J. Aase: SLS - Forberedelser

| jarle aase: sls | forrige | forberedelser | neste |

Forberedelser
Det var mange som trodde at verden ville gå under ved århundreskiftet og levde i hemningsløs desperasjon de siste månedene og ukene før Dommens Dag. Noen gav bort alt de eide, andre myrdet. De ekstreme sektene blomstret. Hundre tusener av mennesker grabbet til seg de av livets goder de kunne, for uansett hva de gjorde, så ville det jo aldri få noen konsekvenser.[90] Jeg tror at jeg og guttene levde med noe av den samme desperasjonen nå, bare to uker før saken kom opp. I tilfelle jeg skulle tape gjorde vi alt vi hadde lyst til trakk det maksimale ut av hver eneste dag. Martin, Paul og jeg var ofte på kino, og vi hadde adskillige overdådige «siste måltider» rundt om på forskjellige restauranter, hvor vi brukte opp de 4.000 kronene Martin hadde «tapt». Jeg betalte ingen regninger lenger jeg kanaliserte alt jeg kunne skaffe av kontanter til ett formål: å leve livet mens jeg enda kunne.
Siden jeg ikke skulle bruke videoen av Chris i retten stevnet jeg Tom som vitne. Hans ville kanskje vært bedre, han likte meg langt bedre enn Tom gjorde, men han skulle på ferie til Østen. En annen grunn var at jeg etter hvert følte meg ganske forlegen ovenfor Hans; jeg hadde ikke unnskyldt at jeg mistenkte ham for å ta lommeboken like lite som jeg hadde gjengjeldt respekten og toleransen hans ovenfor meg av en eller annen grunn endte jeg alltid med å hakke på ham, spøke med ham (på hans bekostning) eller ignorere ham: Hans var en person jeg vanskelig kunne be om noen tjeneste (selv om han sannsynligvis ville gjort hva som helst for meg).
Mobbingen av meg hadde aldri vært sterkere enn nå. Hele dalen visste at jeg skulle i retten; på ny tok de meg for å være fredløs. Jeg unnvek dem når jeg kunne. En gang tilkalte jeg politiet for å få ekskorte da en full ungdom ville knuse en ølflaske i hodet mitt. Det sparte ham for en knust kjeve.
Lømmelen Raymond truet meg med en jaktkniv og sa at han skulle drepe meg i løpet av noen dager. Jeg spurte Staff hva han anbefalte meg å gjøre, og endte med å anmelde Raymond etter råd fra ham. Men jeg sluttet med anmeldelser da jeg oppdaget at det var Tove Lian Mathiesen som etterforsket forholdet.[91]
Selv om jeg kunne være frustrert og ha all mulig lyst til å banke opp mobberne, holdt jeg meg i skinnet; jeg kunne ikke tillate deres aggresjon bunnet i påstander som bare noen dager senere ville være historie og min egen ustabilitet, å legitimere en voldelig konflikt.
Vold var imidlertid noe jeg forberedte meg på. Beslutningen om å ta hevn dersom jeg tapte stod fast. Hver eneste kveld var jeg oppe på den forlatte skolen og trente for meg selv (eller sammen med Paul, som hadde begynt å trene Tae-Kwan-Do like før Martin gav seg). Skulle jeg krige, så skulle jeg være i bedre form enn motstanderne mine politiet. Selvfølgelig ville jeg aldri få bruk for Tae-Kwan-Do eller karate, men treningen gav meg smidighet, styrke, utholdenhet og selvdisiplin; egenskaper jeg ville trenge. Nøyaktig hva jeg skulle gjøre visste jeg ikke lenger. Jeg hadde ikke noe ønske om å planlegge det.
Av og til tenkte jeg at det beste ville være å tape å komme seg unna hele dritten; skyte noen politifolk og la meg drepe mens jeg gjorde det. Jeg ville få min hevn, og jeg ville aldri mer oppleve smerte.
Staff advarte meg om at jeg kunne vente besøk av politiet før rettssaken. Jeg sa at jeg dreit i politiet. Han oppfordret meg til å ikke knulle noen smågutter i mørke portrom. Jeg prøvde ikke engang å skjule irritasjonen min.
St. Hansaften hadde jeg full fest. Det regnet ute og guttene foretrakk å brenne bål på stueborde mitt, mens vi så video, spiste pizza og drakk brus. De gikk i nitiden og etterlot meg bak dataskjermene, hvor jeg prøvde å få unna litt arbeid jeg hadde tatt med meg fra kontoret. Jeg arbeidet så tregt på grunn av alt stresset at jeg ikke rakk over alt i arbeidstiden.
I ettiden om natten ringte det på døren. Jeg håpet at det var Paul eller Martin, men det var det ikke. Det var snuten; en mann og en kvinne. Jeg så surt på dem. Staff hadde hatt rett de gjorde et siste desperat forsøk på å ta meg i å gjøre noe galt. Dersom jeg var den de trodde, så burde leiligheten min nå ha vært full av enda fullere gutter.
«Ja?»
«Er du Jarle?» spurte heksen.
«Ja.»
«Vi har en etterlysning av en gutt. Har du besøk?» Hun så forventningsfullt på meg; prøvde å spore angst eller skyldfølelse i øynene mine.
