J. Aase: SLS - Jeg treffer Christer Hatlem

| jarle aase: sls | forrige | christer hatlem | neste |

Jeg treffer Christer Hatlem
Fire år senere fungerte samboerskapet fortsatt godt, vi var venner, hverandres fortrolige og kjærester. Når jeg tenker tilbake på disse årene står de for meg som de lykkeligste jeg har hatt. Selvfølgelig var vi også uvenner i blant; kranglet og furtet spesielt var jeg flink til å furte for det minste, men vi utfylte hverandre. Mens jeg har lett for å trekke meg inn i meg selv; la vær å snakke om det som egentlig plager meg, var han helt omvendt; han satte problemene på dagsorden og maste og pratet, halte oss i land uansett hva som var galt.
I disse årene holdt jeg meg mindre og mindre sammen med andre gutter. Kurt og Svein stakk innom i blant, men de mere perifere vennene mine forsvant.
Typen min visste at jeg hadde et visst behov for å ha venner som var yngre enn meg; han oppmuntret meg til å av og til ha besøk av gutter jeg likte. Men det hendte altså sjelden dessuten, jeg var glemt, stjernestatusen var borte, og med den beskyttelsen mot å bli stemplet som noe jeg ikke ville bli identifisert med. Formen min var også elendig etter flere års stillesittende arbeid foran en dataskjerm; magen vokste faretruende, kondisjonen forsvant og diverse rygglidelser gjorde tanken på trening, eller engang spaserturer, frastøtende. Med en fast partner trengte jeg ikke å se tiltrekkende eller sunn ut!
Men det gikk for langt; jeg innså til slutt at jeg var blitt tykk. Feit. Frastøtende! Når jeg så meg i speilet om morgenen, myste en hvitrosa julegris av marsipan tilbake.
Tanken på sport fikk meg til å grøsse. Jeg kunne ikke engang gå igjennom sentrum uten å få sting og svettebyger. Langt mindre løpe. Sentralbadet ble løsningen. Rolig svømming og badstu, sammen med en forsiktig nedtrapping av brus, chips og sjokolademisbruket. Selv H-melk kuttet jeg ut til fordel for noe ekkelt, halvt gjennomsiktig som ble kalt «lettmelk». Fysj!
Sentralbadet fire ganger i uken. Det var der jeg traff Christer Hatlem.
Jeg hadde svømt mine to kilometer, svettet ut i en nesten tom badstu, og stod i dusjen da han fanget oppmerksomheten min.
Gutten var bitteliten; jeg turde ikke å gjette på alderen. Han dusjet to meter foran meg på den andre siden av midtgangen, mellom de to dusjrekkene. Blikket hans var oppmerksomt og direkte et freidig lite ansikt, omkranset av mørkt brunt hår med en svak rødlig glans og masse fregner rundt den lille indianernesen. Det var noe dyreaktig over ansiktet hans. Ved siden av ham stod noe enda mindre, muligens en søster, hun kunne være hvor som helst mellom fem og syv år.
Det var ingenting utfordrende ved ham; han var langt for ung til å tenne noe begjær i meg. Den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt la merke til ham var at han gikk inn for nettopp det at jeg skulle legge merke til ham. Han møtte blikket mitt, holdt det noen sekunder, så ned og snakket med det lille vesenet ved siden av seg, så opp på meg igjen, snudde seg. Møtte på ny blikket mitt med et spørrende uttrykk.
Jeg smilte vagt tilbake, snudde meg og vasket håret. Såpet meg inn over hele kroppen; lot det varme vannet skylle vekk såpe og svetten fra badstuen; jeg følte meg vel ren både utvendig og innvendig. Jeg glemte guttungen før såpen var skyllet ut av håret.
En eldgammel homse i trettiårsalderen hadde prøvd seg på meg i badstuen. Jeg hadde blandede følelser for slikt. På den ene siden var det selvfølgelig smigrende at han likte meg, fant kroppen min (som nå var begynt å ligne på en menneskekropp igjen) attraktiv, men samtidig foraktet jeg kjøttbørsen. Siden jeg hadde en samboer var det ikke aktuelt å gi ham noen positiv respons, så jeg undertrykte de positive vibrasjonene og satt igjen med forakten for ham. Jeg følte meg ren, trofast og god(?) Jarle Den Gode Mann... jeg smilte sukkersøtt med et ikke helt ubetydelig snev av selvironi.
