J. Aase: SLS - Dommedag

| jarle aase: sls | forrige | dommedag | neste |

Dommedag
Torsdag den 7. juli 1994, våknet jeg tidlig. Jeg var hverken trett eller utsovet; det var liksom ingen følelser igjen i meg; jeg var lammende likegyldig til alt. Jeg pakket en skipssekk med mørke klær, arméjakken, våpen, ammunisjon, verktøy, kontaktlinser, reservebrillene, papir, diktafon, telefonhybrid, kikkert, og noen fotografier av Martin, Paul og de andre guttene. Dersom jeg tapte, ville jeg aldri komme tilbake til leiligheten. Jeg snøret igjen sekken og tok en siste runde i det som hadde vært hjemmet mitt de siste årene. Deretter kjørte jeg ut på Flesland og hentet Staff, som hadde vært hjemme denne natten. På veien til hotellet ville han vite om jeg hadde noen tanker om prosedyren hans. Jeg bad ham fokusere på det som hadde skjedd hvordan boken var blitt brukt til å vende guttene mot meg.
I dommen til fyren som hadde voldtatt Chris kom det frem at Chris rømte fra barnehjemmet for å treffe ham. Jeg lurte på om Chris hadde avtalt med Kurt å rømme da de snakket sammen i byen bare et par dager før Kurt skulle låne søsterens leilighet.
Staff noterte. Vi snakket sammen en liten stund på hotellet. Han var allerede i gang med neste sak.
Jeg antydet hva som kom til å skje om jeg tapte. Om jeg fikk ett års fengsel for utukt eller enogtyve år for massedrap betydde egentlig svært lite for meg. Jeg nektet å la meg straffe for noe jeg ikke hadde gjort om samfunnet lot fordommene sine ødelegge livet mitt, så ville jeg sette en så høy prislapp på det at det knapt kunne sies å være en god forretning. Ville de se en djevel så skulle jeg oppfylle dette ønsket. Staff bare humret da jeg snakket om å plugge politifolk. Men han hisset seg kraftig opp når jeg nevnte Wangberg. Wangberg hadde bare gjort jobben sin, mente Staff. Senere har jeg forstått at Staff aldri så på Wangberg som en motstander Wangberg var tvert i mot en slags kollega for ham. Det var ikke noe personlig i det de to gjorde. Det var kun en jobb. Wangberg skulle få folk dømt og Staff skulle få folk frikjent. Om tiltalte var skyldig eller ikke var i bunn og grunn uinteressant. Det var spillet som var viktig.
Staff åpnet sin prosedyre.
I hele hans karriere hadde han aldri hatt en klient som var til de grader arrogant i retten som meg! Men, sa han, jeg var egentlig ikke arrogant, det var bare et skall. Jeg lurte på hvorfor han kom trekkende med dette nå når han ikke hadde latt Joachim vitne om det. Uten noe å bygge det på hørtes det bare ut som en løs påstand. Deretter kjørte han ut mot de to guttene; trakk dem ned i gjørmen, fortalte hvor upålitelige og løgnaktige de var. Han leste fra en gammel bok som fortalte at gutter faktisk kunne lyve. Han leste fra dommeravhørene for å vise hvordan guttene ble presset. Han nevnte boken. Men han laget ikke noe hovedpoeng av den den ble bare ett av mange angrepspunkter. Han skjøt i alle retninger, uten noe system, uten noen rød tråd. Han forvirret meg.
Wangberg hadde fremstilt saken veldig enkelt: jeg var en pervers jævel som gikk i den retningen pikken min pekte, og jeg stoppet ikke før jeg hadde stukket den helt inn. Han kunne bevise det fordi jeg hadde skrevet en kontaktannonse og så på porno!
Staff hadde tusen innfallsvinkler; politiet hadde trakassert meg, Øvsttunsenteret var på gjordet, guttene var patologiske lystløgnere, og jeg var en merkelig kar. Han leste fra brevene til Martin, for å vise at det lå kjærlighet bak den underlige atferden min. Men hva hadde det med saken å gjøre? Jeg hadde aldri elsket noen av Christerene dessuten det ligger ikke kjærlighet bak en voldtekt. Jeg beholdt den samme masken som før; følte meg verre og verre, hengte meg opp i alt det Staff ikke sa, fremfor det som kom frem. De mange sitatene fra brev, avhør og denne boken som forteller at gutter kan lyve kjedet meg. Staff gjorde imidlertid ingen dårlig jobb han la bare vekt på andre ting enn det jeg regnet som vesentlig. Sannheten kom ikke klart frem.
I røykepausen traff jeg Martin og Rolf på gangen. De krysset fingrene for meg og mente at jeg kom til å vinne. Fire fem av jurymedlemmene hadde smilt vennlig til dem.
Da retten fortsatte satte Martin og Rolf seg i salen, sammen med Joachim. Voll så dem komme og hevet øyebrynene. Wangberg ville ha dem kastet ut. Etter en kort diskusjon besluttet Voll at de kunne bli. De kjente uansett saken. Staff fortsatte. Han påpekte at det ikke var bevist at jeg var skyldig; at det faktisk ikke fantes ett eneste bevis, og at guttenes forklaringer var langt fra pålitelige. Det var et uomtvistelig faktum at: begge guttene hadde løyet på en rekke punkter i forklaringene sine... Det var påfallende hvordan politiet kun hadde festet tillit til det som ble sagt om seksuelle overgrep. Men han dokumenterte ikke de store forskjellene i Chris forklaringer fra gang til gang.
