J. Aase: SLS - Jeg finner Sannheten

| jarle aase: sls | forrige | jeg finner sannheten | neste |

Jeg finner Sannheten
Foreldrene til Paul og Rolf anmeldte meg, på oppfordring fra politiet, for å ha holdt guttene «ulovlig hjemmefra» i påsken. Foreldrene sa ingenting om at de faktisk hadde satt guttene på gaten, Rolf den første natten, Paul den andre natten. De sa heller ingenting til guttene om anmeldelsen. Paul ble nesten hysterisk da jeg fortalte ham nyheten. Han ville ikke i retten, han ville ikke at jeg skulle få mer problemer. Han hatet faren mer enn noensinne både for å ha anmeldt meg og for å ha holdt det hemmelig. Vi snakket lenge sammen den kvelden; det kunne komme noe positivt ut av det med Paul i vitneboksen kunne retten få et riktig bilde av hvordan jeg er, og hvordan vennskapet til guttene arter seg.
Paul visste ikke helt om jeg fortalte sannheten, eller bare ville ha ham i retten for min egen del. Han diktet opp en historie til faren om at han hadde møtt meg på skolen like før han kom hjem og fått høre om anmeldelsen. Faren innrømmet at det var sant. Dagen etter hadde han litt dårlig samvittighet for å ha tvilt på meg. Og selv om han virkelig hatet tanken på å møte i retten, sa han at han ville gjøre det.
Han spurte hva han skulle si. Jeg bad ham fortelle sannheten det eneste han burde være forsiktig med var småflørtingen vår. Selv om den var helt uskyldig, kunne juryen lett føle avsky for noe sånt. Paul spurte om han kunne lyve i retten, noe jeg bekreftet at han kunne. Han spurte faren om han kunne lyve i retten og fikk høre at det var ulovlig for ham, at han kunne bli straffet. Jeg viste ham loven, at den kriminelle lavalderen er femten og at retten dermed ikke kunne gjøre noe som helst med ham uansett hva han sa. Han så på meg, ristet oppgitt på hodet og konkluderte enda en gang med at jeg alltid hadde rett.
Sent torsdag kveld, den 9. juni 1994, kjørte jeg mot Oslo for å snakke med Staff og sette meg inn i alle sakspapirene. Det var bare et par uker igjen til rettssaken. Fortsatt visste jeg ikke hvorfor guttene hadde kommet med beskyldningene om meg og jeg visste ingenting om hva Christer hadde kokt i hop. Jeg fant Staffs kontor bak en imponerende solid jerndør i en gammel bakgård fra en gang i det forrige århundre. En bratt trapp førte direkte opp til andre etasje, som virket trang og innepresset. Stilen var konservativ og gammeldags, med markspiste kaffebord og nedslitt tregulv; hadde det ikke vært for de moderne glassveggene til kontorene, kunne jeg i min daværende sinnsstemning glidd rett inn i 1800 tallets Oslo. Når sant skal sies ville jeg vært mindre overrasket over å treffe Bjørnstjerne Bjørnson eller Grieg i disse omgivelsene, enn Staff.
Det satt to kontordamer i hvert sitt glasskontor på min høyre hånd. Inn forbi trappen til tredje etasje, på venstre side, fant jeg Staffs tomme kontor. Jeg presenterte meg for en av damene, som straks visste hvem jeg var og unnskyldte at Staff var ute. Jeg skulle snakke med ham senere på dagen. Damen fant frem saksmappen, som hadde est betydelig ut siden sist. Hun viste meg opp trappen til loftsetasjen. Den rommet to kontorer, Kim Gerdts, og et tomt rom som jeg fikk benytte.
Først gikk jeg gjennom papirene som angikk Chris, i tilfelle det skulle være feil i min avskrift. Det aller meste var som jeg husket det, men det var kommet til fire nye papirer, fra februar 1994. Og disse papirene vise seg å være svært interessante.
Etter at Chris var oppe hos meg i desember 1993 hadde han ikke hørt mer fra meg. Han hadde gått og grublet på hva som hadde skjedd; om boken likevel handlet om ham. I februar begynte han for første gang å snakke med fostermoren om saken. Først fortalte han at han kjente en grei fyr som het Jarle. Et par uker senere var jeg en «dum» fyr som het Jarle og så kom han inn på boken; han spurte fostermoren om hun visste hva som stod der, sa at jeg hadde «pult» ham, og at han skulle drepe meg dersom det stod noe om ham i boken. Dette var den eneste gangen Chris var aggressiv mot meg! Han var ikke sint fordi jeg angivelig hadde misbrukt ham, men fordi jeg hadde skrevet om ham (og det er jo ganske forståelig ettersom jeg aldri hadde misbrukt ham).
