| jarle aase: sls | forrige | det store sommerfelttoget | neste | Det store sommerfelttoget
Mandag den 26. juli var ferien over. Jeg hadde arbeidet halv dag en stund for å holde hjulene i gang, selv om jeg hadde ferie, så jeg følte det ikke som noe stort kultursjokk å komme tilbake. Batteriene mine var fulladet, jeg var i toppform. Det var en nydelig dag. Solen skinte fra en skyfri himmel med en intensitet og varme som minnet om Syden. Jeg tok varebilen for å komme raskest mulig hjem jeg gledet meg vanvittig til å være sammen med guttene igjen. Døren var låst. Jeg låste forundret opp og ropte på dem. Det var stille i leiligheten. Gjemte de seg? Jeg gikk inn; datamaskinene stod på så de hadde vært der, men det var helt tomt. Kanskje de var på fotballbanen. Jeg gikk ut på altanen og fikk øye på fire gutter på lekeplassen, Audun, Einar, Bjarte og Helge. Jeg ropte; de så opp men fortsatte bare å snakke seg imellom. Jeg ropte igjen og vinket på dem. De ble sittende. Hva foregikk? Trøbbel med naboene? Jeg gikk ned til dem.«Hva står på?»
«Politiet var her i dag.»
«Hva?» spurte jeg og lo, før jeg oppdaget at guttene ikke spøkte. De så dypt ulykkelige ut.
«Det er sant.»
«Hva skjedde?»
«Kan vi gå vekk herfra?» Audun så seg bekymret omkring.
Vi gikk oppover mot skolen mens de fortalte.
«Plutselig ringte det på døren. Vi åpnet og en politimann spurte etter deg. Vi sa at du var på jobb, men de ville inn for å se etter deg. De virket helt teite, trodde du gjemte deg for dem! De lette i skapet og på altanen.»
«Politifolk er dumme, det er en av betingelsene for å slippe inn på politiskolen.»
«Det merket vi takk! Etter at de ikke fant deg spurte de hvor du var. Vi sa enda en gang at du var på jobb. Det var visst veldig vanskelig for dem å forstå det...»
«Ja...»
«Og så kjørte de oss ned på politistasjonen ved Oasen og snakket med oss. Paul og flere andre var på vei opp da de kom og slapp bare så vidt unna. Det var flaut å komme ut sammen med politiet når naboene og andre stod og så på.»
«Hva sa dere?»
Audun så på meg med triste, alvorlige øyne: «Han spurte om deg, om du hadde tatt på oss, eller vært naken foran oss og sånt. Og så sa han at du var homo og spurte om jeg visste hva det var. For en løk! Akkurat som jeg skulle vært fem år gammel!»
«Det spurte de meg også om,» sa Einar, «og så spurte de om jeg ikke var redd for at du skulle ta deg til rette. Hi-hi, Jeg sa at du nok kunne styre deg!»
«Prøvde de å tvinge dere til å si noe?»
«Nei.»
«Var det Birger Kleppe som snakket med dere?»
«Nei, det var vanlige politifolk.»
«Hva mer skjedde?»
«Vi måtte ringe hjem og si at vi var hos politiet, at vi hadde vært hos en homo.»
«Jeg sa bare at jeg hadde vært hos en fyr,» sa Einar, «og da slappet gamlingene av, når de skjønte at jeg ikke hadde rotet meg opp i noe ulovlig.»
«Sa politiet hvorfor de kom?»
«Moren til Helge har anmeldt deg!»
«Anmeldt meg?»
«Ja.»
«Jeg fortalte mamma at jeg hadde vondt i baken i går.»
«Tror din mor at jeg har ligget med deg?»
«Ikke nå lenger. Jeg sa at det ikke var sant.»
«Herregud! Blir dere med opp i blokken?»
«Ja.»
Audun var litt redd, han ville ikke ha problemer med politiet. De andre dreit i det som hadde skjedd. De to yngste var litt uroligere enn vanlig, det var den eneste forskjellen jeg merket.
Jeg la merke til at bokmanuset mitt og noen videofilmer lå på stuebordet.
«Er det dere som har lagt dem der?»
«Nei, det var politiet. De rotet rundt og sa at her var det mye de skulle ta med seg.»
«Fy faen så lei jeg er av at de forbannede jævlene roter rundt i tingene mine! Jaja, nå har de i hvert fall dritt seg ut. De håpet nok at jeg hadde knullet med dere alle sammen.»
«Hvorfor skulle de håpe det?»
«Da ville de tenkt at dere hadde fått dere en lærepenge for å gå hos en homo, og de kunne kastet meg i fengsel for en stund.»
«Det skulle ikke forundre meg om de tenkte sånn!» sa Audun sint.
«Ikke meg heller! De var helt dumme, akkurat sånn som du har sagt. Jeg trodde liksom ikke på det, ikke før nå i dag.»
Audun forandret seg; ble mer innesluttet, ville ikke opp til meg igjen. Jeg hadde vondt av ham; han var glad i meg og han visste at jeg var svært glad i ham. Han hadde lest bokmanuset om Martin, visste hvor vanskelig det ville bli for meg om han forsvant. Men han ville ikke ha bråk med politiet.
«Er du redd for å såre din mor?»
«Ja.»
«Det er greit Audun, jeg forstår. Er vi fortsatt venner?»
«Ja.»