Homsen var kommet ut da jeg snudde meg igjen. Han stod i den samme dusjen som gutten hadde brukt og stirret like så direkte og spørrende på meg som gutten hadde gjort. Men det var ikke noe uskyldig i dette blikket. Han møtte blikket mitt, så ned på familiejuvelene mine, og kikket anerkjennende og kåt opp igjen. Jeg sendte et kaldt, avvisende blikk i retur og gikk for å tørke meg.
Ute i garderoben stod guttungen og tørket det jeg antok måtte være søsteren. Dersom det var en gutt ville han i så fall få et betydelig peniskompleks senere i livet. Jeg gikk noen meter forbi dem, frem til mitt eget garderobeskap. Stakk nøkkelen i låsen av rustfritt stål, i den gule døren, og hørte tikronen falle ned i returskålen på innsiden. Jeg åpnet døren og begynte å kle på meg.
Gutten var også begynt å kle på seg. Han hadde en blå Lewis bukse, stripete blå-rød-grønn merkegenser av den typer gutter i den (ubestemmelige) alderen gikk med på den tiden og Nike joggesko. Fortsatt så han bort på meg. Kjente jeg ham? Jeg kunne ikke huske at jeg hadde truffet ham tidligere. Kunne han være en eller annen slektning; en av disse plagsomme, brekende, anonyme ungene som kravlet rundt på familiesammenkomstene: «hyggestundene» der jeg følte meg like veltilpass som den berømte snøballen i Helvete og desperat prøvde å finne på en unnskyldning for å stikke av? Jeg så nøyere på ham. Nei. Ingen klokker ringte. Hadde jeg flørtet med ham noengang? Neppe: han var for ung. Og han kunne heller ikke ha gjenkjent stemmen min fra radioen det var for lenge siden. Dessuten hadde han ikke hørt meg snakke.
Jeg puslet med mitt. Knyttet skolissene, rettet på kragen, tok på meg ytterjakken. Så kikket jeg bort på ham igjen. Han kom kjekt gående mot meg.
«Hei,» sa han.
«Hei,» svarte jeg usikkert. Hva i helvete foregikk?
«Kan jeg få tieren din?»
Aha! han var ute etter penger. Jeg smilte. Så hardt som han hadde jobbet for disse kronene fortjente han dem.
«Versågod!» Jeg tok tieren fra returskålen på innsiden av den gule skapdøren og rakte den til ham. Han takket og smilte strålende. Tok mynten og gikk tilbake til søsteren og fortsatte å kle på henne. Sendte meg et smil som fikk meg til å innse at jeg sikkert så passe dum ut der jeg stod med halvåpen munn og stirret på ham. Jeg nikket kort og gikk.
Allerede to dager senere traff jeg ham igjen, også denne gangen i Sentralbadet. Han hilste og smilte og for forbi meg ut i bassenget. Jeg veltet meg ut i vannet og svømte mine to kilometer. Christer holdt seg ved stupebrettet; hoppet ut i vannet, svømte til trappen, gikk opp, stilte seg tålmodig i køen foran brettet og hoppet på ny da det ble hans tur. I nesten en halv time holdt han det gående; samme kretsløp om og om igjen, akkompagnert av en eller annen intetsigende nærradio som spilte musikk på de store høyttalerne oppunder taket. Resonansen og etterklangen i den svære hallen gjorde musikken uskarp, omtrent som synet mitt uten briller.
Jeg var egentlig i god nok form til å begynne å jogge, men likte badet bedre. Her traff jeg massevis av homser som holdt meg oppdatert med siste nytt i miljøet. Dessuten nøt jeg synet av nakne gutter på sammen måte som en kunstelsker nyter fullkomne malerier i et galleri. Mange av guttene jeg så i Sentralbadet hadde nemlig denne «gutteaktige skjønnheten» som forfattere pleier å bruke som metafor for de aller peneste unge damer. Bare at disse skjønnhetene altså var ekte vare.