Chris fortalte at han var hjemme hos meg i januar og var blitt presset til å si på video at anklagene var falske. Det var forsåvidt riktig at jeg pushet ham litt for å få ham til å si det på video, men han fortalte hele historien frivillig, tre ganger; først til meg alene, deretter to ganger mens Tom og Hans hørte på. Jeg angret på at jeg ikke hadde fulgt opp kontakten med ham; jeg burde ha forutsett den usikkerheten han måtte føle ved å først bli kontaktet og oppvartet og deretter glemt. Faen heller! Chris hadde hatt et helvete! Han hadde stolt helt og fullt på meg, blitt lurt trill rundt av politiet og Øvsttunsenteret; svart med å anklage meg for det mest fantastiske og nå visste han ikke lenger hvem som hadde lurt hvem. Han hadde sett manuskriptet, men han hadde aldri lest det.
Hvordan påvirker det en tretten år gammel gutt å ha all denne tvilen og usikkerheten hengende over seg? De falske anklagene, boken, forventningspresset fra barnevernet og vennskapet/hatet til meg. Skyldfølelsen ved å ha viklet seg inn i løgner av en karakter han ikke kunne bryte ut av. Dersom han innrømmet ovenfor fosterforeldrene at han hadde løyet ville han fremstå som drittsekken, ikke det offeret de kjente. Offerrollen hadde fått ham ut fra barnehjemmet og inn i en familie; offerrollen gav ham særbehandling på skolen han fikk blant annet lov til å røyke; det bærende fundamentet i selve tilværelsen hans nå var at jeg (og to andre) hadde misbrukt ham.[75]
Og nå hadde jeg videoen hvor han trakk tilbake anklagene. Hva hjalp det at jeg hadde lovet å ikke bruke den? Dersom jeg virkelig hadde skrevet om ham i boken, så var jeg en løgner som fortjente trøbbel, og han kunne ikke stole på løftet mitt. Uansett hvordan han måtte snu og vende på det, så hadde han rotet seg inn i noe han ikke kunne komme ut av.
Ut på formiddagen kom Staff inn og lurte på hvordan det gikk. Jeg sa at jeg kanskje hadde funnet noe og ville diskutere det med ham. Han unnskyldte seg, noe hadde dukket opp. Vi måtte utsette samtalen vår til klokken fem. Han gav meg to lydkassetter og en diktafon.
«Dette er de originale dommeravhørene av guttene. Det er fint om du sjekker at utskriftene er riktig.»
Da han var gått satte jeg inn den første kassetten og trykket på PLAY. En kvinnestemme formante Chris om å si sannheten (antakelig slik hun foretrakk den) og begynte med å spørre Chris om hva han het og hvor han bodde.
Det var lenge siden jeg hadde hørt stemmen hans, så jeg ble sittende avslappet og smile for meg selv mens de snakket; stemmen vakte bare gode minner.
Etter en kort stund kom det en kraftig støy som varte i ca. fem sekunder. Jeg sjekket lydhodet på diktafonen, spolte tilbake, og hørte støyen igjen, på nøyaktig samme sted. Det hørtes ut som støyen man får om man tar på mikrofoninngangen til en miksepult en kraftig og regelmessig brumming. Etter noen minutter kom støyen tilbake på ny. Hva faen var dette? Det stod ingenting i avskriften om at deler av opptaket var ødelagt.
Etterhvert som samtalen skred frem, noterte jeg meg en rekke feil i avskriften; den bar preg av likegyldighet og slurv. Mot slutten av båndet kom støyen tilbake. Denne gangen varte den i flere minutter. Jeg satt i mine egne tanker mens jeg spilte det ut mer for moro skyld enn fordi jeg trodde det hadde noe for seg. Og så brøt Chris stemme inn igjen.
Jeg spurte sekretæren til Staff om det var vanlig med slike feil i dommeravhør. Hun visste ikke og henviste til Staff. Jeg nevnte det for ham senere, men da han ikke reagerte, tenkte jeg ikke mer på det. Det skulle vise seg å være en fatal feil.
