| jarle aase: sls | forrige | Chris | neste | Chris
Torsdag den 10. september 1992 hadde vært en hektisk dag. Uken etter skulle Joachim og jeg representere firmaet på en stor datamesse i Oslo. Planleggingen og gjennomføringen var mitt ansvar; et kjempemessig puslespill med store pengesummer som truende skygger i bakgrunnen. Messen kostet oss et par hundre tusen. Det var jeg som mistet ballene dersom vi ikke tjente det inn igjen med renter. De to siste dagene hadde jeg kun arbeidet med messen.Utpå ettermiddagen lånte jeg varebilen en tur hjem for å vaske klær i høyblokkens fellesvaskeri. Jeg samlet sammen fire bæreposer med undertøy, bukser, gensere og en treningsdrakt, og stuet det hele inn i to store vaskemaskiner. Selve vaskingen ville ta litt over en time. Deretter skulle klærne i tørketrommelen og jeg tilbake på kontoret.
Jeg spiste middag på kjøkkenet. Den siste halvtimen spaserte jeg omkring i dalen med et svakt håp om å treffe Martin eller Paul.
I det samme jeg kom inn i hallen, kom Kurt og Christer Hatland ut av heisen de hadde åpenbart vært oppe på døren min. Vi smilte like bredt alle tre. Jeg inviterte dem opp.
Jeg traff Christer Hatland (som jeg heretter vil kalle «Chris» for å unngå forveksling med Christer Hatlem) i barnehagen da han var fire år gammel en skikkelig jævelunge; fryktet av både barn og voksne. Det første jeg reagerte på var alt hemmelighetskremmeriet rundt ham. Navnet hans ble aldri sagt åpent; man snakket i kode, helst med dempet røst og megetsigende blikk. Det gikk ikke så rent få rykter blant oss praktikanter. Jeg dreit egentlig i både ham og ryktene hans så lenge han holdt seg unna ungene på min avdeling; men når han gikk løs på dem, tilsynelatende uten grunn, skjelte jeg ham ut i mindre pedagogiske vendinger. Jeg kunne nemlig også være en pest og en plage!
Det andre året ble jeg flyttet over til hans avdeling. Han var da fem år gammel og satte grå hår i hodet på dem som jobbet der. Det viste seg at gutten hadde store problemer og at man brukte betydelige ressurser på å lage et best mulig opplegg for ham. En psykolog kom innom en gang i måneden og skolerte dem som arbeidet med gutten, PPT[27] hadde avsatt en koselig og bemerkelsesverdig dyktig spesialpedagog to ganger i uken. Han hadde dessuten sin egen helt personlige praktikant som nesten utelukkende arbeidet med ham.
Av en eller annen grunn, kanskje fordi jeg hadde et forbasket godt lag med ungene, spurte styreren om jeg ville ta på meg dette ansvaret. Hun la ikke skjul på at det ville bli tøft, men lovet meg vide fullmakter og en utstrakt frihet. Jeg aksepterte på flekken og angret aldri. Når man kom innpå Chris, noe jeg rakst gjorde, viste han seg å være en fantastisk varm og kjærlig gutt. Jeg skjønte intuitivt frustrasjonen hans og årsakene til den aggressive atferden; mente at mye av problemet var at han følte seg urettferdig behandlet. Jeg oppdaget også at han var lynende intelligent på en bemerkelsesverdig voksen måte.
En dag da han hadde kastet en stor sten i hodet på en annen gutt, og jeg bestemte at han skulle sitte i garderoben en halvtime som straff, plumpet betraktningene hans ut av ham.
«Men, hvorfor skal jeg sitte her da? Jeg har ikke lyst!»
«Fordi du gjorde noe feil.»
«Ja men han får ikke noe mindre vondt fordi om at jeg sitter her...»
«Det stemmer, men du må sitte her og tenke over det du gjorde.»
«Det var han som begynte. Han slo meg.»
«Det var det ingen som så,» svarte jeg.