«Det svarer jeg ikke på.»
«Kan vi komme inn og se?»
Jeg trakk på skulderen og gikk til side. De gikk inn i leiligheten min og snuste rundt. Kikket på altanen, badet, soverommet, uten å finne hverken gutter eller noe annet ulovlig. Til min store tilfredshet ble de så fascinert av de tre PCene utenfor kjøkkenet at de ikke la merke til den avsagete haglen som lå på hyllen rett over hodene deres.
«Vet du om noen gutt som har stukket av?» spurte heksen.
«Det er min sak.»
«Hvorfor gjør du deg så vanskelig?»
«Jeg snakker ikke med politiet.»
De gikk slukøret sin vei. Helvetes sortkledde nazipakk!
Torsdag den 16. juni 1994, reiste Joachim og jeg på et treningsseminar til en liten by utenfor Oslo. Paul hadde lyst til å være med, men fikk ikke lov siden han hadde vært slem gutt og holdt seg med meg (foreldrene visste ikke at vi trente i samme klubb). Etter en overnatting i bilen til Joachim, var vi fremme fredag morgen. De fleste deltakerne skulle overnatte i telt; vi hadde sikret oss en campinghytte sammen med en av trenerne og en tolvåring. Jeg var alt for stresset til å få noe videre utbytte av treningen, men det var uansett godt å komme seg bort litt. Hytten hadde bare tre senger; tilfeldighetene ville, til Joachims store munterhet, at jeg delte leie med tolvåringen den første natten. Det var ikke planlagt. Men jeg ville lyve om jeg sa at jeg hadde noe i mot det.
Neste kveld, lørdag, var vi invitert hjem til Staff. Siden Joachim mente at det var en dårlig idé, sa jeg ingenting om hvem jeg hadde tilbrakt natten sammen med. Men jeg fortalte litt om treningen. Det fikk tankene vekk fra det vi skulle snakke om. Vi slo oss til i en spisestue, ved et stort bord som ble fylt opp med dokumentmapper og ringpermer. Joachim og Staff konkurrerte en liten stund om hvem som var mest allergisk; utvekslet sympati og medisiner før vi omsider kom i gang.
Opprinnelig var det meningen at Joachim bare skulle være til stede en kort stund, men da Staff innså at han kjente saken minst like godt som meg (og at han kjente meg bedre enn meg) ble han værende. Vi gikk igjennom papirene; jeg kom med mine kommentarer, Joachim med sine og Staff med sine. Det virket ikke som Staff hadde forberedt seg noe videre; han hadde ikke lest bokmanuskriptet, hørt på sangene mine eller frisket opp hukommelsen sin om hva jeg hadde skrevet til ham tidligere. Han syntes teorien min om hva som hadde hendt var en interessant teori.
«Hvordan er sjansene?» spurte jeg.
«Det vil jeg overhodet ikke svare på,» svarte Staff.
«Den største faren,» sa Joachim, «sånn som jeg ser det, er at Jarle kan bli dømt på grunnlag av holdningene sine, uavhengig av hva de tror han har gjort. Folk som ikke kjenner ham kan ha vanskelig for å tro at han kan like unge gutter og omgi seg med dem, uten å rote med dem.»
«Det kan overhodet ikke skje!» sa Staff bryskt. «Juryen vil forholde seg til de fakta som blir presentert og ingenting annet.»
«Er du sikker på det?» spurte Joachim.
«Absolutt. Men det mest hensiktsmessige vil være å fremstille Jarle som en ganske vanlig ung mann og tone ned hele engasjementet ovenfor unge gutter.»
«Det ville være å lyve,» sa jeg. «Jeg er den jeg er; jeg har aldri lagt skjul på det, og det er derfor heller ikke noe vanskelig å bevise. De har boken om Martin, de har sangene mine, de har brev, og de har massevis av gutter som har vært oppe hos meg. Siden forrige sommer har de hentet syv gutter. Jeg har dessuten lite lyst å fremstå som noen annen enn den jeg er. Og dersom du har rett: dersom juryen forholder seg objektivt så spiller det ingen rolle hva den synes om meg.»
«Nåvel,» snøftet Staff, «hvilken av guttene skal vi konsentrere oss om? Hvem tror du det er minst sjanse for å bli dømt for å ha misbrukt?»
«Aner ikke. Har jeg misbrukt den ene, kan jeg like godt ha misbrukt den andre også.»
«Pass tungen din!» bjeffet Staff.
«Hva mener du?»
«Nå innrømmet du nettopp at du har misbrukt den ene gutten!»
«Nei,» sa jeg overrasket, «jeg prøvde å se det fra juryens side. Jeg har ikke misbrukt noen av dem.»
«Nåvel, du bør være forsiktig med slike forsnakkelser.»
«Jeg forsnakket meg ikke. Det er min måte å resonnere på å sette meg i den andres sted og betrakte det utenfra og inn.»
«Hva med Paul og Hans?» spurte Joachim.
«Der er det ikke så mye vi kan gjøre,» sa Staff. «Jarle hadde guttene der og politiet fant dem.»
«Men herregud!» utbrøt jeg, «loven snakker om barn som ulovlig unndras foreldrenes omsorg... Guttene var ikke ulovlig unndratt noe som helst, de var kastet ut hjemmefra for pokker! Og uansett dekker ikke denne loven...»
