| jarle aase: sls | forrige | jeg går for martin | neste | Jeg går for Martin
Jeg så i øynene at Martin ikke ønsket noen kontakt med meg. Det gjorde vondt. Men jeg var nødt til å sette en grense! Jeg hadde godtatt at jeg var homofil og jeg hadde godtatt at jeg var forelsket i en tolvåring. Det første hadde vært en lang og pinefull prosess, det andre var kommet så brått på meg at jeg enda ikke full ut forstod det. Jeg hadde alltid likt gutter i puberteten, engasjert meg i dem, men dette med Martin var noe nytt jeg hadde aldri vært klar over at det bodde så voldsomme krefter i meg. Grensene for hva jeg kunne si og gjøre ble visket ut av en intens lengsel, en smerte som overskygget alt annet. Jeg dreit i loven, jeg dreit i alminnelige normer, jeg dreit i rykter og sladder jeg dreit i alt unntatt Martin. Jeg var forberedt på å sloss, jeg var innstilt på å miste alt jeg eide: jeg var klar til å dø heller enn å fortsette i denne forbannede lidelsen det var å leve uten ham.Men jeg måtte sette en grense før jeg gled over fra lidenskapelig forelskelse til en tøylesløs galskap. For omgivelsene ville det neppe spille noen rolle å forelske seg i en tolvåring er galskap godt nok men jeg hadde et ansvar ovenfor meg selv; ovenfor den uskyldige og tillitsfulle gutten jeg engang hadde vært det barnet som fortsatt levde inne i meg et sted. Jeg kunne ikke tillate meg selv å frike ut. Min kjærlighet for Martin var ekte og ren, jeg ville ikke ta ham: jeg ville gi meg selv til ham. Om jeg ikke respekterte noen annen vilje i verden, så måtte jeg respektere Martin. Jeg kunne ikke overkjøre ham.
Jeg lot ham i fred og brukte det meste av tiden min på jobben. Smerten gav meg ikke fred, jeg ble stadig overveldet av en fryktelig klaustrofobi jeg følte meg innesperret i en verdiløs tilværelse. I klare øyeblikk forstod jeg også at jeg ikke lenger hadde noe å gi. Selv om drømmen ble virkelig og gutten en dag ringte på døren, ville jeg ikke ha krefter og overskudd til å ta meg av ham. Det var nettopp dette som engang hadde ødelagt vennskapet til Arne: at jeg ikke taklet smerten, men falt dypere og dypere inn i meg selv. Jeg hadde satt deprimert på rommet hans uten å si noe, eller klaget og sytt over alt og alle. Jeg ble en belastning for ham. Dersom Martin kom nå ville det samme skje, jeg ville ikke ha noe overskudd å øse fra. Jeg ville bare ta, uten å ha noe å gi tilbake.
Selv om stemningen mellom Joachim og meg etterhvert var blitt ganske anstrengt, hendte det enda at vi snakket sammen.
«Hva er egentlig problemet Jarle?»
«Det går til helvete. Alt går til helvete. Ingenting har noen mening lenger.»
«Betyr det at guttungen ikke vil ha deg?»
«Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Det som var mellom oss er i hvert fall borte. Men jeg savner ham så forferdelig!»
«Det vil bli svært vanskelig for deg å få ham nå. Det spørs om du har styrke til å gjennomføre det.»
«Hva mener du?»
«Gutten er sannsynligvis redd deg. Foreldrene er på vakt og politiet kommer til å bure deg inne neste gang du prøver deg på noe. Jeg tror ikke det har noen hensikt å prøve mer. Du har gjort det du kan.»
«Og hva må til for å få ham nå?»
«Jeg vet ikke. Først og fremst tid. Mye tid. Foreldrene må få roet seg, og gutten må få tenkt gjennom situasjonen.»
«Og så?»
«Og så må du gjøre noe som er så sprøtt at gutten blir nysgjerrig. Noe helt uvanlig. Noe ingen andre har gjort.»
«Som hva?»
«Si det. Du er jo reklamemannen. Du må markedsføre deg på en ny måte. Kanskje sette opp plakater på veggtavlene i byen med et bilde av deg selv og et spørsmålstegn? Kun det og ingen tekst. Folk vil tro det er innledningen til en ny sprø reklamekampanje, men Martin vil forstå. Og det er ikke ulovlig. Ingen kan ta deg for det.»
