| jarle aase: sls | forrige | fra en lokkemanns dagbok | neste | Fra en lokkemanns dagbok
En gammel venn av meg, som jeg besøkte like etter at jeg slapp ut av fengselet, var opprørt over det som hadde skjedd; han kjente meg svært godt, og visste hvor grensene mine gikk. Det var et sjokk for ham da jeg forelsket meg i Martin, men som han sa, alle gutter har behov for å eksperimentere; hadde dette skjedd med ham da han var tolv år, ville han trolig ha gått mye lenger enn Martin gjorde! Nå hadde han barn selv. Eldstesønnen hans, en glad gutt et sted mellom seks og ni år, hadde sett et TV program med Trond Viggo hvor temaet lokkemenn dukket opp. Gutten fulgte interessert med. Noen dager senere betrodde han faren høytidelig at han hadde sett en lokkemann i hagen. Faren satte seg på huk, så ham i øynene og spurte hvordan han kunne vite at det var en lokkemann. «Jo, han bøyde seg mot meg og holdt frem en sjokolade, og så sa han lokke-lokke-lokke».De aller fleste historier om lokkemenn er vås. Enten fri fantasi eller misforståelse. Liksom onde forbrytere, er lokkemenn noe som stort sett kun lever i hodene på fantasifulle journalister og dem som vil tro på sånt.[48]
Urett har imidlertid en merkelig virkning på menneskesinnet. Norgeshistoriens mest briljante forbryter gjennom tidene, Gjest Baardson, begynte sin løpebane etter å ha blitt uskyldig dømt. De aller fleste europeiske terrorister har en forhistorie hvor de enten er utsatt for vilkårlig urett, eller er blitt straffet for sine meningers skyld. Straff og dom kan i noen tilfeller virke forebyggende[49], lede forvirrete mennesker tilbake på rett spor, men når systemet bommer, med eller uten forsett, skapes trøbbel. Jeg var helt bevisst på hva som skjedde. Birger Kleppe og vennene hans hadde skapt seg et uhyre de kunne forfølge.
Det var på tide å sette inn det endelige støtet ovenfor Paul; det var på tide at jeg begynte å lokke noen.
Telefonkiosken stod rett ved butikken der jeg ofte hadde sett ham om kveldene. Et lite stykke bortenfor lå et skogholdt, omgitt av blokker, uten noen form for belysning det perfekte skjulested med førsteklasses utsikt ned til telefonen. Jeg kunne ringe til telefonkiosken og spurte etter Paul! Det burde skape den nødvendige oppmerksomheten for å hale ham i land.
Jeg kledde meg varmt. Gjemt bak et buskas ble jeg en del av mørket i skogholtet. Natten var trygg og god.
Tålmodighet kjennetegner en god jeger. Jeg skiftet stilling, røkte, tenkte på dagene i fengselet, slappet av, men var samtidig oppspilt. I ellevetiden gav jeg opp, gikk kald og støl ned til butikken.
En gutt i ti elleveårsalderen kom mot meg. Han kjente meg igjen og hilste.
«Vet du hvor Paul holder seg?»
«Jeg tror han er oppe på skolen og spiller basket. Men de er sikkert gått hjem nå.»
For en tosk jeg hadde vært! Selvfølgelig gadd de ikke henge foran en stengt butikk nå når snøen var gått!
Neste kveld, etter noen timers overtid og en hamburger på firmaets regning, gikk jeg ut. Det var kaldt, rundt fem kuldegrader. Jeg tok raskeste vei opp til skolen hvor jeg fant guttene på skoleplassen, ivrig opptatt med å spille ball.
Med visuell kontakt følte jeg meg ikke så høy i hatten lenger. Ingen telefon å ringe til, ingenting jeg kunne gjøre for å tiltrekke meg oppmerksomheten deres. Å kaset noe eller skyte med vannpistol var for dumt, det var oppbrukt. Jeg gikk mot dem, fikk nerver og svingte til venstre, inn over den store fotballbanen, hvor jeg fulgte en slags sti i isen. Jeg kikket på guttene i smug, lot som om jeg bare var ute og spaserte. Trygt over på den andre siden av fotballbanen satte jeg meg på en stein og tente en sigarett. Guttene hadde gjenkjent meg, Paul vinket. Jeg vinket tilbake. Det var fire av dem, Paul, den store kameraten, en mindre gutt, Jørgen, med spenst og katteaktig gange, og en tynn gutt, Petter, som var litt høyere enn Paul. Hva skulle jeg finne på? Jeg hadde ikke peiling. Det var greit nok å være en diabolsk lokkemann hjemme på altanen, ute blant virkelige gutter virket det ekkelt. Hvordan skulle jeg klare dette, når bare tanken på å miste imagen min bød meg i mot? Jeg ville gå videre, oppover stien, inn i skogen og vekk herfra. Helvete, det ville føre meg flere kilometer bort fra guttene og kontakten jeg hungret etter. Jeg bannet igjen, reiste meg og gikk tilbake langs den samme stien jeg hadde kommet. Det lengste jeg klarte å gå, var å se åpenlyst på dem.
«Hei, vil du være med?» ropte Jørgen. Han var godt inne i stemmeskiftet. Jeg ble overrasket og skulle til å rope «Neitakk.» da jeg tok meg sammen dette var åpningen jeg hadde ventet på de siste månedene, dette var sjansen. Usikkert gikk jeg opp til dem. De stod stille og ventet på meg. Alle smilte, Paul pakket ballen.
«Vil du være med?»
«Ja, gjerne. Hva spiller dere?»
«Vanlig basket. Har du spilt det før?»
«For ti år siden.»
