| jarle aase: sls | forrige | jeg skriver brev til martin | neste | Jeg skriver brev til Martin
Torsdag, den siste dagen i april 1992, var jeg på randen av sammenbrudd. Kroppen skalv, tårene rant jeg satt i timevis ved middagsbordet og stirret tomt ut i luften uten å bevege en muskel. Lot tankene fly. Hadde ikke lenger noe som holdt meg sammen. Hvilken dritt jeg var mot meg selv! Ovenfor andre var jeg pliktoppfyllende og pålitelig. Betalte regningene selv om jeg ikke hadde penger igjen til mat. Stilte opp for venner når de trengte meg uten å be om noe tilbake. Jeg gjorde alt som ble forventet av meg av andre men sviktet meg selv. Satte mine egne behov i annen rekke. Vikingene trodde på skjebnen, at alt var forutbestemt; men selv de innså at en mann kunne påvirke det forutbestemte om han var lojal mot meg selv at en ville fare rett i ulykken om en fornektet meg selv og sine egne behov. Først den dag en innså hvem en var, og tok konsekvensen av det på godt og vondt, kunne en bli lykkelig. «Lykkelig...» Jeg smakte på ordet. Smaken var blitt fremmed.Det kunne ikke fortsette på denne måten. Jeg var nødt til å snakke med gutten. Få det overstått!
Jeg vaklet ut, satte meg i bilen og kjørte inn på en sidevei Martin pleide å passere om kveldene alene. Tålmodig ventet jeg, mens askebegeret langsomt ble fullt.
Til mine store skrekk og overraskelse kom virkelig gutten syklende. Halsen min snøret meg sammen. Jeg ble stiv som en stokk i kroppen. «Trykk på fløyten for pokker!» hveste jeg fortvilet til meg selv, men kroppen reagerte ikke.
Jeg ble sittende å se på at gutten forsvant ut av syne.
Da jeg kom hjem igjen satte jeg meg ved PC'en og skrev et brev. Jeg skrev det som falt meg inn, mens jeg så Martin smilende ansikt foran meg.
Til Martin.Jeg følte meg straks bedre da jeg hadde skrevet brevet og lest gjennom det et par ganger. Jeg brettet det forsiktig sammen og la det i en stor grå konvolutt, sammen med en fyrstikkeske (så han enkelt kunne følge oppfordringen om å brenne det).[23]Jeg skriver fordi jeg ikke har mot til å snakke med deg. Jeg vet ikke om du noensinne vil få lese dette, men jeg skriver uansett.
Jeg er glad for at jeg traff deg. Du moret meg fra første øyeblikk, da du plaget denne selgeren på Oasen. Det eneste som ikke moret meg var da du laget oppstyr på Oasen, og kalte meg homo, og det var grunnen til at jeg sporet deg opp senere på kvelden. Da moret du meg enda mer, og jeg bestemte meg for å bli bedre kjent med deg. Jeg gikk på Oasen og så etter deg, og jeg lusket rundt om kveldene i samme ærend. Etterhvert dannet jeg meg et vagt bilde av hvordan du er, og tok sjansen på å invitere deg hjem. Jeg visste at dette ikke var hverken fornuftig eller lurt, men jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe annet enn det vi gjorde, nemlig å prate. Det er ikke alltid rett å gjøre det som er fornuftig.
Du moret meg enda mer, ikke på en sånn måte at jeg lo av deg, men på en slik måte at jeg likte deg. Jeg ble enkelt og greit i godt humør når jeg så deg eller snakket med deg, og jeg tenkte mye på deg.
Da jeg ble oppringt av Politiet og de ville snakke med meg ble jeg redd, og da Torill kom etter meg og truet med at «de skulle ta meg» ble jeg sint. Det viktigste var likevel at du fortsatt hilste og smilte, så jeg gav i grunnen blaffen i både Torill og Politiet. Jeg ville likevel ikke gå inn i borettslaget ditt igjen, dels for å unngå problemer, dels for å spare deg for problemer. Jeg vet at vennene dine spøker med meg, og at du kanskje ikke liker dét så godt. Etter hvert savnet jeg deg, så jeg hørte litt rundt og fant ut hvor du gikk og hvor det var en sjanse for å treffe deg. Jeg skal love deg at jeg ikke følte meg særlig lur når jeg lusket rundt som en hund for å få et glimt av deg.
