J. Aase: SLS - Alt raser sammen

| jarle aase: sls | forrige | alt raser sammen | neste |

Alt raser sammen
Ingen av guttene skjønte hvordan jeg klarte å kapre Staff til en så ubetydelig sak. Jeg lærte dem hemmeligheten ved å gjøre det umulige man må prøve.
At Staff tok saken gjorde det lettere å være meg. Men jeg var fortsatt svært nervøs. Nettene var døsende mareritt hvor jeg kjempet og kjempet for å vinne, angrepet av et demonisk vesen i sort kappe; en blanding av Jabba The Hut og uhyret fra filmen Alien, mens juryen bestod av små blodtørstige, ondskapsfulle troll fra Franquins Sorte Sider. Svetten drev av meg, kun tanken på Martin kunne roe det hele ned til et kontrollert mareritt i Stephen King klassen. Jeg hadde en romantisk forestilling av å ha Martin med meg i retten; å kunne snu meg mot ham når det stormet som verst, samle styrke fra blikkene hans, omsorgen hans; snakke med ham på gangen; la ham fylle meg med den kraften jeg ville trenge for å vinne. Selvsagt var det tåpelige tanker, men det var romantisk! Og jeg var hjelpeløst forelsket i ham; fanget for alltid i en romantisk hengemyr. Jeg så for meg smilet hans når jeg vant, tenkte på festen etterpå, drømte meg inn i armene hans: drømte om en fremtid sammen med ham.
I slutten av oktober så jeg ikke så mye til guttene; de var lei av tungsinnet mitt og kom sjelden opp særlig ettersom jeg nå hadde erklært leiligheten som rusfri sone. Jeg håpet at de ville komme på niogtyveårs dagen min. Jeg inviterte ingen andre, jeg savnet Martin. Dagen før hadde de sagt at de kanskje kom men de ville at jeg skulle kjøpe drikkevarer. Jeg sa nei. Jeg orket ikke å se Martin full.
Som vanlig gikk jeg ned på Oasen for å gi et hint om at jeg var hjemme. De satt på en benk på den store plassen, sammen med en håndfull andre, for meg ukjente ungdommer spøkte og lo.
«Homo...» Det var Martins stemme. Den gikk som kniver gjennom meg.
«Soper...»
Folk snudde seg. De tre guttene smilte og vinket hånende; slengte dritt og gjorde grimaser. Jeg tok på meg stenansiktet og holdt masken til jeg kom hjem. Gikk rett og la meg. Gråt meg i søvn for første gang siden våren, året før.
En dag i begynnelsen av november ringte min far meg på jobben.
«Jarle?»
«Ja?»
«Mamma er på Haraldsplass.»
«Hva er galt?» En kald angst grep tak i meg.
«Hun har fått slag. Hun vil at du skal komme. Legene gir henne ikke mye tid.»
«Når skjedde det?»
«I går ettermiddag, etter at hun hadde laget middag til deg.»
Jeg ble lammet av dårlig samvittighet. Martin hadde kommet og jeg droppet den vanlige, men ikke spesielt avtalte søndagsmiddagen jeg hadde utsatt den time for time, inntil det var for sent å melde avbud.
Hun lå i tredje etasje, på slagposten, på et tomannsrom sammen med en annen hjelpeløs kvinne. Min egen mor, i en seng som virket alt for hvit og alt for stor til den lille kroppen. En gjennomsiktig plastslange gikk inn i hånden hennes. Øynene var døde, kroppen helt slapp. Dette var siste stopp, hennes endestasjon. Jeg så vissheten om det, bekreftelsen i øynene da hun oppfattet at jeg var der. Et bittert smil blottet tennene, gikk over i et grin. Øynene ble fylt av tårer. Jeg sa ingen ting; satte meg på sengekanten og grep tak i hånden hun rakte meg. Ansiktet fortalte alt: desperasjon, fortvilelse, ydmykelse, dødsfrykt, glede over å se meg, bitterhet over alt hun ikke hadde gjort. Hun prøvde å si noe men klarte ikke å snakke. Gråt av fortvilelse. Jeg kjente mine egne tårer komme; prøvde å holde dem tilbake, gi henne et håp, men demningen brast og vi gråt sammen.
En av tantene mine kom for å besøke henne, men trakk seg stille ut på gangen igjen. Vi bare var der; hun liggende, jeg sittende vi var like hjelpeløse begge to.
«Jeg er glad i deg,» var alt jeg kunne få frem da stemmen endelig bar igjen et øyeblikk. Så falt vi sammen i gråt.
En sykesøster kom inn, fortalte at hun hadde fått slag, at halve kroppen var lammet. Hun hadde vanskelig for å snakke, men det gikk an å forstå om man tok seg tid. Hun kunne bli litt bedre, men hun ville aldri flytte ut fra sykehuset. Så forsvant sykesøsteren.
