| jarle aase: sls | forrige | vandringer i natten | neste | Vandringer i natten
Lørdag den 20. november 1993, klokken 22.30 var jeg på vei hjem til min far med to videofilmer jeg hadde leiet. Det var diskotek på ungdomshuset. Jeg syntes jeg så et glimt av Martin der oppe i det jeg passerte. Området var fullt av fulle ungdommer. Jeg overså dem. Spaserte innover denne mørke veien som går fra idrettshallen ved Oasen til Sælen Skole, en snarvei jeg alltid har likt. Noen skygger kom mot meg fra mørket; laget slike lyder og bevegelser som fulle og kåte jenter i femtenårsalderen lager når de ønsker å tiltrekke seg oppmerksomhet. Jeg reagert på flørten deres og undret meg over en impuls om å stoppe å snakke med dem et urgammelt jaktinstinkt som ligger nedarvet i alle menn, uansett seksuell legning; jentene interesserte meg nemlig ikke det grann. Irritert, mer over min egen reaksjon enn deres løssluppenhet, passerte jeg dem med min aller mest uttrykksløse maske.En bil kom mot meg (denne veien er ingen bilvei). Jeg var mørkt kledd og gikk raskt til siden i tilfelle føreren ikke så meg. Et øyeblikk etterpå skjønte jeg at han hadde sett meg han gav full gass og prøvde å kjøre meg ned! Jeg gled raskt ut i veikanten, i sikkerhet bak en solid sten. Bilen bråbremset og stanset tyve meter bak meg, omtrent på siden av jentene. Dørene gikk opp og en flokk rasende ungdommer kom løpende mot meg. Jeg gikk opp på den isete veien og fant en flekk med godt fotfeste. Våpnene lå hjemme. Skaden i kneet gjorde det umulig å løpe fra dem jeg var forberedt på det verste.
Ungdommene omringet meg. Jeg gjenkjente to av vennene til Raymond og en tretten år gammel gutt som hadde spurt meg ut om Martin en gang jeg satt utenfor Oasen sammen med Paul og Jørgen. Tre av dem stilte seg i en halvsirkel foran meg med de andre bak seg. Den hissigste var en gutt mellom seksten og atten som stod rett foran meg og skrek. Han hissige spurte høyt og truende: «har du noen prosjekter på gang», grep meg i brystet med begge hender og skubbet meg bakover et skritt. Jeg hadde ofte forestilt meg en slik situasjon; dette var en type trøbbel jeg var trent til å takle, men instinktene reagerte ikke jeg ble ikke redd, ikke engang forbanna. Jeg frigjorde meg og hevet hendene i lav guard, prøvde å roe dem ned.
«Hva snakker du om?»
«Ligg unna småguttene!» Han hev seg mot meg igjen og prøvde på ny å få tak i brystet mitt. Jeg unnvek ham med et enkelt grep og rygget en halv meter.
«Hva faen er det dere snakker om?»
«Pass deg nå! Hva faen tenkte du på da du voldtok Chris?»
«Jeg har ikke voldtatt hverken Chris eller noen andre.»
«Det har du forbanna homo!»
«Det har jeg ikke!»
«Ikke kom her og nekt! Forbanna perverse Jævel!»
Han hev seg mot meg og jeg skjøv ham tilbake.
«Hør Chris er en venn av meg. Han bad om hjelp. Jeg hjalp ham. Spør ham hvis du ikke tror meg!»
Han slo etter hodet mitt. Jeg parerte automatisk og slapp samtidig posen med videokassetter. Trettenåringen og en kortvokst venn av Raymond sparket mot meg. Jeg parerte det høyeste sparket, som ville truffet meg i skrittet, og konstaterte at ingen av dem hadde kraft i sparkene sine. Han foran meg slo på ny. Jeg parerte. I samme øyeblikk rev en hånd vekk brillene mine. Jeg rygget et skritt, prøvde å analysere situasjonen. Vi var inne på en helt mørk vei, ingen av dem kunne sloss, men de var såpass mange at det kunne bli farlig spesielt ettersom de trodde jeg var en voldtektsmann. Jeg måtte komme meg ut på hovedveien.
