| jarle aase: sls | forrige | julefred | neste | Julefred
Jeg elsker snøballkrig! De siste arbeidsdagene før julehelgen gikk jeg så snart jeg kunne, besøkte min mor, og reiste så rett hjem i krigen. Alle barna i den østre delen av Fyllingsdalen visste nå hvem jeg var. De fleste hev seg jublende over meg så snart jeg viste meg ute med en snøball i hånden. Jeg slapp løs energien jeg hadde spart opp til rettssaken; spurtet omkring i arméjakken min og jaget begeistrede gutter ut av busker og kratt med velplasserte fulltreffere der de er aller mest ubehagelige jeg holdt det samme forrykende tempo som guttene i time etter time og lo for meg selv av andre voksne som stirret lengselsfullt på oss med det blikket som sier: «jeg vil så gjerne, men jeg tør ikke». Jeg turde! Jeg fulgte uhemmet innfallene mine og invitasjonen fra guttene. Noen ganger oppstod krigene spontant, andre ganger traff jeg gutter som spurte om jeg ville krige med dem og jodlende løp av gårde for å finne flere som kunne være med. Noen ganger var jeg alene, andre ganger på lag med andre. Det var akkurat som i gamle dager, den eneste forskjellen var at jeg var større, lettere å treffe og sterkere. Jeg følte det virkelig forløsende å kunne boltre meg i hemningsløs lek uten tanke på rykter eller mugne lover. Vi var ute, vi hadde så definitivt klær på oss, og reglene var lik for alle. De aller fleste voksne kunne ha godt av en snøballkrig i blant: om ikke annet, så ville verdigheten fått seg en fortjent smell av en snøball i ansiktet, eller av erkjennelsen av at en trettenåring både løper fortere, sikter bedre og hiver hardere.Jeg slapp løs alle reflekser, all erfaring, alle minner fra utallige gatekriger. Og til tross for at det kunne gå ganske vilt for seg, med gutter og jenter fra syv til seksten år, så ble ingen skadet og ingen begynte å gråte. (Barn er uendelig mye taprere enn voksne mennesker det var fascinerende å se de yngste få harde snøballer midt i ansiktet, riste forbauset på hodet og hive seg over angriperen.)
Paul syntes jeg var ubeskrivelig barnslig når jeg hoppet rundt i snøen som en tiåring, men pubertetsdistansjonen hans raknet et par ganger da han grep seg selv i å leke like ivrig som noen andre. Store gutter leker nemlig ikke snøballkrig!
Bjarte var en av favorittblinkene mine. Jeg utviklet en egen form for snøflørt (som gikk ut på å enten treffe ham i hodet eller baken), og gledet meg voldsomt til han ble eldre selv om han fortsatt nektet på det mest bestemteste at han ville gifte seg med meg når han ble atten. Jeg skrev til og med en sang til ham, som han ikke likte, men som nesten fikk en av jentene i karateklubben til å forelske seg i meg da hun hørte den. (Jeg sang bare om you, så ingen kunne vite at det handlet om en gutt).
Lille julaften var nesten alle reist vekk. Martin og jeg satt alene hjemme og pratet, spiste og så på video. Vi snakket om fremtiden; begynte for første gang å koordinere planene våre. Uansett om vi ble kjærester eller ikke ville jeg være nær ham og viktigere: han ville ha meg der. Forholdet vårt representerte ikke lengre noe nytt eller spennende, vi følte oss trygge på hverandre; på en måte var det vi opplevde en forsmak på hvordan vi kunne få det om vi en dag flyttet sammen. Martin hadde begynt å ta sin del av det som måtte gjøres i huset. Når vi snakket sammen var det stille og fortrolig. Akkurat nå fungerte alt som om vi skulle vært kjærester i et strengt platonsk forhold. Ingen andre mennesker, kanskje unntatt min mor da jeg var svært liten, hadde gitt meg en slik følelse av tilhørighet og fred.