«Legen,» hvisket min mor, «Legen ... sa ... jeg ... hadde ... fjorten ... dager ... igjen ...» Hun så helt ferdig ut. Ansiktet som alltid hadde vært som et tordenvær, fullt av liv og følelser, så innsunket og voksaktig ut. Håret hadde vokst en centimeter siden hun sluttet med cellegiften. Det var stålgrått og gav henne et friskt, intelligent og kanskje litt idealistisk preg.
«Du kler den nye frisyren!»
«Alle ... sier ... det ...,» hvisket hun tilbake. «Og ... nå ... skal ... jeg ... dø ...» Hun falt sammen i gråt igjen, verre enn sist. Jeg satt meg nærmere, tok et bedre tak i hånden og la den andre armen rundt skulderen hennes. Så rett ned på henne.
«Ikke gi opp! Jeg er glad i deg. Hver eneste dag du lever betyr noe. Jeg vil ikke miste deg. Jeg trenger deg mamma!»
«Takk ...»
Jeg vet ikke hva som skjedde, men det våknet en gnist dypt nede i øynene hennes.
«Har du smerter?»
«Nei ... jeg ... får ... morfin ...»
«Det er bra. Jeg skal snakke med legen din. Bare gi meg et ord om det er noe du trenger. Har du lyst på et TV?»
«Det ... hadde ... vært ... fint ...»
Sjokket var verre neste dag jeg kunne ikke forstå det. Kroppen reagerte fysisk; jeg var oppspilt, hjertet slo tungt, blodtrykket var lavt men jeg kunne ikke forstå det. Jeg hadde vendt meg til at hun hadde kreft, at hun ble avkreftet, at hun hadde smerter og allverdens andre plager selv at det gikk mot slutten hadde jeg akseptert. Likevel kom jeg ikke over sjokket. Jeg følte med henne, jeg fattet ikke at verden fortsatt gikk rundt; min verden hadde stoppet opp. Jeg hadde lyst til å skrike, men nøyde meg med å stenge meg inne på kontoret med papirarbeid, med klar beskjed om at jeg ikke ville snakke med noen.
Jeg ordnet med et leie-TV og fikk tak i legen hennes. Han fortalte hva et slag var, hvordan det artet seg mente at hun hadde en til to uker igjen. Jeg bad ham sørge for at hun fikk nok morfin.
«Får hun for mye morfin, vil hun bli avhengig,» protesterte han.
«Jeg tror ikke det spiller særlig stor rolle nå.»
Han lovet at hun skulle få det hun ønsket.
Senere på dagen kjøpte jeg en bærbar kassettspiller med øretelefoner og noen musikkassetter. På veien til sykehuset var jeg hjemom min far og hentet enda flere kassetter. Hun var for slapp til å lese men hun kunne bruke ørene. Og det var ingenting i veien med hodet hennes.
Formen var blitt litt bedre, ansiktsfargen vendte tilbake. Hun hadde fått i seg en halv skive. Jeg satt et par timer og pratet; fortalte om Martin, om jobben vi reiste tilbake i tiden sammen, oppklarte gamle mysterier, ting vi hadde sagt og gjort i et annet liv dengang hun var frisk og jeg uberørt av politiet.
Hun ville ikke mer, bad meg ta med noen sovepiller hun hadde spart opp. Hun var redd for å bli kvalt, redd for å dø alene.
Jeg ringte legen min for å få vite hvor mange piller hun trengte. Han rodde så det fosset, ville ikke svare; viste til loven. Hennes lege gav omtrent det samme svaret. Til slutt ringte jeg en professor på Haukeland som skyldte meg en tjeneste.
«Hvaslags piller er det snakk om?»
Jeg leste fra etiketten.
«Da er jeg redd hun har spart på feil merke. Dette er et utmerket medikament, men det er ikke dødelig i alle fall ikke på en trygg måte. Mest sannsynlig vil hun sove godt og deretter få sterke kramper og smerter. Hun vil bare gjøre vondt verre.»
For å være sikker på å dø ville hun trenge over dobbelt så mange piller som hun hadde (og hun hadde ganske mange).
Hun tok det tungt. Først ville hun ikke tro meg, så tok hun seg inn og prøvde å forsone seg med situasjonen, forsone seg med det absurde. Det gikk ikke, ingen av oss klarte det. Ikke da.