Arne hadde likt basket. Det siste året på gymnaset tilbrakte jeg mange kvelder i gymsalen sammen med ham.
Paul kastet ballen til meg. Jeg bommet på kurven.
«Du er omtrent like god som oss,» sa Jørgen, det går fint. Du er på lag med meg og Paul.
«Nei!» sa Petter, «det går ikke!»
Det endte med at jeg spilte alene på lag med Paul. Han var adskillig flinkere enn meg. Etter et kvarter var jeg helt utkjørt, og flau vi hadde tapt. Men det var gøy, skikkelig gøy!
Guttene satte seg på en liten murkant. Jeg satte meg på den bare asfalten foran dem. Tente enda en sigarett.
«Du ville spilt bedre om du ikke røykte!»
«Det stemmer, men det er vanskelig å slutte.»
«Spiller du ofte?»
«Nei. Det er ti år siden sist. Det var fint at dere lot meg bli med.»
«Har du ingen andre å være med? Du pleier å gå rundt alene.» Det var Jørgen som førte samtalen. Han rammet meg.
«Nei, jeg har ikke så mange å være med. Jeg jobber mye og kommer sent hjem. Jeg kjenner ikke så mange her i dalen.»
«Liker du å være med folk som er yngre enn deg?»
«Ja. Voksne kjeder meg ofte.»
«Det er ikke noe galt i det,» sa han og smilte forståelsesfullt, «de fleste voksne er redde for å gjøre det de har lyst til.»
«Det stemmer. Jeg tar det ikke så nøye lenger.»
«Pleide du å være alene da du var liten?»
Var gutten psykolog eller?
«Jeg var en del alene. Jeg ble mobbet fordi jeg ikke var så flink i ballspill og sånt.»
«Så nå tar du igjen det du gikk glipp av den gangen?»
«Kanskje, jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt på det før.»
«Kjenner du Paul?»
«Ikke noe videre.» Jeg så på ham.
«Det er mange som har lurt på hvorfor du er så merkelig med ham. Kaster ting og sånt...»
«Jeg gjør det fordi jeg synes det er kult. Spennende. Jeg synes Paul er morsom, at han virker som en grei fyr.»
«Har du mange venner på vår alder?»
«Jeg hadde det før, men de er blitt eldre og jeg har flyttet. Ser ikke så mye til dem.»
«Har du lyst til å være med å spille en annen gang?»
«Ja.»
«Det er bare å komme her om kveldene. Vi er her nesten alltid.»
«Jeg har lurt å hvor dere har vært ja.»
Vi brøt opp, de måtte hjem. Dette hadde gått helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg, jeg var overrasket, positivt overrasket. Jeg likte det.
Vi fortsatte å treffe hverandre på skolen om kveldene. Jeg ble bedre i basket, og før vi brøt opp pleide vi å snakke litt sammen.
«Har du ingen kjæreste?» spurte Jørgen en dag. Det var vanligvis han som snakket med meg.
«Ja og ikke ja... Jeg har en jeg er veldig glad i, men som ikke er glad i meg. Så jeg går rundt og håper at jeg enten skal bli glad i en annen, eller at vi to skal bli sammen. I mellomtiden er basketball en fin måte å få tiden til å gå.»
«Er hun fin?» ville Paul vite.
«I mine øyne er hun verdens beste menneske.»
«Kjenner vi henne?»
«Jeg vet ikke, men jeg vil ikke snakke om akkurat det, det er litt vondt for meg å tenke på det.»
«At dere ikke kommer sammen og sånt?»
«Ja.»
«Bor du alene?» spurte Jørgen.
«Ja.»
«Jeg vet hvor han bor,» skjøt Paul inn, «nede i høyblokken, i øverste etasje!»
Etter en uke sammen med guttene droppet jeg alle planer om å forføre dem. Jeg hadde aldri kjent helt vanlige gutter før, ikke på denne måten. De slapp meg inn som en del av gjengen, de godtok meg som jeg var, stolte på meg. Det var ingen spenning lenger, ingen jakt; jeg hadde endelig funnet noe jeg hadde søkt etter siden jeg begynte på folkeskolen en gjeng som aksepterte meg. Jeg var endelig blitt en av gutta.
En dag fikk Paul øye på pistolen; Jakken min gled opp da jeg hoppet for å dunke. Jeg hadde glemt at jeg hadde den på meg. Han stoppet opp og så på meg med store øyne. De andre skjønte at det var skjedd noe og stoppet. Jeg var usikker, redd for at de ville avstøte meg.
«Hvorfor går du med pistol?» Paul kom smilende mot meg.
«Dere har sikkert merket at jeg er litt spesiell. Det er ikke alle som liker det, og noen av dem kan være farlige. Jeg har pistol for å kunne forsvare meg.»
«Er du politi eller noe sånt?»
«Nei. Takk og pris.»
«Er du spion?»
«Nei.»
«Er du helt teit Paul, tror du han ville spilt basket med oss hvis han var spion?» sa Jørgen.
«Er du forbryter?»
«Nei. Bare spesiell.»
De godtok forklaringen. Jeg gikk rundt med en forbannet pistol, og de godtok det når jeg sa at jeg bar den for å forsvare meg mot pøbler som kunne angripe meg fordi jeg var spesiell. Det var sannheten, men ingen voksne ville kjøpt den!
Jeg lot dem se på våpenet.
Neste kveld spente jeg av meg pistolbeltet og la det ved veggen før vi begynte å spille. De kikket interessert på bylten, men sa ikke så mye. Noen dager senere var det verdens mest naturlige ting for dem at jeg gikk omkring bevæpnet.