| jarle aase: sls | forrige | forelsket! | neste | Forelsket!
Det var mandag. Jeg hadde kjedet meg på jobben og vært innom badet før jeg rømte ned på Oasen så snart jeg kom hjem. Der jeg gikk mellom de handlende, fikk jeg øye på et par selgere fra Arnkrone, et forlag som trykker et slags leksikon for ungdom og bruker pene ungdommer som selgere. Jeg pleide vanligvis å avvise dem, men i dag kjedet jeg meg; hvorfor ikke leke litt?Jeg satte meg ned på en tom benk utenfor et stort supermarked, lente meg tilbake og ventet.
Mens jeg satt der la jeg merke til tre guttunger i tolv trettenårsalderen som streifet målløst gjennom gangen foran meg. De hvisket og tisket, var åpenbart alene. En av dem stoppet ved en kroneautomat og prøvde lykken uten hell. Etter å ha gått litt frem og tilbake satte to av dem seg på benken ved siden av min. Den tredje fulgte etter forskjellige voksne og etterapet bevegelsene deres, gjorde dem mer ekstreme og latterlige. Han var forbausende treffsikker.[15] De to på benken gapskrattet. Jeg lurte på om jeg som voksen burde stoppe leken da de drev gjøn med en gammel dame. Men hvorfor? Guttene var pene; det var ingen grunn til å gjøre seg til uvenn med dem; dessuten det var ikke min oppgave å holde ro og orden inne på Oasen.
Jeg fulgte engasjert med. En av de to guttene på benken snudde meg tilfeldig mot meg. Jeg tørket raskt fliret av munnen og så bort. Et øyeblikk hadde jeg møtt blikket hans. Det var åpent og frekt.
Jeg fulgte med guttene igjen. På ny snudde denne lyshårete åpenbaringen seg mot meg. Denne gangen var minen litt undrende. Kanskje han trodde at jeg ville stoppe dem.
Jeg gadd ikke reflektere mer over det da en søt gutt på et sted mellom atten og tyve år kom bort til meg; en av selgerne jeg ventet på.
«Har du et par minutter?»
«Tja, det kommer an på. Hva gjelder det?»
«Jeg har noe spennende å vise deg.» Den unge selgeren satte seg ned ved siden av meg og presenterte seg. Han var hyggelig, virket frisk og opplagt og hadde en tillært pågående holdning. Jeg kunne godt tenke meg å bli vist mer spennende saker enn bøker; han var uforskammet tiltrekkende.
«Har du hørt om...» Han nevnte navnet på bokverket sitt.
Jeg jattet med ham og iakttok hvordan han gikk frem for å selge. Teknikken interesserte meg selv om jeg selvfølgelig ikke kom til å kjøpe noe. Jeg lot ham føre samtalen og moret meg av og til med å vippe ham av pinnen.
«Har du noen gang trengt informasjon om det offentlige og ikke visst hvor du skulle finne den?» Han så forventningsfullt på meg.
Jeg la føttene i kors og svarte behersket: «Nei. Trenger jeg informasjon fra det offentlige ringer jeg statens informasjonstjeneste på grønn linje og får vite det jeg vil.»
Mens han prøvde å finne en ny angrepsvinkel så jeg at en liten barnehånd kom opp bak ham og snappet et hår fra hodet hans. Han rykket til og snudde seg, stirret noen sekunder på guttene, og fortsatte så med et unnskyldende smil.
«Ok, men hva med arbeid. Vet du hvordan du skal gå frem for å søke arbeid?»
«Ja, jeg tror da det. Jeg har ofte vært med på ansette folk, så jeg vet nok hvordan jeg skal føre meg om det noensinne blir aktuelt.» Jeg smilte sukkersøtt tilbake til den forvirrede selgeren (jeg var ikke kledd som en som vanligvis ansetter folk). I det samme så jeg barnehånden igjen. Selgeren snudde seg sint. Det var den lyshårete gutten.
«Slutt!» sa selgeren irritert og så strengt på de tre guttene. De, som alle så ut som uskyldigheten selv, snudde seg undrende mot ham. Jeg lo stille og smilte til dem.
Selgeren snudde ryggen til guttene og smilte igjen unnskyldende til meg. Men nå hadde jeg mistet interessen for ham og hørte bare halvveis etter. Han rakte meg ett av bindene i bokverket, som jeg lot som jeg kikket i, mens jeg diskret fulgte med guttene.
Selgeren fikk en sigarettstump i håret. Nå ble han oppriktig sint! Han snudde seg brått og snakket hardt og fort. Guttene snudde seg mot ham med de uskyldigste ansiktsuttrykk. Jeg lo og møtte blikket til den lyse igjen. De tre guttene fascinerte meg; de var skøyeraktige uten å være vulgære eller anstrengende i alle fall ikke for meg.