Martin prøvde så godt han kunne å trøste meg, jeg prøvde å trøste henne livet var bare rør, så uvesentlig og samtidig så verdifullt! Min mor hadde snakket om selvmord så langt tilbake jeg kan huske. Men nå, på dødsleiet, strakk hun seg med ett etter livet, kjempet fra dag til dag, prøvde å få tiden til å gå med å merke seg sykesøstrene, rutinene den lille avdelingen ble hennes verden. Hun undertrykket at det ikke var noen vei ut, at det ikke var noe håp og brøt sammen når vissheten om hennes egen tilstand og skjebne veltet over henne. Jeg var der hver dag; en halvtime, en time, to timer alt etter hva jeg hadde anledning og krefter til. Livet mitt dreide seg plutselig ikke bare om Martin og mine problemer, det dreide seg også om å være der for henne.
De var gjerrige på morfinen. Jeg presset søstrene, kjeftet på legene, fulgte opp alle ønskene hennes; de var så beskjedne, men samtidig så vanskelig å oppfylle.
Etter et par uker var hun ikke bare fortsatt i live, hun var blitt sterkere og ville hjem et par timer. På et vis klarte jeg å få henne opp i en rullestol (etter en del forskning) og ned i bilen.
Hun sa ikke stort da hun kom hjem; så ut av vinduet, snakket med de tre kattene og den lille puddelen, som alle fire sloss om å vise hvem som var mest begeistret over å se henne igjen. Jeg trillet henne rundt i hele huset, inn i hvert eneste rom. Så tok hun med seg noen småting og bad meg kjøre henne tilbake.
Jeg trillet henne ned i bilen og hun forlot Fyllingsdalen for aller siste gang.
I midten av november 1993 var nettene et helvete og dagene ikke stort bedre. Jeg orket sjelden å gå hjem. Guttene skulket skolen, satt oppe hos meg og så på videofilmer. Om ettermiddagene og kveldene brukte de leiligheten som skytebane. Rettssaken kom nærmere, min mor ble dårligere jeg gikk bokstavelig talt på veggene; slo hull tvers gjennom kjøkkenveggen og knuste den høyre neven mot en bjelke. En kveld smadret jeg videospilleren var det kun derfor de kom så kunne de ha det så godt! Jeg hadde ingen selvkontroll lenger. Ingen, hverken på jobben eller på legevakten trodde at de stadige knokeskadene mine skrev seg fra vegger og videospillere.
Petter, Paul, Bønna og et par andre prøvde å hjelpe meg, mens Martin led han skjønte hvorfor jeg var så langt nede.
Klokken var over ti da jeg passerte Oasen og kunne se opp til leiligheten min. Lyset stod på. Jeg lurte på hva som var ødelagt, men gledet meg samtidig til å se ham. Jeg gledet meg alltid til å se ham. At vi ikke hadde sett hverandre de siste dagene var bare min egen skyld. Men nå var han der i hvert fall. Jeg parkerte bilen og tok heisen opp. Vanligvis benyttet jeg meg av den ekstra mosjonen ved å ta trappene, men jeg ville ikke møte ham andpusten og svett.
Ingen åpnet da jeg ringte på. Skuffelsen tok tak i meg; jeg låste trett opp, følte meg utkjørt. Inne i stuen mistet jeg resten av energien; kreftene forsvant som luften i en punktert ballong: Halve stereoanlegget var vekk. Resten lå strødd omkring.
Helvete! Jeg sank ned i sofaen. Helvete! Tårene presset på. Faen! Hva pokker skulle jeg gjøre? Jeg var ikke sint, bare så forferdelig skuffet. Martin hadde brutt tilliten, og samtidig avskrevet vennskapet vårt; han var ikke lenger min venn. Alt hadde vært forgjeves, alt var tapt. Jeg hadde latt tungsinnet mitt ødelegge det mest verdifulle jeg noensinne hadde hatt; jeg hadde stukket av, holdt meg unna, flyktet i stedet for å be ham om hjelp. Nå var det for sent; jeg hadde mistet ham. Jeg dreit i stereoanlegget; jeg hadde kjøpt det for å lage sanger til ham, men jeg fikk panikk ved tanken på neste dag. Han ville komme, late som ingenting, og litt etter litt ville alt jeg eide forsvinne sammen med Martins egen samvittighet og godhet. Herregud! han kunne få alt han hadde lyst på, men lot jeg ham stjele det ødela jeg ham. Martin gikk til hundene. Og jeg var den ansvarlige.
Jeg sjekket leiligheten. Det var ingen spor etter innbrudd, ingenting viktig var stjålet. Både videokameraet og haglen lå på plass. Jeg hatet meg selv for det, men jeg var sikker Martin var blitt tyv. Jeg var nødt til å ordne opp! Martin skulle aldri inn på noen kriminell løpebane ikke så lenge det var liv i meg!
Jeg kledde meg mørkt, lot våpnene ligge og gikk ned til Oasen. Så etter dem utenfor videoen, på parkeringsplassen, på bensinstasjonen. Jeg lette og lette, følte meg elendig.
