| jarle aase: sls | forrige | sjette dag | neste |

Sjette dag

Onsdag den 6. juli 1994, var det endelig helt slutt på kreftene mine. Jeg kom meg på et vis til tinghuset. Kampviljen var borte. Alt var håpløst. Jeg stengte av kroppsspråket — jeg hadde ingen følelser jeg ønsket å dele med retten.

Voll åpnet med å kommentere det avisene hadde skrevet lørdag og ristet oppgitt på hodet.

Wangberg leste fra en politirapport fra ransakingen i leiligheten min. De hadde funnet et videobånd og en rensekassett til videokameraet. Kassetten inneholdt opptak av syv åtte gutter i og utenfor leiligheten min. De hadde ikke funnet opptaket av Chris.

Joachim tok plass i vitneboksen. Han hadde hatt en lang samtale med Staff. Meningen var å bruke ham som karaktervitne. Han hadde troverdighet, og han kjente meg svært godt; han skulle fortelle hvordan jeg var for at juryen bedre skulle forstå oppførselen min — ikke minst i retten.

Wangberg spurte Joachim ut om messen i Oslo. Han gjentok omtrent det samme han hadde sagt i politiforklaringen sin.

Staff stilte bare et par spørsmål. Jeg var forvirret. Joachim så ut som et stort spørsmålstegn da Staff helt uventet sa seg ferdig. Han hadde ikke spurt om noe av det Joachim skulle forklare.

Deretter gikk Staff selv i vitneboksen. Han fortalte at Tom hadde vært på hotellrommet hans torsdag kveld, at han ikke hadde hørt snakk om noe penger og at han ikke hadde instruert Tom i hva han skulle si eller ikke si. Wangberg lurte på om det var vanlig at Staff snakket med vitnene før de møte i retten, noe Staff bekreftet. Han måtte, akkurat som politiet, vite hva han skulle spørre dem om. Wangberg mente at Staff burde bedt politiet avhøre Tom, heller enn å snakke med ham selv. Det var politiets oppgave å etterforske. Wangberg sa at politiet var objektive — i motsetning til Staff.

Etter loven skal de være det.

Staff snakket innfløkt og jeg skjønte ikke så mye av hva han egentlig sa. Seansen varte bare et par minutter.

Både Atle Ingebriktsen, Chris og fostermoren var i Sveits. Atle Ingebriktsen hadde sagt seg villig til å komme tilbake dersom retten dekket reisekostnadene. Dette hadde Wangberg sagt blankt nei til — og nå var Wangberg forbanna; han hadde inntrykk av at Atle Ingebriktsen hadde tatt det for gitt at saken ville bli utsatt siden han var på ferie. Voll ville vurdere rettergangsbot.

Jeg forstod plutselig. Øvsttunsenteret hadde noe på gang ovenfor Rolf[132] — de trengte mer tid på seg for å skape enda en anklage. Så langt hadde nemlig Rolf snakket sant. Derfor hadde to vitner og Chris reist til utlandet, ikke for å feriere, men for å kjøpe enda noen måneders tid. Øvsttunsenteret driver ikke med ungdomsterapi: de driver samlebåndsproduksjon av falske utuktanklager!

Atle Ingebriktsens vitneprov ble lest opp. Den inneholdt ingenting nytt. Og siden han var i Sveits, kunne ikke Staff konfrontere ham med dissensene i hans, Pedagogens og Løvens vitneprov.

Deretter ble politiforklaringen til fostermoren til Chris lest opp. Det viste seg at hun også var moren til Atle Ingebriktsen, slik at Chris og Atle Ingebriktsen hans nå var fosterbrødre.[133]

Jeg var oppgitt, lurte på om juryen hadde fått med seg at Løven, sjefen hans på Øvsttunsenteret, var vergen til Christer. Det hele minnet mer og mer om en såpeopera.

