| jarle aase: sls | forrige | dagene | neste |

Dagene

Arbeidsdagen var slutt. Jeg satt på kontoret og nøt en sigarett da Joachim kom inn. Han gjorde en grimase da han så sigaretten, åpnet vinduet og satte seg i en av de to besøksstolene mine, la hodet litt på skakke og studerte meg interessert. Vi ble sittende et par minutter i stillhet mens vi ventet på at de ansatte skulle gå. Så godt som vi kjente hverandre var ikke stillheten påtrengende; vi trivdes i hverandres selskap og hadde alt snakket ut om det aller meste. Da ytterdøren lukket seg etter den siste som gikk, reiste Joachim seg, gikk ut og låste, før han igjen satte seg foran meg.

«Hvordan går det?» spurte han omsider. «Trives du i Fyllingsdalen?»

«Ja og nei. Jeg trives i dalen, men ikke i leiligheten. Kan ikke for det — men jeg føler meg ikke hjemme der.»

«Har du funnet en ny type?»

«Negativt. Jeg vet ikke om jeg egentlig ønsker det heller. Så lenge jeg var sammen med ex’en min var jeg kronisk frustrert over alle typene jeg ikke rotet med, følte meg bastet og bundet på slutten...»

Joachim lo. «Og nå er plutselig alle borte som dugg for solen?»

«Yepp. Borte vekk. Og jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal finne en ny. Jeg vet ikke engang om det er en type jeg trenger. I gamle dager levde jeg promiskuøst, kanskje det er det jeg savner — et par nye ansikter i uken...»

«Hvorfor går du ikke på homoklubben[13] og sjekker opp noen da?»

«Jeg liker ikke stedet. Folk har aldri glemt at jeg sloss på Erik sin side.»

«Så ille er det vel ikke?»

«Jeg har ikke sagt at det er ille, jeg liker bare ikke folkene der — og de liker ikke meg.»

«Det finnes jo andre måter.»

«Ja, men du kjenner meg. Jeg liker ikke homser; i hele mitt liv har jeg bare falt for en eneste homse. En fortryllende besettelse som varte i en knapp måned.»

«Joda, jeg husker ham[14]. Kjekk fyr forresten. Jeg tror han har fått seg en fast type nå.»

«Faen heller, jeg har lyst til å treffe noen på en naturlig måte. Jeg er drittlei av å skaffe prospekter via kontaktannonser!»

«Hva med noen av guttene som har rekt her på kontoret?»

«Vel, først og fremst er de for unge. Jeg er for gammel til å henge sammen med tretten fjortenåringer. Dessuten vet jeg aldri om de tenner på meg eller lommeboken min — eller varelageret her. Jeg gidder ikke å la meg utnytte.»

«Du virker ganske forvirret. Har du tenkt igjennom hva du virkelig vil? Det Overordnede Mål? — liksom forretningsideen til en bedrift?»

«Yepp. Jeg vil bli Lykkelig. Enkelt og greit.»

«Og hva gjør deg Lykkelig? En kjæreste eller mange partnere?»

«En kjæreste tror jeg...»

«Jeg tror også at det er det rette for deg. Du har egentlig alltid vært en ‘one man woman’.»

Nå var det min tur til å le. Han fortsatte: «Så lenge du vet hva du vil, kommer det til å skje — du har alle de egenskapene du trenger for å få til nesten hva som helst.»

«Jeg vet bare at jeg ønsker å bli lykkelig. Jeg aner ikke hvordan jeg skal bli det. Pokker heller, av og til skulle jeg ønske at jeg var normal, kunne funnet meg en jente og levd et besteborgerlig liv — fått et par unger, kjøpt et rekkehus med en liten hage, pusset opp landstedet mitt, reist til Syden en gang i året; gjort min mor til bestemor — det er hennes aller største ønske. Av og til ønsker jeg at jeg kunne sluppet all dritten; de skrå blikkene, kommentarene, sladderen. Jeg er trett av å sloss..»