Nå er det gått for langt. Jeg må konsentrere meg om jobben, og kan ikke luske rundt etter deg hele dagen. Jeg har vært feig, feig mot meg selv, og feig mot deg siden jeg ikke har gått bort til deg og snakket ut. Jeg vet ikke hva du synes om meg, du smiler og hilser ikke lenger. Jeg vil ikke at du skal være sint på meg, og har jeg gjort noe som gjør deg sint så er jeg lei for det. Jeg har oppført meg som en tosk, og jeg oppfører meg fortsatt som en tosk, men jeg nekter å holde meg unna så lenge jeg ikke vet hva du ønsker.
Du trenger ikke å være redd meg. Jeg har såret vennene mine i blant, som alle gjør når de er sint, men jeg har aldri skadet eller truet dem. Jeg kommer heller aldri til å true eller skade deg, uansett hva du skulle finne på.
Jeg kjenner deg ikke spesielt godt, men jeg vet litt om deg etterhvert. Jeg vet hvilke klær du går i, hvordan du beveger deg (jeg kjenner deg igjen selv når du har på deg klær jeg ikke kjenner), hvor du pleier å holde til, hvem du er sammen med hvilke leker du liker, når du er hos besteforeldrene dine og hvor og når du trener. Kanskje er det galt av meg å vite alt dette. Jeg følger ikke med deg lenger, så du trenger ikke å bekymre deg for det.
Du har en del evner og egenskaper de fleste andre mangler, og dersom du velger rett kan du få det meget bra når du blir voksen. Lær deg å tenke gjennom hva du vil, hvorfor du vil det, og hvordan du kan oppnå det. Vær rettferdig og ærlig. Bare noen få klarer dette, men du har det i deg. Uansett hva som skjer, så vær ærlig med deg selv, og gjør hva du selv mener er best. Ikke lev livet slik som folk ønsker det av deg, men slik du ønsker det selv. Dette er neppe lett å forstå i dag, men tenk på det.
Til slutt, jeg har ingen dame, det var et påfunn for å holde Hans i tømmene. Jeg er glad i deg, og jeg har ingen planer om å gjøre noe ulovlig eller galt. Jeg skulle ønske vi kunne være venner. Du er alltid velkommen, så får foreldre, naboer og Politi gjøre hva de vil for min del. Du får selv bestemme hva du vil. Jeg ville bli glad om du hilste på meg når vi ser hverandre. Dersom du ikke vil snakke med meg så er det OK. Dersom du vil snakke med meg så er det bare å snakke, det er derfor jeg er her, selv om jeg later som jeg holder på med noe helt annet og mye viktigere.
Brenn dette brevet når du har lest det. Det er til deg og ingen andre. Jeg skulle bare ønske jeg hadde mot til å snakke ut med deg bare en gang i stedet for å dumme meg ut med disse fjollete ordene. Jeg føler meg dum, redd og feig, og det morsomme er at den eneste i hele verden jeg er redd for er deg. Jeg er ikke redd for juling, jeg er ikke redd for å bli «mobbet», jeg er ikke redd for Politiet. Men jeg er redd for at du skal være sint på meg, eller forakte meg.
Kanskje vi prates, kanskje ikke. Det får du bestemme. Dersom du vil jeg skal ligge unna for godt, så legg en lapp om det i postkassen min, eller rist på hodet neste gang du ser meg.
Dette «brevet» er for dumt. Jeg kommer neppe til å gi det til deg. Men det var nå moro å skrive det likevel!
Hilsen Jarle.
