| jarle aase: sls | forrige | tiltykning | neste |

Tiltykning

Livet var deilig — på alle områder. Samboerskapet fungerte bedre enn de fleste forhold mellom en mann og en kvinne, fordi vi også var hverandres beste venner. Og selv om samboeren min ikke kunne utstå Christer, oppmuntret han meg til å være litt sammen med gutten om jeg hadde glede av det. Han var slik — kunne noe glede meg, så måtte jeg gjøre det (— bortsett fra å like noen andre gutter — det gjorde ham dødelig sjalu).

Sammen med en kamerat, Joachim, hadde jeg bygget opp et lite datafirma de siste årene; et firma som hele tiden høstet stor anerkjennelse både i Norge og utlandet. Vi laget et datasystem som ble solgt i tyve land. US Air Force var en av kundene. Teknologien var vår egen, helt fra bunnen — og produktet vårt noe av det mest avanserte overhodet — årevis foran giganter som Microsoft og IBM.

I vår lille nisje var vi dominerende på verdensmarkedet. Gode produkter, proff (les: dyr) markedsføring og førsteklasses service gav oss suksess. Vi var ikke rike, men vi var lykkelige. Vi var et lite firma med Verden som tumleplass, med stadige reiser til utlandet og besøk fra utlandet.

De første gangene jeg skulle på offisielle mottakelser og lignende, på ambassader eller store messer, var jeg livredd. Bare det å gå i dress var skremmende! Å bli forsynt med førsteklasses champagne, eller disse små skorpefrie brødbitene med et tykt lag dyrt pålegg, av tjenere i smoking, samtidig som jeg skulle konversere med vilt fremmede mennesker, var — uvant (for å si det mildt). Jeg kom fra et typisk arbeiderhjem og hadde absolutt ingen skolering i passende oppførsel. Jeg tømte det jeg kom over av glass og kamuflerte forlegenheten og usikkerheten min som fyll. I ettertid har det moret meg å tenke på at de fleste på disse tilstelningene sikkert hadde det minst like ille som meg selv. Det var banketter for Unge Vellykkede Data Menn — folk som ofte hadde startet i en kjeller eller (som meg) på et loft. Når vi ble fulle nok var det faktisk ganske hyggelig; uformelt og løssluppent — så løssluppent at Joachim alltid holdt seg edru og betraktet meg med en dyp bekymring for hvilke skandaler jeg ville stelle i stand.

Tid var det største problemet den gangen. Når to mann skal drive en internasjonal butikk må arbeidsdagen bli lang. Vanligvis begynte vi klokken åtte og gikk fra kontoret mellom tolv og seksten timer senere. Jeg snek inn et daglig besøk i Sentralbadet og besøk av Christer eller andre gutter et par ganger i uken, men likevel var det tøft. Lørdag og søndag var vanlige arbeidsdager. Det var en intens tid; en spennende tid; en lykkelig tid. Ikke mye privatliv, men nok til at forholdet fungerte.

Penger var et annet problem. Selv om firmaet tjente godt var investeringene høye. Vi måtte alltid være oppdatert med det siste nye på markedet — og vi brukte en formue på datakommunikasjon.

Christer hadde liten forståelse for dette. Han likte å være sammen med meg, og han likte penger. Han la aldri skjul på at han gjerne så at jeg delte litt rausere med ham. Ettersom tiden gikk ble han kravstor og samtidig fjern. Jeg visste enda mindre hvor jeg hadde ham; i det ene øyeblikket var han sitt gamle jeg, for så å bli grinete og masete. Erfaringen fra barnehagen og min egen medfødte tålmodighet hindret oss i å bli uvenner; tross alt trivdes jeg godt sammen med ham, jeg likte å fortelle om ting som interesserte ham — motorsykler, våpen.

Hva som skjedde hjemme og på skolen sa han lite om. Men han var stadig like opptatt av at moren ikke måtte få greie på at vi var venner.

Svein, den skjelvende guttungen som engang hadde overnattet hos meg, havnet stadig lengre ute på skråplanet. Han var dypt inne i stoffmisbruk og kriminalitet. Når han kom hjem til meg av og til, var det for å ligge i dekning. Det var ikke så mye tilbake av det gamle vennskapet vårt.

En kveld typen min var hjemme hos foreldrene sine, kom han sammen med en jente. Han laget et stort nummer av at jeg var homo, men virket kvikkere og gladere enn på lenge. Jeg serverte kakao og skiver og leiet en videofilm. Da det nærmet seg midnatt spurte han om de kunne overnatte. De hadde ingen andre steder å gå — han var som vanlig etterlyst. Om det var politiet eller barnevernet denne gangen visste jeg ikke, det interesserte meg da heller ikke. Svein fortalte aldri hva han drev med — han bare bad om hjelp når han trengte det.

Jeg gav dem soverommet og trakk meg tilbake til stuen, hvor jeg prøvde å ignorere lydene som trengte gjennom forhenget som adskilte rommene. Det moret meg i grunnen — hvordan jenter, en hvilket som helst jente, helt uten problemer kunne komme i buksene på guttene — mens jeg som engasjerte meg i dem aldri kom noen vei. Nåvel, jeg hadde aldri vært forelsket i ham, og han hadde faktisk et par ganger gitt meg tydelige signaler om at jeg gjerne måtte prøvde meg. Men da var jeg sammen med en annen.