Det andre båndet var en fortsettelse av dommeravhøret med Chris. Her var alt i orden han fortalte om fotografering og denne smalfilmen jeg hadde laget om hvor ille det var å være meg (hvor jeg altså snakket på en stumfilm).
Solen skinte inn gjennom takvinduet. Jeg fant tiden moden til å kjøpe flere sigaretter; spaserte forbi SAS hotellet til Karl Johans Gate, fulgte gaten ned til jernbanen, snudde og gikk tilbake. På veien kjøpte jeg et par tyvepakninger med Malboro (fordi de minnet meg om Paul), fant frem til bakgården igjen og hev meg over papirene om Christer.
Denne bunken var mye tynnere. Politiet hadde lært siden sist de protokollførte ikke lenger tabbene sine.
Det knøt seg i meg når jeg måtte forholde meg til dette; jeg var så rasende at jeg bare klarte å skumlese dritten uten å finne noen sammenheng eller noe mønster. Det eneste jeg umiddelbart merket meg var at det var noe snakk om boken, at noen på Øvsttunsenteret hadde fortalt Christer at jeg hadde voldtatt Chris, og at han to ganger i løpet av dommeravhøret (som jeg bare hadde papirutskriften fra) sa at anklagene var usanne (uten å bli trodd).
Foruten voldtekt anklaget han meg også for drap og skyting.
Jeg hatet Christer. Det var omtrent det eneste jeg tenkte de timene jeg bladde i papirene.
Til slutt leste jeg gjennom anmeldelsen fra foreldrene til Paul og Rolf og guttenes politiforklaringer.[76] De forsvarte meg. Det fikk meg i litt bedre humør.
Klokken fem var Staff fortsatt ikke kommet tilbake. Han bad meg ringe ham senere på kvelden for å avtale et møte. Jeg spaserte et par timer omkring i Oslo, tenkte og prøvde å finne en rød tråd et sted. Det var nytteløst! Alt jeg kom frem til var at Christer var en enda større drittsekk enn jeg hadde forestilt meg.
Jeg satte meg på en benk og spiste noen boller. Noen pakistanske unger lekte med en ball. Et par eldre koner gled livløst forbi. Jeg lot tankene fly fritt tenkte på Martin, på Paul, på saken. Og langsomt langsomt begynte jeg å se det mønsteret jeg lette etter; det var en logikk i kaoset! Jeg reiste meg og gikk raskt frem og tilbake, smilte; hjernen arbeidet på høygir gav meg de ti minuttene med klarsyn jeg trengte til å gjennomskue saken! Jeg så endelig Sannheten.[77]
Jeg ringte til min far og Joachim og fortalte hva jeg hadde funnet. Begge mente det hørtes fornuftig ut.
Boken, manuskriptet jeg skrev om Martin var den røde tråden: begge guttene var konfrontert med at den handlet om dem, og begge guttene reagerte likt. Nøyaktig likt. Christer hadde ikke anklaget meg fordi jeg ikke gav ham penger, han angrep meg fordi jeg hadde misbrukt lojaliteten[78] hans.
Akkurat som Chris, fortalte Christer en masse tull. Alt han sa selv at jeg skulle ha voldtatt ham, ble trukket i tvil av enten politiet eller barnevernsfolkene. Kun at jeg lå med ham ble akseptert som sannhet.
Selv om jeg nå innså at Christer ikke hadde hevnet seg umotivert, var jeg enda svært sint på ham. Det ulmet i magen; for uansett hva retten trodde eller ikke trodde[79], så ville jeg for alltid ha vært beskyldt for voldtekt og i noen menneskers fantasi ville jeg aldri klare å befri meg for stempelet. Det kunne jeg aldri tilgi Christer. Jeg bestemte meg for å utsette skamslåingen av ham til han ble atten. I mellomtiden kunne han leve med samvittigheten (om han da hadde noen!) og frykten!
Jeg ringte Staff igjen, uten å få svar. De neste timene tilbrakte jeg på veien. I titiden fikk jeg endelig tak i ham. Han unnskyldte seg og bad meg ringe ham neste dag for å avtale et møte. Jeg fant en rasteplass og prøvde å sove i bilen. Det gikk ikke jeg var alt for oppspilt jeg måtte gjøre noe. Jeg startet opp motoren og satte kursen mot Bergen. Hørte på sangene mine og dikterte momenter og tanker på diktafonen mens jeg kjørte.
I syvtiden lørdag morgen var jeg på kontoret. Klokken ni ringte jeg Staff for å avlyse møtet. Han var forbauset over at jeg var hjemme igjen. Men vi hadde ikke så mye å snakke om lenger. Jeg skrev konklusjonen min i en fax.