Jeg satt og så på Martin, som svarte med et varmt og oppmuntrende smil. Juryen satt også å så på guttene; nesten alle smilte til dem. Jeg slappet litt av. Det var ikke noen lynsjestemning i salen. Kun to av jurymedlemmene satt med harde ansikter som viste hva de trodde.
Staff avsluttet med at juryen måtte svare nei på alle tiltalepunktene. Jeg hadde ikke gjort det jeg var anklaget for.
Da Staff var ferdig ville Wangberg ha ordet igjen.
Jeg så forvirret på Staff. Men han sa ingenting.
Wangberg smilte hjertelig til juryen, det samme smilte han hadde smilt den første dagen da han ikke ville skyte ut noen det var ikke godhet som lå bak; det var kynisk manipulasjon. Han var ikke bare råtten, han var også falsk.
Og så, etter at Staff var ferdig med sin prosedyre, åpnet Wangberg på ny et voldsomt angrep mot meg. Han gikk i mot alt Staff hadde sagt i sin prosedyre, fortalte at det var hans oppgave å få dem til å innse at jeg var skyldig, uansett hvor mye Staff prøvde å forvirre dem.
«Vi har hørt Jarle fortelle at han liker smågutter han har til og med innrømmet at han har seksuelle følelser for dem og vi har i løpet av denne saken sett at han bruker all sin tid, kanskje bortsett fra når han er på arbeid, til å være sammen med disse guttene. Og det etter at to gutter har berettet om de grove overgrepene Jarle har utsatt dem for. Vi så hvor vanskelig det var for Christer å bare snakke om dette. Likevel har Jarle turt på med sitt, latt sin seksuelle apetitt ta helt overhånd over livet sitt, ikke latt seg stoppe av noe, hverken advarsler eller trusler han har utvist suveren forakt for politiet såvel som fortvilede foreldre. Tiltalebeslutningen i denne saken var svært alvorlig, men jeg har i løpet av disse dagene blitt stadig mer skremt over hva som har kommet frem. Jeg har aldri sett noe lignende! Det er deres plikt å sette en stopper for denne virksomheten hans, før han på ny begår en voldtekt. Eller flere. Jarle må lære at samfunnet ikke tolererer det han driver med. Og selv her på tinghuset, selv her i retten klarer han ikke å holde seg unna småguttene sine. Han har i sannhet lagt hodet ut for hugg, vi kan ikke tro denne mannen når han påstår at han bare er venner med guttene.
At det bare er kommet frem to anklager kan jo skyldes noe så enkelt som at enkelte av guttevennene hans faktisk ikke har noe i mot at han misbruker dem; kanskje de til og med liker når han misbruker dem.
Det er ikke tvil om at tiltalte er skyldig! Dere må bruke denne anledningen til å stoppe Jarle en gang for alle!»
Jeg kunne knapt tro hva jeg hørte. Han visste at den opprinnelige tiltalen ikke var verdt papiret den var skrevet på. Han ba juryen dømme meg for å ligge med Martin, Paul og Rolf. Han påstod at vennene mine likte å bli misbrukt. Jeg holdt på å sige sammen. Jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg, dette var så galt! Han kunne ikke beskylde vennene mine for å holde seg med meg fordi de likte pikken min. De var venner! Venner og ingenting annet.
Voll spurte om han var ferdig og om Staff hadde noe han ville tilføye. Så spurte han om jeg ville si noe.
Det filmet for øynene mine, hjertet tordnet tungt et sted inne i ørene, det eneste jeg visste var at jeg måte forsvare Martin Paul or Rolf uansett hva som skjedde med meg, så måtte jeg forsvare dem. Jeg var for svak til å kunne hjelpe meg selv, rommet sirklet rundt meg, akkurat som da jeg lå på operasjonsbordet etter skuddskaden; jeg hadde tatt i mot mer juling enn jeg tålte. Jeg nikket til Voll, prøvde å fokusere blikket.
Staff ristet rasende på hodet, slo på mikrofonen og sa at jeg ikke trengte å si noe. Men jeg kunne ikke la dette stå uimotsagt.
Jeg slo på mikrofonen min. Den gule lampen lyste i mot meg.
Staff ristet voldsomt på hodet, sa at jeg ikke trengte å si noe.
Jeg ignorerte ham. Jeg visste at jeg ikke trengte å si noe. Men noe i meg tvang meg til å forsvare vennene mine. Jeg dreit i alt annet i hele verden men jeg var nødt til å forsvare dem!
Jeg prøvde å formulere en setning i hodet. Jeg trente bare å si en eneste setning. Men det var så vanskelig. Ordene var der liksom ikke. Jeg bøyde meg frem mot mikrofonen, lammet av avmakt og avsky. Jeg harket, håpet at stemmen fortsatt fungerte.
«Det gjorde meg forbanna å høre Wangberg si at de guttene som går hos meg nå lar seg misbruke, og liker det. Det er ikke riktig, og det er en grov fornærmelse mot guttene.»
Jeg klarte ikke å si mer. Jeg var helt utkjørt. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde sagt, jeg klarte bare å samle et par ord om gangen. Jeg slo av mikrofonen og satte meg tilbake. Følte meg litt heroisk jeg hadde brukt de aller siste kreftene mine på å renvaske Martin, jeg hadde klart det når jeg trodde at jeg ikke hadde mer krefter igjen. Det var slik jeg var. Jeg sloss alltid for vennene mine uansett omstendigheter.
Selv når jeg visste at det var en felle.
Retten tok lunch. Jeg spurte Staff om det var galt å forsvare guttene. Han smilte og sa at det sikkert ikke gjorde noe.