Iblant merket de at jeg kikket på dem. Reaksjonene var forskjellige. Noen oppførte seg utfordrende, fikk reisning under et håndkle eller i en stram badebukse og gjorde et stort nummer ut av at jeg skulle se det, andre ble flaue eller sinte. Uansett pleide jeg å gi meg straks de la merke til meg om de da ikke var både pene og utfordrende. Selv om jeg altså ikke var ute etter noe eventyr; jeg bare beundret dem for deres skjønnhet. De jeg likte aller best var de som ikke la merke til det, som gikk omkring på en naturlig, uanfektet måte. De var de vakreste, både utvendig og innvendig.
Da jeg gikk ut fra hallen fulgte Christer etter. Jeg gikk inn i badstuen og jeg slo meg ned på den øverste benken. Han satte seg nederst, midt i mot meg og smilte.
Jeg prøvde å se profesjonelt på det. Jeg hadde tross alt jobbet i en barnehage og hadde god erfaring med unger. Gutten var tydelig kontaktsøkende, men hvaslags kontakt? Var han ute etter et farssurrogat (jeg tok det for gitt at han ikke bodde sammen med faren), eller en åpen lommebok? Eller en sexpartner? En kamerat? Vanskelig å si, han bare kikket opp på meg, smilte, så seg omkring, kikket på de andre i badstuen, oppførte seg så forbasket naturlig at jeg begynte å lure på om han virkelig hadde fulgt etter meg at det ikke bare var rent tilfeldig at han kom inn akkurat nå. Oppmerksomheten min for ham undret meg også; jeg kjente ham ikke, visste ikke engang navnet hans og hadde i grunnen ingen spesiell interesse for å hverken kjenne ham eller navnet hans.
Innbilning eller virkelighet? Jeg holdt et øye med ham der han oppmerksomt fulgte med alt som skjedde i badstuen. De som har vært i en offentlig badstu vet at der ikke skjer noe videre, så det krever ikke den helt store begavelsen. Men det var dette dyreaktige ved ham; en egen årvåkenhet, en egen bevissthet som fikk ham til å skille seg ut. Smilte han til de andre? Nei, han bare iakttok dem. La de på sin side merke til ham? En eldre homse med stor interesse for purunge gutter gjorde så absolutt det men gutten tok ikke notis av ham; tvert i mot, han overså ham fullstendig. De andre, en drøy håndfull menn og et par gutter i fjortenårsalderen, stirret tomt ut i luften og konsentrerte seg om å svette. Guttene sa riktignok noe innimellom, men det var en oppstykket og langsom samtale, uten mening eller innhold. Varmen gjorde dem omtåket og dorske.
Det var kun meg han smilte til: det var kun jeg som gav ham penger! Var han så kynisk? Eller likte han noe ved meg? Og i så fall hva på hvilket område? Han virket altså helt uskyldig, men det var samtidig noe verdensvant ved ham, noe i et dyrs instinkter...
Jeg brøt av tankerekkefølgen. Gutten var uvanlig, rett og slett uvanlig. Jeg klarte ikke å plassere ham i noen bås, jeg hadde simpelthen ingen erfaring med gutter på hans alder eller noen som minnet om ham. Uvitenheten og varmen fylte hodet mitt med spekulasjoner. Det beste var nok å tenke på noe annet, eller aller helst, å slutte å tenke; bare la varmen fylle kroppen, svette og puste dypt inn og ut. Inn og ut. Det var en avslappingsteknikk jeg hadde lært engang, i et annet liv. Jeg lukket øynene.
Han fulgte etter meg ut i garderoben. Ble stående langs rekken av garderobeskap å se på meg mens jeg kledde på meg; helt åpenlyst, ubeskjedent, frekt, som om vi skulle ha kjent hverandre i evigheter. Plaget det meg? Nei. Jeg hadde i grunnen ingenting imot oppmerksomheten hans. Jeg begynte å venne meg til å like den.
Da jeg skulle til å gå kom han bort og spurte etter tieren. Og som sist ble han skikkelig glad da jeg sa ja. Denne gangen forsvant han tilbake inn i badet. Senere fortalte han at han hadde et system for å lure vaktene så han kunne være der fra han sluttet på skolen til de stengte for dagen.
