J. Aase: SLS - Jeg kommer i hardt vær

| jarle aase: sls | forrige | jeg kommer i hardt vær | neste |

Jeg kommer i hardt vær
Chris har kommet til rette. Han har forklart seg for oss. Ønsker du å avgi forklaring?»
«Nei.»
«Chris har forklart at det har skjedd ting. Har du noen kommentarer til det?»
Jeg var dypt sjokkert. Avtalen var at vi begge skulle si «ingen kommentarer»! Hva faen hadde han sagt? at jeg hadde holdt rundt ham? Det ville komplisere alt. Jeg var klar over hva Birger Kleppe trodde: med den størrelsen han hadde på bibelen sin måtte han være relativt pervers. Men om Chris hadde sagt noe om at jeg hadde holdt rundt ham eller enda verre at jeg hadde lagt an på ham, så ville de tillegge meg ganske annet enn edle motiver; de kunne lage mer problemer enn jeg strengt tatt satte pris på! Jeg hentet frem min aller uttrykksløseste maske og naglet den fast, samtidig som jeg bestemte med for å følge den strategien jeg hadde lagt opp for slike situasjoner, alt som fjortenåring; dengang jeg diskuterte fremtiden med min far, som studerte juss han anbefalte meg å holde kjeft hvis jeg fikk problemer med loven.
«Ingen kommentarer.»
«Chris forteller at det skal ha skjedd utuktige handlinger!» Han begynte å bli aggressiv i tonen.
Jeg ble enda mer sjokkert. Hva faen hadde de gjort med Chris? Truet ham? Dopet ham? Jeg var forberedt på at de ville mistenke meg, og kanskje beskylde meg for dette, det hadde jeg jo til og med antydet for Alvheim, men dette kom helt overraskende!
«Er du fortsatt ikke villig til å forklare deg?»
«Nei.» Nå var det vanskelig å holde masken. Jeg kokte av raseri!
Og jeg var ikke den eneste. Han kom truende mot meg med et rasende blikk, som om han ville slå til meg. Jeg rygget litt bakover, la hendene i kors over brystet, klar til å slå igjen, men forsøkte å beholde den likegyldige masken.
«Chris sier du har hatt analsex med ham gjentatte ganger de siste to ukene.» Han spyttet det mot meg. Hva faen foregikk? Han prøvde å bløffe meg! Chris ville aldri kommet med noe sånt, selv ikke under press! Jeg ble skikkelig forbanna; kjempet mot en brennende trang til å gå løs på ham. Men jeg forholdt meg helt stille, helt likegyldig.
«Vil du fortsatt ikke forklare deg?»
«Nei.»
«Neivel! Du skal forresten i forhørsretten igjen i morgen.» Han snudde seg og gikk.
Alvheim kom klokken fire. Han var alvorlig. Jeg hadde begynt å gjenvinne selvkontrollen. Vi satte oss ved et bord midt i rommet, midt i synet på alle, både fanger og politi, for å diskutere saken. Jeg likte dårlig å diskutere dette som en slags plenumsdebatt.
Han rakte meg en kopi sakspapirene, blant annet Chris «forklaring». Jeg leste gjennom den en gang og begynte å le!
«Hva pokker, dette er jo rent sprøyt? Tror de på dette?»
«Jeg er redd for det ja.»
«Herregud! De må jo være mindre begavet!»
Jeg leste gjennom papirene en gang til.
Først var det en rapport av Birger Kleppe, datert 22. september 1992. Han hadde blitt oppringt hjemme tirsdag kveld klokken ni og bedt om å komme ned på politikammeret for å avhøre Chris. Han kom frem klokken ti og traff to ansatte fra Øvsttunsenteret, Atle Ingebriktsen og Løven[32], som alt hadde snakket med Chris en stund. Chris var sliten og forkommen, visste ikke hvilken dag det var. Men han kjente igjen Birger Kleppe fra tidligere. Han forklarte seg usammenhengende; sa at han hadde bodd i leiligheten min flere ganger, sammen med Martin(!) og alene med meg. Han hadde runket og sugd meg. Som belønning skulle jeg ha tatt ham med på byen hvor jeg spanderte et bedre måltid og snop. Han benektet at Martin var homo: for han hadde en dame. Birger Kleppe hadde funnet det bryet verdt å få dette bekreftet av moren.