Etter en times tid gikk jeg hjem til Tom og ringte på. En mann åpnet, så uforstående på meg.
«Er Tom hjemme?»
«Nei, han er bortreist.»
«Kan jeg få telefonnummeret?»
«Da må du snakke med moren hans...»
Han gikk for å hente damen som hadde anmeldt meg for å ligge med hennes åtte år gamle sønn. Jeg kjente henne ganske godt, selv om vi aldri hadde sett hverandre.
Hun var rundt førti, lignet på Tom, men var penere.
«Jeg er Jarle.»
Hun så forvirret på meg, først skeptisk, så nysgjerrig.
«Jaså, så det er sånn du ser ut... Hva gjelder det?»
«Tom. Jeg tror han er på ville veier.»
«Hva mener du?»
«Jeg vil helst snakke med ham om det.»
«Jeg er moren hans. Gutten er femten, så jeg har rett til å vite det hvis han er i trøbbel. Kom inn.»
Hun viste meg inn i en koselig entre.
«Jeg tror Tom har vært med på et innbrudd hos meg.»
«Innbrudd?»
«Ja. Det har forsvunnet utstyr for rundt 20.000 kroner.»
«Hvorfor tror du Tom har vært med på det?»
«Han, Hans og Martin hadde nøkkel og tyvene har ikke brutt seg inn.»
«Faen ta den ungen! Jeg ringer til politiet.»
«Det har neppe noe for seg. Det beste er å ordne det i stillhet; jeg får utstyret tilbake og så snakker vi ikke mer om det. Jeg har dårlig erfaring med politiet.»
«Er du redd for at de skal få vite at guttene har vært oppe hos deg?»
«Nei. Men jeg vil ikke at guttene skal få mer problemer enn nødvendig. De har gjort noe dumt, men det er ikke verre enn det.»
«Jeg ringer til Tom og snakker med ham!»
Hun ringte og skjelte ham ut. Jeg var sjokkert min mor ville tatt mitt parti og forsvart meg kompromissløst inntil jeg eventuelt innrømmet at jeg hadde gjort noe galt. Jeg forstod bedre hvorfor Tom var som han var.
«Han nekter selvfølgelig!» sa hun da hun hadde lagt på.
«Jeg får undersøke litt videre, snakke med de andre. Sa han noe annet?»
«Han sa at om det var stjålet noe, så var det sikkert Hans og Martin som hadde gjort det. Faen ta ham! Kommer du til å ringe politiet?»
«Bare dersom ingenting annet nytter.»
«Her er telefonnummeret mitt. Vil du være snill og holde meg underrettet?»
«Ja.»
Jeg satt ved telefonen min ved midnatt, med hodet dypt begravet i hendene. Om et øyeblikk skulle jeg skrinlegge alt håp, enhver sjanse til å noensinne se Martin smile til meg igjen. Jeg trodde at Martin stod bak innbruddet; tok jeg feil ville jeg gjøre den største tabben noe menneske kunne begå. Martin ville for alltid hate og forakte meg og med all grunn. Jeg grøsset. Jeg trodde på Martin, han var det nærmeste jeg kunne komme noe religiøst å urettmessig beskylde ham for innbruddet ville være verre enn pavelig gudsfornektelse, det ville utslette meg.
Uansett ville jeg miste ham.
Jeg følte meg sikker på mistanken min. Jeg var nødt til å få ham på rett kjøl. Tok jeg feil så... Jeg kunne ikke tenke på det. Jeg slo nummeret og lærte hvordan Judas må ha følt.
Moren hans tok telefonen. Hun hørtes ut som en mor.
«Hallo.»
«God kveld. Kan jeg få snakke med Martin?»
«Hvem er du?» Hun var mistenksom.
«Det er Jarle.»
Stillhet. Veldig stillhet!
«Hvordan våger du å ringe hit?» Stemmen hennes var hvislende som en slanges. Jeg krympet meg.
«Jeg må snakke med Martin.»
«Ja det må du nok! Ditt perverse svin!»
«Det er ikke sånn som du tror. Martin har rotet seg opp i noe, han er på helt feil spor. Om jeg ikke får snakke med ham nå, så kommer politiet til å snakke med ham i morgen tidlig.»
«Hva har han rotet seg opp i?» Hun ble usikker, lurte på om jeg snakket sant eller bløffet henne.
«Han og to venner har stjålet noe hos meg.»
«Det har du bare godt av!»
«Det har du kanskje rett i, men dette noe har en verdi på 20.000 kroner.»
«Hva er det de har stjålet?»
«Deler av stereoanlegget mitt.»
«Og du er helt sikker på at det er dem?»