Martin og Rolf ventet på gangen. Vi gikk utenfor og satte oss på en benk i solen. De var illsinte på Wangberg for det han hadde sagt.
«Det er sånn han er,» sa jeg. «Han bare slenger dritt. Jeg hadde ikke krefter til å forsvare meg selv, men jeg var nødt til å forsvare dere.»
Martin nikket. Han kjente meg.
«Slapp av,» sa han, «du vinner! Fire av jurymedlemmene er på din side. De satt og smilte til oss nesten hele tiden, og de hilste på oss da de kom ut for å ta lunch.»
«Det er riktig!» Rolf fortalte hvem de var. Jeg slappet litt av, lente meg tilbake og prøvde å puste dypt.
«Skal vi spille fotball?» spurte jeg.
«Her?»
«Ja? Jeg har en ball i bilen.»
«Nei, la oss heller få noe å spise.»
Vi gikk opp i kantinen på tinghuset, som nesten var tom nå. De fleste var på ferie, den eneste saken som pågikk var min.
Mesteparten av juryen stod ved disken, resten satt ved et par bord. De så nysgjerrig på oss. Jeg var helt annerledes sammen med guttene enn jeg var i retten, selv om jeg var litt reservert når de kunne se oss.
Kantinen var utsolgt for skikkelig mat, så vi forsynte oss med brus og yougourt. Så satte vi oss ved et bord for oss selv.
«Tar du hevn hvis du taper?» spurte Martin.
«Ja. Alt jeg trenger ligger pakket i bilen.»
«Når skal vi ha fest dersom du vinner?»
«Vi venter til alle er tilbake fra ferie. Men vi går ut og spiser i kveld vi tre. Så har vi en skikkelig fest om noen uker.»
«Får vi lov til å drikke da?»
«Ja, det kan du banne på!»
«Skal du drikke?»
«Ja.»
Den eneste som ikke skulle drikke var Paul...
«Kult!»
«Hvis du taper, blir du sendt rett i fengsel?»
«Nei. Det skjer ikke før om noen måneder. Men det spiller ingen rolle. Taper jeg blir jeg mest sannsynlig skutt av politiet.»
«Men du taper neppe,» sa Rolf og tente en sigarett.
«Dommeren ville aldri ha sluppet oss inn dersom han trodde at du kom til å tape,» sa Martin.
«Der sier du noe...»
Vi gikk ut igjen. Jeg var rastløs og nervøs. Det var min skjebne som skulle avgjøres nå og det var ingenting jeg kunne gjøre for å påvirke utfallet.
Guttene og Joachim var på plass. Jeg ønsket at jeg kunne satt ved siden av Martin, støttet meg til ham. Men det var et godt plaster på såret å ha ham med meg i salen.
Wangberg la frem spørsmålene juryen skulle svare på; i alt syv punkter. Jeg leste igjennom dem mens Wangberg leste dem opp. De sa meg ikke så mye. Det hele var så tåpelig.
Voll gikk på ny igjennom spørsmålene og forklarte hvordan juryen skulle forholde seg.
De skulle kun ta hensyn til de bevis og vitneforklaringer som var ført i retten. Dersom de var i tvil på et punkt, så skulle de svare nei, det vil si, dersom det var rimelig tvil. Han kom med en lang utredning om forskjellen på tvil og rimelig tvil, som i alle fall jeg ikke skjønte mye av. Men prinsippet var klart det var bedre å la ti skyldige gå fri enn å dømme en uskyldig. Dette gjentok han flere ganger. De måtte finne det bevist at jeg var skyldig, og skyldig over rimelig tvil, før de kunne svare ja.
Voll brukte lang tid på å gå igjennom dette som hadde skjedd i påsken. Det fantes ingen presedens på dette tiltalepunktet. Han refererte til fire dommer i høyesterett, som alle gjaldt barn under ti år i helt andre sammenhenger. Dersom juryen svarte ja på disse to spørsmålene (ett spørsmål for hver av guttene) måtte de ha funnet det bevist at: Guttene ville vært hjemme dersom de ikke hadde vært hos meg, og at jeg visste at de var hjemmefra ulovlig. Dersom jeg for eksempel trodde at foreldrene hadde gitt dem lov til å overnatte hos hverandre, så kunne de ikke svare ja, for da var de ikke unndratt foreldrenes omsorg ulovlig. Da var de bare et annet sted enn foreldrene trodde og det er ikke i seg selv ulovlig.
Med andre ord: dersom guttene var hevet ut, eller hadde stukket av og ikke ville gått hjem uansett, så hadde ikke jeg gjort noe galt.
Jeg ble irritert på Staff. Voll sa nøyaktig det samme til juryen, som jeg hadde prøvd å si til ham! Hadde han hørt på meg, og prosedert på det, så ville de ikke kunne dømme meg for dette heller! Jeg bestemte meg for å anke til Høyesterett!
Men jeg ble mer og mer optimistisk; det virket som Voll tok parti på min side instruerte juryen til å frifinne meg på alle punkt.
Wangberg hang med hodet. Han regnet slaget som tapt. Staff virket optimistisk.
Jeg vinner! De to siste dagene hadde vært et skikkelig helvete. Spørsmålet var bare om juryen ville dømme med for dette i påsken Staff hadde tatt det for gitt at jeg ville tape der. Jeg tok det uansett for gitt at juryen ville ønske å gi meg en smekk selv om de innså at jeg handlet riktig. Jeg hadde jo tross alt fortalt at det var vanlig at gutter overnattet hos meg i helgene. Det er sånt som foreldre ikke liker å høre.
«Gratulerer!» sa Martin glad da juryen hadde trukket seg tilbake.
