| jarle aase: sls | forrige | hjemme i fyllingsdalen | neste | Hjemme i Fyllingsdalen
Jeg følte meg totalt fremmed i den lille leiligheten i ellevte etasje, med fjellet i ryggen og hele Fyllingsdalen i all sin prakt langstrakt foran meg. Jeg kjente hver krok der inne, hver skjold i tapetet, hver liten flekk på møblene; jeg hadde vært der minst en gang i uken siden jeg var fire år gammel, inntil min bestemor døde. Det var hennes leilighet ikke min! Lukten: av henne, av maten hennes, av kremene hun smurte seg inn med før hun la seg alt hang fortsatt igjen, og ville fortsette med det uansett hvor mye jeg vasket og luftet ut. Jeg var på besøk; på besøk hjemme hos meg selv; jeg var hjemme men følte meg fremmed stedet gikk meg alt på nervene!De første dagene hadde jeg vasket og flyttet rundt på møbler i et forsøk på å få det på min måte. Jeg hev vekk en gammel reol og erstattet den med en fra IKEA; fikk på plass mitt eget skrivebord og datamaskinen; jeg solgte den gamle sengen hennes og tømte soverommet la på plass min egen madrass, en tykk sak på 1,2 x 2 meter (som jeg typisk nok hadde fått av henne da jeg flyttet inn på Nordnes). Opprinnelig var det meningen å snekre et understell til madrassen, men til hvilken nytte? En seng er noe av det tåpeligste jeg kan tenke meg; den eneste nytten den tjener til er å samle støv og rot under seg. Med madrassen rett på gulvet lå den stabilt og samlet ikke dritt. Det så riktignok underlig ut men med ordet sjef i yrkestittelen trengte jeg ikke å være materielt forfengelig. At jeg var lut fattig var det bare jeg som visste madrassen ville ikke virke fatteslig, den ville gi et inntrykk av en eksentrisk person, noe som jo heller ikke var direkte feil.
Soverommet, med madrassen, en stol, en billig IKEA hylle og et lite nattbord, var slik jeg ville ha det. Jeg skrudde opp en rullegardin foran døren så jeg kunne hygge meg med uanstendige filmer i ensomme stunder. Soverommet var perfekt! Resten av leiligheten var en annens. Jeg orket ikke å oppholde meg der, følte meg som i et fengsel; fikk klaustrofobi, angst, pustebesvær.
Naboene var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Vaktmesteren, en liten kraftig plugg med fyldig manke og sort skjegg var vennligheten selv. De gamle konene studerte meg mer som et fenomen «du vet, han er homoseksuell, han mannen!» enn som et menneske, men jeg tok meg tid til å snakke med dem når jeg støtte på dem i gangen eller i heisen og de kunne ikke annet enn å oppføre seg høflig (deres generasjons lodd, hi-hi). Noen av dem viste seg faktisk å være ganske hyggelige. Intrigene i blokken (den hadde hundre leiligheter) holdt jeg meg langt unna, og skaffet meg sådan ingen egentlige fiender; jeg syntes intrigene var latterlige, selv om jeg godt visste hva som foregikk og hvem de forskjellige krokene var hvem de likte, hvem de ikke likte og hvordan de drev sitt renkespill. Min bestemor hadde holdt meg løpende oppdatert i mer enn tyve år. Ensomheten i maurtuen var påtagelig.
Jeg kjente dalen som min egen bukselomme; historiene, legendene, folkene, miljøet at var som da jeg forlot stedet åtte år tidligere. Kun musikken ungdommen lyttet til var annerledes.
Så snart jeg kom meg ut av blokken følte jeg meg hjemme; en befriende følelse av å finne tilbake til meg selv slik jeg var den gangen dalen fylte meg med en nesten religiøs høystemthet og indre ro. Optimismen våknet til live, fantasien blomstret opp; de dunkle tankene om livet, om sannheter og tro, vek for en berusende tilstand av tilhørighet jeg var en del av noe. Hele livet hadde jeg vært en outsider her, i dalen, var jeg en del av helheten; like reell som teateret, kirken eller kjøpesenteret Oasen. Lite ante jeg at om jeg snart skulle bli like kjent!
Om kveldene la jeg meg til vanen å gå lange turer mens minner og tanker fløy fritt. Jeg gikk til venstre ut fra blokken, skrådde rundt bygningen og fulgte stien ned langs de svære plenene, forbi lekeplassen hvor både det lille lekehuset med rutsjebane på taket, dissene, husken og sandkassen stod akkurat slik de alltid hadde stått. Jeg passerte den lille fotballbanen hvor jeg merket meg et par gutter som pleide å holde til der. Jeg tok til høyre ut på den lange grusveien som førte til parkeringsplassen til de blokkene som ligger nærmest Oasen.
For mange var dette den lange tunge skoleveien, for andre veien til Oasen på utallige handleturer; for alle var det et sted å spasere.
Jeg passerte enda en fotballbane og en myr, og kom inn på parkeringsplassen. Derfra fulgte jeg en adkomstvei opp langs noen blokker, skrådde til venstre, inn på gangbroen på sørvestspissen av kjøpesenteret. Jeg gikk forbi Esso, videre nordover, forbi spilleautomathallen og Skillingsbanken, tok til høyre og kom ned på baksiden av Oasen, der hvor man hadde tivoli og sirkus i gamle dager, på en plass som nå var blitt parkeringshus og forsikringsselskap. Like før politistasjonen tok jeg til venstre inn på en liten grusvei som førte ned en bakke, til den ytterste inngangen til kloakktunnelene under dalen. Grusveien gikk over i en smal asfaltert gangvei hvor det stod «White Power» med hvit skrift (signert Kurt jeg hadde engang kjeftet på ham for denne rasismen hans); fulgte asfalten opp en bakke, forbi en barneskole og inn i parken, forbi parkgrillen, opp til Texaco hvor jeg gjerne kjøpte en tegneserie og litt snop. Etterpå rundet jeg det lille vannet, gikk forbi ungdomsskolen, opp langs kirken og ut i hovedveien som jeg fulgte tilbake til høyblokken. Alle stedene vakte minner.
Det er på en av disse turene den egentlige historien begynner; et tilfeldig møte, tilsynelatende helt ubetydelig; en opplevelse jeg ikke tilla den minste vekt der og da, men som likevel skulle komme til å snu opp ned på hele livet mitt og også rote godt til i mange andre menneskers tilværelse. Jeg fylles av undring, vemod, men også en uuttømmelig glede når jeg tenker tilbake på dette møtet med min egen skjebne, og minnes samtidig Goethes ord om at misforståelser og stahet kanskje lager flere vanskeligheter i verden enn list og ondskap.