Fostermoren til Chris fortalte frem og tilbake om hvordan Chris hadde kommet inn i familien, at han var innesluttet og vanskelig, og hvordan han hadde provosert henne seksuelt mange ganger. Det gikk nesten et halvt år før han nevnte at han kjente meg. Først snakket han varmt om hvor grei jeg var. Så hadde han kommet inn på boken, og jeg ble en større og større drittsekk, inntil jeg hadde pult ham. Og så skulle han drepe meg dersom det stod noe i boken om ham! Chris hadde også fortalt om Christer, som solgte ræven sin, liksom for å vise at det fantes gutter som var verre enn ham.[134] Det han ikke fortalte var at det var jeg som hadde fortalt ham at Christer var prostituert (da vi snakket sammen i desember).

Han fortalte at han hadde besøkt meg i januar og at jeg hadde filmet ham mens ha sa at anklagene hans var løgn. Han sa at han hadde følt seg presset til å si at det var tull.

Han sa ikke at han hadde sagt det samme da vi to snakket sammen alene i bilen, før Tom kom tilbake fra et kjøpesenteret.[135]

Fostermoren syntes forferdelig synd på ham. Det gjorde jeg også.

Jeg satte meg utenfor i solen hvor moren til Christer skulte på meg. I begynnelsen hadde det ikke vært noe fiendskap i øynene hennes, men Tom hadde snakket med henne fredag, etter at han vitnet. Etter det var moren full av hat. Kanskje sa Tom at jeg ville banke sønnen hennes. Jeg visste ikke. Tom var reist på ferie.

Det neste vitnet var Tove Lian Mathiesen. For tredje gang. Staff forhørte seg om miljøet på Bystasjonen. Hun innrømmet at det var en del snusk på det stedet. Både stoff og prostitusjon. Hun sa videre at begge Christerene hadde vanket der. Man kunne ikke se bort i fra at de hadde prostituert seg. Det var egentlig ganske sannsynlig. Jeg følte meg råtten. Christer hadde ikke engang røkt sigaretter! Han sniffet ikke, han drakk ikke og han brukte ikke narkotika. Nå fremsto han som en narkoman prostituert. Og Chris ble dradd med i samme slengen.

Staff ville igjen vise at disse guttene neppe hadde tatt skade av å være sammen med meg — når man så hvor de ellers holdt seg. Tove Lian Mathiesen ville vise hvor langt nede de var havnet etter at jeg hadde ødelagt dem.

Og alt sammen var rent vås. Selv jeg hadde holdt meg en del på Bystasjonen da jeg var tolv tretten år gammel — og miljøet var like tøft den gangen (uansett hva politiet og barnevernet hevder når de syter etter mer penger til budsjettene sine). Men jeg hadde da for pokker ikke hverken friket ut med stoff eller solgt meg av den grunn!

Da Tove Lian Mathiesen var ferdig var det ikke flere vitner. Jeg lurte på hva som hadde skjedd med denne mystiske lydkassetten. Staff sa senere at man ikke hadde mer tid å bruke på den. En kamerat av Christer, som hadde forklart til politiet at Christer var en ordentlig lurendreier — full av påfunn og historier ble også strøket fra vitnelisten. Jeg var forvirret over hva som egentlig skjedde. Minst syv viktige vitner var blitt fritatt, og to viktige vitner; denne mannen som hadde hørt Christer kalle meg homo og Martin, ville ikke Staff ha i vitneboksen. Joachim ble bare spurt om Osloturen — ikke om hvordan jeg var. Voll pushet på, satte opp et forrykende tempo for å bli ferdig. Han skulle på ferie.

Neste post på programmet var at Wangberg skulle dokumentere sine bevis. Jeg satt som før helt uttrykksløs.

Det første beviset var en nesten ti år gammel kontaktannonse til Cupido hvor jeg sa at jeg var homofil og ønsket en å dele livet mitt med.[136]

Det neste beviset var et enda eldre brev til en kamerat i Oslo, hvor jeg fortalte om noen gutter i tolv trettenårsalderen som hadde flørtet med meg. Jeg hadde lekt litt med dem, men stoppet der, selv om jeg hadde lyst til å gå lenger.

