
«Min søster kommer hjem i morgen. Da kan vi ikke ha leiligheten lenger.»
Jeg tenkte meg litt om.
«Jeg reiser til Oslo i morgen tidlig og blir borte i en uke. Hvis dere vil, kan dere låne leiligheten min så lenge.»
«Takk!»
«Bare kom oppom på kontoret mitt senere i dag, så kan vi avtale det praktiske. Hva skal dere gjøre nå?»
«Lekser, svarte Chris entusiastisk.»
I tretiden kom Kurt opp på kontoret. Han satte seg i den samme stolen han hadde satt i femten timer tidligere.
«Hvordan er Chris i dag?»
«Helt grei.»
Han så flirende på meg.
«Skjedde det noe i natt?»
«Vår hemmelighet,» svarte jeg og smilte tilbake. «Jeg kommer sent hjem i dag. Må gjøre klar de siste tingene til messen og laste inn i den store varebilen.»
«Skal dere kjøre med den?»
«Ja.»
«Kan jeg låne den lille varebilen?»
«Nei, damen til Joachim skal låne den. Du får klare deg med det gamle vraket ditt.»
«Det er ikke mitt. Det er typen til min søster sitt.»
«Vel, samme for meg. Dere får låne leiligheten. Jeg tok ut litt mer penger, så dere kommer ikke til å lide noen nød.»
«Flott, du er en topp kamerat!»
«Bare ta vare på Chris til jeg kommer tilbake du! Så får vi finne en løsning på alle problemene.»
«Kan du ta deg av Chris i natt?»
«Ja.»
«Jeg er lei av å ha ham rundt meg 24 timer i døgnet! Har lyst på en tur til byen.»
«Det er ikke noe problem. Bare gjør det klart for Chris at han holder seg inne til du kommer tilbake i morgen. Når vi først skal holde ham skjult har det ingen hensikt at han blir tatt.»
«Greit.»
Jeg gav ham nøkkelen og ønsket ham lykke til.
Å laste til en messe er et helvete. Vi var ferdig i titiden. Jeg lånte den lille varebilen hjem, utslitt, spent på om Chris ville være der.
Det var han, godt nedgrodd i en lenestol foran TV. Kurt ventet med yttertøyet på.
«God jakt!» sa jeg til ham.
«Takk. Og god tur til Oslo.»
«En ting, ikke la Chris bruke telefonen i tilfelle den blir avlyttet. Ok?»
«Ok.»
Så snart vi var alene stoppet Chris filmen og satte seg opp; så ertende på meg.
«Hva tenker du på?» spurte han. Det var slik han åpnet en samtale.
«På at vi er venner. Hva tenker du på?»
«I natt. Det var ikke meningen å gjøre deg lei...»
«Chris, jeg ble ikke lei. Om vi lå sammen eller ikke betydde ingenting for meg. Og siden du ikke hadde lyst, så mistet jeg også lysten.»
«Hva annet tenker du på?»
«At jeg har lyst til å snakke med deg, akkurat som i går.»
Og det gjorde vi. Jeg fortalte at jeg skrev sanger og spilte et par av dem for ham, både på gitar og fra stereoanlegget. Siden han ikke forstod et ord engelsk, bekymret ikke tekstene meg. Jeg plukket frem «Rebel», sangen jeg hadde skrevet til Christer, og sang den for ham et par ganger. Den passet like godt til Chris. Jeg oversatte teksten på denne første sangen jeg hadde skrevet som ikke var en kjærlighetsvise. Han likte den, trodde at jeg hadde skrevet den til ham. Plutselig, mens vi snakket om noe helt annet, kunne han be meg om å spille sangen igjen.
Stemningen var intim, fortrolig, nesten romantisk men uten noen erotisk undertone. Chris fortalte, han hadde enda ikke klart å bearbeide det han hadde opplevd som tre fireåring. Igjen og igjen kom han inn på det fra forskjellige vinkler. Han lurte på om det var en himmel, om han ville komme der når han døde.
«Jeg vet ikke Chris. Jeg hverken tror eller ikke tror. Men når vi lever, så må vi prøve å leve best mulig, gjøre det som er riktig. Ellers er det helt bortkastet at vi lever.»
«Men av og til gjør jeg gale ting.»
«Ja. Det gjør alle. Det viktige er å prøve å være et godt menneske. Om man ikke alltid klarer det, så er det ikke så farlig. Det som er farlig er når man slutter å prøve det er slik man blir et dårlig menneske. Og ingen liker dårlige mennesker.»
«Men det er mange som ikke like meg...»
«Det er mange som ikke liker meg også. Det er fordi de ikke kjenner oss, ikke forstår oss. Når de blir kjent med oss, så vil de like oss.»
«Tror du det?»