Telefax

Til Advokat Staff

11. juni 1994.

Vedr. Straffesak

Da jeg ble konfrontert med den første forklaringen til Chris, at jeg skulle ha ligget med ham, fotografert ham naken, at jeg gikk på medikamenter osv. ble jeg forvirret, og skjønte ikke hva pokker som foregikk.

Akkurat som deg, trodde jeg først at han hadde hatt et seksuelt forhold med Kurt og beskyttet ham ved å «angi» meg. Min første innskytelse var å holde helt kjeft både for politiet og retten, og heller ta en dom. Kurt ville tatt livet av seg dersom han (type Macho) ble dømt for noe slikt og jeg liker ikke når venner av meg tar livet av seg.

Jeg var likevel ganske forbanna, i det jeg antok at Kurt hadde skjenket Chris full, ligget med ham, og så overlatt ham i min varetekt i den tro at jeg ville gjøre det samme og bli dømt for det dersom legene kunne påvise tegn til seksuelt misbruk.

Mistanken min ble ikke mindre da jeg slapp ut fra varetekt og oppdaget at Kurt «gikk i dekning» for meg. Det tok nesten en måned før jeg fikk kontakt med ham.

Da Paul (se tiltale III) leste saksdokumentene sommeren 1993 sa han straks at Chris beskyttet Kurt, noe som ikke svekket mistanken min. Det samme skjedde da du overtok som forsvarer.

Jeg har imidlertid snakket en hel del med Kurt siden 1992, og han har aldri sagt eller gjort noe som kan bekrefte mistanken. (...)

Min teori om Chris forklaring helte derfor mot at politiet hadde presset ham til å lyve. Chris er en eminent lystløgner, som kan lure den beste (også meg). Det er vanligvis ikke mulig å se på ham når han lyver (jeg har beskrevet dette i en tidligere fax).

Ut i fra sakspapirene ble Chris konfrontert med to viktige, feilaktige påstander av politiet:

Jeg hadde skrevet en bok om ham.
De visste at det hadde skjedd ting i leiligheten.

Jeg likestilte disse i tyngde, og antok at de også på annen måte hadde påvirket forklaringen hans. Samtidig var jeg usikker på om han løy bevisst (noe jeg hadde vanskelig for å godta siden han har stor respekt og tillit til meg) eller fantaserte og selv trodde på det han sa. Chris er relativt skjevt utviklet mentalt (fremme på noen områder og sterkt tilbake på andre områder).

De forskjellige mulighetene sirkulerte i tankene, uten at jeg klarte å fokusere på noen av dem.