Neste morgen, den 1. mai 1992, våknet jeg tidlig. En merkelig iver og forventning bredte meg i meg. Jeg leste brevet på skjermen flere ganger. Det virket banalt og tåpelig, men det var ærlig. Jeg bestemte meg for å gi det til Martin hvis jeg ikke fikk snakket med ham.
Etter frokost kjørte jeg ut igjen og parkerte samme sted som kvelden før i håp om at gutten skulle komme forbi. På bilradioen maste de om fagbevegelsens kjemper, kamper, og arbeidsledigheten. Politikerne har alltid så mange fine tanker på slike spesielle dager 1. mai og like før valgene... Jeg hørte bare halvt etter mens jeg ventet. Innimellom spilte de musikk. Et par ganger slo jeg av radioen og nynnet mine egne sanger om Martin.
I ellevetiden så jeg gutten komme syklende mot meg. Jeg trakk pusten dypt, bet tennene sammen og fløytet.
Martin rykket kraftig til da han oppdaget meg, vinglet et par sekunder og stoppet tyve meter unna. Han så usikkert på bilen.
Jeg rullet ned vinduet og vinket ham over. Gutten nølte en stund, tenkte seg om, før han hoppet i det og virkelig kom. Da han skrenset elegant ved siden av bilen smilte han til meg for første gang på en evighet. Smilet virket på meg som opium; jeg slappet endelig av og smilte tilbake.
«Hei. Hvordan går det?» nesten sang jeg.
«Bra, hvordan det?»
«Du har virket så merkelig i det siste..»
«Hans sin mor sier at jeg ikke får snakke med deg, men her ser de oss ikke så det gjør ingenting.»
Jeg så inn i de uoppnåelige øynene, takket Gud for at gutten var til. Jeg er nemlig sånn; jeg ber aldri til en Gud jeg ikke tror på, men det hender jeg takker ham likevel.
«Er du sint på meg?»
«Nei, hvordan det?»
«Jeg bare lurte. Se her, hopp inn ved siden av.»
Jeg låste opp sidedøren, men gutten ristet usikkert på hodet og smilte ikke lenger.
«Nei.. Jeg tror ikke det...»
Skuffet over at han tross alt ikke stolte på meg, og alt for redd til å ta opp diskusjonen, bestemte jeg meg for å gi ham brevet.
«Jeg har noe til deg.»
Han så enda mer usikker ut.
«Fra hvem?»
«Fra meg. Det er et brev, det dummeste jeg noen gang har skrevet.» Jeg smilte forlegent. «Brenn det når du har lest det!»
Jeg trakk frem brevet og stakk det ut gjennom det åpne vinduet. Martin tok det og så på konvolutten med store øyne.
«Takk.» Han stakk brevet under den blå regnjakken.
«Jeg får komme meg hjem nå. Vi snakkes.»
Gutten nikket. Jeg startet motoren og overlot ham til seg selv.
Hjemme igjen jublet jeg høyt, travet rastløst frem og tilbake i stuen uten å kunne samle meg et øyeblikk. Det var som om jeg skulle ha satt en verdensrekord, som om jeg hadde utført en bragd ingen kunne trodd noen ville klare.
Jeg sang, nynnet, hørte på radio et par minutter, reiste meg og gikk i ring, jublet og sang igjen. Gang på gang leste jeg brevet på dataskjermen. Tanken på at Martin kanskje leste det samtidig frydet meg. Nå var loddet kastet. Nå var det bare å vente. Jeg hadde fortalt Martin hvor jeg stod; følte meg uendelig lykkelig over å ha turt å bryte isen. Dersom gutten virkelig var interessert slapp jeg nå den knugende uvissheten som ellers ville ødelagt meg. Å, hvilken deilig dag det var.
Jeg holdt meg inne for å gi Martin tid til å tenke. Et par ganger gikk jeg ut til postkassen med bankende hjerte for å se etter en beskjed.
Dagen etter, lørdag, stod jeg sent opp. Jeg var lykkelig og spent; full av forventninger i dag regnet jeg med å få et svar.