Da selgeren litt etter fikk en ispinne nedover ryggen sendte han dem avgårde. Jeg så etter dem der de gikk sorgløst og flirene bortover gangen.
«Drittunger!» sa selgeren til og smilte. Han fortsatte på remsen sin mens jeg sa ja og tja og nei når han endelig spurte om jeg skulle kjøpe. Han reiste seg og takket høflig (og irritert) for praten, da det litt senere gikk opp for ham at jeg snakket sant.
Jeg gikk innover gangen i samme retning som guttene hadde gått og passerte rolig benken de hadde slått seg ned på uten å se direkte på dem.
«Hay!» ropte plutselig den lyshårete gutten (som tydeligvis var lederen i gjengen). Han smilte over hele ansiktet og hilste med hånden som til en gammel venn. Jeg ble skremt. Nikket bare forsiktig tilbake. Forvirret gikk jeg videre mot Narvesen, mens jeg forbannet meg selv for at jeg ikke hadde hatt mot nok til å stoppe opp å snakke med dem!
Shit! Jeg gikk inn på Narvesen etter en Oslo-avis før jeg vendte tilbake. De satt der enda. Igjen hilste gutten med en høy og skingrende stemme. Et par forbipasserende snudde seg. Jeg nikket på nytt og raste videre, livredd for å bli avslørt. Jeg hadde lyst til å snakke med ham, men var redd for at noen skulle misforstå. Tusener av år med forfølgelse og dritt har lært oss homser noe. Kanskje ikke så mye, men dog litt.
Neste dag tenkte jeg mye på gutten. Likte han meg? Hvorfor hilste han, hvorfor smilte han så varmt. Hva faen skjedde? Tankene virvlet frem og tilbake i hodet mitt som bølgene i en storm; jeg måtte anstrenge meg for å legge det hele til side og konsentrere meg om arbeidet. Dagen gikk ulidelig sent. Da jeg omsider var ferdig reiste jeg rett ut til Oasen. Jeg gikk rastløst og oppkavet gjennom gangene og så etter gutten. Sliten satte jeg meg ned på den samme benken som dagen før og ventet. Etter en times tid kom de. Det var fortsatt tre av dem, men Bønna var byttet ut med en annen. Jeg så opp og smilte til den lyshårete.
«Hay!» utbrøt han og vinket og smilte.
Jeg nikket tilbake og følte meg lettet. Guttene ruslet avslappet bort til en spilleautomat, spilte noen minutter og kom tilbake; vinket på ny og smilte i det de passerte meg. Langsomt forsvant en del av de irriterende hemningene mine, selvsikkerheten vokste jeg ville oppleve mer av ham, se smilet under den lyse luggen, føle gleden ved å fange oppmerksomheten hans.
Jeg ventet litt og gikk etter dem. De satt på en benk i nærheten av Narvesen. Mens jeg nærmet meg samlet jeg opp mot til å stoppe opp dersom anledningen bød seg. Da jeg var på høyde med benken de satt på snudde jeg meg liksom tilfeldig. Guttene flirte. Åpenbaringen vinket meg over til dem. Jeg nølte et øyeblikk før jeg fant meg selv stående rett foran ham.
«Hay, er du homo?» spurte en av dem kjekt. Alle tre fniste.
Jeg fikk kuldegysninger nedover ryggen og snudde hodet fortumlet mot gutten. Hadde noen hørt dem? Jeg angret på at jeg hadde stoppet. Nå lå jeg svært tynt an! Selv ikke Christer ville prøvd seg på noe sånt inne på Oasen.
«Hay homo..» sa den lyshårete og flirte.
«Hva sa du for noe?» spurte jeg strengt og stirret hardt på ham.
Gutten ble usikker og så ned. «Eh... ingenting. Bare hilste.»
De to andre holdt på å knekke sammen av innesperret latter, samtidig som de prøvde å se alvorlige ut. Jeg ble stående uten å vite hva jeg skulle si eller gjøre; jeg likte den oppmerksomheten jeg fikk men jeg likte altså ikke å stå inne på et kjøpesenter med et par tusen handlende rundt meg, foran tre guttunger som kalte meg homo. Det gikk noen sekunder. Jeg merket at den lyshårete stirret rett inn i skrittet mitt.
«Så stor den er!» utbrøt han begeistret.
«Hva sa du?» Jeg hørte at stemmen min var hes.
«Ingenting. Sa bare at du er stor.»