Jeg parerte en serie slag og spark, alt som kom over hoftehøyde, samtidig som jeg rygget bakover mot veien. Han hissige hev seg på ny mot meg, grep tak i jakken min og prøvde å få meg i bakken. Jeg rygget ut på gressplenen ved siden av veien for å unngå å skli på isen, og frigjorde meg på ny med et ufarlig grep. En person til venstre for meg slo mot hodet og traff. Synet forsvant et halvt sekund i et gnistregn. Jeg dekket instinktivt hodet og rygget raskt vurderte et øyeblikk å slå igjen, men droppet det. Det hele var for dumt. Guttene hadde ikke en sjanse mot meg, de kunne hverken slå eller sparke og bakgrunnen for kampen var at de skulle hevne Chris; som de trodde at de var venner med og at jeg hadde misbrukt, mens sannheten var at jeg var venner med Chris mens han hadde tystet om dem til politiet.
Jentene ville se blod. De hoiet og heiet og spurte meg hvorfor jeg ikke slo når jeg stod med knyttede never. Jeg forstod meg ikke på dem de så på det hele som en slags lek, de ville sannsynligvis blitt henrykt uansett hvem som drepte hvem.
Jeg parerte enda noen spark, snudde meg og løp raskt mot hovedveien. Han hissige og tre andre fulgte hakk i hel. Midt i bilveien stanset jeg et øyeblikk; han hissige sparket etter hodet mitt og gikk på trynet i asfalten. De var ikke bare udugelige, de var komiske! Jeg fant et isfritt stykke fortau bestemte meg for å ikke trekke meg lenger tilbake. De gjøv løs på meg, slo og sparket. Jeg parerte og vurderte situasjonen kontinuerlig. Jeg var varm, myk, kroppen var klar til å yte maksimalt. Men jeg var enda ikke hverken redd eller sint. På en måte betraktet jeg det hele utenfra. Men jeg ville bli nødt til å slå dem ned i det øyeblikk de klarte å treffe meg; nå slo de kun etter hodet og nyrene. De manglet tyngde i slagene, men jeg aktet ikke å la dem svekke meg så mye at jeg ble hemmet.
«Stopp! Purken kommer!»
Angriperne tok beina på nakken. En politibil stoppet. De flyktende guttene skrek at jeg hadde overfalt dem.
«Neppe,» kommenterte den ene politimannen til han andre, «De løper og han står tilbake...»
Jeg fortalte hva som hadde hendt; at de prøvde å kjøre meg ned og etterpå gikk løs på meg, sa at jeg ville anmelde det. Mens politifolkene snakket med guttene ventet jeg i politibilen.
«Hvorfor angriper de folk når de ikke kan sloss?» spurte jeg undrende.
«De tenker ikke så langt. De er vant til at folk blir skremt.»
Hans kikket nysgjerrig på meg, der jeg satt i baksetet i politibilen og snakket med en purk.
Dagen etter leverte jeg en anmeldelse. Jeg var klar over at politiet aldri ville foreta seg noe, men jeg håpet at guttene innså at jeg ikke var fredløs selv om jeg var homofil og hadde trøbbel med loven. Det var også en fin anledning til å gi dem en siste advarsel.
Utdrag fra anmeldelse, 21. november 1993.Jeg nevnte kun tre av guttene i anmeldelsen; alle notoriske kjeltringer med alvorlige voldshandlinger bak seg. Trettenåringen ville jeg gi en ny sjanse han var et mobbeoffer som ikke klarte å hevde seg blant vanlige ungdommer.Fornærmede valgte en defensiv holdning, i håp om at angrepet skulle gå over, eller at politiet skulle dukke opp. Fornærmede frykter at denne holdningen kan mistolkes av gjerningsmennene som feighet/svakhet, og dermed friste til en gjentagelse.
Fornærmede ber derfor om at politiet informerer person A, B og C om at fornærmede ikke mistenkes for å ha voldtatt denne «Chris», at fornærmede ikke er tidligere straffedømt, og at fornærmede dersom han blir angrepet igjen, kan føle seg tvunget til å uskadeliggjøre angriperne med hjemmel i straffelovens paragraf 48, selv om dette kan påføre dem varig mén eller død.