Det mest interessante var at Birger Kleppe forvekslet navnene Kurt og Martin og at han ikke hadde peiling på seksualitet. Det var også påfallende at Birger Kleppe avhørte Chris når gutten var så nedkjørt at han ikke visste at dette var fødselsdagen hans!
Det neste var en rapport fra Øvsttunsenteret, hvor Atle Ingebriktsen og Pedagogen[33] hadde «samtalt» med Chris onsdag den 23. september 1992, dagen etter at han kom til rette. De påstår at jeg har skrevet en bok som heter «Utukt» om ham og at de vet at det har skjedd ting i leiligheten min.
Chris forteller at han traff Kurt sent søndag kveld og at de oppsøkte meg dagen etter, mandag 7. september 1992. Jeg dro til Oslo, mens Kurt ble igjen sammen med Chris i leiligheten i en uke, til jeg kom tilbake og tok over. (Chris nevnte ikke leiligheten til Kurts søster med et ord.)
Så forteller han at vi ble kjent i barnehagen og at Kurt hadde advart ham om at jeg var homo. Etter barnehagen hadde han bare snakket med meg av og til; jeg ringte ham på barnehjemmet, fordreide stemmen og presentert meg som Kurt.
Første uken så vi pornofilmer med menn og gutter Chris insisterte på at det ikke var snakk om dyr eller kvinner(!) Vi runket hverandre. Jeg sugde ham og knullet ham. Jeg hadde en kjempepikk, men var forsiktig, i motsetning til «han tynne», en eldgammel pensjonist han hadde solgt seg til en av nettene. (I følge rapporten innrømmer Chris først nå at han tynne har tatt ham bakfra mellom linjene ser det ut som dette er noe de har fisket etter lenge.) Han tynne hadde ikke sædutløsning han var for gammel.
Han nekter på at vi ble filmet mens vi holdt på, men sier at det ble tatt noen bilder, som ble gjemt i et hemmelig rom oppe ved gardinene i stuen. Senere motsa han seg selv når de spurte om det var dumt at andre fikk se på når vi knullet. Men han nektet på at vi drev med gruppesex. (Fantastisk! De fisket etter en hel pedofil sexliga.)
Jeg var mest kåt når jeg ikke hadde tatt pillene mine (noe han identifiserte som «Literiner» som lå gjemt under madrassen), da var jeg spinnvill og spilte sangen min, «I Love You So» (Jeg har skrevet mange sanger, men denne var ny for meg). Og under badekaret skulle jeg ha gjemt noen andre piller. (Gutten må ha hatt dop på hjernen jeg hadde ikke engang Dispril i huset, og heller ikke noe badekar!)
De spurte om jeg ikke var flink med PCen og laget bilder. Han fulgte opp og fortalte at jeg laget bilder av pikker og hoder og satte musikk til. (Han visste ikke at maskinen min manglet både tegneprogram og multimedia det han beskrev var ikke mulig.)
Han benekter at Kurt har lagt med ham, Kurt er ikke homo, «for han kjører på horestrøket og tar bilder av bilene. Han liker ikke at horene blir med dem; Kurt er venner med horene, han hjelper dem.» De spør om Kurt får penger av horene, men han sier nei.
Han forteller at han har truffet ham som voldtok ham på Os igjen, at det var jævlig, men at Kurt beskytter ham, for Kurt og jeg kan Tae-Kwan-Do og kan ta alle. (Hva faen er Tae-Kwan-Do? Og hvorfor sier han at Kurt vil beskytte ham det var jeg som tilbød meg å kverke den jævelen fra Os Kurt trodde ikke engang på ham!)
Han hadde ønsket å melde seg, men jeg var i mot det. (Denne uttalelsen gjorde meg sur jeg gikk i fengsel fordi han ikke ville melde seg!)
Chris er litt bekymret for at jeg skal begå selvmord i retten, de må ikke la meg gå foran vinduer jeg kan hoppe ut gjennom.
Til slutt angir han en håndfull småkriminelle guttunger i Fyllingsdalen.
Jeg ble sittende å riste på hodet.
«Dette er jo det reneste vås. Det er eventyr. Jeg har alibi for mesteparten av tiden. Jeg var i Oslo den andre uken. Den første uken bodde han hos en annen.»
«Kan du bevise dette?»
«Ja. Jeg kan stevne rundt femten tusen vitner! Og det finnes hverken nakenbilder eller piller i leiligheten ikke engang et badekar å gjemme dem under!»
Alvheim virket litt beroliget.