Jeg hadde fullstendig mistet kontrollen over situasjonen jeg ville vekk.
«Jeg liker ikke dette!» sa jeg enda hesere, med en stemme helt uten autoritet. Jeg snudde meg og gikk rakst mot nærmeste utgang.
«Ha det homo...» Knisingen forfulgte meg.
Jeg var i en ubestemmelig sinnsstemning. Jeg var sint fordi guttene hadde mobbet meg og jeg var redd for at noen skulle ha hørt hva som ble sagt. Samtidig forvirret den spesielle oppmerksomheten og tanken på at gutten kanskje likte meg. Jeg ønsket å være venner med dem, se dem ofte, men jeg kunne ikke ta sjansen på å vise meg på Oasen igjen før jeg fikk dem til å slutte med å kalle meg homo.
Jeg bestemte meg for å gå ut litt før Oasen stengte for å finne dem. I beste fall ville vi bli venner, i verste fall ville jeg skremme dem fra å skrike «homo» etter meg for fremtiden. Jeg leste rastløst i avisene mens jeg ventet på mørket. Klokken halv syv gikk solen ned; halv åtte var det mørkt. Jeg tok på meg to treningsbukser og trakk en sort Lewis bukse utenpå. Så tok jeg på meg to gensere og en mørkeblå jakke. I disse klærne kunne jeg gå i ett med skyggene, uten å bekymre meg for kulden.
Den lyshårete gutten var den samme som jeg hadde sett ved inngangen til kloakktunnelene; jeg visste hvor jeg skulle lete.
Der jeg lusket rundt i skyggene under de store boligblokkene følte jeg meg som helten i en TV film. Jeg holdt meg på det halvfrosne gresset der det var mulig siden asfalt eller grus laget støy som kunne røpe meg. Jeg følte en spenning jeg ikke hadde opplevd på evigheter. Med ett var jeg levende igjen, vár. Pokker heller, dette var spennende. Jeg stod helt stille i flere minutter om gangen og lyttet; analyserte lydene og dannet meg et bilde av andre ut i fra ganglaget deres, lenge før jeg kunne se dem.
Det var stille. Lydene bar langt. Da Oasen stengte, hørte og så jeg små grupper med mennesker komme forbi på veiene som førte gjennom borettslaget. Jeg gjenkjente en del av ungdommene som holdt til på Oasen. Selv om jeg ikke så de tre guttene følte jeg meg sikker på at de ville dukke opp i nærheten. Forventningen og spenningen steg. Jeg gled som en skygge over til en liten lekeplass med en sandkasse, en vippe og en benk, hvor jeg forvisset meg om at bakgrunnen var like så svart som natten selv før jeg satte meg på benken. Med lett skjelvende fingre fisket jeg frem en sigarett og tente den mellom hendene. Flammen fra lighteren blendet meg og lyste opp ansiktet et øyeblikk. Men det var ingen i nærheten. Gloen skjulte jeg i håndflaten. Nikotinen bredte seg behagelig i blodet og skape et lett og velkomment sus i hodet, som liksom skjerpet sansene enda mer.
Blikket mitt hadde aldri vært skarpere, hørselen aldri bedre. Den minste lyd ble oppfattet, analysert og arkivert. Skyggene ble gransket for å avsløre bevegelse eller silhuetter. Det var som om tiden stod stille.
Om det gikk minutter eller timer vet jeg ikke, men med ett hørte jeg en svak rasling i grus. Jeg så lenge mot lyden, som materialiserte seg som noen skygger mellom to blokker, omlag hundre meter unna. I det samme visste jeg med meg selv at det var dem.
Jeg reiste meg, løp sidelengs langs en mørk blokk og avanserte innpå dem uten å miste dem av syne et øyeblikk. Da jeg kom nærmere smatt jeg mellom busker og hekker til jeg så hvilken retning de gikk i. Jeg sprintet raskt fra skjulested til skjulested, hele tiden dekket av mørket og stillheten.
Guttene gikk ut på en liten opplyst gangvei, en slik som det finnes hundrevis av i Fyllingsdalen, de som går fra hovedveiene og inn langs blokkene. De begynte å gå ned en bakke fra veien, mellom to mørke blokker da jeg rettet meg opp og gled inn bak dem med bestemte skritt. Jeg skrapte den høye foten langs asfalten og laget en skarp lyd.
De tre guttene skvatt og snudde meg brått mot meg. De kjente meg igjen med det samme og stod som saltstøtter. Jeg så at blikkene flakket rundt etter mulige fluktruter, men jeg var for nær. De hadde ikke en sjanse.
