| jarle aase: sls | forrige | birger kleppe avhører meg | neste | Birger Kleppe avhører meg
Mandag Birger Kleppe, politimannen. Han var svært irritert og bestemt i tonen.«Vi vil snakke med deg!»
«Javel, hva gjelder det denne gangen?»
«Det tror jeg du vet. Vi vil ha deg her på kontoret til avhør om en time.»
Jeg slo internnummeret til Joachim og sa at jeg måtte møte opp på politikammeret. Jeg forklarte kort hva det gjaldt og gikk. Joachim var oppbrakt, men av en eller annen merkelig grunn var jeg helt avslappet.
På veien stakk jeg innom kaféen på Oasen og spiste et par tebrød, tok en kopp kakao og røkte en sigarett. Det at de ville ha meg til avhør betydde at jeg var anmeldt. Men hva hadde jeg å frykte? Jeg hadde ikke gjort noe annet enn det jeg måtte. Så fikk jeg ta konsekvensene, betale den forbanna prisen jeg hadde snakket så mye om! Besluttsomheten vokste og jeg visste at uansett hva som skjedde nå, så ville jeg ha fred med meg selv. De kunne ikke ta fra meg noe av verdi. Det eneste som hadde betydd noe for meg var Martin. Jeg hadde ikke mer å miste. Et skjevt smil glimtet over ansiktet da jeg forlot konditoriet og gikk de femti meterne til politistasjonen. Presis på minuttet banket jeg på døren.
Jeg satt samme sted som sist og stirret på et kart over Bergen.
«Hva har du å si til ditt forsvar?»
Jeg tenkte meg om. Jeg fant ikke noe å forsvare meg mot. Spørsmålet var tåpelig.
«Vel, vi kan jo begynne med sannheten...»
«Det var visst ikke mye vits å snakke med deg sist?»
Politimannen var tydelig irritert. Bemerkningen i brevet om at jeg dreit i politiet ikke hadde åpenbart ikke falt i god jord. Jeg så politimannen i øynene.
«Vel, jeg har jo ikke invitert dem opp igjen.»
«Jo det har du! Det står her i brevet.»
Politimannen fisket frem brevet fra en tykk saksmappe. Jeg undret meg over tykkelsen og lurte på hva han ellers hadde der. Var det overvåkingspolitiets notater fra tiden min i radioen kunne jeg vente bråk. En journalist som kritiserer Bergenspolitiet bør Aldri snu ryggen til den beskyttelsen en redaksjon gir.
Angående brevet, så var det viss forskjell på å invitere noen, og å si at de var velkomne, men da Birger Kleppe neppe var i humør til å diskutere lingvistiske nyanser holdt jeg munn.
«Er det du som har skrevet dette?»
Jeg så på brevet og smilte.
«Jeg har til og med skrevet under på det.»
Birger Kleppe så skeptisk på meg.
«Har du skrevet det?»
«Ja.»
«Vi er ikke helt sikker på om vi vil ha deg gående ute på gaten lenger.»
Jeg satt opp en nøytral maske og moret meg. Nå begynte det. Trusler om fengsel. Jeg regnet med at Birger Kleppe kunne få meg varetektsfengslet i noen uker om han ble forbanna, men de kunne neppe fengsle meg for å skrive brev! Jeg satt stille uten å si noe.
«Vi lurer på om vi må bure deg inne. Vi er ikke sikre på om det er trygt å ha deg gående rundt.»
Jeg skjønte at Birger Kleppe ville ha meg til å argumentere i mot, så jeg forholdt meg taus. Politimannen undervurderte meg. Jeg prøvde å se alvorlig ut.
«Tror du at du vil like deg i fengsel?»
«Nei, det er vel ingen som liker seg der.»
«Det kan virke slik i blant! At noen liker det!» Han så hardt på meg.
«Jeg kjenner i alle fall ingen som liker seg der,» svarte jeg diplomatisk.