«Jeg sa jo at vi bare hadde sett begynnelsen,» sa jeg og lo.
«Ja, du sa det. Kanskje jeg bør begynne å høre på deg. Har du tenkt å forklare deg i forhørsretten i morgen?»
«Ikke faen! Jeg skjønner ikke hva som foregår.»
«Da kommer du til å bli fengslet.»
«Det er jeg klar over. Sørg for at jeg ikke får brev og besøksforbud!»
Jeg leste gjennom anklageskriftet enda en gang klarte enda ikke å holde latteren tilbake. Men nå så jeg en del ting mellom linjene; ting som gav meg en ekkel mistanke.
Jeg hadde tillagt Kurt ett av to mulige motiver for å ta seg av Chris; at han liksom meg alltid stilte opp for venner, eller at han ville avlede oppmerksomheten min fra Martin. Hva om han hadde hatt mer egoistiske motiver? Hva om han hadde hatt et forhold med Chris den første uken, og så overlot ham til meg, trygg på at jeg ville ligge med ham og dermed sikker på at jeg fikk skylden om det ble oppdaget? Var det hele et pill råttent komplott?
Jeg hadde diskutert selvmord med Chris, men jeg hadde sagt det stikk motsatte at jeg aldri kom til å ta livet av meg. Kurt derimot snakket av og til om å ta livet av seg. Var dette noe han projekterte fra Kurt til meg? Og hva med dop? Jeg rørte det ikke, men Kurt rotet med det i blant. Denne analsexen som av og til gjorde vondt og av og til ikke? var det noe de hadde drevet med i fylla?
Jeg ble sint, skikkelig forbanna; jeg hadde lest om Kurts eventyr, som politiet hadde satt mitt navn på! Hvorfor i helvete hadde ikke Kurt kommet til meg om han fryktet trøbbel? Hadde jeg visst at de hadde noe på gang kunne jeg rodd det hele i land. Hva faen skulle jeg gjøre? Angi Kurt? Det skulle ta seg fint ut! Snuten ville trolig sikte begge to, dessuten hadde jeg ingen bevis; Chris forklaring var det bare jeg som kunne lese fullt ut. Var dette et komplott, var det en «cover operation» for å få Kurt ut av uføret, eller var jeg på vei til å bli paranoid? Jeg fikk bare holde kjeft til jeg fant ut hva som hadde skjedd. Ble det bevist at noen hadde knullet Chris var det bedre at jeg havnet innenfor en Kurt; han ville garantert ta livet av seg om han ble dømt for et forhold med en tolv år gammel gutt. Jeg kunne ordne opp med ham senere. Hadde han svin på skogen skulle han sannelig ikke få dø i synden! Det forbannet jeg meg på. Men inntil videre fikk jeg ta på meg rollen som syndebukk.
Rettsmøtet dagen etter gikk for lukkede dører. Det var den samme dommeren; som nå virket langt mindre uhildet enn sist, mens Silkeormen var i toppform og formelig fråtset i bevis: politiet hadde funnet en vaselineske i nattbordskuffen på soverommet mitt. Dommeren reagerte til min store overraskelse skarpt på dette som om det var en forbrytelse mot menneskeheten å oppbevare vaselin på soverommet. Jeg tilla det ikke noen videre vekt; jeg hadde ikke tatt noen bakfra på mer enn fem år; beviset ville miste verdien sin så snart teknikerne hadde undersøkt det.
Silkeormen fortalte om telefonsamtaler til barnehjemmet, store beslag av gutteporno og hvordan jeg hadde plaget den stakkars Martin med tilnærmelsene mine.
Jeg hadde opplevd mye, regnet meg selv for å være relativt herdet men nå ble jeg gradvis mer og mer sjokkert. Han skapte et vrangbilde som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre. De aller fleste ensomme menn har porno. Alle homofile menn med et aktivt (eller håp om et aktivt) sexliv har vaselin eller noe annet liggende. Og Martin? Jeg elsket ham; jeg hadde aldri prøvd å forføre ham! Politiet hadde bestemt seg for hva som hadde skjedd! Nå tok de det de kunne finne av «indisier» og bygget opp under «sannheten» sin akkurat som de hadde gjort syv år tidligere, da de ville ha meg til å vitne falskt. Hva i helvete hadde de gjort mot Chris for å få disse anklagene?