«Det er litt tidlig enda,» lo jeg.
«Det er ikke tvil du vinner!»
Min mor hadde alltid vært litt overtroisk. Det satt en liten bit overtro dypt inne i meg et sted også, så jeg ville ikke si hva jeg egentlig følte at jeg trodde han hadde rett. Men jeg var i godt humør. Magen var riktignok urolig, det lå en voldsom frykt på lur der nede, men hva kunne man egentlig forvente i min situasjon? Jeg har aldri tatt en seier på forskudd! Likevel visste jeg med meg selv at jeg hadde vunnet.
Joachim støttet Martin og Rolf og gratulerte meg. Staff ville ikke si noe, men han hadde et fornøyd smil om munnen og mente at det hele ikke hadde gått så alt for verst. Wangberg derimot så ut som en mørk skygge da han gled forbi oss.
Etter en time orket jeg ikke å vente i tinghuset lenger. Jeg bad Staff ringe meg på mobiltelefonen når juryen kom tilbake og gikk ut i solen sammen med Martin og Rolf. Joachim gikk for å spise.
Vi ruslet rundt i byen, var innom en musikkforretning og så på gitarer. Kjøpte noen boller og brus. Jeg tok tiden som et godt tegn. At de brukte så mye tid viste at de ikke var like overbevist over bevisene som Wangberg. Og det var jo ikke så rart! Forbrytelsene hadde aldri skjedd i alle fall ikke utenfor enkelte forrykte personers hoder. Jeg gledet meg til å snakke med Chris og Christer igjen. Jeg gledet meg til Paul kom tilbake så vi kunne trene sammen. Og jeg gledet meg til å ta rotta på politiet i en erstatningssak. De hadde mye å svare for; jeg ville ikke bare forlange oppreisning; jeg ville ha Birger Kleppe fradømt stillingen sin. Han hadde begått mened og det kunne bevises. Kanskje var han bare en enfoldig sjel som gjorde det han mente var rett; kanskje trodde han på anklagene men han hadde brutt loven. Løyet i retten. Politifolk skal ikke gjøre sånt.
Og vi skulle ha en skikkelig fest. Etter saken kunne jeg bygge meg opp igjen, få det hele på avstand, gjenvinne overskuddet og kreativiteten.
Etter to timer var vi rastløse. Vi gikk tilbake til tinghuset, som var lukket og låst, og ventet utenfor en av dørene til noen kom ut. Da smatt vi inn, gikk opp i andre etasje og slengte oss på rekkverket ved balkongen.
Samtalen gikk tregt. Etter en stund la vi oss til å hvile på hver vår benk.
Joachim kom etter enda en halvtime. Han satte seg på rekkverket ved siden av Rolf og snakket med ham. Martin og jeg lå og halvsov.
Litt over tre timer etter at juryen trakk seg tilbake, kom Staff og fortalte at de hadde bestemt seg. Han var i svært godt humør.
«Hvordan tolker vi den lange ventetiden?» spurte jeg.
«Det er umulig å ha noen fast regel, man vet aldri, men vanligvis heller det til vår fordel når de tar seg så god tid.»
Retten var satt. Martin smilte glad og opplagt til meg. Jeg smilte lykkelig tilbake til ham da juryen kom inn.
Men så ble jeg redd. Skikkelig redd. Juryen så ikke på hverken meg eller guttene de så ned. Rett ned i gulvet. De så skamfulle ut. Uroen i magen bredte seg over hele kroppen. Nakken stivnet, pulsen økte, muskulaturen i armer og ben dirret. En veldig kulde bredte seg i meg.
Voll spurte godslig om juryen hadde truffet noen avgjørelse, fikk det bekreftet og bad formannen lese den opp.
«På spørsmål en er svaret ja.» De sa jeg hadde ligget med Chris.
Jeg reagerte voldsomt. En følelse av uvirkelighet kom over meg, den artikulerte tankevirksomheten stoppet opp; minner og bilder lynte gjennom hodet. Jeg ble iskald. Jeg følte nøyaktig det samme jeg hadde følt da jeg elleve år tidligere ble skutt ned og stirret vantro på veggen bak meg som var full av blodet mitt, bensplinter og hud. Dette var galt. Dette var så forferdelig galt. Dette skjedde ikke. Det var en drøm et forrykt mareritt. Jeg ville våkne opp ute på gangen og se Martin ligge på benken bortenfor og vente på juryen.
«På spørsmål to er svaret ja.» De sa jeg hadde voldtatt Christer.
Jeg snudde meg mot Martin. Han var helt kritthvit i ansiktet, stirret på juryen med et livløst og vantro blikk.
Så skjedde det noe med meg. Jeg våknet av sjokket og ble fylt av et kaldt raseri; et raseri jeg aldri før har kjent noe i nærheten av det var liksom en demning brast; tusen mentale sperrer ble sprengt; raseriet fylte hver tanke, hver celle i kroppen min. Hjertet pumpet ikke lenger blod: det pumpet konsentrert hat. Noe gikk i stykker i meg; det som engang hadde vært Jarle; alle de gode sidene mine var borte.
En av de sterkeste opplevelsene jeg hadde i min ungdom, var å se filmen «The Day After», som handlet om USA etter atomkrigen. Filmen begynte i en helt alminnelig amerikansk småby hvor innbyggerne levde helt alminnelige liv. Og så var det en eller annen forrykt president som trykket på knappen. Siloene åpnet seg. Innbyggerne stirret sjokkert og vantro på atomrakettene som steg langsomt oppover mot himmelen. Dette var under den kalde krigen, da hele vesten levde med en konstant angst for atomkrig. Det som skjedde senere i filmen; all lidelsen, skadene, byene som var utslettet, livet som opphørte ingenting gjorde et så dypt inntrykk på meg som én enkelt replikk, fra en helt alminnelig innbygger i en helt alminnelig by, da sannheten gikk opp for dem og rakettene langsomt steg oppover utenfor byen: «They did it! They actually did it...»