Rolig gikk jeg mot dem med hendene i lommen. Helt oppreist, nesten to meter høy. Jeg visste at jeg måtte se skremmende ut i de mørke klærne. Nå var det jeg som kontrollerte situasjonen. Jeg sa ingenting. Bare gikk mot dem. Da jeg var en meter unna begynte de å rygge. Jeg stoppet og stirret kaldt på dem i noen sekunder.
«Jeg tenkte jeg ville finne dere her,» sa jeg med nøytral stemme. Ikke sint, ikke spøkefull.
«Hva var det for noe tull dere fant på i dag?» Jeg henvendte meg til han lyshårete.
«Vi bare spøkte. Det var ikke meningen å gjøre noe galt.» Stemmen røpet at han var livredd.
«Nåvel, jeg setter ikke pris på den slags spøk.» Jeg var fortsatt alvorlig, men ikke fullt så truende. Guttene ante ikke hvor de hadde meg.
«Unnskyld. Vi skal ikke gjøre det igjen.»
«Det håper jeg. Du ser at det ikke var vanskelig å finne deg. Neste gang får du kanskje juling.» Jeg slapp gutten med blikket og så på de to andre. «Det gjelder dere også!»
De svelget men sa ingenting. Jeg så nysgjerrig på dem noen sekunder, så gikk jeg forbi dem ned bakken.
«Shit!» utbrøt en av dem stille.
«Helvete,» hvisket en annen, «jeg var sikker på at han skulle banke oss.»
Jeg stanset ti meter unna og snudde meg mot dem igjen. Uten å si eller gjøre noe fulgte jeg dem med øynene. Som jeg ønsket at jeg kunne snakket mer med dem. Blitt kjent med dem! Guttene hvisket opphisset seg i mellom en liten stund fikk litt av motet tilbake; det så ut som om de syntes dette var like spennende som jeg. De så på meg, hvisket videre i noen sekunder, og kom så slentrende bort mot meg.
«Hvordan fant du oss?» spurte han jeg likte best da de stoppet et par meter foran meg.
Jeg smilte. «Jeg lekte mye detektiv da jeg var på deres alder, så det var ikke så vanskelig. Det er OK at dere snakker til meg, men jeg liker ikke sånt tull.»
«Vi skal huske det,» sa gutten alvorlig, kanskje med et stikk av dårlig samvittighet.
Jeg stakk hånden i lommen og trakk langsomt opp røykpakken. Pupillene hans videt seg ut i det samme, jeg skjønte at guttene trodde jeg trakk en pistol. Jeg tente sakte en sigarett med min barskeste mine.
«Jeg trodde du skulle trekke en revolver.» sa gutten matt.
«Jeg har ingen revolver på meg i kveld.»
Guttene så på meg med en ny respekt.
«Hadet,» sa jeg mørkt, nikket og snudde meg rundt. Jeg gikk inn langs en blokk der mørket oppslukte meg fullstendig.
Jeg smålo for meg selv der jeg satt på en benk og så bort på dem. Dette hadde gått bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Jeg følte meg oppstemt og levende, så vidunderlig levende; det var som om livsgleden hadde vært en ulmende, nesten kvalt glo, som plutselig var blåst til liv igjen. Det som tidligere hadde vært mørkt og kaldt var nå varmt og lyst som solen selv. Når glemte jeg hvem egentlig jeg var? Jeg koste meg med sigaretten, tok dype drag og lot røyken sive langsomt ut gjennom neseborene. Aldri hadde vel en sigarett smakt så godt. Guttene gikk opp bakken og forsvant bak blokken, for så å dukke opp igjen på veien ovenfor. Jeg reiste meg og gikk langsomt mot dem, opp en bratt, sleip plen. Da jeg kom opp var de sporløst borte.
Jeg gikk langs veien, ned den samme bakken der jeg hadde stoppet dem, og tilbake til benken min. Her tente jeg en ny sigarett for at de skulle se flammen og sigarettgloen i mørket. Jeg visste at de lusket på meg et sted men nå var de på vakt. Jegeren var med ett blitt byttet.
For første gang hadde jeg fått studert guttene nærmere. På Oasen hadde jeg ikke sett så nøye på dem i frykt for at noen skulle oppfatte det. To av guttene så helt alminnelige ut, men den ene var det noe med. Han var et sted mellom tolv og tretten år gammel, hadde lyst hår, et stort hode med store blå øyne og to dominerende kanintenner. Kroppen virket lubben, men klærne var vide så jeg kunne ikke danne meg et eksakt bilde. Gutten var hverken pen eller sexy, men han hadde et sjeldent glimt i øynene. Han virket selvsikker og uredd, en naturlig ledertype med en voldsom utstråling. Gutten hadde simpelthen sjarm. Jeg tippet at han ville knuse mange hjerter de neste årene.