Timene sneglet seg av gårde mens jeg ventet og ventet i håp om at Martin ville ringe på døren. Det var komplett umulig å konsentrere seg om noe som helst; jeg hørte på musikk mens jeg trippet frem og tilbake i huset. Innimellom tok jeg frem gitaren og spilte sangene om Martin.
Klokken seks orket jeg ikke mer og kledde på meg. Jeg måtte vite hva gutten ville. Raskt og utålmodig gikk jeg til tivoliet. Guttene var der ikke, så jeg ruslet tilbake til parkgrillen og satte meg på en av benkene i bakgrunnen.
Etter et kvarter kom Martin og Hans syklende forbi. De så meg ikke og fortsatte til tivoliet. Hjertet banket raskt da jeg reiste meg og fulgte etter dem. Jeg satte meg på benken utenfor tivoliet og lot som jeg noterte noe på en notisblokk.
Et par jenter kom gående mot meg. De var i femten sekstenårsalderen og virket i svært godt humør.
«Har du det morsomt?» Den ene, en lys blond jente som ikke bar BH under genseren så ertende på meg.
«Ja, Svært!» svarte jeg og konsentrerte meg om notisblokken.
Jentene fniste og gikk mot tivoliet.
To gutter i trettenårsalderen kom ut fra tivoliet. Bak dem kom en full gutt i attenårsalderen.
«Fordømte homser!»
Jeg fór sammen og så opp.
«Jævla Fyllingen sopere!»
Jeg smilte lettet da jeg så at gutten hadde Brann sjal og de to unge guttene Fyllingen treningsdrakter. Hva fotballen fikk i sving av følelser!
Og da så jeg Hans komme ut fra tivoliet, trillende på sykkelen med Martin i helene. De bråstoppet da de fikke øye på meg.
«Der kommer de de har sett meg. Sannhetens øyeblikk nærmer seg.» Jeg var glovarm i hele kroppen.
Guttene snakket opphisset sammen, så løp de inn igjen på tivoliet.
Var de redde? Trodde de at jeg var farlig?
Det blåste kaldt, plutselig frøs jeg. Jeg hadde ikke varme klær under jakken. Tennene klapret, armene og skuldrene skalv. I en et anfall av akutt fatalisme reiste jeg meg og gikk inn på tivoliet. Guttene var borte.[24]
En tung tristhet kom over meg. Hodet hang slapt nedover, føttene kjentes tunge og trette. Det var slutt. Martin hadde ikke engang giddet å riste på hodet til meg. Han bare flyktet! Jeg kunne ikke tolke det på annen måte enn at Martin ikke ville ha mer med meg å gjøre. Slutt. Etter alt som hadde skjedd virket det så meningsløst. Jeg var helt tom innvendig. Knust. Det var slutt. Jeg gikk langsomt hjemover. Jeg hadde ingenting å ta meg til der, men det hadde jeg ikke noen andre steder heller.
Klokken ni om kvelden ringte det på døren. Jeg småløp med hjertet i halsen for åpne.
Kurt stod opphisset utenfor, rød i ansiktet. Han stormet inn og låste døren bak seg.
«Har du skrevet et brev til Martin?»
«Ja...»
Jeg ble kald nedover ryggen.
«Helvete er løs! Hele borettslaget snakker om det. De samler en gjeng for å ta deg. Prøver å få guttene til å huske nøyaktig hvor du bor.» Kurt var andpusten. Jeg skjønte at han hadde løpt hele veien. Kanskje jeg burde skaffe meg en telefon...
«Hva skrev du i brevet?»
Jeg gikk inn i stuen med Kurt i helene og tok brevet frem på dataskjermen. Kurt leste det mens han ristet fortvilet på hodet.
«Du skulle ikke gjort det. Skrev du under?»
«Ja.»
«Faen ta deg! De er hysteriske der borte. De har alt meldt deg til politiet. Snakker om å få deg hevet ut fra leiligheten og sparket fra jobben.»