Livet mitt var ikke mer. De hadde tatt sitt valg: de hadde trykket på den røde knappen. De skulle få betale prisen.
Jeg så på Martin igjen; så en gutt jeg engang hadde kjent. Jeg følte ingenting for ham.
Jeg så på Joachim; en tilfeldig kollega.
«På spørsmål tre er svaret nei.» De trodde ikke at jeg hadde tvunget meg til samleie med Christer.
Et øyeblikk følte jeg en tung tristhet over det som skjedde. Erik pleide alltid å si at «folk er så dumme at de ikke skjønner det selv.» Aldri hadde setningen vært sannere. Hvilken rett hadde disse menneskene til å la sin dumhet, sine fordommer ødelegge et annet menneskets liv? Skjønte de i det hele tatt konsekvensene av hva de gjorde? De konsekvensene dette ville fått for meg dersom jeg ikke tok hevn? At jeg ville mistet alt jeg hadde bygget opp? De begikk en forbrytelse, et overgrep som var langt, langt verre en det de dømte meg for. Og jeg visste at de svarte mot bedre vitende. Så lenge forbrytelsene ikke var skjedd, kunne de ikke finne det bevist. De dømte meg for sikkerhets skyld.
«På spørsmål fire er svaret ja.» De trodde jeg hadde hatt sex med Christer.
Jeg hørte vantro på svarene deres. Registrerte hva som skjedde, og stensatte meg; innså at livet lå bak meg, at jeg hadde opplevd all den glede, alt det positive jeg kom til å oppleve. Jeg kom aldri mer til å le sammen med Martin, jeg kom aldri til å se Paul igjen, jeg skulle aldri mer løse et problem for en kunde eller hjelpe en venn.
Dette var så vanvittig galt.
«På spørsmål fem er svaret nei.» De trodde ikke at jeg hadde hatt samleie med Christer i det hele tatt.
Neivel. Det hjalp ikke lenger hva de trodde. De hadde ødelagt mitt liv. De hadde alt drept en rekke mennesker med stupiditeten sin. De visste det bare ikke enda.
«På spørsmål seks er svaret ja.» De sa at jeg hadde holdt Rolf ulovlig unna foreldrene i påsken.
Jeg hadde ikke lyst til å drepe noen. Det var bare noe som måtte gjøres, en siste plikt å utføre. Jeg hadde gitt et løfte om å ta liv dersom de tok mitt. Jeg holder alltid løfter. Jeg så på Martin. Ansiktet var snøhvitt. Jeg var takknemlig for at han var her at han så hva som skjedde. Det ville bli lettere for ham å bearbeide følelsene sine etter drapene.
«På spørsmål syv er svaret ja.» De sa det samme om Paul.
Jeg så på Voll. Han virket overrasket. Han hadde prøvd så godt han kunne å komme til bunns i hva som hadde skjedd. Det var ikke hans feil, det som juryen nå gjorde.
Da juryen var ferdig med justismordet sitt mumlet Voll noe om at da var jo svarene avgitt og at retten godtok dem. Så spurte han om jeg hadde forstått juryens avgjørelse.
Jeg slo på mikrofonen, så ham rett i øynene og sa langsomt:
«Jeg har forstått at det er begått en stor urett så svaret er ja.»
Så slo jeg av mikrofonen.
Voll så forvirret ut.
«Det var jo ikke akkurat det jeg spurte om. Men vi forstår det altså slik at avgjørelsen er oppfattet av tiltalte.»
Staff kom bort til meg for å fortelle hva juryen hadde svart på. Jeg sa kort at jeg hadde fått det med meg. Han begynte å gå igjennom svarene. Jeg lukket ørene.
Retten tok en pause før de skulle diskutere straffen.
Straffen interesserte meg ikke. Jeg ville få 21 år dersom jeg overlevde det neste døgnet.
Jeg gikk rett forbi Staff uten å si et ord, ut til guttene og Joachim på gangen.
«Kom, vi går,» sa jeg.
De fulgte etter meg ned trappen.
«Skal du ikke høre på resten?» spurte Joachim.
«Nei. Nå er det payback time.»
«Det var synd at du tapte,» sa Martin spakt. Han var fortsatt i sjokk. Rolf hadde ikke skjønt hva som hadde hendt.
«Ja,» svarte jeg, «men det spiller ingen rolle nå.»
«Kjører du meg hjem?»
«Ja.»
Jeg gav Joachim mobiltelefonen og nøklene mine og bad ham hente PCen hjemme hos meg. Den tilhørte firmaet. Resten av det som stod der gav jeg til guttene. De kunne hente det når de hadde tid.
Rolf gikk med Joachim for å hjelpe ham med PCen. Martin fulgte etter meg.
Vi kjørte først ut til min far. Jeg fortalte ham med et par korte setninger hva som hadde skjedd. Så kledde jeg meg om. Sort bukse og sort T-skjorte. Tøyskoene ble byttet med joggesko. Jeg spente på meg skulderhylsteret med haglen og samekniven. Tok ladegrep på våpenet. Sjekket at taskene med ekstra ammunisjon hang som de skulle. Så tok jeg på meg en mørk jakke.