«Nei, det var derfor jeg kastet steinen. Og så er det meg som blir straffet!»
Jeg sa ingenting. Hva kunne jeg si? Han hadde rett! Ingen gadd å beskytte ham og når han beskyttet seg selv ble han øyeblikkelig straffet. Da var de voksne der! Jeg prøvde å lære av episoden, lot andre unger få gå igjennom samme straff som Chris når de krenket ham (noe de andre voksne protesterte voldsomt men forgjeves mot jeg fikk psykologen og styreren med meg). Ofte var det ikke så lett, for situasjonene bygget seg gradvis opp, akkurat som konfliktene i de voksnes verden. Alle hadde rett og ingen hadde rett plutselig bare kokte det over. Vi løste det med å skille Chris fra de andre ungene store deler av dagen. Vi gikk på turer, alene eller sammen med én unge til. Vi pleide å spise alene på lunchrommet. Når jeg så mørke skyer i øynene hans, rekvirerte jeg et rom og trakk ham inn dit. Utpå våren fikk han sitte på bak på motorsykkelen min.
Jeg ble glad i ham, ikke slik jeg senere ble glad i Kurt og Martin, men slik jeg tror jeg ville elsket en sønn. Han knyttet seg også veldig sterkt til meg og utviklet seg markert i positiv retning. I motsetning til de andre, behøvde jeg sjelden å bruke makt for å roe ham ned det var nok med ord; og om jeg brukte makt, så ble han sjelden sint på meg. Det utviklet seg et underlig bånd av tillit og respekt mellom oss, som begge satte pris på og begge var klar over. Chris var ingen vanlig femåring (hvem er vel forresten det?); ofte følte jeg det som om han var voksen, sperret inne i en barnekropp. Logikken hans var enestående og løgnene utspekulerte og gjennomtenkte. Problemene hans bunnet i opplevelser han ikke klarte å bearbeide og ingen kunne bebreide ham for det. Som femåring hadde han opplevd ting de fleste skånes for hele livet.[28] De naturlige reaksjonene hans på dette gav ham en uendelig serie av nederlag, kjeft, mobbing, hån, straff og sosial isolasjon. Når han var sammen med meg virket det som han virkelig anstrengte seg for å ta seg sammen; jeg var rettferdig, jeg var hans venn; jeg tror han var redd for at jeg skulle bli sint på ham og forsvinne; slik andre hadde gjort før meg.
Han hadde et voldsomt behov for fysisk kontakt. En del av jobben min var å gi ham dette. Når vi spiste sammen satt han på fanget mitt med skiven i den ene hånden og den andre på en stadig vandring omkring på kroppen min. Han lekte med skjegget mitt, undret seg over at halve ansiktet mitt var fullt av stive hår mens den andre halvparten var glatt og myk. Han undret seg over muskulaturen i armene, adamseplet, ørene, en kul jeg hadde på det høyre kneet og et arr på høyrehånden min; jeg måtte stadig fortelle historien om hvordan jeg fikk dette, da jeg ble skutt ned med hagle på kloss hold. Det at jeg også hadde opplevd noe vondt gav oss noe felles. Han forstod at jeg kunne forstå.
Jeg så bare Chris noen få ganger etter at jeg sluttet i barnehagen. En gang hendte det noe ekkelt. Vi la merke til hverandre i dusjen i Sentralbadet, hvor han kikket på meg med de store øynene sine. Vi småpratet litt, begge overrasket og glade. Han ville ha meg med for å se når han stupte, så jeg ruslet etter ham ut til bassenget. Han stupte, kom bort til meg for kommentarer, og stupte igjen. Så ville han at jeg skulle se når han svømte.
På den andre enden av bassenget fløytet en vakt på ham. De snakket litt sammen. Begge så bort på meg; Chris uskyldig, badevakten olmt. Jeg ble kald og sint, gikk inn i badstuen. Noen minutter senere kom Chris etter.
«Har du gjort noe galt?» spurte han undrende.
«Nei.»