Vi gled fra hverandre, han fryktet at jeg skulle begynne å følge etter ham, slik jeg hadde fulgt etter Martin. Jeg var skuffet over at han trakk seg, men forstod ham veldig godt. Det gjorde likevel vondt.
Ryktene gikk selvfølgelig som ild i tørt gress. En rekke gutter trakk seg unna; noen av dem som hadde hatt lov av foreldrene til å være hos meg fikk inndratt løyvet, andre gav seg mens leken var god og foreldrene enda ikke visste noe. Jeg vet ikke hva politiet fortalte foreldrene om meg, men uansett hva det var, så var det effektivt. Foreldrene var vettskremte. Kun én mor hadde fortsatt tillit til meg.
En hard kjerne på et halvt dusin gutter bet seg fast.
Hans ble undersøkt på Haukeland. Legene fant ut at smertene hans skyldtes en ganske alminnelig irritasjon i huden som ikke hadde noen sammenheng med sex. Politiet stoppet etterforskningen. Jeg skjønte det ikke. Politiet hadde hentet fire gutter, fra åtte til tretten år, i leiligheten min, spurt dem om jeg hadde gått over streken og godtatt svaret når de sa nei. Det rimet ikke. Det jeg ikke tenkte på var at dette hendte midt på sommeren: ingen av de politifolkene som var etter meg ble koblet inn. Gud vite hva som kunne skjedd da!
Saken ble formelt henlagt i 1994 på bevisets stilling[56].
Jeg var stadig mer misfornøyd med Alvheim. Han var hyggelig nok, tok i mot meg når jeg bad om en samtale, men jeg følte at han ikke tok saken noe mer alvorlig enn politiet tok ham. Jeg kunne ikke tape denne saken jeg hadde ganske enkelt ikke råd. Politiet hadde nesten klart å knekke meg, omskape meg til et monster; jeg balanserte virkelig på kanten av stupet da Paul, Petter og Jørgen tok meg inn i varmen. Dersom jeg ble dømt ville det bli bortimot umulig å ha kontakt med dem i fremtiden det var ikke snakk om en straff, det var snakk om å tilintetgjøre selve tilværelsen min. En gang ville det ikke betydd så mye, men nå hadde jeg noe å miste jeg var sårbar. Jeg godtok ganske enkelt ikke å bli forfulgt og straffet for noe politiet hadde funnet på! Den siste aksjonen svekket saken mot meg ganske dramatisk. Hele kjernen i prosessen bygget på antakelsen om at jeg var den typen som benytter sjansen når jeg har den. Politiet hadde en gutt som hevdet det. Jeg hadde fire gutter som hevdet det motsatte. Med den ensidige etterforskningen, og alle løgnene fra Chris, ville jeg vinne dersom jeg fant en advokat som anstrengte seg litt. Jeg var ikke skurken i denne saken; politiet var skurken. Chris og jeg var ofre. Jeg trengte djevelens advokat, jeg ringte Tor Erling Staff.
Fjorten dager etter at politiet hadde stormet leiligheten var jeg alene. De guttene som ikke hadde latt seg skremme bort var på ferie. Tiden gikk uhyggelig sent. Jeg var dypt ulykkelig. Jeg stod på altanen. Paul gikk over den store gressplenen nedenfor bakken og kikket opp på meg. Jeg visste ikke hva han tenkte; lurte på om jeg skulle trekke meg unna, skjule ensomheten som en hemmelighet. Det hadde ingen hensikt; Paul så alltid tvers gjennom meg og akkurat nå var det vondt, det at han så smerten min gjorde den så mye sterkere. Hva følte jeg? Skam? Nederlag? Jeg så ned på ham i skumringen, det ville snart være mørkt. Hvor mange kvelder hadde jeg stått slik og sett etter ham før vi ble kjent? og senere, da vi ble venner, ventet på ham, full av forventning og glede? Nå stod jeg her igjen og møtte blikket hans. Jeg tror vi tenkte omtrent det samme. Han hadde avskrevet meg han sa en gang at vennskapet vårt var en pubertetsforseelse, at han ville ha glemt meg når han ble voksen. Viste han tegn til skadefryd nå? Lo han av meg? Jeg hadde skapt noe umulig, bygget et slott med drømmer og håp som de eneste materialene det som hadde skjedd var ikke realistisk, ingen (bokstavelig talt) fordømt homo kunne bli en del av et ungdomsmiljø på den måten; vinne så dype og intense vennskap på så kort tid, nedkjempe så massiv motstand uten kamp. Jeg kunne gjøre det igjen reise drømmene fra ruinene i all sin prakt, gjenskape tilværelsen slik jeg ønsket den: virkeligheten skapes av vilje. Et tungt sukk førte meg tilbake til nuet, til en tilstand av barnslig sårbarhet og voksen realisme. Jeg stod på bar bakke og Paul visste det. Jeg så ingenting i ansiktet hans; kanskje var det for mørkt alt, kanskje skjulte han følelsene sine for meg. Jeg kunne slå tilbake! Om nødvendig starte et felttog! Men jeg var svak, så forbannet svak! Og Paul så rett gjennom meg.
Jeg fulgte ham med øynene til han forsvant i skyggene. En stund senere kom han frem i nærheten av blokken sin. Jeg stod fortsatt og så etter ham. Han snudde seg noen sekunder like før han gikk inn.