Jeg så etter guttene, men det var helt dødt rundt meg; ikke et menneske, ikke engang en skygge. Ingen husmødre, barn eller gamle koner. Jeg reiste meg, gikk forbi blokken og opp bakken. Oppe på veien så jeg meg rundt, gikk bort til den bratte plenen og halvt skled, halvt småløp ned. Intet. Jeg tente enda en sigarett og lurte på om guttene hadde gått hjem. Neppe! Jeg satt et par minutter og gikk enda en gang langs blokken og opp bakken. Og nå så jeg dem. De stod på den andre siden av blokken og så på meg. Jeg kastet hemningene til side og gikk mot dem.
«Hei,» sa jeg.
«Hay!» sa gutten og smilte. «Vi så en lokkemann i sted.»
Jeg ble alvorlig. Natten ble kjøligere og jeg ønsket plutselig å beskytte guttene mot alt ondt.
«Hvor da?»
«Der nede på benken.» Gutten flirte og pekte på benken der jeg nettopp hadde satt. Jeg visste ikke helt om det var spøk eller alvor, likte det uansett.
«Javel ja. Likte du ham?»
Gutten lo skøyeraktig og svarte ikke.
«Nei, jeg får komme meg hjem.» sa Jeg. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg.
«Hvor bor du?» spurte gutten.
«Finn det ut dersom dere er så smarte! Ha det.» Jeg smilte, snudde meg og gikk. Jeg visste ikke om de fulgte etter, men håpet at de gjorde det; selv om jeg var litt redd for at de kunne lage problemer dersom de visste hvor jeg bodde. Jeg valgte en rute hvor jeg ville oppdage dem. Jeg var alene. På veien hjem tenkte jeg gjennom det som hadde skjedd gang på gang, uten å bli særlig klokere av det.
Neste morgen var jeg for en gangs skyld presis på jobb. Jeg følte meg i toppform. Da klokken var elleve måtte jeg legge bånd på meg for ikke å arbeide for raskt folk kunne bli skremt! Jeg hentet avisen og leste nyhetene mekanisk, uten egentlig å legge merke til dem.
Bildet av gutten opp for mitt indre syn. Jeg mønstret ansiktet, bevegelsene som vitnet om selvsikkerhet, kanskje også positiv selvtilfredshet. Gutten stod for meg som lykkelig, uten å være naiv. Øynene hadde ikke vært et barns. Gutten hadde sett noen av avgrunnene i livet uten at de hadde fortært ham som de ville ha gjort med et voksent menneske. Jeg kjente ikke historien, kanskje ville jeg aldri få høre den, men jeg visste at det var en historie. Og den interesserte meg.[16]
Da solen hadde gått ned var jeg på plass mellom blokkene igjen. Jeg krysset litt frem og tilbake; gikk på en lang, opplyst vei, som buktet seg mellom flere borettslag da jeg så silhuetten av to personer og en hund.
Kurt smilte og presenterte meg for damen han hadde med seg. (Kurt har presentert meg for flere damer enn alle andre jeg kjenner til sammen).
«Noe nytt?»
«Ikke noe spesielt,» svarte jeg nøytralt og håpet at han ville stikke så jeg kunne finne denne gutten.
«Ha! Ut med det. Jeg ser at det er noe!»
Jeg lo. «Ikke noe å snakke om.»
Kurt gransket meg nøye et øyeblikk, så bad han damen sin om å gå videre. Han skulle ta dem igjen sa han. Da hun var utenfor hørevidde slo han meg på skulderen, lente seg mot meg og humret.
«Du er forelsket. Hi-hi.»
Det støkk i meg. Forelsket? Var jeg forelsket i denne guttungen? Det kjentes ikke slik jeg kjente ham jo ikke for pokker! Men det var kanskje noe i det... Shit!
«Det ser ut som du kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. Jeg tror du har rett.»
«Og hva gjør du her? Bor han her i nærheten?»
«Ja.»
«Hvem er det?»
Jeg beskrev ham.
Kurt sluttet å smile og så undrende på meg. «Martin... Han heter Martin og bor i den blokken der oppe... Herregud Jarle, han er jo bare en guttunge! Han leker i sandkassen enda.»
«Det gjør han neppe,» svarte jeg surt, irritert over reaksjonen hans.
«Jaja, Jarlegutt...» Han smilte opp igjen, «Du er deg selv lik. Men du bør se opp.»
«Hvorfor det?»
«Husk at du er kjent i dalen. Begynner det å gå rykter om deg og Martin får du bråk.»