«Tro meg, om jeg ikke var helt sikker så ville jeg ikke ringt!»
«Martin sover nå.»
«Kan du vekke ham? Dette er ganske alvorlig.»
«Jeg vil ikke vekke ham. Han er syk og trenger regelmessig søvn. Jeg skal snakke med ham i morgen.»
«I morgen kan være for sent. Har de gjemt utstyret i naturen vil det være ødelagt til i morgen. Det er snakk om ganske følsom elektronikk.» Sannheten var at jeg ikke kunne vente lenger på et svar, jeg måtte få dette ut av verden.
«Faen ta deg! Gir du deg aldri? Har ikke Martin vært igjennom nok på grunn av deg? Har du noen ide om hva gutten har opplevd? Hadde du holdt deg unna til å begynne med så ville dette aldri skjedd!»
«Det er riktig. Men nå har det skjedd.»
«Hva vil du egentlig med Martin? Hvorfor har du lusket sånn rundt etter ham?»
«Jeg er glad i ham.»
«Gald i ham! Du har å ligge unna smågutter! Du er ikke noe glad i ham! Tror du ikke han kan engelsk? Tror du ikke at han forstod teksten i sangene dine Fuck You, Suck You!»
Jeg visste ikke hva jeg skulle si hun var på grensen av hysteri. Selv følte jeg meg bare redd og feig; redd for å ta feil, feig fordi jeg angav Martin til moren.
«Jeg er glad i ham,» svarte jeg stille, «men han har gått over streken. Jeg er nødt til å stoppe dette. Det skjønner du sikkert.»
«Om guttene har gjort som du sier så er det best å la politiet ta seg av det.»
«Jeg er ikke enig. Jeg har sett politiet ta seg av gutter før de ødelegger dem. Vil du se Martin ende opp som narkovrak? Eller se ham begå selvmord? Det er nemlig hva som kommer til å skje om politiet får fingrene i ham. Jeg vil ikke ødelegge Martin, jeg vil at vi løser dette oss i mellom.»
«Jeg skal undersøke litt. Ring meg tilbake om ti minutter!»
Det ble de lengste ti minuttene i mitt liv! Hadde jeg tatt feil ville jeg skyte meg det var det eneste sikre akkurat da! Jeg gamblet med Martin som innsats. Jeg ville uansett tape. Gevinsten var Martins egen fremtid. Jeg hadde alltid sagt at jeg ville gjøre hva som helst for ham. Det var vanskeligere i virkeligheten.
Faren tok telefonen da jeg ringte; hørtes kuet ut, skjønte antakelig at jeg aldri hadde lagt dette visittkortet i postkassen hans. Et øyeblikk etterpå snakket jeg med moren.
«Du hadde rett. De har tatt tingene slik som du sa. Men de hadde nøkkel. Når du gir dem nøkkel har du bare deg selv og takke! Jeg driter i dette Martin var bare med de andre, han hadde ikke noe med det og gjøre!»
«Det var Martins nøkkel,» sa jeg, og knuste samtidig en hel borg av hennes illusjoner.
«Hva?»
«Det var Martin som hadde nøkkel. Jeg ville aldri gitt en nøkkel til Tom eller Hans. Jeg stolte på Martin.»
«Har du hatt kontakt med ham?»
«Jeg har sett en del til ham ja...»
«Hva har Martin gjort oppe hos deg?»
«Ikke noe galt.»
«Jeg hører at du sier det men forventer du virkelig at jeg skal tro det?»
«Jeg kan ikke si annet enn det. Jeg har ikke rørt ham.»
«Jeg vet ikke hva du har, men lyver du så dreper jeg deg!»
«Jeg lyver ikke.»
«Herregud! Voksne mennesket! Hvordan går det an å bli så forstokket?»
«Det er ikke alltid man tenker klart når man er forelsket.»
«Det er helt åpenbart at du ikke tenker særlig klart. Men guttene har utnyttet deg og får ordne opp i det. Jeg mener fortsatt at vi burde snakke med politiet, men bestemoren hans er uenig og det er der de har gjemt tingene. Hans er der nå. De venter at du ringer.» Hun gav meg nummeret.
«Takk.»
«Og så vil jeg aldri mer høre noe fra eller om deg!»
«Hva med nøkkelen?»
«Vi ordner det i morgen. Vi legger den i postkassen din.»
Hun la på. Hun hatet meg og jeg forsto henne. Problemet var at hun ikke forstod Martin.
Bestemoren svarte med det samme.
«Det er Jarle. Vet du hva det gjelder?»
«Ja!» svarte hun skarpt. «Hva er det egentlig du har drevet med?»
«Ikke annet enn å være glad i Martin. Dessverre har det gått til hodet på ham.»
«Har du ligget med ham?»