«Overlat jussen til meg,» avbrøt Staff. «Jeg gjentar: Det er ikke så mye vi kan gjøre med den saken. Og vi har langt mer alvorlige anklager å forholde oss til.»
«Jeg vil vinne på alle punkter!» sa jeg. «Jeg vil ikke la de forbanna politifolkene ha gleden av å se meg dømt for noe som helst! Jeg har ikke gjort noe galt for pokker! De kan vel for søren ikke dømme meg for å stille opp for vennene mine?»
Jeg tok meg en sigarett på taket mens Joachim og Staff fortsatte diskusjonen. Saken engasjerte meg ikke lenger. Enten vant jeg på alle punkter, eller så gikk jeg berserk!
Da jeg kom tilbake var de enige om at jeg neppe kunne presenteres som Mr. Jegersom Alleandresen.
«Men du kan i alle fall si at du respekterer 16 års grensen i loven,» smilte Staff.
«Jeg driter i loven.»
«Kan du ikke ta en liten hvit løgn og si at du respekterer 16 års grensen?»
«Nei. Jeg driter i både den og de andre grensene. Jeg respekterer vennene mine og de grensene de setter.»
«Herrejesus! Det virker jo nesten som du vil tape!»
«Tull! Politiet har kokt i hop noe nonsens; det går klart frem av saksdokumentene hva som har skjedd jeg kan ikke se at vi har noe problem.»
Vi diskuterte Christer; jeg gikk med på å ikke si noe om at han bad meg knulle ham da han var ti. Jeg gikk også med på å tone ned det stikket av begjær jeg hadde følt ovenfor Chris den første natten vi sov sammen.
Til slutt gikk vi igjennom teorien min igjen. Joachim var overbevist om at jeg hadde rett, men Staff trakk på det.
«De kan ikke tro på det Christer har fortalt,» sa jeg. «Først knuller jeg ham og så skal jeg ha ham til å suge meg uten å dusje eller vaske meg? Det er jo perverst!»
«Jeg tror ikke vi skal oppmuntre fantasien til jurymedlemmene med det poenget», sa Staff og avsluttet den diskusjoen.
«Staff liker deg ikke,» sa Joachim på tilbakeveien.
«Hvordan da?»
«Han liker deg ikke.»
«Hvordan vet du det?»
«Det er ikke noe spesielt jeg kan sette fingeren på, men jeg merket det da dere snakket sammen. Han var irritert på deg han tror ikke på deg.»
Jeg prøvde å spole tilbake. Jeg hadde ikke merket noe sånt; tvert i mot jeg syntes vi kom godt overens.
«Kanskje Staff er for vant til å forsvare ressurssvake personer,» fortsatte han. «Kanskje du rett og slett er for ressurssterk, for egen. Du mangler totalt respekt for ham.»
«Tull! Staff er et av de mennesker jeg har størst respekt for!»
«Mulig. Men du viser det ikke. Du motsier ham, du har faen sosial intelligens som en grønnsak når du diskuterer!»
«Jeg sier meningen min. Det er tross alt jeg som skal utsettes for denne «rettssaken». Men kanskje jeg er for vant til omgangstonen hjemme der sier alle det de mener. Jeg snakker ikke med så mange voksne lenger.»
«Det merkes! Har du vurdert å bytte forsvarer?»
«Nei, det går ikke. Jeg har alt skiftet én gang. Jeg kan ikke dumpe Staff landets mest kjente forsvarer! Han kan helt fint vinne denne saken om han anstrenger seg litt.»
«Ja. Dersom han vil hardt nok. Men han tror ikke på deg.»
«Tror du at han tror jeg har voldtatt Christer?»
«Mest sannsynlig ja.»
«Jeg tror du tar feil!»
Men Joachim var inne på noe. Staff hadde endret holdning etter at voldtektsanklagen kom opp. Han hadde vært skeptisk i telefonen da han hørte reaksjonen min: «Hæl-ve-te!», og frykten min for hva Christer kunne ha funnet på. Men Staff kjente hverken meg eller Christer. Jeg snakker vanligvis uten dobbeltbunn mens Christer er en patologisk løgner. På den annen side det skulle ikke mye til å feiltolke reaksjonen min den gangen. Og rett skal være rett det er ikke vanlig at politiet går så langt over streken som de hadde gjort i denne saken. (Håper jeg).[92]
Joachim fortsatte: «Han har heller ikke satt seg inn i sakspapirene.»
«Han har god tid enda det er ti dager til saken starter.»
«Ja men vil han bruke de ti dagene? Han hadde ikke engang tid til å møte deg da du reiste til Oslo forrige uke.»
«Han har en sak som trekker ut. Men den er ferdig nå.» Trodde jeg.
Neste dag, søndag, reiste vi på ny hjem til Staff etter treningen. Vi hadde en lang og trettende diskusjon hvor jeg stort sett tenkte på og snakket om Martin. Det var mye hyggeligere å snakke om ham enn om Christer og Chris og alt det styret de hadde stelt i stand. Jeg prøvde å få Staff til å forstå at min relasjon til guttene var bygget på respekt, ikke sex, selv om seksuelle følelser selvfølgelig svevde i luften men det gjør de alltid; i alle menneskelige relasjoner forskjellen hos meg var at alle var klar over dem; den søte elektrisiteten var noe velkomment og fint alle visste hvor vi hadde hverandre.
