J. Aase: SLS - Et vennskap går over styr

| jarle aase: sls | forrige | et vennskap går over styr | neste |

Et vennskap går over styr
Etter å ha lagt Martin midlertidig bak meg følte jeg en forløsende frihet og harmoni. Jeg skrev sanger om ham, jeg arbeidet enda med boken, men livet gikk videre. Om jeg ikke var kurert, så lærte jeg å leve med savnet.
Da Christer en dag kom oppom kontoret mitt, smilende og glad, og spurte hvordan det stod til med damen min, proklamerte jeg at forholdet var over. Han hadde åpenbart savnet vennskapet vårt. Når jeg var ærlig med meg selv så savnet jeg ham også. Christer hadde vokst. Han var langt fra pen, med sitt høyst spesielle utseende, men han var likevel flott å se på. Riktignok kunne han være en pest og en plage, en verkebyll i ræven, men han var også pliktoppfyllende og hederlig; om jeg aldri ble klok på ham, så visste jeg hvor jeg hadde ham. Han hadde ære.
Selv om jeg ikke gjennomskuet hva vi satte pris på i vennskapet vårt, bestemte jeg meg for å gi det et nytt forsøk. I sin forvirrete dekadens; det voldsomme indre motsetningsforholdet mellom det gode, som han ønsket å gjøre, og det onde som han kjempet i mot, men som stadig trengte opp til overflaten, fant jeg en venn jeg kunne være meg selv ovenfor. Christer gjennomskuet svakhetene mine, han så rett gjennom dem men han fordømte meg aldri. Han kunne egle men også trøste; han var en sylskarp iakttaker, den mest sublime menneskekjenner jeg har møtt! Og liksom meg, så flammet han i opprør, med den samme intensitet og smerte som ilden i hans egen sjel.
En vidunderlig sommerdag bestemte vi oss for å sykle hjem til meg. Han var skikkelig kry over en ny sykkel; ikke minst fordi den var dobbelt så dyr som min.
«Hvorfor kjøpte du ikke en DBS?» spurte han der han trødde ved siden av meg med hendene fritt ut i luften.
«Jeg hadde ikke bruk for noe annet enn denne sykkelen.»
«Men DBS er bedre!
«Ja.»
«Hvorfor kjøpte du ikke DBS da?»
«Hvorfor skulle jeg kjøpe DBS?»
«Fordi kvaliteten er bedre.»
«Men jeg kommer jo til og fra jobb hver dag med denne sykkelen.»
«Det ville vært bedre å sykle på en DBS!»
«Hør Christer, jeg sykler en time for dagen, jeg sykler over et jævla fjell to ganger for dagen! Denne sykkelen får mer juling enn de aller fleste DBSer. Den gjør fortsatt jobben sin uten noen problemer.»
«Det ville vært lettere å sykle med DBS i bakkene.»
«Tull. DBS har bedre kulelagre, gear og bremser, men utvekslingen er den samme. I bakkene er det musklene og kondisjonen som teller, ikke sykkelen. Bare vent.»
«Ha! Jeg skal nok kjøre fra deg i bakkene.»
«Prøv!»
Halvveis oppe ulte han bak meg. Da jeg stoppet så jeg ham komme gående oppover med sykkelen ved siden av seg. Vi gikk resten av bakken. Han var ikke i godt humør. Det var den første og eneste gang jeg opplevde ham som tvers gjennom grinete. Han stoppet, ville ikke gå lenger; la seg ned i veien og skapte seg noe skikkelig. Men han var ikke lite stolt da vi endelig kom ned i dalen. Utenfor et supermarked traff vi en av mødrene jeg kjente fra barnehagen, sammen med sønnen hennes som var jevngammel med Christer. Jeg var litt nervøs for hvordan Christer ville takle dette, men det gikk helt fint. Han stod ved siden av meg, smilte og pratet med damen. Ingen av oss kommenterte hva vi gjorde sammen.
Noen ganger hadde vi det kjempefint. Men jeg merket også en veldig forandring ved ham; smerten og Rastløsheten var sterkere enn før. Så lenge han hadde noe godt i vente, hamburgere, video, snop, eller en og annen hemmelighet jeg hadde lovet å røpe, så holdt han seg i skinnet, men så snart det ikke lå noen umiddelbar gevinst foran ham, kunne han frike helt ut. Og han elsket å plage meg.
«Hei Jarle, er du homo enda?» ropte han plutselig på gaten, til forbipasserendes store overraskelse. Og når jeg ble forbanna på ham og bad ham dra til helvete, kom han leende etter meg og spurte om jeg var sur. Og så bad han om unnskyldning og var hyggelig en stund.