«Jarle? — du som besteborger?» Han lo hjertelig. «Det ville vært litt av et syn. — Du er alt for sær, alt for sterk til å lukke deg inne i en sånn tilværelse. Du, bedre enn noen, burde vite at det er et lite helvete! — Etter alle historiene dine om hvordan guttene dine har det hjemme — og hvordan dine egne foreldre har det. Det du trenger er en type.»

«Jeg vet det Joachim, jeg vet det. Men jeg er sliten.»

«Så ta det med ro. Konsentrer deg om jobben. Før eller siden treffer du ham.»

«Du har sikkert rett, som alltid...» sukket jeg.

Jeg kjørte hjem, fikk et akutt anfall av ensomhet. Gikk ned på Oasen. Det var massevis av pene gutter og unge menn rundt meg, men der var også en del farlige gjenger og et visst narkotikamiljø.

Jeg satte meg i noen minutter på en benk og lot tankene strømme mens lyden av hundrevis av mennesker rundt meg forsterket den plutselige følelsen av ensomhet; jeg følte det ofte slik når jeg hadde handlet og så frem til en kveld alene foran TV-en. Mennesker strømmet frem og tilbake, noen med handlevogner andre uten. Unge og gamle, barn og pensjonister.

Jeg satt ofte på Oasen om ettermiddagene. Som tilskuer falt det meg naturlig å legge merke til en del mennesker. Det er slik at barn og ungdom som ikke har noe å ta seg til samles i kjøpesentrene; de sitter på benkene, i trapper og hvor en ellers kan sitte; samlet i stille grupper av uttrykksløse, som tålmodig venter på å bli eldre. Disse gruppene, eller gjengene, gjør ikke noe positivt. De holder sammen, beskytter hverandre — bidrar til hverandres sosiale degenerering..

De eldre ungdommene er hektet på stoff og de yngre tar etter. Når de når en viss alder flytter de, noen i fengsel, andre på hybel. Nye unggutter tar deres plass.

De er ikke mange, men når de først er inne i disse gjengene, er det vanskelig å komme ut igjen. Jeg skulle gjerne trengt inn i en slik gjeng, snakket med guttene, prøvd å skape et positivt miljø, men jeg visste at det ikke ville gå. De ville bli mistenksomme, fiendtlige — trolig enten mobbet meg vekk, eller latt noen eldre gutter banke meg opp.

De var passive der de satt, ansiktene og kroppsspråket røpet intet. Mange av dem var alt småkriminelle. Vold var en naturlig del av livene deres. Lik store katter var de dorske, men samtidig vare og på vakt, klare til å fare opp og angripe enhver som krenket deres territorium eller integritet.

Jeg gjennomskuet enda ikke alt dette fullt ut, men jeg visste at det ville ende med forferdelse dersom jeg fulgte min lengten etter å gå bort til dem. Så jeg holdt meg i bakgrunnen. Stolte på instinktene. Satt likeså uttrykksløs som dem og iakttok livet.

Jeg var homofil. Jeg bar på arven etter tusenvis av år med undertrykkelse og forfølgelse. Jeg visste når jeg måtte legge bånd på meg, uten å reflektere over det, på samme måten som en garvet råkjører senker farten før en radarkontroll. Dessuten — jeg ønsket et problemfritt, likefremt forhold med en jeg kunne stole på og respektere. Det var ingen grunn til å engasjere seg i skakkjørt ungdom. Jeg hadde saktens tatt min turn!

Jeg visste ikke at jeg alt hadde truffet Den Utkårne.

Februar gikk mot slutten. Jeg var fortsatt alene. Christer pleide å komme opp på kontoret mitt et par ganger i uken. Vi gikk enten i badet eller reiste med bussen hjem til meg. Humøret hans svingte voldsomt; han eglet stadig for å se hvor langt han kunne trekke meg før jeg sprakk.

En dag han satt foran skrivebordet mitt, på den samme stolen Joachim hadde satt på noen uker tidligere, plukket han frem en motbydelig buse fra nesen og stappet den i munnen som den beste konfekt — mens han hele tiden stirre direkte på meg. Jeg prøvde å ta det opp med ham.

«Christer, jeg er ikke din mor, ikke din far, ikke læreren din. Jeg er en kamerat. Det er ikke min jobb å oppdra deg!»

«Hva mener du?»