Det var tragikomisk å se Trond Viggo på TV når han snakket om seksuelt misbruk; hvordan enkelte voksne gjorde ting med barn; og at barna hadde rett til å si nei, «bestemme over sin egen kropp». Selvfølgelig hadde de det! Men hvorfor i helvete hadde de ikke lov til å si ja? I følge Trond & Co er jo barna forpliktet til å si nei! De har kun rett til å bestemme over sin egen kropp så lenge de bestemmer det Trond Viggo bestemmer at de skal bestemme! Dersom Martin hadde sagt ja, ville jeg ligget med ham uansett konsekvenser. Og det hadde jeg da heller aldri nektet på, ovenfor noen; hverken vennene våre eller familiene våre. Hva hadde vært galt med det? Om han var glad i meg og ønsket et seksuelt forhold etter å ha kjent meg og bearbeidet følelsene sine i over to år; når vi var bestevenner og kjente hverandre ut og inn? En forfølgelse av et slikt forhold stod for meg som ren stupiditet! Jeg forstod ganske enkelt ikke den dogmatiske forfølgelsen av alt enkelte voksne ikke liker. Det var en hel del jeg ikke likte også, men jeg engasjerte meg da ikke for å kriminalisere foreldre i sekter som Livets Ord eller Jehovas Vitner selv om de fordervet ungene sine aldri så mye.
Staff penset meg tilbake til saken. Vi gikk igjennom papirer igjen; han noterte momenter på små gule lapper, understreket enkelte partier i de utallige rapportene, spurte og grov.
«Men, de har jo ingen bevis,» sa jeg til slutt.
«Jo, det har de,» sa Staff. «De har to dommeravhør som forteller at du misbrukte to gutter.»
«Herregud! Det er jo rent oppspinn! Jeg kan imøtegå alt de har sagt i min egen forklaring.»
«Det betyr svært lite. Du har lov til å lyve.»
«Lov til å lyve?»
«Som tiltalt har du lov til å lyve så mye du vil. Guttene derimot er nødt til å fortelle sannheten.»[93]
«Men i denne saken er det jo guttene som lyver og jeg som forteller sannheten!»
«Det er uvesentlig. Du er tiltalt. Det er i din interesse å gi et best mulig bilde av deg selv. Derfor har du lov til å lyve.»
«Så deres forklaringer veier tyngre enn min?»
«Ja.»
«Det er jo helt på jordet!»
«Det er mulig, men sånn er det nå engang! Det må selv Hr. Jarle innfinne seg med!»
«Hva med rettssikkerheten? Jeg har jo for faen omvendt bevisbyrde! Med disse reglene kan jo hvem som helst få hvem som helst dømt for hva som helst!»
«Det kan du ha rett i, men slik er det altså.»
«Hva med legerapporten og psykologirapporten?»
«Vi må bruke dem best mulig.»
Etter den vanlige belæringen om mørke portrom kjørte vi hjemover mot Bergen. Politiets by.
Etter noen timers søvn i bilen og noen timers arbeid på kontoret, kom jeg omsider hjem til Martin og Paul og et par andre. De var opptatt av hvordan det hadde gått i Oslo. Jeg gav dem et kort sammendrag; både fra treningen hvor jeg hadde bestått en gradering og fra samtalene med Staff.
«Kommer du til å vinne?» spurte Martin.
«Jeg tror det,» sa jeg. «Men jeg vet ikke. Jeg er svak. Jeg skulle ønske at vi to var sammen; da kunne ingen ha vunnet over meg.»
«Hvorfor ikke?»
«Jeg hadde vært hundre ganger sterkere og jeg hadde hatt noe å sloss for. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Det betyr liksom ingenting lenger.»
«Har du fortalt Asbjørn i Bergensavisen at du skal i retten?» spurte Paul. Han hadde i flere måneder pushet på meg for å få meg til å si det.
«Ja. Jeg sa det i forrige uke.»
«Hvordan reagerte han?»
«Han tok det greit.»
«Sa du hva det gjaldt?»
«Ja. Han innså jo at det var alvorlig, men han har bra peiling på mennesker. Han tror på meg. Asbjørn pleier å spøke med at jeg driver mitt eget private sosialkontor...»
«Du Jarle, hvorfor er du egentlig så redd for denne rettssaken dersom du er uskyldig?» spurte Tom.
«Fordi jeg ikke kan bevise det.»
«Men du vil jo aldri bli dømt hvis du ikke har gjort det!»
Jeg så på ham.
«Tom, hvor mange mennesker vet om vi to har lagt sammen?»
«Vi to.»
«Ja. Kan du bevise at vi ikke har lagt sammen? Du har overnattet her flere ganger alene.»
Han tenkte seg om.
«Nei.»
«Nettopp! Akkurat som du ikke kunne bevise at du ikke hadde stjålet lommeboken.»
Tom begynte, kanskje for første gang i sitt liv, å innse hvor hjelpeløse man er i verden.
«Men nå må jeg snakke litt med Martin alene.»
