| jarle aase: sls | forrige | guttene ved kanalen | neste | Guttene ved kanalen
Jeg husker ikke hvilken dag det var, om det var i uken eller en helg, ei heller hva jeg gjorde før eller senere denne dagen. Egentlig undrer jeg meg over at jeg i det hele tatt husker denne episoden. I ettertid er det lett å tillegge det en intuisjon eller forutanelse, men den gangen, i februar 1992 følte jeg ikke noe sånt. Det som skjedde var ganske fort glemt. Et annet og lignende møte kan jeg kanskje tillegge slike anelser... Men nå foregriper jeg begivenhetene.Like før jeg flyttet hadde jeg sendt inn noen kontaktannonser til diverse blader; nå brukte jeg disse som et slags alibi for at jeg faktisk prøvde å finne en ny type, mens jeg egentlig var alt for redd for å mislykkes til å virkelig prøve. Erfaringsmessig kunne jeg forvente mellom tyve og femti svar på annonsene, hvorav ti prosent ville være fra aktuelle typer; resten ville være perverse gamle menn, heterofiler som ønsket et homoseksuelt nummer og diverse selgere som kom til å fallby porno, alt fra barn og dyr til Narvesen.
Jeg grep meg i å tenke på gutter igjen følte et slags savn etter en type vennskap jeg hadde vokst i fra.
Jeg kom gående ned denne bratte stien mot grusveien bak Oasen, den som gikk over til asfaltvei med «White Power». Det var overskyet og dalen lå badet i dette neonhvite lyset som er så typisk for Bergen om vinteren. Det var kaldt. Bakken var frossen; isen knaket under de tunge, sorte vinterstøvlene mine. Jeg hadde gått i mine egne tanker og blikket var vendt nedover. Gummisålene fikk godt grep i underlaget der jeg moret meg med å trakke igjennom isen over et og annet uttørket vannhull. Jeg bar på denne tomme følelsen som gnager i en når en går alene og heller ville vært sammen med venner. Jeg var ikke i godt humør, men heller ikke trist jeg var full av sår lengsel etter glemte minner.
På bunnen av bakken la jeg merke til tre gutter. I de tykke vinterklærne var det umulig å se hvor gamle de var. Ansiktene var rødlige av kulden og de pustet ut hvit damp. Guttene stirret over rekkverket til den sementerte kanalen, ned på de massive jernskinnene som lå skrått over inngangen til den underjordiske gangen. Vannet i kanalen rant under et tykt lag med is.
De la merke til meg og snudde seg. Jeg stoppet noen meter fra dem.
«Vet dere hvor vannet kommer ut igjen?» spurte jeg i det jeg trodde var en hyggelig tone.
De stakk hodene sammen et øyeblikk, så kom de et par skritt mot meg, nysgjerrige og oppmerksomme.
«Jeg tror det kommer ut i Sælenvannet,» svarte den ene, en litt lubben, lyshåret gutt.
«Stemmer,» svarte jeg. «Har dere vært inne i kloakkgangene?»
«Nei...»
«Det er ganske spennende det er store tunneler, nesten gater der inne. Man kan gå herfra, inn under Oasen, og videre helt ned til Ortunvannet hvor tunnellen deler seg. En arm går inn mot Ortun Skole, den andre går til Sælenvannet.»
Guttene så på meg med store øyne. «Har du vært der?»
«Ja. Da jeg var på deres alder pleide jeg å rote rundt der nede. Men det er litt farlig også.»
Anerkjennende blikk. Ingen sa noe. Jeg smilte fornøyd og begynte å gå videre.
«Hadet!» sa jeg smilende da jeg passerte dem.
«Hadet...»
Det virket som greie gutter. Mens jeg gikk oppover mot Oasen lurte jeg på om jeg kom til å se dem igjen. Neppe. Og hva om jeg så dem igjen? Jeg ville ikke ha noe påskudd til å bli kjent med dem og hvilken interesse kunne vel de ha for å bli kjent med meg? en vilt fremmed voksen som en gang for lenge siden, før de var født, rotet rundt i mørket under dalen?
Jeg snudde meg og så at de stod i en ivrig diskusjon mens de kikket inn i tunnelåpningen. Episoden gjorde meg i godt humør, selv om jeg ble litt trist også. Da jeg kom rundt Oasen var det hele glemt.