Martin var alt jeg hadde drømt om, håpet på og så uendelig mye mer! Jeg kjente feilene hans, de svake sidene, og aksepterte dem fordi feilene hans bare understreket alt det gode i ham; at han tross alt var et menneske, med de mangler det medfører og den naturlige forståelsen og toleransen det gir for andres, mine svakheter. I et forhold mellom en mann og en kvinne vil det alltid være en kjønnsbetinget avstand; noe biologisk, noe formet av oppdragelsen det vil alltid være noe partene ikke kan dele med hverandre. I de fleste forhold er det også hemmeligheter, ting man antyder men ikke sier, for å skape sjalusi, mystikk, eller bare for å gi et litt bedre bilde av seg selv. I forholdet vårt sanset jeg ikke noe sånt. Jeg var uforbeholdent åpen med ham, liksom han var åpen med meg. Vi var fortrolige bestevenner, samtidig som min kjærlighet og forelskelse dannet et naturlig erotisk spenningsfelt.
Da han gikk, sent på ettermiddagen, for å hjelpe til med juleforberedelsene hjemme, satte jeg i gang med å spille inn sangene mine på ny. Jeg omarrangerte et par sanger og sang inn tekstene, en eller tostemt, arbeidet systematisk og kreativt. Da solen stod opp julaften hadde jeg pakket inn en kassett med 60 minutter musikk.
Noen timer senere låste han seg inn og vekket meg. Jeg slo opp øynene og så den guddommelige, smilende skikkelsen bøyd over sengen.
«God Jul, Jarle!»
Jeg tok en rask dusj, barberte meg og fikk i meg litt frokostblanding.
«Hvor lenge kan du bli her?»
«Jeg må hjem i femtiden.»
«Da har vi god tid,» sa jeg avslappet.
Det ble en fantastisk julaften. Vi spiste ikke så mye siden vi begge skulle i julemiddager senere, men litt snop gikk med. Snop og Pepsi.
«Jeg har to presanger til deg,» sa jeg mens jeg lå i sofaen og beundret den vakre skikkelsen hans der han satt ved siden av meg i ørelappstolen.
«Hva da?»
«En du kommer til å like nå og en du kommer til å like om noen år.»
Han så forventningsfullt på meg. Jeg hadde ventet i det lengste med presangene. Han måtte jo åpne dem hos meg, han kunne ikke la foreldrene få vite om dem det ville garantert ha ødelagt det juleselskapet! Han brettet av papiret på den første pakken og fant kassetten.
«Sanger om meg?»
«Ja. Jeg spilte dem inn på ny i natt.»
«Kan du sette dem på?»
Jeg startet DAT-spilleren med originalbåndet. Han lyttet og koste seg, pakket opp den andre pakken. Der fant han en 500 lapp.
«Tusen takk!»
«Versågod. God Jul!»
«Jeg har ikke noe spesielt til deg. Jeg og Hans skulle kjøpe en presang, men vi har ikke rukket det enda.»
Han tok opp lommeboken og fant et litt slitt og krøllet passfoto av seg selv.
«Det er fra omtrent samme tid som vi traff deg...» sa han og rakte det til meg.
Jeg tok det og kikket på den smilende gutten ansiktet jeg kjente så godt, litt yngre enn det ansiktet som satt foran meg nå. Det var den fineste gaven jeg noensinne hadde fått. Jeg sa det til ham og så ham rødme litt. Jeg la bildet i lommeboken min; bildet som var det aller mest dyrbare jeg eide. Jeg hadde tatt dusinvis av fotografier av ham de siste månedene, i alle mulige situasjoner; med gitar, med våpen, med ansiktet fullt av krem, smilende og sur men dette bildet, passbildet, var noe annet. Det viste Martin slik jeg alltid kommer til å huske ham den fascinerende gutten fra de mørke kveldene, fra Oasen da han lusket på meg, fra leiligheten min den første gangen han var oppe. Og nå, når han gav dette til meg, forbandt han det med den Martin jeg hadde lært å kjenne og elske. Passfotoet sluttet på en måte sirkelen mellom fortid og nåtid. Visst var jeg sentimental, men det er en følelse Martin var fortrolig med.
Martin gikk på toalettet. Jeg tok frem igjen bildet og gransket det til han kom tilbake. Min mest verdifulle eiendel. Jeg ville alltid ha det med meg, aldri skille meg fra det.
Tankene gikk et år tilbake.