Etter å ha levert anmeldelsen gikk jeg en lang tur. På hjemveien traff jeg Paul og Bønna. De trodde nesten ikke at det var meg, ryktene ville ha det til at jeg sikkert lå på sykehus etter overfallet. Jeg lo, inviterte dem opp og viste dem leggene og lårene mine jeg hadde tatt i mot minst tredve spark. Det fantes ikke et eneste merke! Kun en liten rose på det venstre kinnbenet avslørte at overfallet i det hele tatt hadde skjedd.
«De sa at de nesten drepte deg!»
«He-he, in their dreams! Jeg gadd ikke engang å slå igjen de var direkte latterlige.»
«Hadde du våpen på deg?»
«Nei.»
«Hadde du brukt våpen dersom du hadde hatt det?»
«Neppe. Kanskje hvis de hadde trukket kniv.»
Noen dager senere gikk jeg innover den samme mørke veien. Jeg tenkte pussig nok ikke på overfallet, men på alle de gangene jeg hadde løpt her i friminuttene (og timene he-he) på barneskolen, for å kjøpe tyggis. Martin, Paul, Bønna og noen andre stod nede i skyggene ved idrettshallen. Jeg overså dem fullstendig, jeg trengte å samle tankene. Guttene så meg og fulgte etter; en massiv gjeng hvor jeg bare kjente halvparten. Skulle jeg stoppe? Hva ville de meg? De hørtes ganske ville ut jeg følte ikke for å ta i mot mer dritt på en stund. Men ettersom vi kom lenger innover på veien våknet en gnist av eventyrlyst; jeg smatt ut av synsfeltet deres, opp i skogen og grep en kjepp la meg lydløst ned bak noen grå busker, pustet gjennom munnen i rolige dype drag. Nede på veien så guttene seg forvirret rundt.
«Hvor ble han av?»
«Han har sikkert stukket!»
«Nei, han løper ikke så fort, vi ville sett ham.»
«Da må han være oppe i skogen.»
De spredte seg om kom oppover, som en manngard. Jeg flirte, spente musklene og gav fra meg et dyrisk krigsrop i det den første fikk øye på meg. Han skrek av gru og spurtet mot veien, med meg som en ond demon i helene, ulende, med kjeppen høyt hevet over hodet.
«Han kommer! Faen, han kommer! Løp han er blitt gal!»
«Stopp,» ropte Paul. «Han tar oss igjen uansett. Han gjør oss ikke noe.»
Han stoppet og de andre stilte seg nervøs bak ham. Jeg saknet farten og gikk leende bort til dem. Kastet kjeppen opp i skogen. De pustet ut. Martin smilte til meg med hodet litt på skakke.
«Skremte jeg dere?»
«Litt,» innrømmet Paul. «Du virket helt gal.»
«He-he. Dere burde kjenne meg nå etter hvert...»
Vi snakket litt om overfallet, før Paul spurte om lommeboken.
«Vet du hvem som har stjålet den?»
«Ja.»
«Hvem da?»
«Det kan være det samme. Jeg vet hvem det er, og han vet at jeg vet det.»
«Hans eller Tom, eller begge?»
«Det er vår sak.»
«Er det sant at de ikke får lov til å komme opp til deg lenger?»
«Ja.»
«Får Martin lov til å komme opp?»
«Ja.»
Jeg så på Martin, som smilte fårete. Faen som jeg savnet ham!
«Martin stakk av når du kom ned fra skogen.»
«Martin står der!» sa jeg og nikket mot ham.
«Ikke ham Martin, en annen Martin.»
«Jaha. Er han pen?»
«Du ville sikkert likt ham,» hevdet Paul[62]. Martin så stygt på ham.
«Det kunne jo være praktisk... Så slapp jeg å skrive helt nye sanger...»
«Liker du ikke Martin lenger da?»
Jeg så på kjæresten min, som smilte spørrende mot meg. «Jo. Jeg liker ham!»
«Hvor skal du nå?»
«Hadde tenkt meg ned til min far. Men det spørs om jeg går der nå.»