At han var så kjørt, hadde så store mørke felt under de flakkende øynene, de rykkete, nervøse bevegelsene hans — selv nå som han var sammen med en jente, gikk litt inn på meg. Jeg hadde kanskje kunnet gi ham en sjanse i livet, men barnevernet klarte å skille oss. De hadde hatt ressurser nok til å tvinge ham vekk fra meg tilstrekkelig lenge til at han vente seg til å fylle tomrommet med dop. Svein var den eneste gutten jeg kjente som aldri gav uttrykk for noen drømmer. Han hadde intet håp for fremtiden; han var narkoman; han levde i øyeblikket — mer en noensinne før.

Jeg følte at jeg hadde sviktet ham — sviktet i den kritiske tiden da han hadde trengt meg mest. Nå kunne jeg ikke gjøre annet enn å gi ham tak over hodet og stikke til ham noen hundrelapper til mat. Hvorfor hadde det gått sånn? Var han virkelig tilbakestående, slik moren engang hadde påstått? Jeg visste ikke lenger. Han var fortsatt like kunnskapsløs som den gangen — det eneste han forstod seg på var narkotika. Men hva kunne man forvente av en som hadde vært på kjøret siden han var tolv og på tunge stoffer siden han var fjorten?

Jeg kjente en trettifemåring med en lignende bakgrunn. Han hadde kuttet stoffet ti år tidligere, men var fortsatt helt fjern. Levde i en fantasiverden hvor han var Helten. Han trodde at han var millionær, han trodde at han hadde en fremtid.

Svein hadde ingen fantasiverden. Han hadde gitt opp. Det kunne skremme og opprøre meg, men det var et faktum. Han hadde ingen beskyttelse mot Virkeligheten. Han så livet i øynene, nøyaktig som det er: rått, hjerteløst, tilfeldig og tomt. Hva hadde moren gjort med denne gutten? Hva hadde barnevernet gjort? Flere ganger hadde jeg prøvd å snakke med ham, men det låste seg; han var ganske enkelt ikke interessert — han var opptatt av hvor han skulle sove og hvordan han skulle skaffe dop. Da jeg arbeidet på Haukeland Sykehus maste og tryglet han om at jeg skulle stjele medisiner til ham — og syntes jeg var hjerteskjærende urettferdig når jeg sa nei.

De to på soverommet var ferdig med det de hadde holdt på med. Jeg var glad på Sveins vegne over at han i det minste fikk denne ene gleden. De lå og småpratet da jeg sovnet. Neste morgen gikk jeg på arbeid uten å vekke dem, men jeg la igjen en hundrelapp så de hadde penger til mat eller noe.

Da jeg kom hjem hadde Svein endevendt hele huset! Alt jeg hadde av klær, tusenvis av tegneserier, pornoblader, papirer, kopper, sengetøy — alt lå spredt utover gulvene. Alle skuffer var tømt, alle hyller blåst og alt som kunne veltes var veltet. Typen min ble sintere jo mer jeg prøvde å bagatellisere det hele. Selv følte jeg meg oppgitt. Når Svein gjorde dette mot meg — som han tross alt hadde hatt et ganske nært forhold til, viste det hvor langt nede han var.

Svein kom aldri tilbake. Jeg traff ham et par ganger i byen de neste årene og bommet bort en røyk eller noen kroner, men han var kort. Ikke skamfull eller angrende, ikke unnskyldende — bare kort. Etter å ha forbrutt seg mot tilliten min hadde han avskrevet vennskapet og snudd ryggen til meg — for godt.

Jeg diskuterte det som hadde hendt med Kurt. Han bodde fortsatt hjemme og pleide å låne leiligheten min når han skulle trø jenter. De lånte soverommet et par timer, eller overnattet om jenten hadde lyst og lov.

Kurt og Svein kom fra det samme miljøet; hadde hatt omtrent de samme forutsetningene for å klare seg. Forskjellen, slik jeg så den, var at ingen hadde prøvd å holde Kurt borte fra meg. Barnevernet hadde aldri fått vite om vennskapet vårt og foreldrene hans hadde godtatt det. Jeg så Svein gå under og jeg så de andre vennene til Kurt hardne til, mens Kurt selv var full av drømmer og håp for fremtiden. Jeg likte å tro at min innflytelse hadde hatt i alle fall litt av æren for dette — at han var så positiv og optimistisk. Jeg hadde hatt tro på ham, en tro som litt etter litt hadde smittet over og gitt ham tro på seg selv. Akkurat som meg hadde han begrensede evner og kunnskaper Men han fikk til det han gikk inn for. Han hadde bygget opp en imponerende kropp; alt som femtenåring var han vesentlig sterkere enn meg. Han kunne sloss og hadde et rykte som gav ham anledning til å gjøre som han ville, uten å risikere at noen angrep ham. Jeg hadde (nesten) fortrengt begjæret — jeg regnet Kurt som en av mine aller beste og nærmeste venner.

I hans øyne var jeg fortsatt den samme Jarle fra radioen, noe han ikke unnlot å fortelle jentene han hadde med seg.

Kurt var en flott ung mann som det var vanskelig for en jente (eller homse) å ikke se to ganger på. Høy, kraftig, spenstig — med den typiske katteaktige gangen folk som trener orientalsk kampsport legger seg til. Ansiktet var guddommelig, klærne alltid pene og rene. Hele mannen struttet av sikkerhet og rå kraft. Akkurat det jenter og homser drømmer om.