«Jeg er glad du er her Martin. Julaften i fjor var jeg hjemme hos foreldrene mine; følte meg så fortapt tankene var hos deg hele tiden; jeg brente etter å være hos deg, lurte på hvor du var og hva du gjorde, hva du tenkte om brevet mitt. Jeg følte meg helt tom, ensom og forlatt. Lurte på om vi noensinne kom til å feire julen sammen. Og nå, et år senere, er du her. Jeg håpet, men jeg trodde aldri at det skulle skje! Jeg håper at vi snart kan feire hele julen sammen. Hos din eller min familie, eller for oss selv.»
Han smilte. «Vi får se.» Så satt han og så ut i luften en stund. «Hvordan ville det fungert hvis vi ble sammen?»
«Hva mener du?» spurte jeg forbauset.
«Hvordan ville folk reagert hvis vi kom leiende nede på Oasen, eller satt og klinte på en av benkene der?»
Jeg lo. «De ville sperret opp øynene. Men vi hadde jo ikke trengt å gjøre det så åpent. Det hadde ikke gjort meg noe å leie deg gjennom Oasen jeg ville likt å leie deg hvor som helst! men du kunne blitt mobbet.»
«Hva ville de andre sagt da; Hans og Tom og de?»
«Jeg tror de ville godtatt det. De er så vant til at jeg er forelsket i deg at de neppe ville reagert noe særlig bortsett fra å småerte deg litt. Men de ville ha akseptert det. Kommer vi til å bli sammen?»
«Ikke foreløpig i hvert fall.»
«Fordi du er hetero?»
«Det spiller ingen rolle.»
«Fordi jeg er eldre enn deg?»
«Nei det har jeg sluttet å tenke på.»
«Hvorfor da?»
«Jeg vet ikke helt. Jeg er ikke klar for noe sånt enda. Du får vente og se hva som skjer. Jeg kan ikke love deg noe, men jeg kan ikke si helt sikkert nei heller.»
«Jeg er uansett glad for å ha deg som venn.»
«Jeg og... Deg mener jeg.»
Klokken nærmet seg fem. Ingen av oss hadde lyst til å bryte opp, men vi var nødt. Jeg fikk en god juleklem, holdt hardt rundt ham og fulgte ham ut. Han lovet å vekke meg neste morgen. Jeg ønsket at det var neste morgen.
Min mor var sterkt nedbrutt. De hadde pyntet litt på rommet hennes, satt inn en modell av stallen med krybben i porselen, med et telys inni. Litt grønt og en julestjerne. Tanter og venninner hadde kommet med blomsterdekorasjoner. Hun ville ikke ha besøk; bad min far vente utenfor da han kom inn for å ønske henne god Jul. Var forlegen fordi hun ikke klarte å skjule følelsene sine. Akkurat som meg hadde hun i alle år skjult seg bak en tøff fasade når hun følte seg uvel og andre enn de aller nærmeste var der. Og selv da. Når hun nå følte smerten ved å feire Jul i en sykehusseng, trakk ansiktet seg sammen; trosset viljen hennes som sa at det skulle smile. Kroppen hadde forrådt henne. Den hun var, den hun var når hun tenkte på seg selv, var en svak skygge, en brennende men maktesløs vilje inne i hodet og hjertet. Musklene lystret ikke, kroppen verket. Hun var som kapteinen på et forlatt. Skipet sank, lanternene var slukket, motorene ødelagt, elektrisiteten borte og hun stod alene igjen på broen og ventet på slutten. Hun ville ikke at noen skulle se henne huske henne sånn.
Vi satt sammen en halvtimes tid. Hun så stadig på klokken og var redslagen ved tanken på at jeg snart måtte gå igjen; redd for det marerittet av en Jul som ventet henne. Jeg fortalte om hvordan forholdet til Martin utviklet seg. Hun smilte. Hva jeg gav henne i presang husker jeg ikke lenger; på dette tidspunktet betydde ikke lenger ting noe for henne. Hun så på nattbordet, hvor bøker og uoppakkede presanger lå strødd.
«Bort ... kastede ... penger ...»
Jeg bare holdt henne i hånden. Hadde mest lyst til å bli der med henne, men var nødt til å gå. Jeg skulle i julemiddag, en seanse som ble mer vellykket enn jeg hadde fryktet kanskje fordi jeg visste at Martin ville komme å vekke meg neste morgen.