«Bråk er mellomnavnet mitt. Fortell meg om ham.»
«Nei, du får bli kjent med ham selv.»
«Er du sjalu?»
Han lo. «Nei, jeg har en deilig dame. Men herregud! Martin! Jeg har kjent ham siden han lærte å gå!» han lo igjen. «Hvordan ble du kjent med ham?»
«På Oasen. Han slengte dritt og så fikk jeg en slutt på det.»
«Og så forelsket du deg?»
«Tydeligvis...»
«Men helt alvorlig. Er ikke Martin i yngste laget selv for deg? Jeg trodde du hadde tatt deg sammen for lenge siden.»
«Det trodde jeg også.»
«Hva ser du i han?»
«Han er søt.»
«Søt? Er det alt.»
«Det er noe ved ham; han er spennende, levende og utstråler livsglede. Jeg blir glad av å treffe ham. Det er noen som virker sånn på meg, en av tusen kanskje. Jeg kan sette meg ved siden av en gutt på bussen og plutselig bli glad. Du virket sånn. Martin virker sånn!»
«Har du lagt med ham?»
«Nei herregud, jeg har bare sett ham et par ganger jeg har ikke engang tenkt på om jeg tenner på ham. Jeg bare digger ham.»
«Farlig. Kjærligheten kan bli utøyelig når den plutselig vokser meg sterkere enn seksualdriften. Er du villig til å betale prisen for denne gutten?»
«Hva mener du, fengsel?»
«Nei, det vet jeg at du kan tåle. Jeg tenker på smerten. Hva om han ikke er interessert?»
«Jeg vet ikke. Men bare slapp av, han er alt for ung til at det kan bli noe mellom oss. Akkurat nå er dette bare en spennende opplevelse for oss. Men hvorfor er du så negativ? Du vet jo at jeg av og til tenner på gutter på den alderen faen, du var alt for meg en gang. Du så ikke noe galt i det den gangen, og du har aldri bebreidet meg for det senere.»
«Sant nok. Det er bare så rart å se det fra denne synsvinkelen. Jeg kjenner Martin. Jeg kjenner moren hun kommer forresten ikke til å godta deg. Martin er ikke bare en tilfeldig gutt.»
«Det var ikke du heller. Ingen er tilfeldige! Hva faen er det med deg? Begynner du å bli gammel?»
Han ristet leende på hodet.
«Du er den samme som du alltid har vært. Det er greit for meg, bare vær forsiktig så du ikke ødelegger noe for ham eller deg selv. Du får ha lykke til!» Han snudde seg og løp etter damen sin.
Jeg var forvirret, begynte å se nyanser; at jeg uten å ville det faktisk kunne få mange nye fiender. For eksempel foreldrene hans. Hva med Martin selv? Hvordan ville han reagere på å komme i en lojalitetskonflikt mellom meg og sin egen mor eller far? I beste fall ville han bli forvirret. I verste fall kunne han bli tvunget til å ta parti. Og om han tok mitt parti hvilke konsekvenser ville det få senere?
Livet er sannelig ikke enkelt. Man spiller sine roller i et forrykt teater. Kanskje var foreldrene til Martin hyggelige og morsomme mennesker som jeg kunne ha stor glede av å kjenne. Men spillereglene satte dem på den andre siden av sjakkbrettet og tvang oss til å være motstandere. Gevinsten i spillet var Martin men kunne han bli ofret for å få inn et stikk? En fattig poeng? Som DNF48? Mennesker har kjempet mot hverandre siden tidenes morgen; makt, penger, religion, landområder og kjærlighet har drevet millioner i døden. I en krig er reglene klare; en skal drepe flest mulig fortest mulig. Vinneren får medalje. Dersom jeg vant denne lille krigen ville jeg ikke få medalje. Jeg spilte imot reglene og ville ende i fengsel i det øyeblikk seieren ble kjent.
Var det verdt det? Jeg så gutten for meg; det store hodet med de store, blå øynene, det lyse håret, den ubestemmelige kroppen under de posete klærne. Den lille stramme, men samtidig varme munnen med det lekne smilet og kanintennene. Ja! Han var verdt det! Men ikke dersom gutten selv skulle gå til grunne. Jeg måtte være forsiktig.
Jeg gikk fullt synlig på den opplyste veien mellom blokkene og plenene. Sansene var skjerpet som kvelden før jeg visste nøyaktig hvor guttene var selv om jeg ikke hadde hørt eller sett noe.
«Hay!» Stemmen kom fra venstre. Gutten kom frem fra mørket, smilende og glad. De to andre kom bak ham og virket ikke redde lenger.