Martin fulgte motvillig med meg inn på soverommet ingen liker når noen «skal snakke» med dem, aller minst Martin, som var vant til at jeg enten ville ha en klem (selv om jeg ikke hadde bedt om noen klemmer siden vi inngikk avtalen om konfirmasjonspresangen) eller spørre om vi skulle være sammen.
Vi satte oss i sengen, på behørig avstand. Han så avventende på meg.
«Det er noe viktig vi må snakke ut om,» sa jeg.
«Hva da?»
«Joachim er bekymret for deg.»
«For meg?»
«Ja. Han mener at jeg ikke bør ta hevn dersom jeg taper fordi det kan skade deg; han tror du kan få skyldfølelse.»
Martin så ned på madrassen og strøk ut noen krøller i lakenet; beveget den ene foten nervøst.
«Men det er jo på en måte min skyld alt sammen,» sa han stille. «Hvis jeg ikke hadde fortalt mamma at vi var oppe hos deg så ville ingenting av dette ha hendt... Eller hvis jeg bare hadde lest det første brevet ditt og ikke sagt noe...»
«Nei Martin, det er ikke din skyld. Det må du aldri tro! Alt sammen er min feil; hvis jeg ikke hadde forelsket meg i deg ville ingenting av dette ha skjedd. Du gjorde det eneste riktige den gangen.»
«Hvordan det? Politiet har jo vært etter deg siden!»
«Ja. Men du visste ingenting om meg. Jeg kunne ha vært en crazy fyr, jeg kunne vært farlig. Det er nok av sånne folk rundt omkring. Du kjente meg ikke herregud! Jeg oppførte meg som en idiot!»
«Du var litt rar ja...» Han lo. «Men likevel, om vi ikke hadde flippet med deg til å begynne med, så ville ingenting ha hendt.»
«Du gjorde det riktige etterpå! Senere fant du ut at jeg var ok, men jeg kunne like godt ha vært farlig. Jeg burde ha avbrutt det hele den gangen men jeg var forelsket. Og er det enda.» Jeg smilte trist og fikk et ømt smil tilbake.
«Jeg skjønner hvor du vil; men jeg føler uansett at det er litt min feil.» Han så med ett forferdelig trist ut.
«Det er ikke din feil! Det har skjedd på grunn av deg, men det er ikke din feil. At jeg elsker deg er mitt problem og mitt ansvar. Vinner jeg rettssaken snakker vi med foreldrene dine og ordner opp; så vi i det minste kan være venner på en normal måte. Taper jeg så ser du meg ikke igjen.»
«Kommer du til å ta hevn?»
«Ja. Men det er min krig; det har ingenting med deg å gjøre.»
«Hva skjer etterpå?»
«Enten blir jeg drept av politiet de pleier å drepe folk som skyter på dem eller truer dem med våpen eller så kommer jeg i fengsel resten av livet.»
«Kommer du til å ta livet ditt i fengselet?»
«Ja.»
«Når?»
«Når jeg ikke gidder mer.»
«Men vi kan jo komme å besøke deg!»
«Det håper jeg dere gjør. Men uansett et liv bak murene har ingenting for seg. Blir jeg dømt er jeg ferdig for godt. Lov meg at du aldri tenker på det som din skyld!»
Da skolen var over det året kom hele gjengen opp til meg for å feire. Jeg vartet som vanlig opp med forfriskninger, men det var ikke brus og chips som opptok Martin nå. Han trodde han hadde lurt meg til å tro at avtalen var oppfylt. Jeg bad ham bli med inn på soverommet.
«Nå Martin, er det noe du vil fortelle meg?»
Han så med ett bekymret ut, satte opp et smilende fjes med skremte øyne.
«Hva mener du?»
«Har du oppfylt din del av avtalen?»
«Ja, jeg tror det... Jeg har kommet for sent på skolen et par ganger men det sa du ikke talte!»
«Det stemmer. Men er det ingenting du har lyst til å fortelle meg?»
Han satt taus en liten stund og tenkte så det knakte, før han så på meg med et tungt blikk.
«Jeg har skulket også.»
«En gang?»
«Ja.»
«Sikker?»
Martin hadde et problem. Jeg kjente de fleste vennene hans, som igjen kjente til avtalen; han visste at jeg var orientert om det aller meste han foretok seg. Det var med andre ord svært vanskelig å lure meg sånn sett var jeg enhver manns verste mareritt...
«Vel, kanskje to eller tre ganger. Men jeg har gjort leksene! Og jeg har ikke drukket eller brukt dop!»
«Det vet jeg. Hvor mye synes du at du fortjener?»
«Jeg vet ikke... 4.000?» Han så bedende på meg.
«Vel, jeg synes at du har vært flink!»
Jeg gav ham 10.000 kroner. Jeg har alltid likt en happy ending.
Martin hadde kvikksølv i baken pengene brente i lommen hans! En halvtime etterpå var guttene reist til byen for å frike ut. Han spanderte hamburgere, kjøpte spill til Nitendo maskinen sin, kjøpte klær gjorde det de fleste ungdommer drømmer om han ødslet med penger; hans penger, som han hadde tjent på helt ærlig vis.
Petter kom opp like etter at de andre hadde gått. Siden de var gått for å spise, foreslo jeg at vi reiste på Mac Donalds for å spise. Petter likte forslaget.