Så fulgte to kjærlighetsbrev til Martin; julebrevet og det jeg skrev etter at jeg traff ham på Oasen vinteren 93’ da han ikke ville snakke med meg.[137]

Det neste beviset var brevet jeg hadde skrevet til de andre i borettslaget etter det som skjedde i påsken 94’, hvor jeg sa jeg var homofil og at guttene var vennene mine, men ikke elskerne mine!

Wangberg tok sats og viste noen fotografier fra leiligheten min, spesielt av dette lerretet på soverommet. Han lot det sirkulere blant jurymedlemmene så alle skulle få med seg at jeg ikke bare var homofil, jeg hadde mulighet til å se pornofilm også! Fysj!

Til slutt ville han vise frem pornografien politiet hadde beslaglagt i 1992. Jeg skrev en lapp til Staff og bad ham stoppe det. Wangberg skrev høsten 1993 et brev til Alvheim, hvor han truet med å vise denne pornografien i retten dersom jeg ikke innrømmet at jeg var homofil. Jeg hadde fortalt retten at jeg var homofil — og ble skikkelig forbanna på ham. Han slo ikke bare under beltestedet, han gikk tilbake på et skriftlig løfte!

Staff protesterte; pornografien var irrelevant for saken. Alle i retten visste at jeg var homofil! — pornografien hadde derfor ingen bevismessig betydning.

Voll spurte om Wangberg hadde noen grunn til å legge frem dette materialet. Wangberg svarte at han mente at det var relevant. Ut over det hadde han ikke noen bestemt grunn.

Staff protesterte igjen. Men Wangberg stod på sitt og fikk viljen sin. Jeg var rasende! Wangberg ville at juryen skulle føle avsky mot pornoen — og mot meg. Han hadde ingen bevis. Ingen indisier. Ingenting. Så han prøvde å fremstille meg som en drittsekk.

Slik hadde det seg at ti godt voksne mennesker den dagen fikk sirkulert hårete pikker på glanset papir. Det meste var ting jeg hadde arvet fra andre homser; jeg hadde blant annet fått en rekke blader og filmer av Erik i sin tid. Helt fra starten hadde Staff kalt meg en idiot. Jeg skjønte nå at han hadde rett. Jeg hadde kjørt et helt rent og ryddig løp, mens motparten løy og manipulerte det de maktet. Hadde jeg forstått hvor råttent løpet ville bli ville jeg tatt mine forholdsregler. Eller kanskje ikke. Jeg hørte ikke til i politiets verden. Jeg følte en like stor avsky mot den, som jurymedlemmene følte for analhullene de nå stakk nesene sine ned i.

Da pornografien lå trygt på bordet foran dommeren igjen, begynte Staff å dokumentere sine bevis.

Han åpnet med å fortelle om hvordan Chris var blitt voldtatt i en båt og leste fra dommen som hadde falt i den saken. I følge Chris hadde han rømt fra barnehjemmet på Os, etter avtale med denne fyren. De hadde reist ut i en robåt. Fyren ville ligge med Chris. Chris hadde sagt nei, men fyren tvang ham. De hadde runket hverandre, sugd hverandre, og til slutt hadde fyren tatt Chris bakfra. Det hadde gjort vondt.

I følge fyren hadde han ringt Chris på barnehjemmet og avtalt å møte ham. De hadde reist ut i en robåt. Chris hadde spurt om han hadde lyst å ha sex. Han hadde svart ja, og de hadde runket og sugd hverandre. Men da han prøvde å ta Chris bakfra hadde Chris klaget over at det gjorde vondt, så han droppet det.

Han ble dømt for voldtekt (for å ha tvunget Chris til sex), for suging og runking, og for å ha presset pikken sin mot endetarmsåpningen til Chris. Han ble ikke dømt for samleie.