«Ja. Jeg vet det.»
Vi snakket og snakket. Jeg kan ikke huske å ha snakket så mye i hele mitt liv; det var liksom ingen ende på alt vi hadde å si til hverandre. Chris kom stadig tilbake til dette som hadde skjedd. Det opprørte meg at ikke psykologene og spesialpedagogene hadde klart å få ham over det enda. Det hadde gått nesten ti år! Han var full av motstridende følelser, tvil, anger; han levde med det som hadde skjedd hver eneste dag, og hadde antakelig gjort det hele tiden. Denne opplevelsen var blitt selve referansepunktet hans i tilværelsen. Det var så sårt, så uendelig sårt. Jeg følte smerten hans.
Alle jeg kjenner som vet hvem Chris er, sier stadig vekk: «Stakkars gutt, jeg synes så synd på ham!». Jeg hadde aldri syntes synd på ham, følelsen, medfølelsen stakk så uendelig mye dypere. Når man «synes synd på» noen fraskriver man seg samtidig børen deres. Jeg forstod ham, sanset følelsene hans, tok det inn over meg. Chris sloss mot alle odds: sin egen natur; bestemt av gener og traumer, ti års feilbehandling, og ikke minst folks vanlige uforstand. Sjansene hans var så uhyggelig små.
Chris hadde fått mye kjærlighet, men mer straff. Snart ville han begynne å vandre inn og ut av fengsler, inn og ut av forhold med jenter, inn og ut av andres liv. Ville han noensinne mestre å leve sitt eget liv? Væremåten hans var bare et flettverk av forsvarsmekanismer; aggresjon, passivitet, likegyldighet, grusomhet; han var så vant til å prøve å snakke seg ut av vanskelige situasjoner at han, selv nå, plutselig begynte å snakke meg etter munnen; fortalte små historier som skulle gi meg et positivt bilde av ham. Han så på meg med store, runde øyne, modulerte stemmen som et troskyldig barn og kom med en from historie. Andre ganger kunne han fortelle eventyr i samme tempo og med samme engasjement som den normale omgangstonen vår. Jeg lurte på hvorfor; om han trodde på historiene sine selv, eller om løgnen ganske enkelt var blitt en mer naturlig form for ham enn sannheten.
Selv om jeg følte at jeg kjente ham godt, at jeg forsto ham, var det mange hvite flekker på kartet.
Vi snakket om en av guttene i barnehagen som stadig ble mobbet den gangen, og som fortsatt var et mobbeoffer.
«Jeg traff ham utenfor Rimi. Fire gutter kalte ham ting og dyttet ham.»
«Hvorfor gjorde de det?»
«Fordi han var annerledes. Fordi han ikke kunne ta igjen.»
«Hva skjedde?»
«Jeg gikk bort til dem og sa at de skulle la ham være.»
«Ja?»
«Så sa de at jeg skulle dra meg vekk.»
«Og så?»
«Og så ble jeg forbanna og hoppet på den første og skallet ham ned, og sparket ned den andre. De to siste kom mot meg samtidig. Jeg slo ned han ene og sparket ned han andre. Og så løp de.»
«Det var riktig gjort.»
«Er det ikke galt å slå da?»
«Ikke alltid. Det er galt å slå uten grunn, men om du forsvarer noen som blir mobbet bare fordi de er svake eller annerledes, så er det ikke galt.»
Selvfølgelig trodde jeg ikke på denne historien; men det var en grei lignelse for å diskutere moral, for det var en kjensgjerning at Chris kunne være både tøff og brutal. Han hadde et ganske stygt rykte; men ikke for å angripe dem som var sterkere enn ham selv. Som så mange mobbeofre, kunne han være den verste mobber. Siden jeg likte denne historien kom han med flere i samme gate; han ble villere, mobberne flere og farligere, og ofrene svakere. For å avslutte avsporingen gikk jeg inn på kjøkkenet og laget kakao, noe Chris likte like godt som meg.
Litt over midnatt kjente jeg søvnigheten komme sigende. Jeg hadde ikke sovet mye det siste døgnet og fant at det var på tide å køye.
Chris protesterte, han ville se TV. Jeg sa at det ikke hjalp om han rømte aldri så mye; søvn skulle han ha!
«Slutt på diskusjonen. Vi legger oss.»
«Hvor skal jeg sove?»
«I sengen.»
Han så usikkert på meg, en usikkerhet som ble stadig tydeligere ettersom han kledde av seg. Han la seg på madrassen, innerst mot veggen. Jeg la meg ved siden av ham. Han var stille, hjelpeløs, helt og fullt i min makt åpenbart redd for at jeg skulle gjøre tilnærmelser.
«Hva tenker du på?» spurte han til slutt.