«Nei.»
«Nei, da hadde du vel ikke hatt mot til å ringe...»
«Jeg hadde ringt uansett. Jeg er glad i Martin, jeg kan ikke se på at han sporer av. Jeg hadde også ringt om han ble hektet på stoff, eller noe annet alvorlig skjedde. Jeg trenger vennskapet hans, men fremtiden hans kommer i første rekke.»
«Hva ser du egentlig i ham?»
«Jeg vet ikke. Jeg er bare glad i ham. Tenker på ham.»
«Og hvorfor har du ikke ligget med ham? Har du ikke lyst på ham?»
«Jo, jeg har lyst på ham, men jeg kan ikke presse ham med på noe han ikke føler at han er moden for.»
«Så, om han var moden, så ville du ligget med ham?»
«Dersom han ønsket det, ja.»
«Du er i alle fall ærlig.»
«Hva har jeg å tape på det?»
«Men du oppfører deg høyst besynderlig. Vet du hvor redd Martin var for deg?»
«Ja. Vi har snakket om det.»
«Hvorfor holder du på slik da?»
«Har du aldri vært ulykkelig forelsket?»
«Vært forelsket i en jeg ikke kunne få mener du?»
«Ja.»
«Det har jeg. Men aldri i en guttunge.»
«Jeg ser ikke Martin slik. De føles på akkurat samme måten livet mitt er veldig tomt uten ham.»
«Du får venne deg til tanken på å leve uten ham.»
«Ja.»
«Du kan snakke med Hans om tingene de har tatt. Jeg vil ikke ha noe med det og gjøre.»
Hans kom i telefonen. Stemmen var svak, redd oste av dårlig samvittighet.
Han ventet utenfor blokken til bestemoren, virket dradd og ulykkelig; det så ut som han hadde grått.
«Hvorfor?» spurte jeg da vi gikk ned i kjelleren.
«Det var egentlig en spøk. Vi ville se hvordan du reagerte.»
«Nå vet dere det. Shit!»
«Hvorfor snakket du ikke bare med oss?»
«Jeg fant dere ikke.»
«Du kunne jo bare ventet til i morgen.»
«Jeg tok ikke sjansen.»
Han hjalp meg opp i bilen med sakene. Vi sa ikke stort. Jeg tror begge angret like sterkt vi hadde ødelagt noe verdifullt. Jeg tok farvel og kjørte hjemover, regnet ikke med å se ham igjen. Og jeg hadde vondt av Martin som fortsatt sov, han visste ikke hva som ventet ham når han våknet.»
Neste dag snakket jeg med flere gutter. Ryktene om innbruddet gikk, men alt stod på sin vante plass hjemme hos meg. Folk skjønte ingen ting. Jeg svarte unnvikende, ville ikke si noe negativt om Martin, ville ikke tenke på katastrofen.
Guttene som besøkte meg de neste dagene skjønte at noe var fryktelig galt, men de fikk ikke vite noe som helst. Martin holdt seg unna meg og jeg snakket overhodet ikke om ham. Han var innesluttet, jeg var trist.
Lørdagen traff jeg Paul og Bønna ute. Senere kom Bønna opp alene og ville vite hva som foregikk. Jeg sa ikke stort. Serverte kakao og snakket om andre ting.
Søndag kveld kom Tom og Hans opp.
«Får vi komme inn?»
Jeg slapp dem inn og gikk inn i stuen uten å si noe.
«Er du sur på oss?»
«Nei. Jeg ble ganske opprørt, men jeg er ikke sur.»
«Du virket ikke sur heller, da du hentet utstyret.» sa Hans.
«Utstyret betydde ingenting. Jeg var redd for at dere var på vei utfor stupet det var det som bekymret meg.»
«Det var ganske dumt av oss å gjøre det.»
«Hva skjedde egentlig?»
«Først var det en spøk. Vi ville se hvordan du reagerte. Det var derfor vi ikke laget noen merker etter innbrudd. Så tenkte vi at vi kunne selge tingene hvis du ikke skjønte at det var oss. For du kunne jo ikke være helt sikker.»
«Jeg var ganske redd for å ta feil.»
«Men du skulle ikke fortalt noe til foreldrene våre!»
«Nei, men jeg fant dere ikke.»
«Neste gang må du snakke med oss først!»
«Jeg håper det ikke blir noen neste gang.»
«Det håper jeg også,» svarte Hans nikkende.
«Hvor er Martin?»
«Hjemme. Han har husarrest til han fyller atten! Moren var ganske hysterisk på ham; både for tyveriet og at han hadde vært med deg.»
«Husarrest? En uke etterpå?»
«Moren er litt spesiell.»