En ettermiddag jeg var på kontoret med Martin og Paul bestemte jeg meg for å gjøre et siste desperat forsøk på å renvaske meg. Jeg bad Martin ringe til Øvsttunsenteret for å få tak i telefonnummeret til Christer. Planen var å la Martin ringe til Christer og gi meg røret så snart Christer kom i telefonen. Jeg ville konfrontere ham ned anklagene og spørre hvorfor han hadde løyet. Hva Christer kom til å svare var umulig å forutsi, men jeg regnet med at han ville slenge meg full i drit og skryte av ugjerningen sin. Og med den samtalen på kassett ville hele saken mot meg falle.
For sikkerhets skyld hadde jeg med meg både Martin og Paul. Ingen skulle etterpå kunne beskylde meg for å ha truet eller påvirket Christer. Og om vi ikke fikk tak i ham, så ville jeg på en måte uansett bevise min uskyld ved å ha guttene der. Dersom Christer stod på sitt i telefonen, og guttene trodde på ham, ville jeg tape alt. De trodde på meg. Men de ville aldri dekke meg om jeg virkelig hadde voldtatt noen.
Øvsttunsenteret ville ikke gi Martin nummeret. Martin oppgav mitt private nummer og bad dem si til Christer at han skulle ringe. Hjemme koblet jeg kassettspilleren til telefonlinjen og informerte alle om hvordan de forholde seg til Christer om han ringte og jeg ikke var der.
Denne siste uken oppførte jeg meg som om jeg skulle vært gravid. Humøret svingte fra time til time; fra overmot til dyp depresjon. Joachim hjalp meg så godt han kunne på jobben. Guttene støttet meg hjemme, lot meg ikke være alene en time, selv om jeg kom mer og mer på etterskudd med arbeidet og kunne sitte til langt på natt med datamaskinene.
Paul vekket oss, Bønna som hadde overnattet, og meg, søndag morgen, den siste dagen før rettssaken. Jeg dusjet og serverte frokost følte meg på en måte klar. Staff skulle komme senere på dagen en gang. Alle hadde sett ham på TV. Jeg lovet Paul og Rolf at de skulle få snakke med ham kanskje guttene klarte å få ham til å forstå hvordan vi hadde det. Uansett var det en fordel at de snakket med ham før de møtte i retten.
Formiddagen gikk som de fleste andre helger; vi spilte dataspill, Martin øvde seg på gitaren han hadde ofte lånt gitaren min hjem før han fikk sin egen til konfirmasjonen. Nå begynte han å få grep om noen av sangene jeg hadde skrevet til ham. Det guttene likte best av musikalske sprell var når jeg sang live og når de spilte inn sangene mine. Vi hadde laget to musikkvideoer og en rekke opptak hvor de puttet hverandres navn inn der hvor jeg sang «Martin». Paul mente jeg burde gi ut musikken min og tjene penger på den. Jeg holdt på at den var for personlig alle sangene hadde sin helt spesielle historie. Jeg tjente nok som det var.
Boken opptok meg. Jeg måtte på en eller annen måte dokumentere at den ikke handlet om de to Christerene; den eneste som kunne gjøre det var Martin, siden han hadde opplevd historien. Jeg gav ham manuskriptet (jeg hadde mange kopier) og bad ham lese gjennom det. Deretter var tanken å la ham vitne om innholdet. Siden han enda ikke var atten, snakket vi om å la bestemoren stille som verge; det var ingen god idé å innvie foreldrene i det hemmelige livet hans det siste året!
«Vil du snakke med min bestemor da?» spurte han optimistisk.
«Ja. Jeg kan prøve. Tror du at hun blir sint?»
«Nei... Hun vet jo at vi går her og er venner. Jeg kan ringe, så snakker du med henne.»
Han slo nummeret og snakket et par minutter. Så holdt han røret mot meg og jeg grep om det med is i magen.
«Hei, det er Jarle.»
Det var stille noen sekunder.
«Ja. Jeg vet det. Jeg er ikke noe videre begeistret for at Martin går så mye hos deg...!» Stemmen hennes var tørr og småsint.
«Jeg skjønner det. Men vi er venner... Martin kjenner meg. Det skjer ikke noe galt.»
«Nei... Så sier dere. Hvis du rører Martin...»
«Det er det opp til Martin å bestemme. Som jeg har sagt til deg før, så er jeg glad i ham, og respekterer de grensene han setter.»
«Så du har altså lyst på ham?`»
«Ja.»
«Har ikke han lyst på deg da?»
«Han sier at han ikke har det. Ikke enda i hvert fall.»
«Hva med de ti tusen kronene? Pleier du å gi slike gaver uten å få noen ting igjen?»
«Ja og nei. Jeg var i en veldig vanskelig situasjon jeg har som du sikkert vet vært forfulgt av politiet en stund, min mor døde, firmaet jeg jobbet i gikk konkurs og Martin tok en helt feil kurs. Jeg kunne ikke sitte på gjerdet å se ham også gå under. Så vi gjorde en avtale. Jeg fikk noe igjen for det: Martin tok seg sammen.»
«Og det var alt du ville oppnå?»
«Ja.»