«Hei.» sa jeg glad.
«Hvor skal du?»
«Ingen spesielle steder. Jeg er ute på en liten kveldstur. Det er ingenting på TV i kveld, så jeg rusler rundt.»
«Har du ikke kabel-tv?»
«Nei.»
«Da så. Vi ser aldri på NRK!»
«Ikke jeg heller. Hva gjør dere på?»
«Vi henger rundt. Det er ikke så mye vi kan finne på. Hvor bor du?» Gutten hadde et lurt glimt i øyet da han spurte.
«Borte i høyblokken.»
«Bor du alene?»
«Ja.»
«Har du en kjæreste?»
Jeg ble usikker; bestemte meg for å ikke røpe mine hensikter for tidlig.
«Ja.»
Vi ruslet sammen bortover veien mens vi snakket. Jeg holdt nervøst øye med hjørner og sideveier, redd for at det skulle komme noen og oppdage hva jeg drev med. Men det kom ingen.
«Er det en gutt eller en jente?»
Jeg kvapp av spørsmålet. Det var så enkelt og likefrem, helt blottet for hån. Øynene hans avspeilet bare ungdommelig nysgjerrighet.
«Det er en jente.»
«Synd.» Det var ingen ironi i stemmen. «Det hadde ikke gjort noe om det var en gutt. Har du vært sammen med gutter?»
«Nei...» løy jeg.»
«Er damen din pen?»
«Ja. Jeg synes det i hvert fall. Skjønnhet er ikke alltid det viktigste her i verden. Men ja, hun er pen.»
«Hva heter hun?»
«Det er min lille hemmelighet. Vi er ikke forlovet, så vi holder forholdet vårt for oss selv.»
Guttene trippet ivrig ved siden av meg.
«Bor hun her i nærheten?»
«Nei, hun bor i byen.»
«Er dere veldig glade i hverandre?»
«Vel, ikke så veldig nå lenger. Vi er litt leie av hverandre. Vi krangler endel.» Jeg tenkte på forholdet til extypen min.
«Bra!»
Vi hadde stoppet opp ved noen store furutrær da en av de andre stakk pekefingeren inn i baken på Martin. Jeg moret meg over den indiskret gesten.
«GI FAEN!» utbrøt han sint. Han dyttet kameraten brydd unna og henvendte meg til meg igjen.
«Er det ingen hjemme hos deg nå?»
«Nei.»
Jeg skjønte at han hadde tenkt å invitere seg med. De to andre oppfattet det også og ble betenkte.
«Jeg må hjem nå,» sa han ene plutselig. «Jeg må hente klokken min.»
De to andre så på ham. «Ok, vi blir med. Venter du her?» Martin så spørrende på meg.
«Jeg rusler omkring. Kanskje ser jeg dere senere»
«Greit. Hadet.» De vinket og gikk.
Jeg stod jublende glad tilbake. Hjertet banket fort og hardt. Jeg følte meg beruset. Det var ikke tvil om hva gutten ville! Jeg hadde opplevd mye, men ingenting som minnet om dette. Jeg grublet over den naturlige måten han hadde spurt meg ut på, uten blygsel eller hemninger kun prøvende og nysgjerrig.
Jeg begynte å gå rastløst omkring; redd for at nysgjerrige gamle koner skulle sitte gjemt bak gardinene sine og følge med i spillet, oppløftet og glad fordi gutten åpenbart var interessert tanken på foreldrene fordunstet i denne nye gledesrusen. Jeg gikk så langt veien førte og satte meg på en lav mur; plukket frem sigarettesken og tente en Prince. Langsomt og lidenskapelig trakk jeg røyken dypt ned i lungene og kjente hvordan nikotin spredte seg omkring i kroppen; løste opp spenninger, fikk meg til å slappe av. Jeg ble litt dorsk, sansene var ikke så skjerpet lenger, men likevel på vakt. Jeg nøt livet.
Guttene kom tilbake tyve minutter senere. Jeg satt i skyggen og så dem komme lenge før de så meg. De gikk lett og vimsete, stirret inn i skyggene etter meg, pratet og lo. De virket forventningsfulle. Jeg inhalerte raskt for at sigarettgloen skulle røpe meg. Så reiste jeg meg og gikk mot dem.
«Hay!» Martin smilte fra øre til øre.
«Hei igjen!» svarte jeg glad.
«Har du vært her hele tiden?»
«Nei,» løy jeg, «jeg har gått omkring. Jeg tenker best når jeg går.»
«Hva tenker du på?»
«Litt forskjellig. Jobben min er for det meste å tenke, komme med nye ideer.»
«Hvor jobber du?»