Da Chris i 1993 kom opp til meg og forklarte hva som hadde hent at han ble forbanna og løy bevisst, klarnet bildet.

Senere, da jeg ble anmeldt for å voldtatt Christer, ble situasjonen mer uoversiktlig igjen. Chris og Christer sa jeg hadde ligget med dem, mens alle de oppegående vennene mine som politiet tauet inn sa jeg ikke hadde ligget med dem. De fortalte at politiet var noen drittstøvler. At politiet ikke trodde på dem da de sa at jeg ikke hadde tuklet med dem, og at det gjorde dem forbanna. De forandret også adferd i varierende grad. (Paul viste faktisk symptomer på seksuelt misbruk i en periode). Likevel hadde ikke politiet prøvd å tvinge dem (ved å true med barnehjem, uoppgjordte straffesaker ol.) til å snakke.

Jeg følte meg forferdelig usikker på hvordan pokker jeg skulle forsvare meg, og så sjansen for å bli dømt som meget stor.

Da jeg leste igjennom dokument 64 i den opprinnelige saken, ble jeg først uforstående. Chris hadde først endret adferd. Så hadde han begynt å snakke pent om meg, for så å gå tilbake til at jeg hadde pult ham.

Andre gang jeg leste dokumentet så jeg forklaringen utkrystallisere seg. Boken. Chris ble forbanna på meg da han første gang hørte om boken. Da jeg fortalte at boken ikke handlet om han ble han glad, og fortalte meg hva som hadde hendt.

Min teori er at Chris etter besøket har begynt å tenke på meg og saken igjen. Han ble usikker på hvem som egentlig snakket sant, meg eller politiet, og har blitt redd og usikker. Gradvis har han helt fra meg (han snakket positivt om meg) til politiet (jeg pulte ham) og da han så hadde fått snakket ut med fosterforeldrene om dette slappet han av. Det er verdt å merke seg at Chris fortsatt ikke er redd for meg. Han er bare forbanna fordi han føler at jeg har brutt tillitsforholdet (en sveket venn er din verste fiende). Chris fortalte meg veldig mye de dagene vi tilbrakte sammen (ting jeg ikke kommer til å referere)[80] og har all grunn til å være forbanna dersom han tror at jeg har skrevet dette ned og skal utgi det.

Da jeg leste dokumentene vedr. Christer, ble jeg mer forvirret.

Christer har alltid vært en drittsekk, og jeg fryktet for hva han kunne ha diktet opp. Begge Christerene er drevne lystløgnere (dikter opp troverdige og mindre troverdige historier on the fly), men i motsetning til Chris er Christer helt uten skrupler. Han er det mest gjennomført selviske mennesket jeg noensinne har kjent. Han og hans behov (stort sett for mage eller lommebok) står i fokus og alt annet er uvesentlig. Jeg har aldri sett noen tegn til samvittighet hos ham. Livet hans dreier seg om hvordan han kan utnytte andre.[81]

Han ringte meg på høsten 1993 og ville ha penger. Han skjelte meg ut for å ha voldtatt Chris (og ble sint da jeg sa at jeg ikke hadde voldtatt og heller ikke var mistenkt for dette). Da jeg ikke ville gi ham penger truet han med å ringe til sjefen min og si jeg var homo. Jeg sa velbekomme og ønsket ham lykke til.

Da jeg fikk høre om anmeldelsen for voldtekt koblet jeg det med denne telefonen, og så det som en slags hevnakt.

I sakspapirene var det derimot ingenting som tydet på dette. Først snakke han varmt om meg, så ble jeg plutselig til en drittsekk som hadde voldtatt ham.

Det interessante er at han begynte å fortelle etter at han fikk høre om boken (denne homoen i Fyllingsdalen som bla-bla).

Christer beskyldte meg i 1992 for å ha «skrytt» til en av vaktene i sentralbadet om at jeg skulle ha pult ham. Først trodde jeg det var et av påfunnene hans, men da det gikk uker og han fortsatt var snurten, mistenkte jeg at en av vaktene kunne ha sagt dette. Vi var ofte i Sentralbadet sammen, og vaktene holdt et øye med meg. Det er mulig en av dem trodde jeg hadde et forhold med ham, og ville provosere frem en «tilståelse» for å få en slutt på det.