«Jeg skjønner ikke at han holder ut med henne! Hun ødelegger ham. De advarer mot sånne som henne med store bokstaver i mine bøker om psykologi! Overbeskyttelse er en av de vanligste grunnene til problemer hos ungdom.»
«Har Martin psykiske problemer?»
Jeg tenkte meg om. Ting han hadde opplevd hadde preget ham, han var langt fra i likevekt. Men hvem er vel det?
«Ikke mer enn normalt, foreløpig. Er han forresten sur på meg?»
«Ja. Men det er jo egentlig hans egen feil. Vi kunne latt vær å ta de greiene. Det er forresten noe du ikke vet.»
«Å?»
«Martin hadde tenkt å rømme den dagen. Moren tok ham da han var på vei ut gjennom vinduet.»
«Rømme?»
«Ja.»
«Hvor skulle han rømme?»
«Jeg vet ikke. Han hadde sikkert ikke kommet så langt.»
«Det var rart han ikke snakket med meg. Jeg kunne hjulpet ham om han hadde problemer.»
«Han tenkte vel ikke på det. Elsker du ham enda?»
«Ja.»
Stakkars Martin jeg skjønte godt at han ville rømme. Han levde et dobbeltliv mellom foreldrenes forventninger og mine forventninger; klarte hverken å være deres eller min Martin livet ble for komplisert. Han hadde nok prøvd å rømme fra oss alle.
Det duskeregnet og var bekmørkt utenfor videoen på Oasen, kun lysene fra de få gatelyktene som ikke var knust viste hvor jeg var. Klokken var snart ti. Jeg hadde leiet en film og så frem til en ensom kveld foran fjernsynet. Jeg så Martin for første gang siden tyveriet, han stod sammen med et par andre skygger til høyre for meg. Det var vondt. Jeg overså ham og gikk videre. Regnet med å være hjemme om syv minutter.
«Homo... Soper...»
«Forbanna homo!»
Stemmen var fordreid, det kunne være hvem som helst av dem. Jeg kokte over, snudde og gikk skummende opp foran dem. Overså Martin og grep fatt i jakken til den ene, en spinkel fjorten femtenåring. Spurte om det var han som hadde slengt dritt.
«Nei, det var ikke meg.»
«Hvem var det da?»
Han var taus. Jeg slapp ham og grep fatt i den neste. Han var like vettskremt som den første, men nektet. Samme gjorde tredjemann. Jeg gav en kort men god beskrivelse om hva som kom til å skje om de i fremtiden befant seg sammen med noen som slengte dritt til meg. Martin så ut som et spørsmålstegn. Jeg så ikke på ham en eneste gang. Han skuffet meg, såret meg, torturerte meg, men jeg kunne ikke bli sint på ham, kunne ikke forholde meg til ham.
På denne tiden oppdaget jeg en av de festeligste oppfinnelsene i dette århundret: krem på boks. Kakao ble en helt ny opplevelse når man sprøytet krem i koppen, på fingrene og på hverandre. De hvite skummende flekkene skapte jo også visse assosiasjoner vi hadde mye gøy med denne innovasjonen.
En dag vi drakk kakao og sprutet krem ville Paul og Bønna vite hva som egentlig hadde skjedd. Det gikk tusen rykter, men ingen av oss som visste noe hadde åpnet munnen.
«Har de stjålet noe?»
«De flippet litt, og jeg ordnet opp.»
«Er det sant at du snakket med foreldrene til Martin?»
«Kanskje.»
«Kom igjen Jarle, du kan stole på oss!»
«Jeg ringte til moren hans. Hun var ikke blid.»
«Så det er derfor han har husarrest...»
«Har han sagt noe om meg?»
«Nei. Ingenting.»
«Jeg lurer på om han savner meg.»
«Det er i hvert fall tydelig at du savner ham!»
«Ja.»
Jeg hadde drukket opp kakaoen og helte Pepsi opp i glasset mitt.
«Det glasset der ser helt teit ut!» utbrøt Paul.
«Det er et syltetøyglass.»
«Jeg har ikke sett sånne i butikken...»
«Det er gammelt. Jeg har drukket av dette glasset siden jeg var fire år gammel. Den gangen var det mange sånne glass, dette er det siste som er igjen.»
«Så du har minner med det glasset?»
«Ja. Det er et bånd tilbake til barndommen min. Jeg liker det.»
Paul så granskende på meg.
«Jeg visste ikke at du var sentimental...»
«Det hender... Det er rart dette glasset er eldre enn både deg og Martin.»
«Faen, du snakker jo ikke om noe annet enn Martin.»
«Jeg tenker på ham hele tiden. Han og rettssaken. Himmel og helvete.»
Guttene måtte gå. Bønna skulle spise hos Paul. De snakket om å komme opp senere, men lovet ingenting.