Jeg husker spesielt en kveld han var oppe hos meg, sammen med en jente han hadde holdt seg sammen med et par måneder. Han kan ha vært seksten eller sytten år den gangen.

Jenten var omtrent like gammel — slank, men fyldig på de riktige stedene. Hun hadde et varmt, pent ansikt, og langt, bølgende, gullblondt hår. Hun var en skjønnhet — intelligent og totalt forvirret. Først hadde Kurt tatt henne med opp til en homse. Deretter gav han homsen all oppmerksomheten. Jeg skjønte selvfølgelig at han ville gjøre henne litt sjalu, gi henne et stikk av usikkerhet (Kurt er slik — han liker seg best når folk ikke helt vet hvor de har ham). Selvfølgelig var jeg med på notene.

Men det lå mer bak; småflørt kunne ikke ha forvirret denne unge damen så fullstendig. Mange års vennskap og dyp respekt for hverandre, respekt og beundring — jeg beundret virkelig Kurt, gav jenten et glimt av det dype forholdet som bare to av samme kjønn kan ha for hverandre. Jeg tror hun ble mye mer sjalu på dette vennskapet enn den uskyldige flørten.

«Har du kjent Kurt lenge?» spurte hun.

«Ja, vi har kjent hverandre siden han var ...tja, det spiller ingen rolle. Vi har kjent hverandre lenge!»

«Jarle er den beste vennen jeg har,» sa Kurt og la hånden over skulderen min.

«Men — du er jo homo! Ikke bli sint altså, jeg har ingenting imot homofile, men...» Hun så nesten ut som hun ville begynne å gråte, så forvirret var hun.

«Hva så? Også homser har venner — og Kurt er en førsteklasses venn!»

«Har du vært glad i ham?»

«Ja — det er umulig å ikke bli glad i Kurt!»

Hun lo.

«Du kjenner ikke Jarle,» sa Kurt, «han er kjempegrei.»

«Vel,» svarte jeg, «alt er relativt...»

«Men — var du ikke redd for at han skulle prøve seg på deg?» spurte jenten og så bekymret på Kurt som hikstet av latter.

«Nei, jeg var aldri redd for det! Hi-hi.»

«Men, har dere....?»

Nå hikstet både Kurt og jeg.

«Du kjenner ikke Jarle,» fikk han omsider utstøtt.

«Kanskje vi blir kjent...»

«Kanskje det,» sa jeg, «om du holder deg med Kurt er ikke tanken usannsynlig.»

Samtalen gikk på tomgang en stund. Hun ville vite hvordan det var å være homo og jeg satte på den gamle platen jeg brukte ved slike anledninger. Kurt puslet litt rundt uten å si så mye. Plutselig, da vi snakket om noe helt annet, rant noe han hadde ønsket å si lenge stille ut av ham.

«Jarle er den som kjenner meg aller best. Den eneste som kjenner meg sånn som jeg virkelig er. Jeg tror han er det mennesket jeg er aller mest glad i.»

Hun så intenst på meg, med et blikk jeg aldri har sett før eller senere.

Kurt fortsatte, nå direkte til meg: «Du er den eneste som noensinne har skrevet en sang om meg.»

Et firma er som en levende organisme, det utvikler seg, forandrer seg, skrumper og vokser. Firmaet jeg arbeidet i vokste. PC salget i Norge eksploderte. Vi hev oss glupsk over det lukrative markedet og tjente penger som gress.

Og når pengene kom, så kom samtidig Kapitalen og Kapitalinteressene. Jeg, som aldri hadde interessert meg noe videre for penger, gled langsomt ut av styre og stell til fordel for økonomer. Jeg fikk et større kontor og tittelen «salgssjef». I motsetning til penger, har jeg nemlig aldri hatt noe imot fine titler.

Firmaet ekspanderte raskt. Plutselig var vi en av landets mest kjente PC leverandører. Utover høsten 1991 ble det stadig sprøytet inn mer penger for å etterkomme suget i markedet. Det var det reneste hysteri på den tiden — alle skulle ha PC.

Ved siden av salg, hadde jeg ansvaret for markedsføringen. Mye av tiden gikk med til å lage annonser, brosjyrer og kataloger; arbeidsdagene ble stadig lenger. Jeg mistet kontakten med gutter.

Det eneste unntaket var Christer — det var umulig å overse ham når han kom opp på kontoret. Så jeg på dataskjermen slo han den av. Og ville han i badet, så maste han til jeg ble med ham. Jeg hadde pleid å spandere månedskort på ham og satte egentlig veldig stor pris på den tiden vi hadde sammen. Typen min hadde Christer enda lenger nede i vrangstrupen enn før, men han likte heller ikke Kurt noe videre, så han nøyde seg med å spå allverdens ulykker over meg.

Men forholdet til Christer skulle ta en dramatisk vending.

En dag kom han inn på kontoret mitt, slo av dataskjermen uten å si noe, satte seg i besøksstolen og stirret rasende på meg.

«Hvorfor sa du til badevakten at du har pult meg?»

«Hvafornoe?»

Han gjentok spørsmålet; stemmen var som en piskesnert.

«Jeg har ikke sagt noe sånt!»

«Ikke kom her og lyv for meg din forbanna homo!»