Torkildsen gjorde som han var dressert til. Jeg ble fengslet i nye fire uker, med brev og besøkskontroll (de ønsket forbud!). Saken ville stå så mye sterkere dersom jeg tilstod. Politiet trodde enda at jeg lot meg presse. Spørsmålet var om de virkelig trodde at jeg var skyldig. Jeg fikk en stadig sterkere følelse av at det hele var en hevnaksjon etter kritikken jeg hadde reist mot dem bak mikrofonen. Enten det, eller et privat korstog fra Birger Kleppe, ut i fra teorien om at: Jarle som er lokkemann + tilgjengelig gutt = misbruk. Jeg vurderte Birger Kleppe som såpass ensporet at han faktisk kunne tro på noe sånt; han hadde tross alt lagt vekt på Kurts «jentealibi»; noe som avslørte at han ikke visste en dritt om seksualitet eller at han ønsket å la være Kurt i fred. Noe som kunne forklares dersom man forutsatte at Kurt var en aktiv tyster. Noe som ble mindre og mindre utenkelig. Han hadde engang solgt hodet til en innbruddstyv til meg for 6000 kroner.

At rettsmøtet gikk for lukkede dører var ganske naturlig. Politiet ante ikke hva jeg eventuelt kunne komme til å si. Alt på dette tidspunkt visste de at saken var syltynn. Hadde jeg forsvart meg kunne det hele blitt en flau affære for dem, særlig ettersom pressen interesserte seg for saken og så langt ikke hadde løpt deres ærend. Min far hadde arbeidet i Bergens Tidene i 35 år. Han kjente journalistene. Av respekt for ham holdt de seg i skinnet og refererte kun det som faktisk skjedde noe som må ha forvirret politiet.
I et lukket rettsmøte slipper ikke pressen inn. Den siktede og forsvareren kan ikke uttale seg. Politiet har monopol på sannheten og lang erfaring med passende lekkasjer.
Dette var hva Bergens Tidene skrev før rettsmøtet:

Ny fengsling i Chris-saken
Den 28 år gamle mannen som forleden dag ble varetekts-fengslet, siktet for å ha skjult en 13-åring som rømte fra et barnehjem, stilles ovenfor en ny og trolig alvorligere siktelse når han må møte i Bergen Forhørsrett igjen i formiddag. Politiet antyder at det vil bli begjært lukkede dører under fengslingsmøtet, hvilket kan tyde på at det dreier seg om en sedelighetssak der det er av betydning å beskytte privatlivets fred. Det er også grunn til å tro at det gjenstår en god del etterforskning i saken.

Siden politiet ikke fikk medhold for brev og besøksforbud fikk jeg hyppige besøk av foreldrene mine og Joachim. Alle trodde på meg. Joachim skjønte hva som foregikk og lovet meg all den hjelp og støtte jeg måtte trenge. Jeg gav ham nøkkelen til leiligheten min og postkassen og bad ham betale alle regningene. Foreldrene mine brakte meg skrivesaker, klær og gitaren. Jeg var ikke alene. Jeg så lyst på fremtiden. Det eneste som egentlig plaget meg var støyen der nede i arresten.
Mandag den 28. september 1992 kom en vakt og bad meg gjøre meg klar til å flytte; jeg skulle overføres til Stavanger Kretsfengsel! Det kom som et sjokk!
«Hvorfor skal jeg der?»
«Det er fullt i Bergen Landsfengsel.»
«Men dette er uhørt! Jeg kjenner ingen i Stavanger.»
Jeg prøvde å argumentere men kom ingen vei. De hadde bestemt seg. De fikk avslag på brev og besøksforbud og sendte meg til Stavanger for å avskjære meg fra venner og familie. For første gang begynte jeg å hate snuten. Ikke et lidenskapelig hat, som kjærlighetens mørke skygge, men et kaldt hat, bunnet i forakt. Jeg hatet politifolk som jeg hatet edderkopper, de var ubehagelige og ondskapsfulle. Vi levde ikke bare i forskjellige verdener, vi tilhøre forskjellige arter.
Puddelen, politimannen som hadde konfrontert meg med anklagene, kom forventningsfullt og spurte om jeg ville forklare meg. Underforstått: da kunne jeg dra til Bergen Landsfengsel, eller kanskje til og med slippe ut om jeg var riktig flink og sa det de ville høre! Jeg hadde mye på tungen; jeg følte et brått behov for å skjelle ham ut, men nøyde meg med et likegyldig «Nei». Uansett hva de gjorde med meg, så skulle jeg aldri vise svakhet ovenfor politiet i Bergen. De visste at jeg hadde det vanskelig, jeg ville ikke gi dem tilfredsstillelsen av å se det.