«At du hele tiden prøver grenser — ser hvor langt du kan gå før jeg sprekker.»

«Og så da?»

«Det er tåpelig. Din mor kan ikke bare hive deg ut. Læreren din kan ikke bare stenge deg ute fra skolen. Men det er ingenting som holder oss to sammen annet enn vennskap. Hvis du ødelegger vennskapet så bare dropper jeg deg.»

«Nå høres du teit ut!»

«Kanskje. Men jeg gidder ikke å krangle med deg.»

«Hvem skal du krangle med da?» (Han hadde et poeng der!)

«Jeg gidder ikke å krangle med noen — aller minst venner.»

Han så på meg et øyeblikk, så trakk han likegyldig på skuldrene og spurte om vi kunne komme oss avgårde.

En av nabokonene smilte skeptisk til oss da vi gikk inn i heisen. Jeg hadde ingen problemer med å forestille meg hva hun trodde. Men på den annen side — Christer kunne også være en fetter eller en fjern slektning! Ingen av oss sa noe, Christer bare flirte.

Oppe i leiligheten laget jeg hamburgere, et ritual som var blitt obligatorisk etter at jeg avslørte for ham at jeg engang arbeidet på en snackbar. Jeg hadde en liten samling av videofilmer som Christer elsket å kritisere. Jeg likte kvalitet, han likte action. Han så uinteressert på skjermen mens han spiste. Så snudde han seg mot meg. Jeg la merke til det i øyekroken og så på ham.

«Ka faen er det du glor på — homo!» Stemmen var aggressiv.

«Jeg ser tilbake på deg.»

«Tror du jeg har lyst på deg eller?»

«Det vet du best selv...»

«Faen så innbilsk du er! Tror du jeg har lyst på den forpulte tynne, hårete kroppen din?»

«Jeg driter i hva du har lyst på!»

«Men du har lyst på meg. Forbanna homo!»

«Jeg har aldri sagt at jeg har lyst på deg! Tvert i mot, da du...»

«Hold kjeft!»

«...spurte om jeg...»

«Hold kjeft sa jeg!»

«...ville...»

«Hører du ikke hva jeg sier!» Han skrek. «Hvis du ikke holder kjeft løper jeg ut på altanen og roper voldtekt!»

«Ok, ok, men det var du som begynte!»

Han snudde seg og så på filmen. Jeg var temmelig irritert. Alt dette homo-snakket hans begynte å gå meg på nervene. Jeg skjønte ikke hvorfor han i det hele tatt kom; han behandlet meg som en dritt, var ikke ute etter sex, og det han fikk av mat og penger var så beskjedent at det neppe var verdt bryderiet. Selv om han av og til prøvde å dra større beløp ut av meg, som en gang på kontoret:

«Har du en hundrelapp til meg?»

«Nei.»

«Homo!» Han sa det såpass høyt at det kunne høres ut i gangen.

«Sutt med det der tullet. Du kan ikke presse penger ut av meg.»

«Jeg vil ha hundre kroner.»

«Glem det.»

«Da går jeg bort til politiet og sier at du er homo.»

«Velbekomme.»

«Og at du har prøvd deg på meg.»

«Javel. Da sier jeg at du har prøvd deg på meg også.»

«Er det alt?»

«Hør, hvis du vil anmelde meg for noe så får du bare sette i gang. Det er ikke forbudt å være homo.»

«Men du har ikke lov til å ha lyst på meg!»

«Jo. Jeg har lov til å ha lyst på hvem faen jeg vil. Snuten kommer til å le om du anmelder meg for å ha lyst på deg! Og så kommer de til å spørre hva i helvete du gjør sammen meg dersom det plager deg sånn. Og så får din mor vite at vi har vært venner. Hvem faen tror du taper på det?»

«Du tror du er så forpult smart! Men jeg kan si at du har voldtatt meg. Da får du trøbbel.»

«Jeg har ikke voldtatt deg!»

«Nei, men hvis jeg ikke får hundre kroner anmelder jeg deg for det.» Han smilte triumferende.

«Hvis du anmelder meg for noe som ikke er sant kommer jeg til å gi deg mer juling enn du kan forestille deg!»