De neste ukene traff jeg Christer hver eneste gang jeg badet. Og hver gang fikk han tieren. Det var morsomt i begynnelsen. Etterhvert fikk jeg motforestillinger mot å fore ham med penger. Jeg har aldri verdsatt penger som noen ettertraktet ressurs; for meg er de et nødvendig onde. Jeg misliker mennesker som elsker penger i stedet for virkelige verdier: vennskap og kjærlighet (begge deler med eller uten erotisk tilsnitt). Penger kan beruse man kan leve et helt liv for pengene før man plutselig finner seg selv gammel og utbrent og ser Sannheten: sannheten om et bortkastet liv.
Men det er jo kjekt å ha litt penger derfor fortsatte jeg å gi ham tieren av og til. Egentlig var det vel ikke så dypt filosofisk forankret heller. Han fikk tieren når jeg kunne avse den jeg hadde ikke så alt for mye å rutte med den gangen.
I tiden som fulgte vekslet vi av og til noen ord i badstuen eller i dusjen. Han fortalte at det lille vesenet han i blant hadde med seg faktisk var søsteren; som han var nødt til å slepe rundt på fordi moren ikke hadde tid til å ta seg av henne. Av og til fremstilte han det som et ork, andre ganger var han entusiastisk. Gode venner var de uansett.
Han bodde alene med moren og søsteren (og muligens noen flere søsken det fikk jeg aldri helt klart for meg) i et hus bare et par kvartaler fra der jeg selv bodde. Faren var politimann eller brannmann eller sjømann eller død alt etter hvilket humør han var i. Det var noe med faren som plaget ham. Jeg spurte ikke men som barn flest var han så opptatt av å unngå å snakke om det som plaget ham at han alltid brakte det på banen; for å gi en kort, veslevoksen forklaring, og dermed komme meg i forkjøpet i tilfelle jeg ville spørre. Og forklaringen var alltid et eller annet eventyr.
Jeg husker ikke foranledningen eller hvem som tok initiativet, men det gikk som det måtte han skulle besøke meg hjemme. Nå følte han seg ganske sikker på meg.
Han ringte på dørklokken presis på det klokkeslettet vi hadde avtalt.
«Hei,» sa jeg.
«Hei, så det er her du bor! Fy faen så skittent det er her! Og så rotet!»
«Vi har ikke tid til å rydde!»
«Vi? Bor du sammen med en kjæreste?»
«Jeg bor sammen med en kamerat.»
«Har du en dame?»
«Nei.»
Han så seg rundt. Gikk inn på soverommet, det første rommet man kom til etter entreen. Kikket på tingene som lå på en hylle som var snekret opp foran vinduet.
« Et fotoapparat! Får jeg se på det?»
«Ja, bare se i vei du...»
Han tok fotografiapparatet varsomt ned og veide det i hånden. Kikket gjennom søkevinduet. Det var et gammelt kompaktkamera jeg hadde hatt siden ungdomsskolen. Jeg tvilte på at det fortsatt fungerte. Det hadde lagt henslengt og samlet støv i årevis.
«Kan du ta nakenbilder av meg?»
Jeg holdt på å skrike høyt. Hva pokker!
«Hvorfor vil du at jeg skal ta nakenbilder av deg?»
«Sånn som de har av damer i blader. Jeg har aldri sett noen sånne bilder av gutter.»
Jeg lo. «Det er fordi det er forbudt å trykke bilder av unge gutter, i alle fall nakne unge gutter.»
«Hvorfor det?»
«Fordi mange mener at det er galt. Hadde du forresten likt at noen trykket et nakenbilde av deg i et sånt blad sånn at alle kunne se deg?»
Han tenkte seg om.
«Nei, det ville være flaut.»
«Nettopp. Det er forbudt fordi gutter på din alder ikke skal bli flaue.»
«Men hvorfor trykker de bilder av damer da? Blir ikke de flaue?»
«Noen av dem. Men de tjener penger på det. Dessuten er de eldre de vet bedre hva de vil.»
«Men du trenger jo ikke å trykke bildene. Hadde du trykket bildene ville jeg blitt forbanna!»
«Vel, jeg kan ikke ta bilder av deg, hverken naken eller ikkenaken. Jag har ikke film i kameraet.»
Han så skeptisk på meg: «Det er bare noe du sier!»
«Nei.»
«Kan jeg åpne og se?»
«Sett i gang du...»