«Jeg hadde ikke noe valg, jeg var nødt til å fortelle Martin at jeg er glad i ham.»
«Tosk! Han er jo bare en drittunge! De kan være her hvert øyeblikk.»
Jeg gikk inn på soverommet og hentet haglen. Den var adskilt i deler. Kurt så fortvilet på meg mens jeg satte våpenet sammen med stødige hender. Jeg åpnet en pakke Nittedals Express 12/70, hagl nr. 3. Stakk to eksplosive, røde plastrør med messingbunn inn i de to kamrene i det russiske våpenet fra den kalde krigens dager.
«Det er best du går nå. Jeg vil ikke at du skal få problemer. Dette er min kamp. Men takk for at du advarte meg.»
«Klarer du deg?»
«Ja. Jeg klarer meg.»
«Er det noe du vil jeg skal gjøre? Hva som helst?»
Jeg ønsket plutselig at Kurt ville holde rundt meg. Det var lenge siden noen hadde holdt beskyttende rundt meg. Men jeg fikk meg ikke til å spørre. Det var krig; for første gang i mitt liv måtte jeg være virkelig hard, være en mann.
«Nei.»
Kurt så på meg noen sekunder, skulle til å si noe, men tok det i seg og gikk. Jeg låste døren etter ham. Jeg følte en kald besluttsomhet vokse.
I løpet av en halvtime var huset forvandlet til en festning. Jeg tente stearinlys i hele huset for å kunne se dersom de kuttet strømmen. Jeg tok på meg en slitt joggedress og en jaktvest. I lommene hadde jeg atten grove haglpatroner.
Jeg ville ta opp kampen i stuen.
Aldri før hadde jeg vært så redd; knærne skalv, hjertet banket som besatt og tankene for lynsnart og krystallklart gjennom hodet. Jeg gikk gjennom taktikken gang etter gang for å kunne handle uten å tenke når de kom.
I lommen lå en liten diktafon. Den skulle bevise at jeg gav en advarsel, at jeg handlet i nødverge. Jeg ville neppe bli skadet selv, men en eller to av naboene til Martin kom til å dø. Jeg kom til å drepe mennesker jeg ikke kjente, gutter som ikke kjente meg. Det hele var like meningsløst som all krig. De ville angripe og dø på grunn av stupide moralske læresetninger de aldri hadde reflektert over, læresetninger de neppe ville godtatt dersom de hadde gjort det. Flokkmennesket er så dumt, så dumt...
Minuttene sneglet meg av gårde mens jeg ventet. De ble til timer. I tretiden om natten kom trettheten. Jeg hentet en dyne og satte meg til å sove i en stol. Med haglen i fanget.
Neste morgen var jeg like oppjaget. For hvert minutt som gikk kom oppgjøret nærmere. Jeg satt i ørelappstolen min uten en bevegelse og ventet.
Klokken tolv ringte det på døren. Jeg reiste meg overraskende lett, satt diktafonen på opptak og tok ladegrep på haglen. Det ringte på igjen. Jeg ventet på at de skulle bryte seg inn.
Sekundene tikket. For meg virket det som om tiden stod stille. Om et øyeblikk ville jeg ha drept minst ett menneske. Vissheten om dette burde gjort meg syk! Men jeg satt rolig og besluttsom med pekefingeren på avtrekkeren, som på skytebanen.
Jeg plukket frem fire patroner fra lommen, la dem på gulvet ved siden av meg. Det ville gjøre omladingen raskere.
Sekundene ble til minutter. Etter et kvarter regnet jeg faren for over. Skjelvende reiste jeg meg og spente ned tennfjærene i våpenet.
Klokken fire holdt jeg ikke ut å være hjemme lenger. Jeg tok på meg skinnjakken, la pistolen i innerlommen og gikk ut; småløp ut av boligområdet, til en sti som gikk opp i høyden. Jeg fulgte stien oppover, i sikkerhet på den gamle veien inn til byen. Jeg turde ikke å kjøre bil i denne tilstanden.