Jeg fortalte min far hva jeg skulle gjøre. Han protesterte. Jeg sa at avgjørelsen var tatt og at den var endelig. Alle mennesker har en grense. Min grense var overskredet. Jeg kunne ikke voldta noen, men jeg hadde ingen problemer med å drepe. Det ville ikke koste meg noe.
Omtrent på denne tid startet retten opp igjen. Når jeg ikke dukket opp kunne jeg bli ettersøkt.[139] Jeg lånte min fars bil. Slengte sekken med utstyr bak og kjørte Martin hjem for siste gang. Under kjøreturen satt vi mest i våre egne tanker. Martin lurte på hvordan jeg ville gå frem. Jeg visste ikke, jeg hadde ingen planer. Måtte ta det som det kom.
«Kommer politiet til å drepe deg?»
«Jeg tror det.»
Jeg parkerte et par hundre meter fra huset hans. Vi ble sittende i bilen.
«Det var synd at det gikk slik bare på grunn av meg.»
«Det var ikke din skyld Martin. Livet er bare sånn. Jeg angrer ikke på at jeg traff deg. Du har betydd veldig mye for meg.»
«Det har vært fint å kjenne deg også.»
«Hils Paul fra meg.»
«Ja.»
«Og bank styreformannen og Christer.»
«Det skal jeg gjøre. Det kan du banne på!»
Vi ble sittende å se på hverandre. Jeg fikk plutselig lyst på en siste klem, men fikk meg ikke til å spørre. Det betydde ikke så mye lenger. Fra nå av var jeg alene.
«Vel, ha det, Martin. Ta godt vare på deg selv.»
«Ha det, Jarle.»
Han åpnet bildøren og gikk ut. Jeg betraktet ham mens han gikk over gaten og vinket trist til meg. Så fortrengte jeg denne aller siste resten av fortiden, satte bilen i gir, skrenset rundt og kjørte til Loddefjord.
Jeg parkerte like ved kjøpesenteret, på parkeringsplassen til beboerne i blokkene der. Det ville gå noen dager før de fant bilen. Så tok jeg på meg en sort parykk og et par solbriller jeg hadde fått av Martin og slengte skipssekken på ryggen.
Den var tung. Jeg hadde pakket en god del verktøy; hammer, metallsag, kubein, skrujern og tenger jeg var forberedt på litt av hvert.
Vekten fikk det snart til å verke i skulderen mens jeg gikk fra Loddefjord mot Kanadaskogen[140]. Distansen var ikke mer enn noen kilometer, men solen stekte og jeg var ikke vant til å bære så mye med meg. Jeg skrudde av nervene i skulderen og ryggen. Om kroppen ble syk nå gjorde det ingen ting. Jeg hadde bare bruk for den i noen få timer til. Og jeg hadde styrke til å tvinge den til å gjøre som jeg ville denne tiden man får noe igjen etter nesten tyve års trening. Jeg passerte dynamittlageret som ligger ved stien innover i skogen, lurte på om jeg skulle avlegge en visitt litt senere, men slo det fra meg. Jeg var ikke forberedt på den typen aksjoner. Jeg ville overhodet ikke utsette meg for noen risiko før jeg slo til.
En drøy kilometer fra Fyllingsdalen tok jeg av fra hovedstien og gikk innover et dyretråkk, fulgte det til et lite vann og fant en leirplass som var helt usynlig fra alle stiene omkring. Nede ved vannet badet noen gutter. Jeg studerte dem i kikkerten for å se om det var noen jeg kjente, men de var helt fremmede for meg. Så lente jeg meg tilbake og tente en sigarett. For første gang i mitt liv var jeg helt fri. Jeg hadde avsluttet alle forpliktelser, alle mellommenneskelige forhold. Jeg hadde ingen bånd som bandt meg lenger. Jeg hadde ingen hemninger. Jeg hadde ingen frykt. All frykt angår fremtiden. Uten en fremtid finnes det ingenting å frykte. Det aller verste som kunne skje meg hadde allerede skjedd. Mitt verste mareritt var innfridd. Jeg la meg tilbake i gresset og nøt sigaretten.
Jeg var i godt humør, full av besluttsomhet. Tanken på å fremstå som et monster plaget meg ikke det grann. Uansett hva jeg gjorde kunne man ikke kalle meg noe verre en barnevoldtektsmann det er det dypeste et menneske kan synke. Jeg var fri. Om noen timer ville jeg være død. Og hva så? Jarle døde for en drøy time siden. Han ble justismyrdet. Det jeg nå tenkte på som «jeg» var bare reflekser, erfaringer og egenskaper som skulle hevne mordet. Kroppen var avslappet og føltes behagelig. Jeg visste at skulderen verket etter den tunge sekken, men jeg hadde skrudd av hele sentralnervesystemet. Jeg trengte det ikke lenger. Når jeg ble rammet av skudd fra politiets våpen måtte jeg unngå å bli paralysert eller komme i sjokk. Jeg skulle sloss.
Faens mygg! Jeg drepte et par av dem og tente enda en sigarett. Tenkte på Martin; på de voldsomme følelsene Jarle engang hadde hatt for ham og beslutningen om å gå for ham uansett pris. Prisen ble høyere enn noen kunne ha drømt om den gangen. Jeg lo av tanken. Martin var en fin fyr. Jeg håpet at han ville klare seg. Tankene fokuserte på det som skulle skje. Jeg trengte en plan. Men det hastet ikke. Jeg kunne vente på natten. Det ville bli mer skremmende for dem da. Mørket hadde alltid vært min venn.