Deretter leste han den psykiatriske utredningen en professor på Universitetet i Bergen hadde laget om Christer. Bakgrunnen for undersøkelsen var å avdekke eventuelle seksuelle overgrep, etter at Christer hadde anklaget meg for voldtekt. Rapporten konkluderte med at Christer hadde alvorlige, sannsynligvis biologisk betingede psykiske problemer. Christer var aggressiv og voldelig. Psykiateren mente at han ville bli verre. Han satte Christer på medikamenter.

Han så en klar sammenheng mellom en sannsynlig fysisk defekt i hjernen og farens vold da Christer var svært ung.

Seksuelle overgrep ble ikke nevnt med et ord.

Atferden Pedagogen og vennene hans på Øvsttunsenteret hadde tatt som symptomer på seksuelt misbruk, var altså en sykdom Christer hadde. De hadde vært så fiksert på sex at de ikke et øyeblikk prøvde å finne ut hva som virkelig var galt med gutten.[138]

Staff leste opp to legeerklæringer for Chris hvor en lege tilsluttet Øvsttunsenteret sa at han ikke kunne møte i retten siden han var seksuelt misbrukt. Chris ville ikke makte å se meg igjen. Legen fritok med andre ord juryen for børen ved å vurdere skyldspørsmålet. Staff raste! Det var opp til retten å finne ut hvorvidt Chris var misbrukt eller ikke. Jeg visste like godt som Staff, at hverken legen eller retten kunne si noe sikkert om det! De eneste som visste det var Chris og meg. Men det lovet jo ikke godt for legens vurderingsevne at Chris frivillig besøkte meg i desember!

Til slutt fulgte to omtrent likelydende uttalelser fra en psykolog, som fritok guttene fra å møte i retten fordi de var misbrukt og ikke ville makte å se meg igjen. Uttalelsene virket som et slags standardformular. Det var påfallende at denne psykologen kunne avdekke et seksuelt misbruk så lett, når en professor på Universitetet i Bergen og en lege på Haukeland Sykehus hadde feilet.

Staff dokumenterte dette for å brette ut hvilke holdninger som rådet på og omkring Øvsttunsenteret.

Jeg spiste lunch alene. Paul var reist på ferie og Martin skulle noe med foreldrene. Jeg ante ikke hvor Rolf var.

Etter lunch begynte Wangberg på sin prosedyre. Han sa at det var klart bevist at jeg var skyldig i minst det jeg var tiltalt for; hadde ikke Chris vært så forbasket glad i meg at han løy om samleie under om dommeravhøret, så kunne de dømt meg for det også! Jeg var en kynisk og brutal person som lokket småbarn med meg hjem, hjernevasket dem og tvang dem til sex om de ikke gav etter frivillig. Han syntes forferdelig synd på alle disse foreldrene som fikk ødelagt barna sine på grunn av meg og min umettelige sexapetitt. Gang på gang terpet han på at jeg hadde porno, så på porno og hadde et filmlerret på soverommet.

Det var grusomt for meg å høre på ham. Det var jo ikke sant! Alt han hadde var to manipulerte gutter, noen kilo porno og en masse fordommer. Han fulgte nøyaktig samme prosedyre som inkvisitorene under hekseprosessene i middelalderen.

Alle har vært utsatt for at noen har slengt en eller annen uriktig beskyldning mot dem. Det føles ganske ille — særlig når man ikke kan motbevise det. Jeg satt i tre fulle timer og tok i mot dritt fra Wangberg. Han brukte til om med følelsene mine for Martin mot meg — for å virkelig demonstrere hvordan jeg dreit i alt og alle (inklusiv Martin) for å tilfredsstille begjæret mitt. Han la ut om hvor lett påvirkelig gutter i den alderen er og hvordan jeg kynisk utnyttet det.

Jeg var fortvilet. Ikke engang Christer beskyldte meg for manipulering.

Wangberg snakket ikke så mye om tiltalepunktene, han snakket om væremåten min og holdningene mine. Han mente det var juryens plikt å vise meg at samfunnet ikke tolererte disse holdningene. Wangberg visste at jurymedlemmene også var mammaer og pappaer, noen av dem også besteforeldre. Det var disse følelsene han spilte på. Han prosederte på det Joachim hadde advart mot og Staff hadde avblåst som en absurditet. Da han endelig var ferdig, og smilte fornøyd til den nå forferdede juryen, var det så vidt jeg klarte å sitte oppreist. Den siste timen hadde jeg kun konsentrert meg om å se nøytral ut.