Han fant en liten hendel og åpnet kameraet. Det var ingen film der. Fornøyd klappet han det sammen igjen. Jeg satte meg inn i stuen mens han systematisk gjennomsøkte hele leiligheten. Han holdt seg unna lukkete skuffer, men gikk over alt annet; hyller, boder, kasser, bokser, bord og gulv. Og han hadde rett det var ikke noe videre ryddig. Han fant mye rart som jeg for lengst hadde glemt at jeg hadde.
Da han var ferdig satte han seg i en stol ved siden av sofaen jeg satt i. Jeg hadde laget litt kakao og han helte opp en kopp til seg selv, etter å ha fått en skriftlig attest på at koppen var ren vasket i varmt såpevann. Vi ble sittende å småprate.
«Kjenner du min mor?»
«Nei, jeg tror ikke det...»
«Du må ikke fortelle henne at jeg kjenner deg!» Han sa det på en nervøs, nesten sår måte.
«Hvorfor ikke?»
«Hun kommer til å bli rasende. Lover du å ikke si det?»
«Jeg lover.» Det passet meg i grunnen helt utmerket. Jeg kjente ham ikke godt nok til at det var noe poeng i å bli kjent med familien de ville være skeptiske og det ville bli en hel del forklaringer og bortforklaringer. Særlig siden han var så ung og jeg så homofil.
«Hvor gammel er du?»
«Ti. Snart elleve.»
Jeg hadde hatt rett. Jeg hadde ingen erfaring med gutter i denne alderen. Kanskje det var slik som dette de var.
«Har du pult før?»
«Ja,» svarte jeg overrasket.
«Vil du pule meg?»
Jeg ble målløs. Jeg hadde utallige ganger tenkt meg en slik situasjon, men det føltes helt annerledes enn jeg hadde drømt om. Det var sjokkerende. Jeg så på ham. Han var ikke stygg, men så ufattelig liten tynn; det vekket overhodet ikke noe begjær å tenke på oss to i et samleie; ingen beruselse, ingen sitring; ingen frykt. Jeg følte ingenting. Han kunne like gjerne ha spurt om et glass brus. Det var bare sjokkerende at en så ung gutt, så troskyldig og likefrem, kunne komme med et slikt ønske.
«Det går ikke,» svarte jeg og prøvde å oppføre meg naturlig.
«Hvorfor ikke.»
«Fordi du er for ung. Hvis jeg pulte deg ville du bli skadet.»
«Hvordan skadet?»
«Jeg tror du ville fått veldig vondt.»
«Javel.» Han ble stående midt på gulvet å tenke en stund. «Kan jeg pule deg da?»
«Det går ikke det heller,» svarte jeg og smilte denne gangen uten å spille skuespill. Samtalen var etter mine begreper barokk, men noe av det jeg hadde lært i barnehagen vendte tilbake. Teknikker for å avvise barn uten å gjøre dem forlegne uten at de skulle oppfatte det som noe nederlag; den samme måten man bekjemper fordommer på: med fakta.
«Hvorfor ikke? Du blir vel ikke skadet vel?»
«Neida, jeg blir ikke skadet, men tissen din er for liten. Den er ikke lang nok til å komme inn i meg. Skal du pule med noen så bør du nok vente til du blir større, til kroppen din er voksen nok. I mellomtiden får du nøye deg med å runke! Vet du hvordan man gjør det?»
«Ja, men jeg har aldri gjort det.»
Christer satte seg ned og tenkte litt. Så fant han frem et gammelt blad, Supermann eller Lynvingen eller noe i den retningen og fordypet seg i det. Jeg var fortsatt lettere sjokkskadet. Dette var absolutt ikke naturlig. Først og fremst hvordan hadde han fått det for seg at jeg i det hele tatt kunne være interessert i ham? Jeg hadde ikke vist ham noen seksuell interesse. Kun svart på hans smil og snakket til ham når han innledet en samtale. Hvordan pokker kunne han vite at jeg var homo? Han hadde ikke engang spurt! Bare tatt det for gitt. En voksen mann, som enda var ganske fremmed for ham.