«Betyr virkelig Martin så mye for deg?»
«Ja. Jeg er hjelpeløst forelsket i ham. Han er en utrolig gutt.»
«Joda, jeg skjønner hva du mener han er min øyesten. Han er noe spesielt. Men har du for vane å forelske deg i så unge gutter?»
«Nei. Jeg har aldri forelsket meg i en tolvåring før.»
«Har du hatt forhold med voksne?»
«Ja.»
«Jeg skjønner meg likevel ikke på deg. At du er homofil forstår jeg jeg har flere homofile venner men de legger seg ikke etter smågutter!»
«Kanskje de ikke snakker så høyt om det. Jeg kjenner også en del homofile: og ingen som ikke liker unge gutter. Men jeg kjenner mange som tar avstand fra det og sier de holder seg til jevnaldrende.»
«Nå tror jeg du prøver å snakke deg bort!»
«Det er ikke min stil. Jeg pleier å si det som det er. Tro meg det er ikke noe lett for meg å være så glad i Martin.»
«Det forstår jeg. Og du påstår altså at du aldri har lagt med ham, ikke engang rotet litt med ham?»
«Ja. Han sier han ikke er klar for noe sånt.»
Hun ble stille et øyeblikk. Martin stod ved siden av meg i gangen og så på meg med et uutgrunnelig blikk.
«Hvordan klarer du å ha ham rundt deg hele tiden da, uten å kunne røre ham?»
«Det er vanskelig men jeg setter veldig stor pris på vennskapet vårt. Jeg har tid til å vente på Martin.»
«Jeg er kanskje naiv jeg tror faktisk at du snakker sant. Men du bør fortsette å holde en avstand til Martin.»
«Det er opp til Martin å bestemme.»
«Hvis du rører ham dreper jeg deg!»
«Hvis jeg rører ham, er det fordi Martin vil jeg skal røre ham. Det må du respektere.»
«Han er alt for ung.»
«Og hva når han blir eldre?»
«Da får dere gjøre som dere vil for min del. Men rører du ham nå kan ingenting stoppe meg fra å drepe deg!»
«Det eneste jeg forholder meg til er hva Martin ønsker. Det eneste du kan være trygg på er at jeg ikke kommer til å presse ham inn i noe forhold.»
«Og nå vil du at han skal vitne for deg i retten?»
«Ja.»
«Hva sier Martin til det?»
«Han har ikke lyst, men han er villig til å gjøre det.»
«Hvilken sjanse har du i retten?»
«Jeg vet ikke. Anklagene er løgn, så det hele koker ned til hva juryen velger å tro på. Siden overgrepene aldri har skjedd kan ikke politiet bevise noe, men jeg kan heller ikke bevise min uskyld.»
«Jeg skjønner. Vil det utgjøre en forskjell om Martin vitner?»
«Jeg tror det. Jeg er forferdelig glad i ham! Han er dessuten den eneste som kan bevitne at boken jeg har skrevet ikke handler om andre enn ham.»
Hun var villig til å møte som verge dersom Martin skulle vitne, selv om hun ikke likte det foreldrene hans kom til å drepe oss alle tre om de fikk høre om det.
«Etter saken,» sa jeg til Martin etterpå, «snakker jeg med din mor en gang for alle. Så får det bære eller briste.»
Sent på ettermiddagen kjørte jeg opp på Flesland etter Staff. Han kom ned trappen, pjuskete kledd som vanlig smilende og opplagt. Lurte på hvordan jeg hadde det. Jeg var i toppform. Når vi gikk gjennom hallen, med en trille full av to bager, minnet han om Erik; sær og egen, selvbevisst og full av energi.
Han tok et par telefoner fra hotellrommet mens jeg ventet i resepsjonen, før han bad meg komme opp for å diskutere saken. Han fortalte meg i korte trekk hva som skulle skje. Før vi kom inn på forsvaret, meddelte han at han var sulten og anbefalte en restaurant på Bryggen. En del folk kikket nysgjerrig på oss, men de fleste hadde nok med seg selv. Inne på restauranten var det mest turister.
«Er du redd for å bli sett sammen med meg?» spurte han da vi hadde satt oss.
«Nei,» sa jeg, tenkte på alle som var redd for å bli sett sammen med meg og lo.
Jeg ville ha minst mulig oppstyr rundt rettssaken. Staff hadde ønsket å la TV-2 filme saken; de ville laget et program om ham og var blitt nektet å filme i Oslo. I Bergen regnet han med at retten ville tillate det. Han ble litt skuffet da jeg sa nei.
«Med meg kommer det til å bli en del oppslag i avisene uansett,» sa han.
«Joda, men jeg vil ha minst mulig av det. Jo mindre pressen skriver om saken jo bedre er det.»
Jeg tenkte på firmaet og guttene hadde det ikke vært for dem skulle jeg gjerne slått på stortrommen og sagt nøyaktig hva jeg mente om både politiet og norsk «rett» på førstesidene!
Vi bestilte kjøttsuppe. Staff holdt på å gjemme seg under bordet da jeg bad om et glass melk.
«Kjøttsuppe og melk!» sa han og himlet med øynene. «Herrejesus!»
«Jeg liker melk!»