Joachim mente at han kun var ute etter å utnytte meg, men jeg var ikke så sikker. Hvem faen gidder å sykle til Fyllingsdalen for å sette tennene i en hamburger?
En dag spurte han om å få en luftpistol. «Faen, du har råd til det! Du trenger ikke å være så forpult gjerrig!» Han hadde forsåvidt rett. Jeg hadde råd til det. Men jeg så ikke poenget han hadde en avisjobb og kunne utmerket godt betale selv.
Vi var alene i badstuen. Christer satt helt oppe på den øverste benken, jeg satt nede ved siden av døren med ryggen mot veggen og svettet. Jeg var i godt humør. Jeg hadde solgt for et par hundre tusen på jobben, Christer hadde holdt seg i skinnet og badevaktene lot meg i fred. Jeg var sulten og gledet meg til å komme hjem til hamburgerne.
Christer smilte ned til meg og tok av seg badebuksen. Jeg reagerte på det, for han hadde alltid badebuksen på seg i badstuen. Det eneste stedet jeg hadde sett ham naken var i dusjen og i garderoben. Og så stivnet jeg. Han hadde reisning. Jeg svelget og prøvde å skjule min egen reaksjon; prøvde å ta øynene fra ham og tenke på jordbæris og Gro Harlem Bruntland. Men han smilte lekent og snakket til meg om dagligdagse ting, mens han satt skrevende med tingen sin rett i været. Jeg var paralysert; ante ikke hva jeg skulle si eller gjøre der han satt og strålte mot meg av munter kåthet. Jeg prøvde desperat å unngå ham mens jeg i virkeligheten for første gang innså at jeg hadde lyst på ham. Akkurat da eksisterte bare vi to i hele universet; alt jeg så, enten jeg holdt øynene åpne eller lukket, var noe stivt noe som han ville at jeg skulle se, og som jeg ville se, og som jeg ikke burde se, men som jeg likevel så på. Jeg følte meg feig og full av dobbeltmoral (jeg følte meg som en gjennomsnitts voksen) der jeg ikke kunne få nok av ham, samtidig som jeg heiste knærne opp for å dekke til meg selv. Han kikket ertende ned på meg. Jeg lot føttene gli tilbake, ned på gulvet. Han smilte anerkjennende, men snakket fortsatt om helt dagligdagse saker. Så trakk han raskt på seg badebuksen. Like etterpå kom et par andre inn til oss. Jeg ble sittende lenge med opptrukne knær før jeg fikk såpass kontroll over en utsatt del av kroppen min at jeg kunne gå ut.
Det var ikke uten viss forventning at jeg brakte temaet på banen da vi kom hjem, riktignok etter at Christer med et påfallende uskyldig utrykk i ansiktet gav meg påskuddet.
«Har du sett noen pene gutter i det siste da?»
«Ja.»
«Hvor da?»
«Jeg så en ganske pen og spesiell gutt i Sentralbadet i dag!»
«Å?»
«I Badstuen.»
«Hvordan så han ut?»
«Vel, du kan gå i speilet og beskrive ham selv...»
«Forbanna homo!»
«Faen heller Christer! Det var du som viste deg frem!»
«Det gjorde jeg ikke!»
«Neivel...»
«Nemlig! Og nå holder du kjeft med de forbanna homogreiene dine!»
Vi snakket om andre ting en stund, så utbrøt han plutselig:
«Likte du det du så?»
«Hva så?»
«I badet...»
«Ja. Jeg kan ikke nekte for det.»
«Homo!» Han flirte og beveget lårene frem og tilbake i stolen ved siden av meg.
«Og det sier du?»
Han lo.
«Kan jeg få den luftpistolen?»
«Blir du glad da?»
«Veldig glad!»
Jeg skjønte ikke denne plutselige og turbulente flørtingen. Var han villig til å selge seg for en luftpistol, eller flørtet han for å gjøre meg i godt humør? Var det en måte å forholde seg på ovenfor en han trodde var homo?
Jeg bestemte meg for å gi ham luftpistolen. Om det var den han fisket etter, så ville det vise seg når han hadde fått den. Han kunne fordufte, fortsette å komme; og om han fortsatte å flørte kunne det være et tegn på at han hadde oppriktige hensikter.
Hvordan jeg på min side skulle forholde meg til det siste, som jeg både håpet og fryktet, visste jeg ikke; jeg elsket ham ikke, og han var heller ikke en gutt jeg ville strekke meg etter for et tilfeldig eventyr til det var han alt for ung.
«Greit du skal få en luftpistol.»
Han var virkelig takknemlig for pistolen. Og så snart han hadde fått den forsvant flørten. Vi skjøt i tilfluktsrommet før han tok den med seg hjem. Jeg så aldri pistolen igjen, men han snakket stadig om den.