Advokatene og Voll hadde en kort samtale om man skulle fortsette med Staffs prosedyre. Det var alt sent. Voll trodde at folk var trette. Voll hadde rett.

Jeg klarte på et vis å komme meg ut til min far. Der spiste jeg middag og sank sammen i en lenestol. Jeg fortalte usammenhengende hva som hadde skjedd, men måtte gi opp. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om å forme setningene.

Senere fortalte min far meg at han aldri har sett meg så nedkjørt. Så totalt oppgitt. Han så ingen antydning til liv eller håp. Denne opplevelsen var det mest rystende han hadde opplevd. Etter et par timer i lenestolen, uten at jeg hadde beveget en muskel, ringte Martin på mobiltelefonen og spurte om jeg kunne komme å hente ham.

Jeg livnet litt til av stemmen hans.

Da han fant meg mer død enn levende bak rattet prøvde han å trøste meg. For første gang klarte han det ikke. Det var godt å ha ham der, men jeg ble ikke i bedre humør.

Vi spilte fotball den kvelden. Det hang en tung sky over oss. Dersom jeg ble dømt var dette den siste kvelden vi hadde sammen.

Jeg gikk ut om natten en gang og kjøpte avisene.

Bergensavisen, 7. juli 1994

KJENNER IKKE BESTIKKELSER

Det er en gedigen misforståelse at jeg skal ha prøvd å bestikke et av vitnene. Jeg kjente heller ikke til at tiltalte skal ha forsøkt å bestikke vitnet. Dette sa høyesterettsadvokat Tor Erling Staff, da han i går forklarte seg som vitne i gutteutuktsaken i lagmannsretten.

(...)

Bergensavisen dementerte det de hadde skrevet sist ved å skrive noe annet som heller ikke var riktig. Resten av artikkelen var et eneste rot.

Bergens Tidende, 7. juni 1994

— APETITT PÅ SMÅGUTTER

— Tiltalte er styrt av sin seksuelle apetitt på smågutter. Saken er så skremmende og sterk at han bør dømmes på alle tiltalepunkt. Ved å ikke ha villet forklare seg for retten har 28-åringen i realiteten lagt hodet sitt på et fat — klart for hugg.

Dette sa aktor og førstestatsadvokat Walter Wangberg i sin prosedyre i homsesaken i Gulating lagmannsrett i går. Den 28 år gamle bergenseren, som er tiltalt for å ha misbrukt to 12-åringer seksuelt, fortrakk ikke en mine under aktors harde angrep.

Kjennelsen i straffesaken skulle opprinnelig kommet i går, men på grunn av flere forsinkelser faller den og eventuell dom først i dag eller i morgen.

Aktor Wangberg snakket i sitt innlegg stort sett om bevisføringen i saken. — Begge de to misbrukte kjenner tiltalte godt. 12-åringene var imidlertid ikke venner. Derfor kan det ikke være snakk om et komplott, mente Wangberg.

— Opprinnelig var det et nært tillitsforhold mellom tiltalte og de to. Derfor skal det svært mye til for å komme med slike påstander. Den ene av de to guttene syntes dessuten at det var svært nedverdigende å fortelle om overgrepene, la aktor til.

Den tiltalte homsen skal ha forklart at han liker å være sammen med unge gutter, men at han ikke har hatt sex med noen av dem. Han har derfor nektet all straffeskyld.

Den ene av de to ungguttene skal regulært ha blitt voldtatt etter å ha sett en pornofilm. 12-åringen prøvde å motsette seg overgrepet, men tiltalte klarte å tvinge til seg analt samleie.

Wangberg mente dette beviste at tiltalte ikke lar seg stoppe, og at han ikke lærer av det han har gjort.