Noen timer senere var jeg og en forbryter flyttet til Stavanger, fulgt av to politimenn og en politikvinne. Jeg hadde sluppet å gå med håndjern. Flere ganger virket det som de ønsket at jeg skulle stikke av; de gav meg allverdens mulighet. Og jeg hadde virkelig lyst til å løpe. Men jeg stod i mot det ville bare skadet meg.
Jeg var på randen av sammenbrudd. Chris hadde lurt meg, forrådt meg mens jeg satt i fengsel for hans skyld. Politiet hadde fått meg fengslet på et vanvittig grunnlag og overkjørte nå den eneste begrensningen retten hadde pålagt dem. Jeg følte meg så forbannet hjelpeløs det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg ønsket å falle sammen, gråte, jeg verket etter å reagere. Og det var nettopp dette snuten ønsket å få meg ut av balanse! Jeg kjempet i mot, forholdt meg rolig; ingen ukvemsord, ingen truende oppførsel, ingen vold, ingen hulking, ingen tårer, ikke engang røde øyne. Jeg klarte det; jeg tenkte på Martin, på de dagene vi hadde logret rundt hverandre, ivrig opptatt av å danne oss et bilde av den andre. Jeg tenkte på den kvelden han var oppe hos meg, lot hver eneste lille detalj komme frem, ordene hans, tonefallet, stemmen hele kvelden passerte foran meg. Og jeg tenkte på Chris, på de fire nettene sammen med ham og de to dagene våre. Det plaget meg at han hadde vært så kjørt den siste natten. Det plaget meg at han hadde kommet med disse anklagene. Men jeg ble ikke sint på ham: hadde Chris virkelig sagt dette, så hadde han nok hatt en pokker så god grunn!
Den første dagen i Stavanger Kretsfengsel gikk sent. Jeg var langt nede; stedet var så motbydelig at jeg hadde vanskelig for å samle tankene. Jeg tenkte på Martin og Chris, Martin og Chris; mante dem frem for mitt indre syn og holdt på bildet, tenkte på ting jeg ville fortelle dem når vi møttes igjen. Jeg tenkte på Kurt og ble forbanna. Fortrengte det. Holdt meg til de to guttene som gav meg ro.
Middagen var noe som så ut som fiskekaker i hvit saus, men det kunne være hva som helst; smakte papir, servert med smakløse grønnsaker og vassne poteter. Til dessert fikk jeg bunnsvidd melkesuppe. I dag assosierer jeg Stavanger med Madla og uappetittlig mat. Det eneste jeg kom til å like ved maten på dette stedet var en av fangene som tilberedte den. Han var skamsøt!
Den andre dagen ble jeg ført inn til legen hvor en utbrent gammel sykesøster, av den typen som brukte å plage meg på barneskolen, tok en smertefull blodprøve.
Legen var en mann i sekstiårsalderen som prøvde å virke interessert og hyggelig. Han spurte meg ut om helsetilstanden. Det eneste jeg klaget over var ryggsmerter noe jeg var blitt påført under en ytterst ukomfortabel biltur fra flyplassen til fengselet. Jeg takket nei til medikamenter.
«Hvorfor er du her?»
«Politiet tror jeg har rotet med en tolv år gammel gutt.»
«Husker du noe av det?»
«Det er ingenting i veien med hukommelsen min.»
«Har du interessert deg for gutter tidligere?»
«Jeg er homofil. Jenter interesserer meg ikke.»
«Har du hatt forhold med andre voksne?»
«Ja.»
«Utmerket. Har du behov for å snakke med en psykolog?»
«Nei.»
Han lyttet til lungene, sjekket blodtrykket og sendte meg tilbake til cellen.
Noe senere på dagen fikk jeg tilbud om «lufting» (de kalte det faktisk det, å komme ut i frisk luft, som om vi skulle være hunder!) Siden jeg hadde brev og besøkskontroll fikk jeg ikke være sammen med de andre fangene, jeg måtte lufte i en egen liten sluse på 4 x 5 meter, med fem meter høye betongvegger og en vakt som stirret på meg gjennom en liten åpning i veggen. Jeg tok noen armhevinger, sparket litt i luften og gikk gjennom noen karateøvelser. Det føltes idiotisk. Jeg endte opp med å gå i ring.