«Messen i morgen. Turen over fjellet. Det blir en lang og slitsom dag. Egentlig kvier jeg meg litt. Jeg ville mye heller vært her hos deg.»
«Kan du ikke bare si at du er syk?»
«Nei. Jeg er nødt til å reise. Akkurat som du før eller siden er nødt til å melde deg.»
«Hvor lenge kan jeg bli her?»
«Så lenge du vil.»
Han slappet av. Tilliten vendte tilbake. Vi ble liggende å prate en times tid, så stod vi opp igjen, laget mer kakao og ble sittende i stuen under hvert vårt teppe.
«Du Jarle, har du noen gang tenkt på å ta livet av deg når du var liten?»
Jeg reagerte skarpt. Dette var ikke et spørsmål; det var en betroelse.
«Ja.»
«Hvorfor det?»
«Jeg følte at jeg hadde det jævlig.»
«Prøvde du å gjøre det?»
«Ja. Jeg spiste et helt glass med piller en kveld, men det virket ikke. Jeg var like frisk neste morgen! Har du tenkt på å ta livet av deg?»
«Av og til. Av og til er jeg veldig lei meg.»
«Jeg vet hvordan det føles. Men uansett hvor vanskelig alt ser ut er det ingen vits å drepe seg! Det kommer alltid en ny dag, man opplever alltid fine ting også. Jeg lærte hvor sterkt jeg elsket livet når jeg ble skutt i filler og trodde at jeg skulle dø etter det har jeg aldri tenkt alvorlig på å drepe meg, uansett hvor jævlig jeg har hatt det.»
«Men du har det jo fint! Du har jobb og hus og alt, og du er voksen!»
«Av og til har jeg det jævlig likevel. Men det kommer alltid en ny dag som er verdt å vente på.»
Jeg våknet neste morgen som i en drøm; Chris lå på ryggen og sov med den ene hånden under nakken min, med håndflaten mot min underarm. Jeg lå på siden vendt mot ham med min egen arm slynget over brystet hans. Jeg ble liggende noen minutter og suge inn inntrykket nyte livet. Chris våknet, glippet med øynene og smilte. Jeg ble nervøs for at han skulle bli sint; tro at jeg hadde plassert meg slik med vilje, men han bare klappet meg oppmuntrende på armen og gjespet.
«Må du gå nå?»
«Snart.»
«Kvier du deg?»
«Jeg kvier meg til å slippe deg.»
Han var så varm, myk, kjærlig; der og da takket jeg en Gud jeg ikke tror på for å ha skapt et slikt guddommelig vesen.
Han sovnet igjen. Jeg ble liggende enda noen minutter i en uvirkelig tilstand av lykke. Jeg hatet tiden! Alt jeg ønsket var å ligge der i all evighet, holde på varmen hans, puste inn duften av ham aldri mer stå opp.
Med en kraftanstrengelse av pliktfølelse frigjorde jeg meg, la hånden et øyeblikk på kinnet hans og stod opp. Jeg dusjet, spiste frokost og kledde meg i en løstsittende joggedrakt det eneste fornuftige antrekket for en lang biltur.
Tiden løp fra meg, men jeg var likevel ikke stresset. Jeg sjekket at jeg hadde fått med meg alt jeg trengte og gikk inn igjen på soverommet.
Chris våknet av at jeg satte meg på madrassen.
«Går du nå?»
«Ja. Og jeg blir borte i en uke.»
«Ringer du?»
«Jada. Men du må ikke ta telefonen. Du har vært borte såpass lenge at vi ikke kan ta noen sjanser. Jeg må snakke med Kurt når jeg ringer. Men jeg kommer til å tenke på deg hver eneste dag.»
«Jeg er her når du kommer tilbake.»
«Det må du avgjøre selv. Hvis du bestemmer deg for at du vil tilbake til barnehjemmet, så må du gjøre det. Vi kan se hverandre igjen senere.»
«Jeg er her når du kommer tilbake!»
«Her har du resten av tobakken min og hundre kroner til røyk og snop. Dette er ditt. Kurt har fått penger av meg til mat.»
«Tusen takk.»
Han heiste seg opp mot meg og gav meg en skikkelig klem. Han visste sannelig hvordan han skulle smelte meg!
Jeg sa hadet et par ganger, ønsket ham lykke til og gikk. Han låste døren bak meg.
Vi var fremme i Oslo lørdag ettermiddag. Selvfølgelig var det ingen ledige traller. Da jeg ikke hadde lyst til å sloss med riggearbeidere som ville fått Dolph Lundgren til å ligne en skolegutt endte vi opp med å bære flere tonn utstyr opp til standen, som naturligvis var på den helt motsatte enden. Joachim kommenterte humøret mitt et par ganger og lurte på om jeg hadde truffet Martin. Han var selv nyforelsket.