«Kors på halsen! Jeg har aldri sagt noe sånt! Fortell meg hva som har skjedd.»

Han fortalte at en badevakt hadde tatt ham inn på et kontor. Der hadde badevakten sagt at han kjente meg, og at jeg hadde skrytt av å ha pult Christer i rumpen. Deretter ville han vite om det var sant — noe Christer selvfølgelig hadde benektet.

«Helvete!» utbrøt jeg, «faens forpulte drittsekker! Jeg har aldri skrytt av noe som helst til dem!»

«Hvorfor skulle han si det da?»

«Sannsynligvis — om det du sier er sant, fordi de tror at vi har et forhold som de vil de gjøre slutt på.»

«Tror du jeg lyver?»

«Jeg vet ikke. Det hele høres ganske sprøtt ut!»

«Jeg tror heller at det er du som lyver! At du din forbanna homo går rundt og skryter av at du har pult meg!»

«Christer — jeg har ikke kommet med noe sånt vås!»

Jeg visste ikke hva som var sant, om dette var noe han hadde funnet på — en av historiene hans, eller om det virkelig hadde skjedd. Men ettersom han fortsatte å gnåle om det de neste ukene og nektet å gå i badet, begynte jeg å tro mer og mer på historien. Jeg satte badevakten på listen over personer å skamslå (det var en kort liste, med kun ett navn fra før — et navn som har stått der siden jeg var elleve år gammel).

Christer følte seg ikke sikker, visste ikke om han kunne stole på meg. Det endte med at han holdt seg unna.

Kurt flyttet sammen med en dame og jeg hørte at Svein satt inne. Det var som da jeg var med å bygge opp radioen — alt annet enn arbeidet var kjedelig og uvesentlig.

Hjemme gikk det dårligere. Vi kranglet mye og gikk hverandre på nervene. Selv om vi sov i samme seng var det en isfront mellom oss. En dag vi snakket ut om problemene kom vi frem til at det sikkert var den tarvelige kommunale leiligheten som var problemet. Vi flyttet til en større, nyoppusset leilighet i et koselig strøk rett utenfor sentrum — til hvert vårt soverom.

Det var nytteløst. I oktober flyttet jeg ut og skaffet meg en stor leilighet i Loddefjord. Jeg hadde høy lønn, men som enslig i en dyr leilighet, med mye gammel gjeld, følte jeg meg for første gang fattig. Fattig og ensom. Det kom ingen på besøk.

I blant, når jeg lå på madrassen i det store nakne soverommet, savnet jeg tiden da Kurt plutselig kunne komme klatrende over taket i loftsleiligheten min på Nordnes, midt på natten, på desperat flukt fra noen kjeltringer han hadde lurt.

I julehelgen satt jeg meg ved datamaskinen og programmerte. Det var ingenting å gjøre på jobben. Jeg hadde ingen steder å gå — bortsett fra selve julaften som jeg tilbrakte hjemme hos foreldrene mine.

Julaften var forresten en ganske spesiell anledning. Min mor, som alltid hadde vært glad i å skrive, hadde tatt et EDB kurs på Friundervisningen — og jeg gav henne en PC i julepresang. Den kostet meg 13.000 kroner. Det var min måte å si at jeg var glad i henne — få opp motet hennes etter flere års sykdom og fortvilelse.

Et par dager før nyttår kom min far på besøk. Han overså høflig tomheten i leiligheten, hvor stuen bestod av et IKEA skrivebord fullt av datamaskin, skjerm, notater, kildekode-utskrifter, manualer, askebeger, et tykt belegg av aske, sigarettpapir, kopper og sjokoladepapir. Midt i rommet, langs langvegen, stod en lenestol. Rett ovenfor den, ved den andre langveggen, et TV. Det var alt.

«Her ser det jo ikke så verst ut, trives du?»

«Ja. Jeg har det greit nok her.» løy jeg.

«Hvordan er naboene?»

«Jeg aner ikke. Har ikke sett dem. Det er ikke så mye bråk og tull her i Loddefjord som man kan tro ut i fra det avisene skriver.»

«Mamma ønsker at du skal flytte inn i leiligheten til Mormor.»

Min bestemor døde et halvt år tidligere og etterlot seg en toroms leilighet i en høyblokk i Fyllingsdalen. Vi hadde vært gjennom denne diskusjonen før!

«Jeg trodde leiligheten var leiet ut nå?»

«Ikke nå lenger. Hun som leide den laget litt bråk. Styret kastet henne ut. Nå nekter de oss å leie ut på nytt.»

«Hvorfor det?»

«Du kjenner de folkene der. De elsker å kverulere.»

«Vel, det er helt uaktuelt at jeg flytter inn der.»

«Hvorfor? Flytter du får du leiligheten gratis. Du får bo i din egen leilighet med lav husleie — tusen kroner. Hva betaler du her?»

«Tretusen fem. Men herregud — jeg har råd til det! Jeg tjener en kvart million.» Jeg visste at det ikke lød overbevisende. Han så seg omkring i den tomme stuen uten å si noe. Jeg ergret meg over at det ikke engang var gardiner i vinduene.

«Mamma er veldig opptatt av at du skal flytte. Hun er syk vet du. Hun bekymrer seg over den tomme leiligheten.»

«Kan dere ikke bare selge den da?»