Tilbake i cellen kom en fyr i trettifemårsalderen inn til meg.
«Hei, jeg er fritidsleder her,» sa han i en hyggelig tone.
«Hei, jeg er fange her.» svarte jeg likegyldig.
«Jaså, sier du det... Har du lyst til å fortelle hvorfor du er her?»
«Snuten mener jeg har rotet med en tolvåring.»
«Sier du det... Hmmm. Du bør være litt forsiktig med hvem du forteller det til. Det er liksom et sånt hierarki her i fengselet, hvor sedelighetsforbrytere kommer lavest.»
«Virkelig? Verden opp ned? Narkisene på topp og vanlige folk på bunn?»
«De narkomane ligger i midten et sted, med bankranerne på topp og drapsmennene på en annenplass.»
«Det er jo like absurd her inne som utenfor!»
«Det har du kanskje rett i. Men hør på mitt råd, vær litt forsiktig med hvem du snakker med og hva du sier.»
«Jeg har ikke misbrukt gutten, jeg har ingenting å skamme meg over. Om noen ikke liker meg så er det deres problem. Men hva kan jeg gjøre for deg?»
«Det er vel heller jeg som skal informere om hva jeg kan gjøre for deg, hvilket ikke er så mye så lenge du sitter på brev og besøkskontroll. Men om du ønsker en gitar så kan jeg låne ut en.»
«Jeg har min egen gitar.»
«Jaså, det var jo fint.»
«Kan du ordne det så jeg får inn en PC?»
«En PC, hva skal du med den?»
«Skrive.»
«Skriver du?»
«Jeg holder på med en bok.»
«Kan du dokumentere dette?»
«Dere kan snakke med snuten. De har beslaglagt et av utkastene, sammen med noen brev til og fra Aschehoug forlag.»
«Du må nesten fremskaffe dokumentasjonen selv.»
«Er det et problem å få inn en PC her?»
«Det er ikke så vanlig. Men det har hendt.»
Jeg slo det fra meg. Avstod jeg fra alt de ikke måtte gi meg så hadde de ingen måte å ramme meg ytterligere på. Jeg hadde det sannelig tungt nok om jeg ikke frivillig skulle risikere nye skuffelser.
Etter noen dager begynte tiden å gå fortere; jeg kom inn i en rutine, samtidig som jeg følte en brennende bitterhet over tiden jeg mistet, tid: den mest verdifulle ressurs i livet. Jeg fikk et helt nytt forhold til tid; når jeg kom ut igjen skulle jeg gripe dagen, bruke hvert minste minutt best mulig aldri mer gå på kino eller se på video for å slå i hjel noen timer! Jeg ville ta skrittet fullt ut og gjøre som jeg ville.
Tanken på at jeg nå var stemplet som sexforbryter var en pine. Jeg ville ikke engang kunne se på en gutt i fremtiden uten å bli fordømt. Eller kunne jeg det? Hva i helvete hadde jeg å tape? Et nytt opphold i varetekt? Var det ikke bedre å bli straffet for å følge sin oppriktige overbevisning enn å leve som et spøkelse i falsk frihet? Hva om jeg begynte å ta mine behov på alvor? Jeg ønsket et forhold med en gutt; jeg hadde elsket Martin så sterkt og så lenge at det føltes unaturlig å plutselig se etter en voksen. Dessuten var jeg stemplet som barnemisbruker. Ønsket de seg en djevel, så skulle de for fanden få en djevel! Prektighet stod for fall.
Jeg ringte til Alvheim, som fortalte at etterforskningen gikk sent (jeg takker vel for det, det var ingenting å etterforske!). De skulle ta et dommeravhør av Chris. Etterpå hadde de ingen formell grunn til å holde meg i fengsel men han hadde sin tvil til at de ville la meg gå. Han antydet at de kunne be om nye fire uker: jeg måtte være forberedt på det verste.
Deretter fulgte en lang taushet. Jeg fikk ingen brev, ingen beskjeder, Alvheim lot ikke høre fra seg, jeg var fullstendig isolert. Jeg sluttet å lufte, satt helt alene på en celle, 24 timer i døgnet, skuffet over Kurt, Joachim og foreldrene mine. Og jeg var forbanna på Alvheim som ikke engang gadd å besvare henvendelsene mine.