«Det vil koste en formue. Vet du hva slike kampanjer koster?»
«Det er bare en tanke. Du må gjøre noe sprøtt, og du må vente kanskje i flere år.»
Jeg var alene. Ingen kunne hjelpe meg med Martin. Ingen. Kun jeg selv. Og jeg hadde ingen styrke lenger. Ingen kjærlighet. Kun hat og mistro. Jeg lo rått og brutalt.
Jeg gav opp. Jeg sluttet helt å gjøre noe på jobben, gadd knapt å møte opp. Om kveldene satt jeg rett ut i en stol og stirret i veggen når jeg ikke trente. Jeg spiste ikke middag, bare vitaminpiller, havregryn med melk og rå egg. Huset så ut som en svinesti. Bosset lå luktende på kjøkkenet, under en sort sky av små, ekle fluer. Jeg ventet på det endelige sammenbruddet.
Dag etter dag sneglet seg avgårde. Flere ganger tok jeg frem haglen for å skyte meg. Hvorfor i helvete ikke? Men jeg ble bare sittende og se på det klumpete våpenet. Innimellom kjente jeg galskapen banke på, fikk skjelvinger, men den tok ikke overhånd. Jeg kunne sitte urørlig i time etter time uten å tenke, uten å sanse at jeg var der, men jeg vendte alltid tilbake. Plutselig kunne jeg begynne å le avsindig; kjøre ut med varebilen, gi full gass og rase gjennom dalen, ut på motorveiene utenfor byen, inn i boligsoner hvor bilen hoppet over fartshumper, men jeg holdt meg på veien; jeg kolliderte ikke, raste ikke inn i fjellveggen eller autovernet. Jeg hadde intet å leve for lenger, ingen fremtid, ingen drømmer. Og jeg manglet styrken til å holde ut. Jeg var for svak til å fortsette, men for sterk til å gi opp. For sterk til at galskapen kunne ta over.
«For sterk til å bryte sammen, for svak til å fortsette. Herregud!»
Da Kurt kom på besøk en kveld og fortalte at Martin skrøt i gaten av et visst kjærlighetsbrev, ble jeg rasende. Så hadde de lurt meg igjen. Martin var slett ikke redd. Martin var redd foreldrene, ikke meg. Jeg gikk ut i nitiden og prøvde å finne ham. Jeg vandret rundt i dalen, endte opp en kilometer unna blokken min, på en benk. Her satt jeg i flere timer og ventet tålmodig. Jeg ville gitt hva som helst min egen sjel for å snakke med gutten nå. Jeg trengte ham mer enn noensinne. Tenk å få omfavne gutten bare én gang, la fingrene gli gjennom det myke håret, kjenne varmen fra den vidunderlige kroppen. La livsgleden lade opp mine egne batterier igjen.
Men han kom ikke denne kvelden. Da klokken hadde passert midnatt vasset jeg hjem igjen som en gjenganger, utladet. Selv aggresjonen og bitterheten fant ikke lenger næring. Som en skygge låste jeg meg inn og la meg med klærne på.
Og som alltid når man tror at man er på bunn, så kommer nyheten som får en til å føle seg virkelig deprimert.
Kurt sa det liksom tilfeldig, som om det var en liten uvesentlig bagatell.
«Martin har flyttet.»
«Hva?»
«Han har flyttet.»
«På grunn av meg?»
«Jeg tror ikke du skal overdrive din egen betydning. Moren har lenge snakket om å flytte.»
«Hvor har de flyttet?»
«Jeg vet ikke. Jeg har forhørt meg litt rundt uten å få noe svar.».
Kurt lå på rygg i sofaen min og var full. Smilte lekent. Bad meg komme til ham. Jeg smeltet enda en gang sammen med ham, følte den voldsomme styrken i kroppen hans, de svulmende musklene, tryggheten i armene hans. Jeg hadde engang elsket ham. Begjæret hadde bare vokst seg sterkere med årene.
Jeg var slått, men fortsatt for sterk til å gi opp. Etter en periode i den dypeste håpløshet rettet jeg meg opp og tok meg sammen. Jeg levde, Martin levde, og en dag: en dag skulle vi bli venner! Samma faen!