«Boligmarkedet er ikke akkurat på topp. Den er ikke verdt så mye i dag. Det ville være direkte sløsing å selge den nå. Men du kan jo bo der et par år og så selge den.»

Jeg likte ikke tanken. Det ville jo selvfølgelig være kjekt å ha et par tusen mer å rutte med, og ikke minst — å leve et sted hvor det var litt møbler. Likevel hadde jeg sterke motforestillinger.

«Nei. Det går ikke. Det er alt for mange minner om Mormor der. Jeg tror ikke ta jeg noensinne vil føle at det stedet er mitt. Dessuten er jo naboene der forrykte — blokken er en kloning mellom et asyl og et pleiehjem.»

«Du får neppe problemer med naboene. De kjente jo Mormor.»

«Ja, og de vet at jeg er homofil. Stedet er så forbannet fullt av rykter og sladder; dusinvis av gamle fossiler som ikke har annet å ta seg til enn å slarve. Det er ikke nettopp hva jeg liker å tenke på som mitt miljø!»

«Mamma kommer til å bli veldig skuffet.»

«Kan jeg ikke få tenke på det?»

«Dersom du sier ja kan du flytte inn rett over nyttår. Derfor haster det litt. Det kunne være greit å ordne det på begynnelsen av året — skattemessig vet du...»

Jeg hadde ikke peiling på skattemessig!

«Jeg har ikke lyst!»

«Mamma kommer til å bli veldig glad...»

Jeg hatet tanken på å bo i den blokken. Men jeg visste at når Mamma først hadde bestemt seg så var det ingen vei utenom. Hun kom til å mase, presse, lokke, gråte og true inntil jeg gav meg.

«Det ville vært fint å ha deg i Fyllingsdalen også. Vi savner deg vet du. Det er ikke lange turen fra høyblokken og ned til oss. Vi er ikke så unge lenger, noen av oss. Vi ville følt oss mye tryggere om du bodde i nærheten.»

Jeg tenkte. To tusen kroner mer å ødsle bort, ekle gamle ondskapsfulle naboer. Men turen til byen om morgenen ville gå raskere, og tross alt: Fyllingsdalen er et bedre sted å bo enn Loddefjord! I dalen er det rikelig med parkanlegg og fotballbaner — og ikke minst: jeg hadde tidligere bodd der i femten år; på sett og vis hørte jeg til der.

«Ok,» sa jeg uten særlig iver.

«Tusen takk Jarle! Mamma kommer til å bli henrykt.»

Jeg prøvde å smile. «Jeg håper det ikke blir for ille.»

Leiekontrakten i Loddefjord hadde én måneds oppsigelse. Siden jeg ikke akkurat led av noen akutt lengsel etter å flytte, drøyde jeg det i det lengste.

Da jeg begynte på jobb igjen etter juleferien, tok jeg meg sammen og begynte å gå i badet igjen. Dusjene var glohete, det krydde av yndlinger og menn. Homsene lusket rundt, som de alltid har gjort, på en evig jakt etter ferskt kjøtt eller smårips. Selv om jeg ikke regnet med å se ham der, ble jeg litt skuffet over at Christer var borte.

Skulle jeg svømme? Hadde jeg lyst til å svømme? Egentlig ikke. Jeg hadde mer lyst til å slappe av — tenke. Kjøttbasaren var et fint sted å tenke med sin støy, sin hule klang, stemmer som et øyeblikk skar igjennom, for så å bli en del av den anonyme støyen igjen. Lydene virket avslappende på meg, som disse kassettene med orientalske ulyder enkelte Unge Vellykkede har det med å kjøpe (og så lytte halvveis igjennom én gang). Men dette var ekte lyder, ekte avspenning.

Tempoet på jobben var høyt, jeg gruet meg til å flytte, økonomien var en katastrofe — og jeg hadde ingen kjæreste, ikke engang prospekter, ingenting å strebe etter. Jeg hadde ikke noe mål lenger.

Jeg satte meg på en av tilskuerbenkene, en forvokst trapp, og lot tankene fly — så på de plaskende kroppene i vannet; gutter som stupte; vakter som så skeptisk på meg. Det siste moret meg; de trodde jeg så på småguttene, at jeg var der mer eller mindre for å sjekke dem opp. Men unge gutter var noe jeg hadde lagt bak meg. Begjæret og interessen var blitt kvalt av Mammons sorte skygge; jeg lå tilbake som en slagmark uten hverken kjærlighet eller penger! Guttene som sprudlet omkring var en del av min fortid.

Var jeg i ferd med å bli voksen? Jeg som alltid hadde sverget på å være som jeg var for all fremtid? Stemmen som hadde preket om varme og kjærlighet i radioen var blitt hes og svak — den forkynte ikke lenger annet enn tomt salgsprat. Jeg var blitt kynisk. Jeg så tingene fra Sveins synsvinkel. Jeg moret meg med å torpedere andres illusjoner. Joachim hadde flere ganger hisset seg kraftig opp over kynismen min på kontoret. Han var langt skarpere enn meg, lot seg ikke lure av noe eller noen, men han mente det var nødvendig å skjerme vanlige mennesker fra Sannheten. «La dem tro,» pleide han å si. La dem beholde sine falske helter, sine naive illusjoner om en God Verden og et Godt Liv. Mange sier at «alt er politikk» — sannheten er at «alt er tro».

Kanskje var jeg ikke noe annet enn en sadist med en barnslig fryd over å pine mine medmennesker.