Dersom Christer fortsatt tror at jeg har «skrytt» til denne vakten hva kan jeg da ikke ha diktet opp i boken?. (Dersom jeg hadde sagt noe slikt til en av vaktene i sentralbadet antar jeg at han ville ha anmeldt det øyeblikkelig.)

Boken går med andre ord som en rød tråd gjennom begge sakene. Begge guttene oppfører seg likt i forhold til deres stigende tro på at jeg har skrevet om dem.

Når det gjelder Christers voldsomme interesse for homoer (som han hadde lenge før han begynte å prostituere seg) skyldes denne trolig enten at han er homo selv (ikke usannsynlig) eller at han er misbrukt i ung alder (altså, før han fylte 10).

Da Chris var oppe hos meg i 1993, sa han at Kurt ikke hadde ligget med ham. Ut i fra de nye opplysningene tror jeg ham.

Under følger en del løse kommentarer.

Feil: Jeg bodde i (...), ikke Musealmenning eller hva Christer hevdet.[82]
Ingen indikasjoner i sakspapirene (ut over Christerenes forklaringer) på at jeg har ligget med en mindreårig, kun at jeg liker dem.
Forklaringene til Christerene henger ikke sammen ang. min adferd ved sex. Jeg snakket mye med Chris om dette, så hans forklaring er klart nærmest min reelle adferd.
Bevæpning[83]: Jeg har vært bevæpnet i perioder, (...). Dette har sin sammenheng med diverse drapstrusler og overfall. Så lenge gjengene i Fyllingsdalen tror jeg er bevæpnet holder de seg stort sett i ro.
Før Chris saken, pleide gutter å overnatte i min seng, fordi jeg liker å prate etter at vi har lagt oss (helt normalt for gutter i den alderen også når de er på liggebesøk hos venner). Etter Chris saken har jeg fryktet flere «misforståelser», og ikke hatt gutter i sengen ved liggebesøk. Jeg har liggebesøk relativt ofte (et par ganger i måneden eller mer).
Om politiet gjør et stort nummer av at Svein tok livet av seg, og Chris og Christer har problemer, har dette forsåvidt liten betydning, i det jeg har hatt kontakt med svært mange gutter, og har et godt forhold til de fleste. Kun gutter som har misbrukt tilliten min ved f.eks, innbrudd har et anstrengt forhold til meg.
Det som bekymrer meg er hvordan retten vil reagere på at jeg faktisk liker gutter i den alderen (tenner på dem). De vil kanskje være redd for at jeg i fremtiden kan komme til å ligge med gutter. Men man kan ikke straffe meg for en forbrytelse jeg kanskje en gang kommer til å begå Grunnloven prg. 96. Jeg er imidlertid skeptisk til å innkalle ekspertise på dette. Min personlighet er såpass spesiell (formet ved en spesiell skole og senere meget sterke personligheter, som Ivar Garberg og Erik Harrison) at jeg neppe vil passe inn under en generell utgreiing. Og det er helt uaktuelt med noe detaljert utlevering av mine følelser ut over det som kommer frem i sangene mine.[84]
Ingen av Christerene i retten! Det er umulig å forutsi hva de eventuelt vil komme til å si. Opprinnelig ville jeg ikke ha Chris i retten pga. belastningen, nå er jeg mer opptatt av risikoen for eventuelle nye påstander og tull.
Jeg viste aldri noen av Christerene pornofilm i leiligheten. Kurt viste Chris en film, og Christer kan ha tatt seg til rette i (...) da jeg bodde der. Filmfremviseren stod fremme, og han var godt kjent med hva jeg hadde gjemt unna hvor. Han var alene et par ganger (smekklås han disponerte ikke nøkkel), og jeg vet at han rotet rundt i tingene mine (en av de første gangene han var der dro han frem en dildo som var gjemt i en plastpose, i en kommode full av klær dette var før han hadde vært i leiligheten alene).
Gutter liker å få kontroll over voksne. Da Chris skulle komme i 1993 måtte jeg kjøpe øl. Ellers var det ikke sikkert at de andre ville stille opp. Gutter benytter anledningen når de har den til å få fordeler, eller kontroll over en voksen.
Profil om Christer. Vekslene humør, problemer problemer jeg ikke alltid klarte å håndtere. Han kunne være ekstremt vanskelig til tider. Han løy veldig mye. Jeg forstod ikke årsakene til problemene hans før jeg leste psykologirapporten som konkluderte med mulige biologiske/genetiske forstyrrelser. Vi var aldri fortrolige venner.
Det stod ingenting på psykologirapporten til Christer om seksuelt misbruk.
Christer var prostituert.
Troverdigheten i Christers forklaring til tøyta[85] underbygges av at Christer ikke hadde noen hevnmotiv! Dersom han tror jeg har diktet sexhistorier om han kan ikke dette tenkes å være et aldri så lite hevnmotiv?
Når saken presenteres for retten må ting forenkles. (...)
Sangen til Chris (se tekst i en av de små mappene skrevet med masse mellomrom og prikker) er ikke skrevet av meg, men trolig Kurt. Dessuten handler den neppe om Chris.[86]
Min forståelse for saken: Ting hang ikke i hop. Jeg skjønte ikke hvorfor Christerene diktet, mens ingen av de andre guttene sa noe galt. Da Chris kom med beskyldningene gikk jeg ut i fra at politiet hadde presset ham. Da Christer kom antok jeg at han på en eller annen måte var blitt presset han også. Men det var noe som ikke stemte siden ingen av de andre guttene som hadde snakket med politiet sa noe om at politiet hadde forsøkt å presse dem. Den eneste fellesnevneren mellom de to Christerene er at begge er konfrontert med og skremt av boken.
Min troverdighet i retten MÅ fremstå som god!