I to uker levde jeg helt avskåret fra omverdenen. Jeg begynte å le av meg selv; av denne indre styrken jeg hadde satt min lit til. Den var utslitt, en tom klisjé. Depresjonen ble sterkere og dypere; alle kreftene gikk til å holde masken utad å ikke vise den minste svakhet. Jeg trente karate for å få tiden til å gå. Men uten mosjon og med dårlig mat gikk det som det måtte. Jeg fikk treningsskader: betennelse i scenefestet i begge knærne det var en pine å stå eller gå. Og med en skadet rygg var det like vondt å sitte eller ligge. (Ryggen ble bra etter et halvt år, knærne ble bedre to år senere, men vil neppe bli helt friske).
Politiet brukte aldri fysisk vold mot meg; det var ikke nødvendig; ikke ovenfor en homse som oppbevarte vaselin på soverommet. Skadene etter slag og spark leges vanligvis raskt. De fysiske og psykiske skadene etter et opphold i fengsel leges aldri.
Noen dager før fengslingen gikk ut ringte Alvheim. De hadde avhørt Chris, men snakket fortsatt om å be om nye fire uker. Jeg bad ham få meg ut, selv om jeg egentlig gav faen. Jeg hadde ikke noe å spesielt gjøre på utsiden lenger; jeg ville ikke tilbake i jobben, Martin var borte, Chris hadde sviktet og Kurt visste jeg ikke hvor jeg hadde. Jeg kunne bli kriminell, men ved å gjøre det måtte jeg forlate min verden for godt og ta plass i politiets verden. Ble jeg kriminell hadde de vunnet.
Dagen før fengslingen gikk ut ringte politiet og spurte om jeg ville forklare meg. De var utrolige; de trodde fortsatt at de kunne knekke meg. Jeg svarte «Nei!»: jeg ville heller sitte i fangenskap i hundre år enn å snakke med de forbanna nazistene!
Dagen etter fikk jeg flere brev og en kasse med mat, klær og tobakk fra foreldrene mine. Politiet hadde holdt alt sammen tilbake for å avskjære meg.
Betjenten som kjørte meg fra fengselet til flyplassen fortalte at det var ytterst sjelden at politiet spanderte flybilletter når fanger slapp ut. Jeg lurte på hvordan jeg skulle tolke det. Hadde de innsett at Chris forklaring var rent vås og satset alt på å tvinge meg til å tilstå? I så fall visste de at slaget var tapt; at denne saken ville stille dem i et svært dårlig lys. Jeg kom til å hudflette dem offentlig så snart jeg var renvasket! Jeg lot meg hverken presse til å lyve eller bestikke til å tie.
Sekretæren svarte på telefonen da jeg ringte fra flyplassen.
«Hei, det er Jarle.»
«Hei Jarle, hvordan har du det?»
«Nå har jeg det bra takk, jeg er fri.»
«Det høres flott ut!»
«Har du Joachim der?»
«Han sitter i telefonen med en kunde.»
«Kan du si at jeg er på tråden?»
Noen sekunder senere hørte jeg Joachim i den andre enden.
«Jarle?»
«Yapp.»
«Jeg hørte at du skulle slippe ut i dag. Hvordan har du det?»
«Jeg har det bra.»
«Når begynner du på arbeid igjen?»
«Om et par uker, hvis jeg begynner igjen. Jeg må tenke. Jeg trenger tid til å omstille meg.»
«Tull! Du trenger å komme tilbake i vanlig gjenge så snart som mulig.»
«Hør Joachim, jeg vet ikke om jeg klarer å begynne å arbeide igjen. Oppholdet i fengsel har preget meg ganske sterkt.»
«Kan du begynne på mandag, så kan vi snakke om dette om noen uker? Da har du i hvert fall bedre grunnlag for å ta en beslutning. Jeg er klar over at du må være ganske kjørt nå.»
«Det er greit. Jeg kan gi det et forsøk.»
«Fint. Har du penger så du klarer deg?»
«Jeg har ni hundre i kontanter.»
«Du klarer deg til neste lønning?»
«Ja. Har du betalt regningene mine som avtalt?»
«Nei. Politiet sa at jeg ikke fikk lov.»
«Hva?»
«Jeg skal fortelle deg alt når du kommer tilbake. Når er du her?»
«Jeg er på Flesland om en times tid.»
«Er det greit at jeg henter deg?»
«Det ville vært supert.»
«Da ses vi om en time.»