Det slo meg at jeg hadde kjent Sannheten hele livet; som spedbarn; som drittunge; som ung gutt — og senere som pubertetsspire. Men så — på et eller annet tidspunkt hadde også jeg begynt å tro! Tro på kjærligheten; klamre meg til troen i håp om at øynene aldri mer ville åpne seg!

Mammon hadde åpnet dem; Mammon og forfengeligheten. «Salgssjef», for en vits! For en grotesk hån mot livet mitt — mot meg selv og alt jeg engang hadde stått for!

En stiv, halvfet mann stod på stupebrettet og siktet på vannflaten med frykt i blikket. Den gamle kroppen skalv. Han grudde seg, så tilbake på ungguttene som utålmodig ventet på at han skulle hoppe. Så festet blikket seg på vannflaten igjen. Frykt. Han knep øynene igjen, strakk de skjelvende hendene klosset foran hodet og hoppet — med en grimase som om han hoppet rett ned i helvete. Et plask; så noen keitete svømmetak som knapt holdt ham over den vannflaten han hadde fryktet så sterkt; gurglelyder fra munnen — så var han tilbake i køen for nok et hopp. Slik hadde han holdt det gående i årevis. Var dette hans Tro? Hans Sannhet? Eller bare en måte å gjenkalle det aller første skriket, primalskriket, gang på gang, som om han en dag ville finne veien tilbake til sin mors skjød? Han pinte seg selv like sadistisk og målbevisst som meg, der jeg satt og lot tankene fly som stupbombere mot mitt eget sinn.

«Hei Jarle!»

Jeg snudde meg og fant en tidligere kollega. Salgssjef Jarle: Den Vellykkede Unge Mann — Den Rike Vellykkede Unge Mann, smilte vennlig og forståelsesfullt tilbake til jyplingen, denne personen som aldri hadde drevet det til noe.

«Heisann, er det deg? Så hyggelig. Så du er ute og mosjonerer?» Jeg hadde glemt navnet hans, det betydde ingenting. Men jeg gledet meg over denne anledningen til å ydmyke ham.

Etter å ha fortalt hvor Strålende jeg hadde det, og samtidig avdekket hvor Fælt, hvor Grusomt han hadde det, og selvfølgelig gitt ham noen Oppmuntrende Ord før han trakk seg tilbake — overveldet over at jeg hadde bevilget ham av min dyrebare tid, der jeg satt og planla en virkelig Vri, et Kupp — forberedte strategien ovenfor Kunden, Kunden alle salgssjefer i databransjen sloss om — etter å ha oppført meg som en drittsekk i elitedivisjonen, lurte jeg på hva faen som hadde gått av meg. Hvorfor hadde jeg tatt igjen for min egen forlegenhet ovenfor Seriøse Kunder (les: kapitalistiske drittsekker) på ham? Han hadde aldri gjort meg noe, aldri sagt et stygt ord om meg! Tvert i mot — han hadde alltid sett opp til meg. Hadde jeg friket ut for å styrke Hans Falske Tro — troen på Overmennesket, Idealet: Den Vellykkede Jarle? Antakelig. Jeg følte meg råtten! Pil råtten; men hva faen — hva hadde jeg å ta vare på bortsett fra imagen? Jeg var syvogtyve år, enslig, homofil. Jeg hadde akkurat oppdaget at hjertet mitt var forvandlet til kald stein. Det var redusert til et organ, en helvetes pumpe! Jeg kom neppe til å elske igjen. Det var så mange år siden jeg hadde følt den intense rusen, blodrushet — jeg husket ikke lenger hvordan det føltes; ilden var død, minnet om Amors piler bare en fjern, grå erindring — liksom ansiktet til en man engang har kjent. Konturen var der, men trekkene utvisket.

For første gang følte jeg meg gammel. Jeg så på guttene som ventet foran stupebrettet og slo ned blikket. Gamle menn ser ikke på unge gutter. Gamle menn fokuserer på Døden, ikke Kunsten.

Fraser! Fordømte fraser! Sannheten var at Sannheten plutselig skremte livet av meg! Jeg hadde vært kronisk forelsket siden jeg var fjorten (riktignok sjelden lykkelig forelsket); jeg hadde hatt Tro, Tro og Håp — jeg visste at kjærligheten var svikefull, men den hadde gitt meg en mening, noe å leve for, noe verdifullt. Å leve uten kjærlighet var så — meningsløst. Greit nok at jeg så igjennom det, kjente Sannheten og alt det der, men det var noe mer! Livet kunne ha en verdi; hadde hatt det i det jeg gav gutter håp og selvtillit — gav dem tro på det eneste ekte i livet: dem selv. Når jeg overøste en gutt med kjærlighet, sprang han ut i full blomst selv om han aldri (og neppe jeg heller når alt kom til alt) ville gå inn i et erotisk forhold. Og hva med menn? Jeg hadde bodd sammen med et halvt dusin menn — jeg hadde lagt med så alt for mange — som om jeg var med i Homsenes Olympiske Sexleker: det hadde vært prestisje i å være promiskuøs i homsemiljøet, akkurat som det var prestisje i å knulle smårips. Menn hadde alltid endt opp med å skuffe meg. Kanskje stilte jeg for høye forventninger til dem. Menn var egoistiske, nevrotiske, forvokste guttunger — guttunger uten guttenes naturlige integritet og livsgnist.