«Vi har hørt at du har prøvd å lokke til deg andre barn med sjokolade.»
Den var ny for meg, jeg måtte nesten beundre dem for oppfinnsomheten. Kurt hadde fortalte meg par historier, men ikke den med sjokoladen.
«Det er løgn!» svarte jeg raskt og bestemt.
«Vi vet at du har prøvd å lokke med deg andre gutter hjem.»
Jeg likte ikke verbet lokke. Jeg hadde aldri lokket gutter til noe som helst. Og etter at jeg traff Martin hadde jeg ikke engang hatt besøk av Christer.
«Det har jeg ikke!»
Politimannen så skarpt på meg. Jeg visste ikke om han virkelig trodde på disse historiene eller bare prøvde et skudd i blinde.
«Jeg har hørt at det har gått en del historier om meg de siste dagene, men de er og forblir løgn.»
«Det oppstår lett historier når man oppfører meg slik som deg,» svarte han tørt.
Jeg slappet av. De hadde ingenting på meg. Jeg stirret på kartet og den gravide bibelen mens Birger Kleppe bladde truende i papirene sine. Hele seansen var idiotisk. Politimannen var maktesløs og visste det. I stedet for å prøve å finne ut hva som egentlig foregikk kom han med trusler og slengte blindskudd etter meg i håp om å treffe et eller annet. Taktikken var sikkert fin når man avhørte nedkjørte narkovrak, men den bet ikke på meg. Ikke i dag.
«Du bør holde deg langt unna Martin i fremtiden.»
«Jeg er nå ute og rusler i blant, men jeg går ikke inn i boligområdet hans lenger.»
«Det bør du ikke nei. Da er det ikke sikkert du vil kunne gå så langt mer...» Birger Kleppe så spent på meg og ventet på et svar.
Jeg satt helt stille.
«Det er ikke sikkert du vil kunne gå i det hele tatt.»
«Det finnes andre steder å spasere.»
«Du bør være forsiktig med hvor du spaserer, om du ønsker å kunne fortsette å spasere.»
Jeg lurte på om dette var en mordtrussel eller om de bare planla å invalidisere meg. Jeg regnet med at det var en grov tjenesteforsømmelse av mannen både å komme med trusler, og å ikke foreta seg noe for å hindre at jeg ble utsatt for vold.
Birger Kleppe så på meg og jeg skjønte at jeg nå skulle si at jeg kunne ta vare på meg selv. Jeg ble sittende taus. Etter disse ordene fra en politimann i tjeneste kunne jeg nå bruke berettiget vold i nødverge dersom jeg ble angrepet. Jeg kunne ha trykket mannen til mitt bryst.
«Jeg får spasere andre steder.»
«Dersom du ikke passer deg er det usikkert om du vil kunne gjøre noe som helst mer.»
Det dreide seg avgjort om en mordtrussel! Jeg lurte på om politimannen hadde tenkt å utføre mordet selv, eller om han bare videreformidlet trusselen fra mobben i Fyllingsdalen. Jeg lurte også på når Birger Kleppe ville innse at jeg ikke kom til å si at jeg kunne ta vare på meg selv.
Det ble en lang pause.
«Foreldrene har anmeldt deg for å ha gitt Martin dette brevet. Martin er redd deg nå.[25]»
«Det er vel neppe meg som har skremt ham.»
«Jo det er det!» Stemmen var skarp.
Samtalen hadde gått helt annerledes enn Birger Kleppe hadde tenkt seg, han var gretten.
«Jeg har ikke gjort noe som skulle skremme ham. Det er vel heller foreldrene som har skremt ham med eventyr om meg.»
Birger Kleppe ble usikker. Jeg var avslappet og rolig.
«Du har gjort mye som kan skremme ham. Hvorfor skrev du brevet?»
«Vel, Martin har oppført seg ganske merkelig i det siste.»