Den natten hadde jeg vanskelig for å sove. Jeg prøvde å finne ut av følelsene mine i forhold til Chris. Det var ikke tvil om at jeg elsket Martin, men Chris betydde også ganske mye for meg. De minuttene jeg hadde lagt tett inntil ham, bokstavelig talt i armene hans, var så sterke, et skikkelig kick; en helt ny og fullstendig overraskende opplevelse. Jeg ble fylt av misunnelse over alle de millioner av mennesker som kan unne seg denne gleden sammen med en de er glad i hver eneste dag! Jeg tok ikke stilling til rett eller galt; å legitimere eller fordømme så grunnleggende følelser ville ikke ha noe for seg men jeg grublet over handlingene mine; om det var riktig å sove i samme seng som Chris, når jeg tydeligvis hadde et så sterkt behov for fysisk kontakt med ham. Hva slags følelser var det egentlig snakk om? Var det den samme ømhet som foreldre føler for barna sine, eller den type ømhet man har for en elsker? eller var det begge deler?
Jeg var på tynn is. Chris måtte nødvendigvis oppleve det hele på en helt annen måte, men den fysiske kontakten hadde egentlig ikke vært annet enn en måte å formidle at jeg var glad i ham. Det var ingenting som tydet på at han opplevde det som påtrengende. Kan noen egentlig bli skadet av å bli verdsatt? Sannsynligvis om kjærligheten formidles på en gal måte, eller om den er egoistisk. Følelsene mine for Chris var kanskje egoistiske, men de bygget på respekt og forståelse. De var ekte. Jeg måtte likevel være varsom så ikke Chris ble en katalysator for behovene mine ovenfor Martin.
Onsdag skyet det over. Jeg fikk ikke lenger kontakt med Kurt; ingen svarte på telefonen. Jeg antok at de var tatt; for Kurt ville ganske sikkert ringt meg om Chris var blitt avslørt eller hadde meldt seg. Dagen etter regnet jeg det for sikkert og ble redd. Hvorfor skulle de ta Kurt også? Mistenkte de ham eller oss for å ha misbrukt Chris? Å holde ham skjult var ikke noen alvorlig forbrytelse; jeg hadde holdt flere, både gutter og jenter, skjult tidligere uten at det hadde fått noen konsekvenser. En gang hadde jeg til og med ringt barnehjemmet og sagt at en jente var hos meg; bedt dem holde seg til helvete unna inntil jeg brakte henne tilbake.[29]
Men det var før Martin, før denne forbanna Birger Kleppe hadde satt etiketten «lokkemann» på meg. Jeg ville bli mistenkt for å ha rotet med Chris det hadde jeg vært iforstått med hele tiden. Men Kurt? Mistenkte de ham for noe? Hadde han hatt et forhold med Chris? De hadde vært fulle sammen, men likevel... Jeg hadde vanskelig for å tenke meg Kurt i seng med Chris. Det virket latterlig! Kurt foretrakk dessuten menn som var eldre enn ham selv når han rotet med typer.
Hadde Kurt tatt seg av Chris i håp om at jeg skulle innlede et forhold med ham i stedet for Martin? En slags avledningsmanøver for å få meg ut av hengemyren? Hadde han fortalt snuten noe sånt kunne de ha tatt ham for medvirkning. Og var så tilfelle var jeg etterlyst nå! Tanken på å bli arrestert her på messen, blant kunder og konkurrenter, skremte meg. Jeg ble nervøs; fór sammen hver gang det kom en vakt forbi eller telefonen ringte. Det var et helvete. Jeg måtte mobilisere hele viljestyrken min for å holde meg på post. Situasjonen ble ikke bedre av at en dame vi hadde leiet som standhjelp la an på meg! Jeg holdt ut et par timer av gangen, så flyktet jeg unna for å røyke; røykte båre to og tre sigaretter før jeg skjelvende gikk tilbake.
Fredag var jeg skikkelig deprimert. Og redd. Jeg klarte å gjøre jobben min, men da messen stengte klokken seks var jeg ferdig. Svetten silte og jeg luktet frykt. Hva faen var galt? Hva hadde jeg å frykte? Jeg hadde ikke gått over streken for pokker! Jeg satte meg på den folketomme standen med hodet i hendene og prøvde å samle tankene. Det jeg opplevde var angst; et helt klassisk angstanfall. Chris ville neppe anklage meg for noe han ville neppe engang fortelle at vi hadde lagt i samme seng! Hvorfor skulle han det? Det ville bare sette ham selv i forlegenhet. Men Birger Kleppe trodde ganske sikkert at jeg hadde lagt med ham! Kunne han arrestere Kurt og meg på ren mistanke? Han hadde truet med å bure meg inne for mindre...