I dag er det umulig for meg å skille de forskjellige dagene i romjulen fra hverandre. Jeg var sammen med Martin nesten hele tiden; for det meste alene med ham. Det står for meg som en slags lykkelig drøm. Da jeg hadde brukt opp resten av pengene mine, sprettet han 500-lappen og overtok ansvaret for innkjøpene. Vi hadde nok av alt og vi hadde hverandre. Det var en uke uten irritasjon, uten bekymringer, uten mas alt var harmoni og Martin. Jeg kunne ikke få det bedre jeg var i himmelen. At vi fortsatt ikke lå med hverandre plaget meg ikke, kanskje gjorde det bare opplevelsen enda sterkere.
Det var en av de siste dagene hennes; vi var begge klar over det. Selv så svak hun var, så ville hun likevel ned i resepsjonen ut av det hvite rommet, hvor hun i det siste hadde fått hallusinasjoner; en konsekvens av skaden i hjernen eller bivirkninger av medisinene. Jeg visste ikke; kjeftet på legen og snakket med en psykiater, som lovet å sette henne på enda et medikament som skulle motvirke det. Men når jeg var der forsvant vrangbildene, veggene trakk seg tilbake til sin naturlige plass. Hun følte seg trygg.
Jeg løftet henne over i rullestolen, snudde den og skjøv henne ut på gangen etter at hun omstendelig hadde tatt på seg mørke labber, tøfler og en kinesisk, rød morgenkåpe av ekte silke. Vi passerte et par gangpasienter som lå og siklet bak forhengene sine, noen med avføring og rester av middagen fordelt utover sengetøyet. Hjelpeløse, desperat forlegne blikk fra mennesker som ikke lenger behersket kroppsfunksjonene sine. Stolthet og illusjoner som ikke lenger fantes. Skjebner som kun hadde minnene om et liv tilbake. Noen få som enda var så unge at de kunne bygge seg opp igjen; få med seg enda noen år ute i den virkelige verden om det da er den som er den virkelige. På et sykehus er man nødt til å stille seg spørsmål, gjøre opp regnskap med seg selv.
Blikkene fulgte oss. Vi var blitt en del av hverdagen. Nye pasienter så bort med den samme minen som nye fanger i fengslene har; de prøvde fortvilet å skjule skammen de følte over sin egen tilstand. Et par av veteranene smilte forsiktig til oss; de visste at vi forstod. Politikk, fordommer, oppfatninger, status ingen av de tingene man forsvarer eller gjemmer seg bak utenfor hadde noen mening i korridoren på slagposten; der var man uansett kun et menneske, sårbar og svært dødelig. Jeg hadde gått der nesten hver dag i to måneder. Jeg hadde sett mange bli borte. Jeg hadde sett de pårørende komme etterpå; bleke, tause, med røde øyne og stive, mekaniske skritt. Jeg visste at jeg snart skulle bli en av dem. Og så ville jeg ikke komme mer. Men håpløsheten jeg hadde lært om ville for alltid være en del av meg.
Vi kom til enden av korridoren, ut i en slags hall, passerte TV-stuen, dreide til venstre og kom til heisen. Jeg trykket på knappen. Ventet. Døren gled til siden. Vi trillet oss inn. Jeg snudde stolen mot døren og trykket inn knappen for første etasje med foten; en av fordelene med å trene jeg hadde spenst og presisjon nok til å presse inn knappen uten å få det obligatoriske, statiske støtet, som var reservert alle dannede mennesker.
Jeg trillet henne ut i hallen og satte meg ved siden av henne på den runde, røde benken ved inngangen. For siste gang. Hun tok et ukeblad, la det i fanget og kikket likegyldig på bildene. Bladde med den friske hånden. Etter en kort stund slengte hun fra seg bladet.
«Bare ... tull ...!»
«Det står ikke mye fornuftig der nei.»
«Ingenting ... viktig ...»
«Jeg har et bilde av Martin. Vil du se det?»
«Ja ...» Hun så interessert opp på meg.
Jeg tok frem passbildet jeg hadde fått og rakte det til henne.
«Det er to år gammelt, fra den gangen jeg traff ham. Han ser litt annerledes ut nå.»
Hun gransket bildet av gutten hun hadde hørt så mye om, lest en bok om og hørt utallige sanger om.
«Han ... ser ... jo ... nusselig ... ut ...»
«Han er ganske pen ja...»
«Elsker ... du ... ham ... virkelig ...?»
«Ja.»