Vennskapet forandret seg. Han var ikke lenger redd for å bli sett sammen med meg og ville ha meg med på kino og på tivoli. Jeg turde ikke. Ikke etter historien med Martin. Alt for mange voksne trodde jeg var ute etter å misbruke gutter og jeg var alt for feig til å drite i dem. Christer gjennomskuet meg selvfølgelig; men selv om han så feigheten min (og kommenterte den), hadde vi et par nesten idylliske uker. Da jeg var ferdig med boken fortalte jeg ham at jeg var forfatter.
«Du forfatter?»
«Yapp.»
«Hva handler boken om da?»
«Voksne greier. Kjærlighet.» Jeg ville ikke fortelle ham om Martin det var for flaut å innrømme at jeg var forelsket i en tolvåring!
Etter en fjorten dagers ferie vendte aggresjonen hans tilbake en dag vi satt hjemme hos meg.
«Hva er dette for noe?»
Jeg så på den lille sorte harddisken han holdt i hånden.
«Det er en harddisk, en del som hører til inne i en datamaskin.»
«Hvorfor er den ikke inne i datamaskinen da?»
«Den skal inn i en datamaskin. Vær forsiktig med den, den koster ganske mye og tåler lite.»
«Får jeg lov til å hive den ut fra altanen?»
«Nei.»
«Hva gjør du om jeg hiver den ut?»
«Hiver deg ut etter den.»
«Det gjør du ikke. Nå hiver jeg den!»
«Gi faen Christer!»
«Hvis du banner skriker jeg voldtekt!»
«Bare skrik.»
«Kan jeg få harddisken?»
«Nei, den er ikke min.»
«Hvorfor ligger den her hos deg da? Har du stjålet den?»
«Nei. Den er jobben sin. Jeg låner den.»
«Du har stjålet den!»
«Hør jeg kan låne hva pokker jeg vil på jobben! Jeg trenger ikke å stjele...»
«Dy lyver!»
«Legg harddisken tilbake!»
«Jeg vil ha den, ellers hiver jeg den ned fra altanen.»
Og sånn holdt vi det gående. Han stjal aldri noe og han ødela aldri noe, men jeg fryktet at han en dag ville gjøre det om ikke for annet, så for å se reaksjonen min!
En lørdag han besøkte meg på jobben (jeg arbeidet alene om lørdagene), måtte jeg til slutt hive ham ut og låse døren. Han ble rasende og spyttet og banket på døren, men gikk til slutt. Etter en time tok jeg sjansen på å åpne igjen.
Stemningen mellom oss ble etterhvert anstrengt. Det konfliktfylte forholdet hans til sex ble en pest og en plage; han kunne plutselig antyde noe erotisk, men om jeg prøvde å snakke med ham om det ble han krakilsk. Han elsket gjøre meg kåt, for deretter å håne meg. Jeg var forvirret. Han klarte å hisse meg opp selv om jeg ikke følte noe for ham. Ikke ekte hengivenhet, ikke erotisk hengivenhet; og siden han ikke ville snakke om sex, bare antyde, skjønte jeg mindre og mindre.
Martin hadde helt åpenlyst spilt på sex da vi traff hverandre, men han viste ingen fordommer. Andre gutter hadde også provosert meg seksuelt i varierende grad, fordekt eller direkte, men de hadde alltid vært villige til å snakke ut om det når vi ble kjent eller de hadde blitt skremt av sitt eget begjær og flyktet.
En av dem, en fjortenåring jeg traff i en dataklubb, satte seg gjerne tett inntil meg ved PCen og lot låret berørte mitt. Jeg hadde aldri gitt ham det minste signal om at jeg var hverken homofil eller interessert i ham, men han hadde likevel følt noe. Flere ganger så jeg at han hadde reisning. Jeg inviterte ham hjem for å finne ut hva han egentlig ville, uten å få vite annet enn at han var kristen og svært uskyldig. Et år senere, da han begynte å skjønne hva han følte for meg, ble han dypt forvirret. Han blusset opp i en indre kamp mellom følelser og kristen moral som endte med at han flyktet. Jeg likte ham ganske godt, men siden han var religiøs og tydelig usikker på seg selv, holdt jeg hele tiden en helt nøytral image. Jeg lot ham flørte uten å hverken oppmuntre ham eller trekke meg unna. Det var ikke meg, men hans eget begjær som skremte ham bort. Da jeg var aktiv i forbundet, snakket jeg med en mengde middelaldrende «heterofile» menn på opplysningstelefonen for homofile og lesbiske, menn som fortalte meg om lignende følelser i puberteten; menn som resten av livet, i tyve til tredve år, hadde kjempet for å fornekte seg selv. Mislykkede ekteskap, depresjon, og en fascinerende samling av nevroser og tvangstanker var resultatet: de samme problemene som tilskrives seksuelt misbruk av gutter i den alderen.