«Jeg jobber med reklame, lager annonser, brosjyrer og kataloger og sånt...»
«Liker du det?»
«Ja. Det er morsomt i alle fall så lenge jeg kommer på gode ideer.»
I det samme jeg merket at Martin skulle til å invitere seg opp, oppfattet jeg raske skritt
bak meg. Jeg snudde meg og så en dame i ubestemmelig alder komme mot oss. Jeg ble usikker,
redd for at opplegget mitt var for gjennomsiktig.
«Jeg må komme meg hjemover,» sa jeg brått.
«Ok, vi sés en annen dag. Ha det bra!» Gutten så megetsigende på meg.
«Hadet.» Jeg smilte kort, snudde meg og gikk.
På hjemveien gjenopplevde jeg kvelden gang på gang. Aldri hadde en erobring fortonet meg så smertefri og enkel. Aldri hadde jeg truffet en så målbevisst og selvsikker gutt på den alderen. Aldri hadde jeg følt meg så lykkelig. Jeg følte meg som ett med natten. Absorberte lyder og bevegelser, lukter og stemninger. Jeg var natten. Jeg visste at det jeg kom til å gjøre var galt, men likevel det eneste riktige. Riktig for ham, riktig for meg. Jeg hadde aldri vært religiøs, men nå følte jeg plutselig for å be be til høyere makter om at dette måtte gå som vi begge ønsket. Jeg lo med ett av meg selv.
«Dette må jeg klare alene. Hverken Gud eller Djevel vil hjelpe meg!» Jeg sa det halvhøyt for meg selv. «Jeg står alene om dette, jeg må være forsiktig.» Jeg bestemte meg for å la Martin lede an og bestemme tempoet ville ikke risikere å skremme eller avstøte ham. Mens jeg gikk smilte jeg hele tiden. Jeg var klar over det et par ganger men kunne ikke hjelpe for det. Det ser snålt ut når en velvoksen mann kommer gående, småsnakker med meg selv og smiler som en liten unge som nettopp har handlet snop. Likevel, jeg hverken kunne eller ville tørke bort smilet.
«Hverken Gud eller Djevel vil hjelpe meg.» Jeg følte meg som en liten djevel, men følelsene mine for gutten var guddommelige. Gutten selv stod med ett for meg som guddommelig. Jeg grublet over hvordan han så lett hadde gjennomskuet meg. Da jeg var på den alderen ville det ikke falt meg inn at en mann kunne være interessert i meg. Det måtte være avisene. De voldsomme oppslagene denne vinteren om lokkemenn, mesteparten var dementert, men dog ungdommen ble effektivt opplyst om deres egen seksualitet og hvordan de virket på enkelte.
Det måtte være fascinerende for en tolv trettenåring å lese at andre gutter hadde forhold med menn. Det at man kalte det «utukt», «incest» og «misbruk» gjorde nok det hele enda mer forlokkende og spennende. Det var ulovlig, menn ble jaktet på, arrestert og sendt i fengsel. Kunne en gutt tenke seg noe mer attraktivt? Tenk en mann var villig til å komme i fengsel for hans skyld? Mennesket dras alltid mot det ulovlige. Synden har så mye større appell enn dyden. Og ungdommen vil alltid forske og prøve, se hva som er på den andre siden.
Jeg hadde vært slik. Jeg hadde tøyd grenser for å oppleve spenningen ved å gjøre noe jeg ikke hadde lov til. Siden var det blitt en vane.
«Hverken Gud eller Djevel vil hjelpe meg...»
Et par dager senere skapte Christer seg på kontoret. Først plaget han Sekretæren ved å banke på døren
og løpe, deretter kom han inn til meg og gnålte om penger. Og så inviterte han seg hjem til meg.
«Du kan ikke komme hjem til meg lenger Christer.»
«Hvorfor ikke? Fordi jeg er så forbannet frekk?»
«Nei. Men jeg har funnet en dame. Jeg er ikke alene lenger.»
«Du dame? Er ikke du homo da?»
«Jeg er bifil.»
«Bor dere sammen?»
«Ikke enda. Men vi er mye sammen.»
Han så forundret på meg.
«Så nå skal du få unger og bli far?»
Jeg lo: «Neppe! Men en del ting kommer til å bli annerledes.»
«Ja, bare dump de gamle vennene dine du!»
«Christer, vi er fortsatt venner.»
«Glem det gammern! Hadet.» Han gikk. Det skulle gå nesten et halvt år før jeg så ham igjen.
Jeg satt ettertenksomt tilbake og lurte på om jeg hadde gjort det rette...
«Hverken Gud eller Djevel vil hjelpe meg...»