«Ha! Du kan ikke banke meg når du sitter i fengsel.»

«Nei, men om du får meg i fengsel for noe jeg ikke har gjort kommer jeg til å drepe deg. Så du bør tenke deg godt om!»

Men av og til var han hyggelig; han kommenterte det og gratulerte meg med en gang når jeg hadde kjøpt nye klær eller sko. Han kunne plutselig spørre om hva som var galt om jeg var deppa — og av og til hadde vi lange og intense samtaler om livet — livet hans for det meste. Han kunne også dikte opp de mest utrolige røverhistorier om ting han påsto å ha opplevd, eller om faren hans, som stadig skiftet yrke hver gang han nevnte ham.

Dagene var grå. Det så ut som om veien ville bli lang og kjedelig frem til den lykkelige fremtiden jeg drømte om.

Da helgen kom, tittet solen forsiktig frem og badet dalen i skarpt, klart vinterlys. Jeg kom tilbake langs grusveien foran blokken, etter en flere timer lang spasertur. Kroppen verket, men jeg ville ikke hjem til den lammende tomheten i leiligheten.

Fotballbanen lå i flukt med grusveien. Lekeplassen lå litt høyere oppe. Derfra gikk det en gressplen som helte bratt oppover mot høyblokken. Midt på høyblokken var det et inngangsparti, også på baksiden. Her stod det en benk hvor jeg ofte satt og filosofere. Midt imellom benken og grusveien, nede på den bratte gressplenen, lå det en svær stein, som en liten klippe i voldsomme dønninger. Jeg hadde ikke lagt merke til den tidligere, men nå satt det to unggutter i elleve tolvårs alderen der, fnisende, i en lett brytekamp. De oppdaget meg og ble sittende å følge med mens jeg arbeidet meg opp stien til benken. Da jeg hadde satt meg snudde de ryggen til og ble sittende å hviske.

Uten å vite hvorfor, uten å tenke over det, visste jeg at jeg måtte bli kjent med den ene — et smilende fjes jeg aldri hadde sett før. Den tykke blå boblebuksen hans var så klumpete at jeg ikke kunne danne meg noe inntrykk av ham, bortsett fra ansiktet. Jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før eller senere, jeg plukket opp et par småstein og pælmet dem ned på guttene. De kvapp, så forbauset opp på meg; reiste seg og kom forvirret opp foran meg.

Med en litt irritert, lys stemme, spurte han med smilet: «Hvorfor kastet du steiner på oss?»

Det direkte spørsmålet, holdningen, det at han gikk freidig opp for å irettesette en voksen, gav meg en bekreftelse på at det var noe spesielt med ham. Jeg kjente en gryende respekt for gutten.

«Jeg hadde lyst.»

Svaret forvirret ham.

«Ja men... du kan ikke kaste stein på oss!»

«Hvorfor ikke?» spurte jeg med mitt største smil.

«Vi kastet ikke noe på deg!»

«Nei. Det var derfor jeg kastet jeg på dere. Hvis jeg ikke hadde gjort det hadde vi jo blitt sittende her uten å kaste noe som helst.»

De begynte å flire.

«Du er litt rar du.»

«Yepp,» svarte jeg leende, «er dere sure på meg?»

«Neida. Men hvis du kaster mer så kaster vi tilbake!» Med disse ordene snudde han seg og gikk forventningsfullt tilbake til steinen, men kameraten hakk i hel — etter å ha fylt lommene med småstein.

Så snart de hadde satt seg pælmet jeg en liten stein over dem. Og dermed var krigen i gang. Steiner fløy over alt. Det sa «knekk» når steiner traff kledningen i inngangspartiet og «plikk» når de traff rutene. Jeg parerte eller hoppet unna. Guttene var forbasket treffsikre.

Vi ble avbrutt av at noen ropte på guttene. De småløp nedover plenen, til den de antakelig hadde satt og ventet på.

Da de var gått grublet jeg over hva som egentlig hadde skjedd. Var det et utslag av den veldige ensomheten, eller var det noe mer? Jeg har ofte lurt på dette i ettertid. Gutten het Paul. Han skulle bli en av mine aller nærmeste venner.