Guttene stupte, svømte, løp, skrek, hoiet; de interesserte meg ikke. Jeg var uttørket; jeg hadde ingenting å gi dem. Jeg håpet at jeg snart ville treffe en mann jeg kunne respektere, en som ikke ville bli til en frosk så snart jeg kysset ham. Men ville jeg noensinne elske igjen? Neppe. Jeg var virkelig i ferd med å bli voksen.

Jeg pleide å ta bussen hjem fra Bystasjonen. Det var surt ute. Den friske spaserturen gjennom byparken pleide å friske meg litt opp. Dessuten slapp jeg å vente i en forblåst kø, i et forbitret slagsmål med min og andres paraplyer som liksom synes å få sitt eget liv i de voldsomme vindkastene.

En dag da jeg kom ut fra Narvesen inne på Bystasjonen, fikk jeg øye på et kjent fjes. Christer lusket (det så faktisk ut som om han lusket) langs den andre siden av hallen, så seg stjålent omkring — han oppførte seg mildest talt merkelig. Jeg gikk raskt mot ham. Han fikk øye på meg og gjorde tegn mot en dør som førte ut til perrongene. Jeg gikk ut gjennom døren og stilte meg med ryggen mot betongveggen og den ene foten heist opp slik at kneet pekte forover i en spiss vinkel. Med blå boblejakke, jeans og hvite joggesko så jeg ut som en hvilken som helst slamp. Ingen la merke til meg. Et par minutter senere kom Christer.

«Heisann,» sa jeg, «hvordan går det? Det er lenge siden jeg har sett deg i badet.»

«Jeg går der ikke lenger.»

«Hvorfor ikke?»

«Gidder ikke.»

Gutten var forandret. Han beveget seg hele tiden, virket nervøs eller hyperaktiv, så seg ustoppelig omkring. Ansiktet var uttrykksløst; når han snakket var det kun munnen som beveget seg. Han virket barsk, men hadde ingen ro. Og herregud, han var neppe mer en tolv år!

«Hvordan går det på skolen?»

«Det skal du drite i, homo!»

«Faen ta deg! Har jeg noensinne gjort deg noe?»

«Du løy til badevakten.»

«Helvete Christer! Han trodde vi knullet og prøvde å få deg til å innrømme det. Han prøvde å lure deg. Jeg har aldri i hele mitt liv så mye som snakket med fyren! Faen! Har du ikke sett tegningen enda?»

«Jeg vet ikke. Det ville vært likt deg å skryte av noe sånt!»

«Herregud, du vet like godt som meg at jeg ikke har knullet deg!»

«Det vet ikke han. Han sa at du hadde sagt det.»

«Han løy!»

«Jeg vet ikke hvem av dere som lyver.»

«Tro meg Christer, jeg går ikke rundt og skryter av hvem jeg har ligget med, enten det er sant eller ikke. Har jeg noensinne fortalt deg om noen jeg har knullet?»

«Nei...»

«Hvorfor tror du da at jeg går rundt til vilt fremmede og sier sånt?»

«Jeg vet ikke. Sikkert fordi du er homo!»

«Nå får du gi deg Christer.»

«Hvor bor du hen nå?»

«I Loddefjord.»

«Bor du alene?»

«Ja. Har du lyst til å se hvordan jeg har fått det?»

«Kanskje.»

«Hva betyr kanskje?»

«At jeg kanskje har lyst og kanskje ikke har lyst»

«Når har du tid?»

«I overmorgen»

«Skal vi møtes her i overmorgen?»

«Kanskje. Kommer jeg så kommer jeg. Og du gjør best i å huske at jeg ikke er homo!»

«Javel.»

«Tørk av deg det forbanna dumme fliret! Jeg liker jenter. Fitter.»

«Javel — jeg motsier deg ikke.»

«Har du penger på deg?»

Jeg gav ham et par tiere og fikk slengt et «forbanna gjerrige homo!» etter meg — akkurat så lavt at ingen andre hørte det. Joda, Christer hadde forandret seg. Vi hadde nøyaktig den samme innstilling til livet for tiden. Jeg så frem til onsdag! At Christer var full av råtne kommentarer gjorde meg ingenting. Han var i opposisjon, aggressiv og sint. Som meg.

Han møtte opp. Fulgte diskret etter meg inn på bussen hvor jeg betalte for begge mens han sikret seg en sitteplass ved vinduet. Jeg satte meg ved siden av. Under kjøreturen satt han stille og så ut — og han passet omhyggelig på å holde knærne sine godt unna mine. Ingen fysisk kontakt takk! Han var ikke homo!

På turen fra busstoppet til blokken min var han sitt gamle jeg; en glad og hoppende gutt. Den «tøffe» holdningen var smeltet vekk som om den hadde vært en voksmaske, nå smeltet i varmen fra det vennskapet vi engang hadde hatt. Det måtte være minst et halvt år siden sist jeg så ham. Kanskje et helt år! Han hadde vokst en hel del, ansiktet så ikke lenger uferdig eller dyreaktig ut. Øynene var klare og så mer enn en tolvåring skal se. Christer trodde ikke på Julenissen lenger; han trodde ikke på noen. Men han hadde blitt med meg hjem, kanskje savnet han vennskapet vårt.