«Elsker ... han ... deg ...?»
«Nei. Han er på meg som en god venn.»
«Synd ... ... Han ... ser ... snill ... ut ...»
«Han er det. Snill. Han tar vare på meg.»
«Hvordan ... klarer ... du ... å ... holde ... ut ...?»
«Jeg vet ikke.»
«Rart ... at ... du ... holder ... ut ... ... at ... du ... ikke ... har ... tatt ... livet ... ditt ...»
«Jeg har noe å leve for. Jeg håper at vi en dag kan bli sammen.»
«Jeg ... håper ... også ... det ... ... Kommer ... du ... til ... å ... elske ... ham ... når ... han ... blir ... eldre ... også ... ... Eller ... finne ... en ... ny ...?»
«Jeg tror jeg kommer til å elske Martin lenge. Følelsene sitter så dypt. De er blitt en del av selve personligheten min.»
Dagen etter var hun for svak til å si stort. Jeg satt ved sengen hennes en times tid, til hun sovnet.
De ringte fra sykehuset klokken ti om kvelden, den 30. desember 1993. Hun ville snakke med meg, tilstanden var verre. Min mor lyste opp i en voldsom glede da jeg kom inn på rommet, klarte ved en intens kraftanstrengelse å heise seg litt opp, og falt smilende tilbake igjen. Jeg satte meg ved sengen, tok hånden hennes. Hun hostet og hostet, hev etter pusten. Klarte ikke å snakke. Jeg småpratet til henne en times tid, inntil en sykesøster kom inn med noen piller. Min mor ristet på hodet, orket ikke å ta dem.
Vi satt sammen i en halvtime. Jeg sa ingenting. Hun ble stadig svakere. Øynene røpet at hun var kraftig neddopet. Det var ingen tegn til smerter eller ubehag, bortsett fra hosten. Hun ristet på hodet når jeg spurte om hun hadde det vondt. Pusten gikk over til en slags ralling, omtrent som kurringen til nyforelskede måker. Jeg visste hva det betydde; jeg hadde hørt den lyden før.
Klokken passerte midnatt. Hun hadde enda ikke fått tilbake pusten. Jeg satte meg opp i sengen og støttet henne opp, holdt armen rundt ryggen hennes og fikk et falmet smil til svar. Vugget henne rolig i et favntak, snakket lavt inn i øret. Fortalte at jeg var der, at jeg var glad i henne. Kroppen ble slappere og rallingen svakere, til den ikke lenger var hørbar. Det kom bare et og annet hikst etter luft, uregelmessig, men ikke anstrengt. Jeg fortsatte å snakke, gjentok de samme ordene om og om igjen. Følte etter halspulsåren; pulsen var knapt merkbar, og slo sent, kanskje bare hvert annet eller tredje sekund, før den til slutt forsvant. Jeg satt enda og snakket med henne noen minutter, før jeg la henne tilbake i sengen og så ned på det rolige ansiktet, som nå endelig var befridd for smerte og angst. Det så ut som hun sov bare de åpne øynene røpet sannheten, som først nå, langsomt gikk opp for meg selv om det skulle gå lang tid før jeg skjønte det.
En sykesøster kom inn, satte seg på den andre siden av sengen og lette etter pulsen.
«Jeg tror det er over...» sa jeg stille.
Hun nikket og lot oss være alene.
En time senere, såvidt inne i det siste døgnet av 1993, vekket jeg min far.
Jeg har bare vage og skyggeaktige erindringer fra nyttårsaften. Martin trøstet meg, gav meg en klem; så kanskje for første gang i øynene at også han en gang måtte ta farvel med sin mor. Han forstod hva jeg følte. Det hjalp å snakke med ham. Senere på dagen var min far og jeg oppe på sykehuset for å ta et siste farvel. Hun lå i et rom i kjelleren, på en stålseng, med en dyne over seg. Jeg hadde ikke noe å si til henne, jeg hadde alt tatt farvel. Min far sa noen ord. For første gang så jeg ham gråte. Vi så en aller siste gang på ansiktet hennes, ansiktet som bestandig hadde vært en helt selvfølgelig del av livene våre. Da vi gikk, med røde øyne, tenkte jeg nesten bittert på ordspråket om at alt har en første og en siste gang. Og det er alltid de gode tingene som slutter først.