«Går du alltid denne veien?»
«Av og til.»
«Vi pleier å være ved idrettshallen. Du kan bare komme ned der om du kjeder deg.»
«Jeg vet ikke om det er så lurt. Det er ikke alle som liker meg like godt vet dere...»
«De går ikke der. De holder seg ved Oasen, eller på biljarden.»
«Vi får se. Jeg foretrekker at dere kommer opp til meg. Jeg liker ikke å luske rundt etter dere dere ser jo når jeg er hjemme på lysene.»
«Får Martin nøkkelen tilbake?»
«Kanskje.»
Martin smilte enda bredere. Det virket som han savnet meg like mye som jeg savnet ham.
Og dagen etter kom han tilbake enda en gang, sammen med Hans. Jeg ville ikke slippe Hans inn, men Martin insisterte, og jeg kunne ikke motstå ham. Grunnen til at de kom var lommeboken. Hans ville renvaske seg for mistanken.
De sa at de visste hvem som hadde gjort det men ville ikke si mer enn at det var en jeg stolte på.
«Du,» sa Martin og så på meg med blanke øyne, «er du sur for det med innbruddet?»
«Nei. Alle kan frike ut. Jeg håper bare at dere ikke gjør det igjen. Jeg var ganske fortvilet.»
«Hvordan visste du at det var oss?»
«Jeg visste det ikke. Jeg trodde det.»
«Tenk om det ikke hadde vært oss?»
«Da hadde jeg skutt meg! Jeg holdt på å pisse i buksen da jeg ringte til din mor. Fikk du mye kjeft?»
«Ja, hun ble ganske gal...»
«Hva skjer hvis hun får vite at vi er venner igjen da?»
«Jeg tipper at hun dreper en av oss, eller begge to!»
«Hun kan ikke være så ille... Før eller senere må hun jo innse at vi er venner?»
«Ikke min mor, nei!»
«Hvis hun oppdager at du går her tilstrekkelig mange ganger så driter hun i det til slutt.»
«Tipper det du! Du skulle bare hørt henne: Lå du med ham? Måtte du runke ham? Tok han pikken sin inn i munnen din? Fikk dere penger for å knulle med ham? Fikk dere penger for å vise ham pikken? Hun var helt forbanna syk!»
«Kvinnfolk...» Jeg lo. «Trodde hun at vi hadde ligget sammen?»
«Ja. Hun var ikke i tvil! Maste og maste for å få oss til å innrømme det. Skjelte oss ut fordi hun trodde at vi dekket deg.»
«Det er jo det jeg har sagt til dere andre voksne tror at jeg har like dårlig moral som dem. De skjønner ikke hvordan vennskapet vårt fungerer. Din mor kommer aldri til å forstå at jeg er forelsket i deg; hun tror bare at jeg er ute etter sex.»
«Er vi venner igjen?»
«Ja. Hvis jeg får en klem.»
Han reiset seg og ble med ut på kjøkkenet, stilte seg foran meg med åpne armer, og tok i mot meg; lukket armene sine rundt ryggen min, mens jeg presset mine hardt rundt ryggen hans. Jeg hvilte hodet mot skuldergropen hans og følte meg endelig hjemme, trygg. Det var her jeg hørte til, i armene hans, mens varmen fra koppene våre trengte gjennom klærne, blandet seg og fylte meg med energi. Jeg var i mål. Mer enn dette kunne jeg aldri tørre å håpe på dette var det nærmeste jeg kunne komme himmelen. Han strøk meg rolig over ryggen, vugget litt fra side til side. Jeg pustet inn duften av ham, ønsket å bli der, akkurat slik, til evig tid. Jeg ønsket at tiden ville stoppe.
Jeg vet ikke hvor lenge vi stod slik, kanskje ti sekunder, kanskje et minutt. Jeg løsnet grepet og lente meg tilbake.
«Takk.» sa jeg alvorlig.
Han så litt flau ut, samtidig som han virket overrasket over hvor voldsomt han virket på meg. Jeg vaklet: dette var det sterkeste jeg noensinne hadde opplevd. Jeg var lykkelig.