«Vakten spurte om jeg kjente deg.»
«Hva svarte du?»
«Jeg ble redd og svarte nei.»
«Sa han noe mer?»
«Nei.»
Chris var tydelig usikker. Den usikkerheten han følte stemte neppe med den universelle, mektige og rettferdige Jarle han husket.
Ett års tid senere, en uke eller to før Chris og Kurt traff meg da jeg skulle på messen, ringte det på døren min. Jeg trodde selvfølgelig at det var Martin og løp glad for å åpne. Utenfor stod Kurt. Ganglyset var av og mørket skjulte nesten personen bak ham. Jeg ble stående irritert i døren, drit lei av at Kurt skulle vise meg frem for damene sine. Kurt enset det ikke, stod bare og gliste rått.
«Slipper du oss inn?»
Jeg gikk motvillig et par skritt bakover og lot dem komme inn i varmen. Klokken kan ha vært rundt halv elleve.
Personen bak Kurt var tettbygget, hadde skinheadfrisyre med en bleket lugg som en liten vimpel helt fremme. Ansiktet var stort og rundt. Brystet røpet ikke antydning til svulmende pupper (Kurt foretrekker jenter med store pupper). Jeg gikk likegyldig inn i stuen.
De to ble stående uten å si noe da de kom inn, Kurt smilende og hemmelighetsfullt, den andre stirrende, med munnen litt åpen. Det var en gutt for pokker, rundt tolv tretten år gammel.
«Chris!» datt det ut av meg. Jeg ville ikke ha blitt mer overrasket om Julenissen plutselig hadde stått der med Rudolf parkert på altanen!
«Jarle...» svarte Chris.
«Kjenner dere hverandre?» spurte Kurt påtatt undrende. Han visste forbannet godt at vi kjente hverandre!
«Sett dere.»
Jeg hentet Cola og noen kjeks på kjøkkenet og satte meg rett ovenfor Chris, som smilte om kapp med meg. Vi falt inn i en intens, men famlende liten samtale. Han fortalte at han bodde hjemme (jeg hadde hørt at han var flyttet på barnehjem) og hadde det fint.
Kurt moret seg åpenlyst. Han sa ingenting, bare betraktet oss og smilte lurt.
«Chris,» sa han etter et lite kvarter, «vi må gå igjen. Du skal være hjemme klokken elleve.»
Gutten sa ingenting, men reiste seg. Og så, liksom tilfeldig da de skulle gå, spurte Kurt om å få låne en videofilm. Akkurat da hatet jeg ham! Han tok med seg Chris fordi han visste at da kom jeg til å svare ja!
«Værsågod, forsyn deg.»
«Takk.»
Jeg ble stående i døren og se etter dem da de forsvant i natten; Kurt spenstig som en panter, Chris med de uknyttede lissene slengende etter de karakteristiske, subbende skrittene sine.
«Hvordan traff du Chris?» spurte jeg Kurt da han var oppom et par dager senere.
«Borte i gaten. Han ville være med i bilen min.»
«Snakker du ofte med ham?»
«Av og til. Vi bor jo bare noen hundre meter fra hverandre. Likte du å se ham igjen?»
«Ja, absolutt! Chris er en fin gutt, men farlig.»
«Hvordan?»
«PPT, spesialopplegg, barnevernet. Det kan lett bli trøbbel med ham.»
«Til helvete med dem!» utbrøt han leende.
«Enig! Chris og jeg var venner en gang. Jeg lar ikke disse drittsekkene komme i veien for et vennskap. Han er alltid velkommen her.»
«Vi får se. Kanskje du glemmer Martin nå?»
«Jeg elsker Martin. Chris er en venn. Vet du forresten om de to kjenner hverandre?»
«Sannsynligvis. Du bør ikke nevne Martin for Chris.»
«Sa Chris noe om meg da dere var gått?»
«Ikke så mye, bare at han syns du er kul.»
Og nå stod jeg i heisen sammen Chris og Kurt.