«Du har det med å gjøre det du liker ja... Har du hørt om ordet normer? Velvel, til saken: Det virker som Wangberg, statsadvokaten, har latt det gå prestisje i dette.»
«Hva betyr det i praksis?»
«At han vil gjøre alt for å vinne.»
«Også når han innser at jeg er uskyldig?»
«Ikke spill naiv!»
«Joachim mener at Wangberg ville droppe saken når han innser at de ikke har noen sak... Det er politiet som har ønsket å få has på meg.»
«Wangberg driter i om du er skyldig eller ikke. Jobben hans er å få deg dømt!»
«Vel, han er ikke den eneste som ønsker å vinne!»
Staff trakk på øyebrynene og smålo: «Det er godt å se deg så opplagt. Hva skal du ha på deg i morgen?»
«Jeg har kjøpt noen klær.»
«Jeg vil faen ikke se deg i skjorte og slips!»
«Ingen fare. Jeg møter i en lys bukse og en T-skjorte.»
«Det beste er å gå vanlige klær som du føler deg vel i.»
Det var neppe noen god idé. Jeg følte meg vel i treningstøy, eller i sort Lewis og en T-skjorte med bilde av Petter på.
«Jeg føler meg vel nok i de nye klærne.»
«Godt.»
Vi pratet litt om Bergen, som Staff kjente bedre enn meg i alle fall når det kom til utesteder og historie. Jeg kjente næringslivet og guttene mine.
Etter maten gikk vi ut igjen, over Torvet, Strandkaien og tilbake til hotellet. Han hadde med seg videokassetten med dommeravhøret av Christer og foreslo at vi så den hjemme hos meg.
Hele kvelden hadde jeg brent inne med de tre guttene som ventet på oss hjemme hos meg jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle lufte det.
«Du,» sa jeg, «Paul, Rolf og Martin er hjemme hos meg nå.»
Han skjønte tegningen før jeg hadde fullført setningen og så bryskt på meg.
«Send dem hjem! Jeg vil absolutt ikke omgi meg med en masse smågutter sammen med en mann som er anklaget for å voldta dem!»
«De har gledet seg til å treffe deg... Men jeg kan ringe og be dem gå...»
Han stod midt på gulvet på hotellrommet og tenkte seg om.
«Nei, det er greit. Jeg kan kanskje snakke litt med dem.»
Jeg pustet lettet ut og ringte hjem mens jeg ventet på ham utenfor resepsjonen. Martin hadde gått han måtte være hjemme klokken åtte, Paul og Rolf ventet spent.
Smilene deres da Staff kom inn var maleriske. Han håndhilste på dem og satte seg i ørelappstolen mens jeg serverte brus og kjeks og betraktet det hele; Staff uformell og hyggelig, guttene fulle av forventning og kryhet over å snakke med ham. Tanken på at vi nå brøt den samme loven jeg var siktet for «å ulovlig unndra barn fra foreldrenes bla-bla,» moret meg.
Staff ville snakke med guttene alene og bad meg fordufte. Jeg trakk meg inn på soverommet, hvor jeg lå på ryggen i sengen og kjederøkte alt for oppspilt til å kunne gjøre noe fornuftig. Jeg var lykkelig på guttenes vegne. Og jeg håpet at Staff endelig ville skjønne tegningen.
«Dette var jo riktig hyggelige gutter,» kommenterte Staff da de var gått.
TV-skjermen viste et institusjonspreget «lekerom» på Haukeland Sykehus. Christer satt i en sofa med et bord foran seg og Tove Lian Mathiesen på sin venstre side. På bordet stod en diktafon.
En grønn regnjakke med hette og glidelåsen trukket helt opp, dekket hele ansiktet hans. Han var vrang og motvillig, hadde åpenbart enda mindre lyst til å bli filmet enn Chris hadde hatt. Christer hadde ikke noe valg[94]. Han måtte enda en gang gjenta løgnene sine. Han var smertefullt klar over at retten (og jeg) kom til å se videoen. Skjellsordene haglet mot politiet; gutten var like frekk som jeg husket ham, i tillegg til at han helt tydelig hadde det samme hatet mot politiet som jeg hadde. Jeg likte de utallige utbruddene hans mot de «forbanna purkejævlene», som han kalte dem.
Han sa at anklagene var tull og ble bedt om å gjenta det han hadde sagt tidligere. Han svarte at han ikke husket hva han hadde sagt tidligere. Men til slutt, etter masse tompreik hvor Tove Lian Mathiesen klarte å få ham til å trekke ned glidelåsen på jakken og fortelle noen skrøner (som han innrømmet var skrøner), liksom kom litt på gli så måtte han enda en gang gjenta anklagene. Han var på det nærmeste rabiat; jeg fikk for første gang på lenge et svakt snev av sympati for ham jeg skjønte hvor jævlig han hadde det. Opprinnelig hadde han kommet med anklagene etter et voldsomt press over lang tid. Da det gikk opp for ham hva han hadde gjort prøvde han å beskytte meg ved å oppgi gale adresser. Liksom med Chris, var beskyldningene for grove til at han kunne trekke dem tilbake. Han gav desperate signaler om at han løy. Men antennene til politiet er ikke tunet inn på sannheten. Han hadde gått over en grense der det ikke fantes noen vei tilbake.