Jeg tok en rask dusj mens Christer gjorde seg kjent i leiligheten. Da jeg kom inn i stuen satt han i stolen og leste i en tegneserie. Han hadde funnet en pose med sjokoladebiter i skuffen på kjøkkenet.

«Kul kåk,» sa han med tennene glinsende brunt av sjokolade.

«Grei nok, men jeg flytter ut i Fyllingen om et par uker.»

«Hvorfor det?»

«Jeg har arvet en leilighet der.»

«Kan jeg besøke deg der?»

«Ja.»

«Digg!» Han ble sittende å se ertende på meg noen sekunder.

«Hvorfor er du homo?»

«Hvorfor? Man kan ikke velge hva man blir. Da jeg var tolv likte jeg jenter. Hva jeg egentlig er vet jeg ikke. Sannsynligvis er jeg bifil.»

«Hva er det for noe?»

«Det betyr at jeg kan like både gutter og jenter.»

«Høres teit ut. Jeg tror du er homo!»

«Spiller det noen rolle for deg?»

«Nå stiller du sånne teite spørsmål. Av og til er du helt forbanna teit!»

«Alle kan virke teite i blant.»

«Ser du, der var du teit igjen!»

«Hva har skjedd siden sist vi snakket sammen?»

«Ingenting!»

«Bor du med din mor enda?»

«Ja.»

«Hvem holder du deg sammen med da?»

«Jeg trener med vekter hos en jeg kjenner på Laksevåg.»

«Så du skal bli sterk?»

«Sterk nok til å banke deg!»

«Trener du kampsport?»

«Nei, bare vekter.»

Han slappet av. Jeg var litt forvirret over provoseringen — han så ut til å være i topp humør. Likevel provoserte han. Ulogisk. Det han sa var sånt som jeg kunne tenke når jeg snakke med folk jeg ikke likte. Men det var ingenting som tydet på at han mislikte meg.

Jeg husker ikke hva mer vi snakket om denne ettermiddagen. Han gikk etter en times tid, uten å avtale når vi skulle treffes igjen. Det virket som han kjedet seg. Loddefjord er definitivt ikke stedet for en mann og en gutt å finne på noe kult.

Et par dager senere braste han inn på kontoret mitt og ble stående avventende i døren da han oppdaget at jeg satt med en kunde. Jeg unnskyldte meg for kunden, trakk Christer inn i butikken og bad ham bli der til jeg var ledig.

«Kjapp deg da! Ellers kommer jeg inn og kaller deg homo!»

«Det gjør du ikke! Du venter her. Men jeg er straks ferdig.»

Kunden hadde i mellomtiden bestemt seg for å kjøpe. I det han forlot kontoret smatt Christer inn og lukket døren bak seg.

«Var det en av typene dine?»

«Nei, det var en kunde! Han kjøpte nettopp en PC til attentusen.»

«Tjente du attentusen på det?»

«Nei.»

«Hva tjente du da?»

«Ingenting. Jeg tjener det samme uansett hvor mye jeg selger for.»

«Hva er vitsen med å selge noe da?»

«Det er gøy. Omtrent som sport. Man trener og trener til man kan noe bedre enn andre, og så...»

«Jada,» avbrøt han, «spar meg for de teite forklaringene dine.»

«Det var du som spurte.»

«Av og til er du så teit.»

«Er jeg bare teit?»

«Av og til er du kul også.»

«Takk for det.»

Han tok en kulepenn og begynte å rable på ordren som kunden nettopp hadde signert. Jeg fant frem et tomt ark til ham.

«Se, bruk dette arket.»

Han slengte pennen på gulvet og krøllet sammen ordren.

«Christer! Skjerp deg for pokker!»

«Homo!» Han sa det såpass høyt at folk i gangen kunne høre det.

«Hva faen er det som går av deg nå da?»

«Blir du med å bade? Jeg har med badetøy.»

«Nå?»

«Ja? Badet er åpent.»

«Jeg må arbeide.»

«Hvor lenge?»

«Til fire.»

«Kommer du i badet klokken fire da?»

«Ja, det er greit.»

Han ble sittende.

«Har du penger så jeg kan komme meg inn?»

Jeg tok frem lommeboken og gav ham et par tiere.

«Kan jeg få til et månedskort?»

«Christer, du må...»

«Kom igjen, ikke vær så forbanna homo.»

«Spør skikkelig.»

«Vær så snill?»

«OK.»

Jeg gav ham en hundrelapp.

«Jeg vil se kortet når jeg kommer!»

«Greit. Ha det homo...»

Han var der da jeg kom. Halvt om halvt hadde jeg ventet at han ville ta hundrelappen og bruke den til noe annet, men han viste meg kortet uoppfordret ute i garderoben. Christer hadde faktisk aldri brutt en avtale. Han løy og slengte dritt, men han var den mest punktlige av alle guttene jeg har kjent.

Jeg satte meg på tilskuerbenken mens Christer stupte. Han gav meg langt mer oppmerksomhet enn han hadde pleid tidligere; kom bort og fortalte hva slags stup han skulle prøve, var opptatt av hva jeg syntes. Jeg sa at han var flink — han kunne stupe.

I badstuen etterpå ble vi sittende å prate. Det var halvfullt der. Jeg merket meg en liten gutt som så forsiktig bort på oss. Han smilte blygt da jeg så på ham, som om han var ensom og ønsket å bli en del av kameratskapet vårt[12].