Jeg lurte på hvordan Paul hadde det nå. Han visste ingenting om hvordan det hadde gått med saken han kom ikke tilbake før om flere uker når alt var over. Avisene ville ha sluttet å skrive om nedslaktingen da. Folk ville enda snakke om det, men roen ville igjen ha lagt seg over byen. Han hadde ment at jeg ikke burde ta hevn.
Jeg la haglen i fanget; betraktet det brune, slitte pistolgrepet og det mørke stålet; atskilte den og sjekket at mekanismen virket tok ut patronene og lette etter irr. De hadde lagt i de to kamrene siden mai 1992. De virket ok. Jeg stakk dem på igjen plass og satte våpenet sammen. Så gikk jeg over de 8 reservepatronene. De var også ok. Jeg hadde ti skudd. Det var i minste laget. Haglen var heller ikke noe egnet våpen for angrep. Jeg fikk tenke på det senere. Jeg tente enda en sigarett.
En snikende tretthet seg over meg. En svak usikkerhet. Overreagerte jeg? Ville de ikke få det endelige beviset på at de hadde rett at jeg faktisk var en drittsekk; oppnå det de ønsket når jeg startet slakten? Hva var alternativet? Å gå i fengsel var utelukket. Skulle de ha noen i fengsel fikk de finne noen som hadde gjort noe galt. Men hadde jeg noen sjanse til å renvaske meg? Det var umulig å tenke klart. Jeg satte meg opp, lyttet til guttene nede ved vannet, tente enda en sigarett. Tenkte på det Paul hadde sagt. Han mente at det var galt av meg å ødelegge hele livet for å ta hevn. Det var bare det at jeg ikke lenger hadde noe liv. Alt var borte. Jeg kunne aldri ta opp igjen trådene og leve videre.
Min far hadde vært i Tysklandsbrigaden. En helt vanlig ung mann, kledd i uniform og sendt til et fremmed land for å rydde opp etter nazistene. Krigen var over, men enkelte fanatiske tyskere gjorde enda motstand. En dag forsvant en av soldatene i min fars tropp. De trodde at tyskerne hadde tatt ham. Vanlige norske ungdommer forberedte seg til å gjøre det som var nødvendig for å få ham tilbake. Min far ville ta sivile tyskere til fange og torturere dem inntil de fortalte hvor den norske soldaten var. Hele troppen var innstilt på det samme. De dreit i hvor mange tyskere de kom til å torturere og drepe. Senere, da soldaten dukket opp igjen og fortalte at han hadde vært sammen med denne damen et par dager ble de sjokkert over seg selv. Over hva de nesten hadde gjort. Men grusomhet, å kunne handle grusomt dersom det er nødvendig, er en del av det å være menneske. Tilfeldighetene avgjør hvem som blir pushet over streken.
Jeg var nå i den samme modus juryen hadde vært i da de svarte ja. Min grusomhet var ikke annerledes enn deres. De ødela meg og mitt liv på grunn av dumhet. Jeg slo tilbake fordi jeg ikke kunne akseptere det. Det lå ingenting personlig i det lenger. Om jeg drepte Tove Lian Mathiesen, Birger Kleppe, Wangberg eller helt tilfeldige politifolk spilte ingen rolle. De var alle en del av et system. Og det var dette systemet jeg måtte angripe.
Men Paul sa at jeg ikke burde gjøre det. Faen ta ham!
Jeg pakket sammen tingene i sekken igjen og skjulte den under arméjakken. Satte parykken og solbrillene på plass. Gikk tilbake mot bilen. Haglen lå igjen. Jeg ville snakke med Martin, Staff og Joachim.
Staff var ikke på hotellet da jeg kom. Jeg ringte til Joachim fra automaten i resepsjonen og bad ham møte meg der senere. Så gikk jeg en tur for å se etter Staff, som var som sunket i jorden.
Da jeg kom tilbake til hotellet en times tid senere var han fortsatt ute. Jeg ringte til Martin. Han var glad for å høre stemmen min. Jeg fortalte at jeg ville utsette hevnen litt, se om det fantes en mulighet for å renvaske meg. Jeg hadde fortsatt videoopptaket med Chris. Og fikk jeg Christer til å fortelle sannheten kunne jeg klare det! Siden jeg hadde oppdaget hva som egentlig hadde skjedd, og visste hvilket hat han hadde mot politiet, var det en sjanse for å få ham på min side igjen. Martin mente at det var en god ide.
Joachim kom inn. Vi satte oss ved et bord like ved døren og snakket. Han hadde tenkt en del og han nektet å tro at juryen trodde på anklagene. Han var overbevist om at de svarte ja for å stoppe meg akkurat sånn som Wangberg hadde bedt dem om. Han var dypt rystet.
Staff så oss i det samme han kom inn på hotellet. Han bad oss vente mens han tok et par telefoner fra rommet sitt. Da han kom ned igjen sa jeg hva Joachim og jeg trodde. Advokaten ble rasende.
«Dette vil jeg overhodet ikke høre snakk om! Juryen svarte etter beste overbevisning!»
«Tull!» sa jeg. «Rent pisspreik. De visste utmerket godt at jeg var uskyldig. De begikk et justismord, og det var de faen så godt klar over.»
«Det er mulig at juryen har blitt forvirret, at de har blandet sammen vitneprov og fakta siden navnene på de to guttene var så like Christer Hatlem og Christer Hatland men jeg nekter å gå med på at de bevisst begikk et justismord.»
«Vel, om det ikke skjer noe dramatisk ganske snart, så snakker vi om mord, ikke justismord!»
«Er du bevæpnet nå?»
«Nei. Men jeg var det for et par timer siden. Og jeg er det igjen om et par timer.»