«Gutter i den alderen har det med å oppføre meg merkelig.»
«Ja. Som voksen har vel jeg kanskje oppført meg enda merkeligere.»
«Det kan du trygt si, ja.»
«Jeg var ganske,» jeg lette etter et akseptabelt ord, forelsket ville liksom ikke passe seg, «..opptatt av Martin, og ville provosere frem en reaksjon.»
«Og det klarte du jo. Er du fornøyd med reaksjonen? Er den klar nok for deg?»
«Siden han gav brevet til foreldrene kan jeg vel ikke tolke det noen annen vei enn at jeg ikke ønsker å se mer til meg.»
«Det kan du ikke, nei.»
Birger Kleppe virket med ett i meget bedre humør.
«Vi ønsker å ta opp en forklaring av deg. Du kan nekte å forklare deg for politiet...»
Jeg lukket ørene mens rettighetene ble listet opp. Jeg visste at mannen ville varetektsfengsle meg på flekken om jeg nektet om ikke annet, så på pur djevelskap. I Bergen har man ingen rettigheter.
«Vi kan jo starte og se hvordan det går.»
Jeg valgte ordene med omhu. Siden jeg ikke hadde gått med på å avgi en forklaring, men heller ikke nektet, regnet jeg med at fyren ville ta det rolig og ikke presse meg for langt.
Jeg gikk gjennom hele historien, fra jeg møtte Martin på Oasen til jeg leverte brevet. Til slutt trakk Birger Kleppe ut av meg at jeg ikke skulle oppsøke gutten mer.
Birger Kleppe stakk forklaringen bort til meg sammen med en penn og ventet på at jeg skulle skrive under. Jeg tok meg god tid og leste gjennom alt sammen, ord for ord, før jeg endelig skrev navnet mitt på alle arkene. Jeg likte definitivt ikke å skrive under der det stod at jeg ikke skulle oppsøke Martin igjen men det var tross alt en forklaring ikke en kontrakt. Jeg flirte og rakte arkene tilbake.
«Jeg leser alltid gjennom det jeg skriver under på. I forretningslivet skjer det så mye rart.»
Birger Kleppe så skeptisk på meg.
«Hva synes du om dette?»
«Jeg har kanskje oppført meg uvanlig, men jeg har ikke gjort noe jeg ikke kan stå for.»
«Du har virkelig oppført deg rart ja! Vil du holde deg unna Martin nå?»
Jeg smilte trist.
«Jeg får prøve å vri ham ut av hjernen min.»
Det var en dårlig formulering, men jeg kom ikke på noe bedre. Det var det eneste jeg kunne gjøre. Å prøve å få livet til å gå videre. Martin hadde tross alt sveket meg tre ganger. Først da han fortalte foreldrene at jeg hadde vært på besøk, senere da han pekte meg ut på Oasen og nå sist da han leverte brevet videre. Likevel klarte jeg ikke å føle noe sinne. Kun en anelse skuffelse.
«Du får gjøre det. Det er mulig du vil få en bot for dette forholdet.»
«Jeg har nok av penger. Er en bot prisen jeg må betale, så betaler jeg.» Jeg holdt på å komme med en spydig bemerkning, men svelget den. Han visste at jeg var «salgssjef» og tilla meg nok en ganske annen økonomi enn den jeg faktisk hadde.
Da jeg forlot politimannen slo det meg at den eneste som ikke hadde gjort noe ulovlig så langt i denne saken var jeg! Både foreldrene og politiet hadde brutt loven med truslene sine, mens jeg ikke hadde brutt noe som helst. Bortsett fra alminnelig folkeskikk. Jeg lo.
Jeg kjørte rett fra politiet til våpenbutikken. Her kjøpte jeg to pistolhylstre og et belte.
Etter jobb tilpasset jeg et nylonbelte til livvidden min og plasserte våpenet slik at jeg kunne ha det klart under høyre arm uten at det syntes utenpå jakken.