Føttene dirret. Hjertet slo urytmisk og fort. Jeg visste at jeg var stresset langt over faregrensen, at jeg kunne bli alvorlig syk dersom jeg ikke fikk roet meg ned. Jeg gikk mot byen. Solen skinte; det var i varmeste laget for den tunge jakken. Svetten rant ned i øynene hvor den sved som sitronsyre.
Jeg burde ha roet meg ned nå da jeg var utenfor fare, men musklene i mellomgulvet føltes som stålbånd. Adrenalinet fløt fortsatt fritt i årene. Jeg skvatt for den minste lyd, snudde meg stadig for å se om noen kom etter meg...
Da jeg kom inn i sentrum verket det i skuldrene. Jeg stoppet og prøvde å puste jevnt og dypt mens jeg spente ned muskel for muskel. Det gikk ikke, jeg klarte ikke å slappe av. Oppgitt gikk jeg inn på kinoen og kjøpte en billett til en barneforestilling.
Flere ganger holdt pistolen på å ramle ut av jakkelommen. Midt ut i filmen mistet jeg grepet om handlingen, ble sittende i mine egne tunge tanker. Nå var det definitivt slutt. Foreldrene til Martin kom til å lage et helvete på jord for meg. De ville spre rykter, peke meg ut for Gud og hvermann, lage problemer på jobben og skremme Martin bort fra en gang for alle. Jeg følte en dyp trang til å flykte. Sette meg inn i bilen og kjøre til Sverige, skape meg en ny fremtid et sted jeg var helt ukjent. Jeg hadde ingen bånd som bandt meg. Ingenting å sloss for. Fortiden innhentet meg. Nå når jeg var presset hadde jeg ikke noe fundament å støtte meg til, bare luftslott og papirvegger. Grunnen føltes som en seig hengemyr av bortkastede år.
Og jeg hadde ikke lenger Martin, det eneste lyspunktet i livet mitt.
Neste morgen var jeg presis på jobb. Jeg hadde våknet grytidlig, dusjet og stelt meg. Spist en god frokost og hørt på rolig musikk. Nervøst hadde jeg lest Bergensavisen, redd for å finne et bilde av meg selv, men det stod ingenting. Jeg ble sittende å bla, og tenkte på en artikkel jeg hadde lest om at man ville frata høyesterettsadvokat Staff retten til å mene noe fordi han ikke nødvendigvis så noe galt i at menn hadde forhold med mindreårige.
Det varmet meg at noen turde å motsi folkemeningen. Men reaksjonen skremte meg og gjorde meg forbanna. Ingen laget noe videre oppstyr da amerikanerne bombet tilfluktsrom fulle av barn i Irak. Ingen aksjonerte effektivt for å få slutt på barnemordene i Brasil. Ingen brydde seg med de millioner av barn som sultet og døde i meningsløse epidemier. Men så snart noen ville gi et barn litt kjærlighet måtte hendene kappes av dem. Og om noen var frekk nok til å uttale at sex mellom barn og voksne ikke nødvendigvis var så ille så prøvde man å kappe tungen av dem! Jeg tenkte på Ibsens «En Folkefiende» og lo. «...Å, allmennheten behøver slett ingen nye tanker. Allmennheten er best tjent med de gamle, gode, anerkjente tanker den allerede har...»
På kontoret kvapp jeg til hver gang telefonen ringte. Men ingenting skjedde. Jeg laget et par middels annonser, snakket med kunder og satt stille i lunchen. Knærne dirret fremdeles.
Mot slutten av uken begynte jeg langsomt å slappe av. Stormen hadde stilnet. Jeg turde å ta sjansen på å sove i sengen igjen. Men jeg hadde alltid den ladde haglen innen rekkevidde. Og jeg hadde alltid pistolen på meg når jeg gikk ut.
I helgen holdt jeg meg hjemme, så på TV og leste bøker. Skrev litt.