«Hvem er det du har tenkt å drepe?»
«Jeg vet ikke. Men Wangberg står høyt oppe på listen.»
«Du kan ikke holde Wangberg ansvarlig for dette!»
«Nå Staff, nå er det opp til meg å vurdere,» svarte jeg. «Nå er jeg forbanna. Skikkelig forbanna. Jeg godtar ikke justismord.»
«Jeg nekter å snakke mer om dette!» sa Staff. «Det har ingen hensikt å filosofere over hva juryen trodde eller ikke trodde. Du tapte! Og det er det. Noen ganger vinner man, andre ganger taper man. Du har å akseptere det!»
Jeg var sjokkert. Dette var grotekst. «Akseptere nederlaget... jeg nekter å akseptere noe som helst! Jeg nekter å i det hele tatt forholde meg til det for faen! Jeg har ikke gjort de tingene jeg er dømt for. Mener du virkelig at jeg bare skal sette meg tilbake å godta det?»
«Det er ikke noe annet du kan gjøre.»
«Hva med å anke?»
«Høyesterett kan ikke overprøve skyldspørsmålet.»
«Selv når det er snakk om et kvalifisert justismord?»
«Selv da.»
«Det kan ikke være riktig. Det må være noe du kan gjøre.»
«Nei. Hør her du fikk en verdig rettssak. Du hadde en skikkelig forsvarer som gjorde en skikkelig jobb.»
«Hva med saksbehandlingsfeil?»
«Der var ingen saksbehandlingsfeil.»
«Ikke? Hva med tidspresset? Vitnene som ikke møtte? Lydbåndet man ikke engang visste hvor kom fra? Birger Kleppe som løy? var der ingen feil?»
«Hør. Prøv å ta nederlaget som en mann. Se på det som en avbetaling. Du har sikkert gjort noe galt i livet ditt! Og du kommer sikkert til å gjøre det igjen.»
«Avbetaling for i helvete! Skal jeg gå rundt å være stemplet som voldtektsmann resten av livet som en avbetaling?»
«Dersom du hadde så mye i mot dette med voldtekt, hvorfor bad du meg ikke om å konsentrere meg om nettopp det?»
«Fordi jeg regnet det som utenkelig å bli dømt for det! Jeg bad deg sørge for at jeg vant saken; jeg endte opp dømt for noe jeg ikke engang kunne gjort i marerittene mine!»
Staff foreslo at vi skulle ta en tur ut. Vi gikk bortover Strandkaien, over Torvet, helt ut til SAS-hotellet på Bryggen.
«Kan du ikke se på dette som en lærepenge?» sa Staff.
«Lærepenge?»
«Ja. Du har jo totalt ignorert folks fordommer og alt som heter alminnelige normer.»
«Det er ikke forbudt.»
Han tenkte litt:
«Du virker nesten som en slags revolusjonær. Bare at du kjemper mot den seksuelle lavalderen i stedet for en politisk ideologi.»
Det var i grunnen en ganske dekkende betegnelse for hva jeg hadde brukt de siste ti årene til.
«Det er mulig det men det er jo heller ikke forbudt.»
«Nei. Men du skremmer folk.»
«Jeg truer ikke folk! Det er ikke forbudt å ytre meninger som skremmer folk. Jeg kan ikke hjelpe for at andre tillegger meg sine enge motiver og sin egen svakhet.»
«Nei. Men nå er du altså dømt, og må forholde deg til det.»
«Ikke faen!»
«Hva må til for å få saken gjenopptatt?» spurte Joachim.
«Glem det!» svarte Staff.
«Hvorfor? Det må jo være mulig å få ham renvasket?»
«Da må guttene først endre forklaring. Og om de gjør det, så vil ingen tro på dem. Vær glad du ble dømt og er ferdig med det. Hadde du blitt frikjent hadde du virkelig fått politiet etter deg!»
«Jeg reiser til Østlandet i morgen for å snakke med Christer.»
«Det vil jeg fraråde deg. Om du viser deg i nærheten av ham blir du buret inne øyeblikkelig. Har det enda ikke gått opp for deg at du er dømt for å ha voldtatt ham?»
«Jeg har ikke voldtatt ham. Det er hele poenget! Og jeg akter å få ham til å innrømme det.»
«Det vil ikke hjelpe deg det grann! Politiet vil bare si at du har truet eller bestukket ham.»
«Det er verdt et forsøk.»
«Det er bortkastet tid. Bruk de månedene du har før du skal i fengsel sammen med Martin eller hvem du vil.»
«Ikke faen! Jeg nekter å forholde meg til dette!»
Det var ikke så mye mer å si. Vi gikk i taushet tilbake til Torvet, hvor vi skilte lag. Joachim og jeg gikk på Burger King. Jeg spiste for første gang siden Martin og jeg hadde proppet i oss boller og brus mens vi ventet på juryen i et annet liv.
«Jeg er rystet over Staff,» sa Joachim.
«Jeg lar meg ikke ryste lenger,» svarte jeg bittert.
«Han er ikke sånn han fremstår i bøker og intervjuer. Han er ingen idealist. Hvis dette er Norges beste forsvarer, rebellen i rettssystemet, hvordan i helvete er da resten? Det finnes jo ingen rettssikkerhet ikke når til og med forsvarerne gir faen i den.»
«Det er et sirkus. Staff er en klovn. Wangberg er en klovn. Juryen er en bare et panel som skal bestemme hvilken av klovnene som er morsomst. Det finnes ingen rettssikkerhet.»
«Men, hvorfor gjør ikke Staff noe nå?»
«Han har tapt. Nå skal han videre og tape nye saker.»