Jeg tok meg sammen; bestemte meg for å ikke tenke mer på det. Rart var det likevel, følelsen. Så mange ganger jeg hadde drømt om at en ung gutt skulle stille det spørsmålet drømt om det i et rødrosa sensuelt skjær; spenningen, intensiteten, begjæret. Og så dette. Han spurte uten blygsel, uten engasjement. Og jeg følte absolutt ingenting. Det var første gang jeg erkjente Eriks evinnelige ordspråk om å la drømmene forbli drømmer (som om Erik var den rette til å snakke om det!); virkeligheten ville ikke oppfylle men ødelegge dem; tilintetgjøre dem.
Der og da var jeg glad for at Christer ikke forbandt sex med noe annet enn puling; det ville vært verre å bortforklare oralsex eller felles onani med hans fysiske umodenhet. Jeg gransket meg selv. Hadde jeg lyst på gutten? Han var jo åpenbart langt mindre uskyldig enn jeg hadde tatt ham for. Jeg så nøye på ham. Ansiktet var freidig og blottet for malerisk skjønnhet, men likevel pent. Kroppen var velproporsjonert, nær perfekt, huden silkemyk og glatt.
Jeg kunne absolutt tenke meg å stryke over ham, utforske kroppen som man utforsker en fullkommen skulptur; men tanken på avansert sex bød meg imot. Kroppen hans fascinerte meg, men gjorde meg ikke kåt.
Var jeg blitt glad i ham? Jeg visste ikke. Han var så sammensatt, uforutsigbar. Det rette, kom jeg frem til, var å si at jeg var opptatt av ham nysgjerrig.
Etter at han først hadde vært hjemme hos meg, begynte han å komme regelmessig noen ganger i uken. Han nevnte ingenting om sex, bortsett fra at han etter noen måneder høytidelig og hemmelighetsfullt, betrodde meg at han nå var begynt å runke. Spurte om jeg gjorde det. Jeg innviet ham i et av mennenes universelle mysterier og fortalte at de aller fleste gutter og menn drev med det; at det ikke var hverken farlig eller unaturlig.
Vi oppdaget at vi hadde en annen felles interesse: våpen og skyting. Jeg hadde både luftpistol og luftgevær. Christer vise seg å være en bemerkelsesverdig talentfull skytter med begge deler når han konsentrerte seg. Men han var ikke helt tam; det ble ett og annet kulehull i veggen rundt selve blinken. En dag klarte han endog å skyte hull i vinduet.
Vanligvis traff vi hverandre i Sentralbadet og avtalte når han skulle komme oppom. En del homser reagerte åpenlyst på at vi satt og pratet sammen i badstuen, eller svømte omkring og tullet. Akkurat som de hadde reagert da Kurt og Svein rekte ut og inn av radioen eller hang i gangen i klubben. De lot som det var «oppriktig indignasjon», men jeg gjennomskuet dem på de grådige blikkene de sendte Christer når de trodde at ingen så dem. De åt ham levende!
Hvor jeg hadde Christer visste jeg imidlertid aldri. Noen ganger var han hyggelig, kom strømmende bort så snart han fikk øye på meg, andre ganger var han fraværende og likegyldig, holdt seg med andre enten jevnaldrende gutter eller menn på min alder som jeg ikke kjente og antok var slektninger.
En gang han passerte meg sa han med lav stemme at en slik mann var en onkel. Jeg traff begge to i badstuen litt senere. Christer tullet og pratet som han pleide. Plutselig hilste han på meg og ble sittende å fleipe med oss begge.
«Sant at han er feit, Jarle?»
Jeg så på fyren. Han var kraftig bygget, men langt fra feit.
«Nja,» svarte jeg, «jeg vil nå ikke akkurat si det...»
«Smellfeit! Hi-hi!» Han slo hånden demonstrativt inn i en liten bilring som hadde vist seg siden mannen satt. Fyren ble sur og sendte Christer et drepende blikk. Christer flirte og danset ut.
«Kjenner du Christer?» spurte han da vi var blitt alene.
«Litt. Eller egentlig ikke.»
«Han er en pest og en plage!»
«Tja, jeg vet ikke noe videre om ham. Snakker litt med ham her i badet. Han virker egentlig grei nok.»
«Joda, han kan være grei, men han kan være en skikkelig Pain In The Ass også!»
«Er du i slekt med ham?»
Han lo. «Nei, takk og pris!»
Siden jeg ikke hadde noe behov for å gå nærmere inn på mitt kjennskap til gutten ble vi sittende å stirre ut i varmen.