[avklare]

Hvordan Chris stakk av. Jeg finner ikke ut av rapportene og forklaringene. Stakk han av fra (...) i Fyllingsdalen, eller tok han bussen fra Os?
Christer: Hvordan han ble informert om boken?
Forbindelsen mellom Christerene vedr. meg. Hvordan koblet Christer det han så på skjermen om Chris som ble voldtatt i en båt med meg. Christer visste at jeg gikk bevæpnet[87] og at mange er etter meg. Han kan ha hørt at jeg skal ha voldtatt Chris fra ungdomsmiljøet i Fyllingsdalen. Jeg kjenner imidlertid ingen link der. Ingen av mine venner kjenner Christer.
Christer: Når er han født, når flyttet han til (...). Jeg tror han var 10 år da vi ble kjent.
Hvorvidt vi ønsker å sette Atle Ingebriktsen[88] i vitneboksen.

[skaffe frem]

Sakspapirer på Sveins sak. (Han overnattet i sengen min uten at en derfor tok det for gitt at vi hadde ligget sammen). Jeg ble anmeldt av moren. Papirer må finnes et sted.

Mulig nytt vitne: N.N.

Han overhørte at Christer spurte meg om jeg fortsatt var homo, utenfor (...). Dette var trolig i 1992, og N.N. hoppet nesten da han hørte det. Jeg kjenner ham ikke, men fikk Joachim til å sjekke opp hva han heter og telefonnummer. Dersom han fortsatt husker episoden, og kan knytte den til Christer, faller bunnen ut av Christers forklaring om at han ikke visste at jeg var homo, selv om det kan hevdes at Christer bare «flippet» og ikke visste at jeg er homo. Dette skjedde før Christer og jeg hadde vår siste krangel.[89]

Jeg følger opp med en bredere bakgrunn om min relasjon til Christer senere.

Med vennlig hilsen,

Jarle

Ut på formiddagen kom Paul og vekket meg. Jeg tilbrakte helgen sammen med vennene mine lysere til sinns enn på lenge.