Da det ringte på et par timer senere trodde jeg det var dem. Jeg ble overrasket over å se Tom og Hans.
«Hei, kom inn.»
«Har dere sett Martin i dag?» spurte jeg så snart vi hadde satt oss.
Jeg visste at han fikk små avbrekk fra husarresten.
«Ja, han var nede på Oasen.»
«Hvorfor ble han ikke med opp?»
«Han ville ikke. Jeg tror han er redd for at du er sur på ham.»
«Har dere ikke sagt at jeg ikke er det?»
«Jo, men han er usikker det virker som han savner deg litt; han sier i hvert fall ikke noe stygt om deg. Men han ville ikke være med opp.»
«Han trenger kanskje litt tid. Jeg håper han kommer igjen.»
«Du gjør vel det. Har du funnet noen andre i mellomtiden?»
«Det er bare Martin jeg har lyst på.»
«Du flørter nå som bare faen med andre!»
«Det er så... Flørter en gutt jeg liker med meg, så flørter jeg tilbake. Men ikke mer... Jeg vil ikke være utro mot Martin.»
«Utro? Skulle faen tro dere var gift eller noe! Dere er jo like forbanna sprø begge to!»
«Sånn er kjærligheten.»
«Jeg er glad jeg ikke er forelsket,» brummet Tom.
«Det har sine gode øyeblikk også... Det gir en slags mening så lenge jeg har drømmen om Martin, har jeg noe å leve for.»
«Hva levde du for før du traff ham?»
«Jeg vet ikke. Husker det ikke. Det er så lenge siden; jeg har for pokker elsket Martin i nesten to år nå!»
«Er det ikke lenger?» spurte Hans undrende, «det føles som dere to har holdt det gående bestandig.»
Jeg tok frem gitaren og plinket på sangene mine mens guttene rotet med datamaskinene og musikkanlegget. Keyboardet var ganske populært, særlig de åtte slagverkene. Jeg vet ikke hvor godt naboene likte det...
«Du må slutte å synge de sangene!» sa Hans.
«Hvorfor det?»
«Vi går og synger på dem på skolen, uten å merke det... Martin, God I miss You boy, Martin, Was I... Det kan bli pinlig for oss!»
«He-he. Dere får begynne å tenke. Jeg synger ikke på sangene når jeg er i kundebesøk.»
«Det skulle tatt seg ut... Sweet thirteen are You ready to please our hearts...!»
Jeg oppdaget at lommeboken min, som hadde lagt på skrivebordet, var vekk. Guttene spilte helt uskyldige, noe som gjorde meg forbanna. De hadde alt lekt denne leken!
«Ok. Hvor er den?»
«Hva?»
«Lommeboken! Den lå på skrivebordet da dere kom.»
«Jeg har ikke tatt den!»
«Ikke jeg heller!»
«Faen! Skjerp dere! Jeg gidder ikke mer av det tullet der!»
Vi diskuterte hissig noen minutter.
«Jeg går ut på balkongen i tre minutter. Når jeg kommer tilbake ligger lommeboken der den lå. Jeg driter i hvem av dere som har tatt den, jeg vil ha den tilbake.»
«Greit.»
Jeg gikk ut irritert og skuffet. Til nå hadde jeg aldri viet lommeboken en tanke, den hadde alltid lagt og slengt, det var ingen som stjal penger. Inntil nå. Jeg var glad for at Martin hadde alibi. Kanskje hadde de planlagt dette, kanskje det var derfor Martin ikke ville være med opp!
Lommeboken var fortsatt borte. Guttene så trassige på meg fra sofaen.
«Kom med den. Det er ikke morsomt lenger.»
«Vi har den ikke,» sa Hans. «Du kan gjerne kroppsvisitere meg.»
«Det vil jeg ikke. Dere kan ha kastet den ut fra altanen, eller gjemt den utenfor leiligheten. Har dere gjort det, så har dere enda sjansen til å ordne opp.»
«Du kan ikke vite at det er oss som har tatt den!»
«Jo. Dere er de eneste som har vært her i dag!» løy jeg. Det var utenkelig at Paul og Bønna skulle ha tatt den.
«Faen ta dere! Jeg gav dere en ny sjanse!»
«Det er ikke meg som har tatt den, for i helvete!» skrek Hans. «Det kan være Tom, men det er i alle fall ikke meg!»
«Det er ikke meg, det er i hvert fall helt sikkert!» skrek Tom.
Det var natt ute. Begge så mørkt opp på meg fra sofaen, ingen av dem visste hva de skulle gjøre.
«Det er best dere går.»
«Får vi ikke komme tilbake?»
«Ikke uten lommeboken!»
«Kommer du til å anmelde oss, eller snakke med foreldrene våre?»
«Nei.»