Jeg så på Christer og fikk et drepende blikk i retur. Deretter så han ned i skrittet sitt, videt beina litt lenger ut og smilte et øyeblikk fornøyd da han konstaterte at jeg hadde reisning, selv om Lewis buksen min ikke avslørte så veldig mye. Så kalte han meg «forbanna homo» før han så demonstrativt på fjernsynet.
Jeg lurte på om han ville få de samme problemene senere dersom jeg lå med ham, som han åpenbart ville få om jeg ikke lå med ham. Jeg tippet at han ville gi meg skylden dersom vi endte opp i sengen sammen; jeg hadde sett slike historier i avisene og til dels også hørt dem fortalt fra begge sider. Spørsmålet mitt var om det rett og slett var forutbestemt: om det lå i kortene til enkelte at de rett og slett friket ut. Ville et frivillig seksuelt forhold i det hele tatt ha noen som helst innflytelse på livet senere? bortsett fra å bli en forklaring på en eventuell følelsesmessig ustabilitet; et slags alibi?
Jeg så på Christer og lurte på hva som foregikk inne i ham; om han var homofil og sloss med sitt begjær, eller om han rett og slett fryktet at han var homofil. Alle har tendenser til å la seg egge av begge kjønn hadde jeg av en eller annen grunn vekket en slik impuls i ham en gang? Var det dette han slet med? Han så surt på meg, merket seg at jeg ikke hadde reisning lenger og strøk seg litt i skrittet. Faen ta ham! Han moret seg over å ha fått meg kåt igjen men det var ingenting i det sammensatte vesenet hans som antydet at han hadde tenkt å benytte seg av det.
Han hadde også reisning nå, som så mange ganger før, som så mange gutter før men han ble; han flyktet ikke og han gav seg ikke over; det virket som han fant glede i en slags seksuell selvpining ved å egge oss opp og så rase over resultatet.
Irritert og kåt lot jeg film være film og gikk inn på soverommet for å bla litt i et pornoblad, før jeg en gang for alle lot begjæret finne sin forløsning på toalettet. Jeg kunne ha gått rett på toalettet, men jeg liker ikke å fantasere om noen jeg ikke har noe forhold med det forsimplet dem liksom. Jeg trakk frem et blad og kikket på de unge mennene. Det var flere jeg kunne tenke meg.
Plutselig kom Christer inn. Han ble stående ved døren med et hånlig flir.
«Leser du porno?»
«Ja, har du noe i mot det?»
Han kom nysgjerrig bort til sengen og kikket på modellene uten å si noe. Jeg visste at han hadde sett i dette bladet før en gang mens jeg dusjet. Uten forvarsel la han seg ned ved siden av meg og studerte modellene nøye. Den aggressive tonen var helt borte.
«Liker du dem?»
«Ja,» svarte jeg, «noen av dem...»
«Blir du kåt av dem?»
«Ja.»
«Skal du runke nå?»
«Kanskje.»
«Hvor da?»
«På toalettet.»
«Har du runket her i sengen før?»
«Ja mange ganger.»
«Æsj! Sæd på sengetøyet! Fy pokker for en gris du er!»
«Jeg lar det ikke komme sæd på sengetøyet,» lo jeg. «Jeg bruker et håndkle.»
«Likevel du har lagt her og runket, du er en gris.»
«Har du aldri runket i din egen seng?»
«Nei. Jeg runker ikke!»
«Å?»
«Selvfølgelig har jeg runket i sengen min.»
«Og det er ikke ekkelt?»
«Nei, det er bare du som er ekkel.»
«Takk.»
«Hva er det du liker med modellene? Pikken?»
«Den også. Men jeg ser på hele kroppen; ansiktet, armene, ryggen, baken, lårene, magen, brystet alt sammen.»
«Du kan ikke knulle med ryggen.»
«Nei, men sex er mer enn å knulle.» Jeg var overrasket over åpenhjertigheten hans. Det var første gang overhodet at han snakket om sex.
Han la seg på siden mot meg, mens han hvilte hodet i armen og kikket på en naken gutt med antydning til reisning.
«Jeg blir nå i hvert fall ikke kår av de guttene der!»
«Å? Hvorfor har du stå da?» Jeg nikket mot den lille, men stramme markeringen i skrittet hans.
«Jeg har faen ikke stå?»
«Neivel...» Selv lå jeg på magen, så det var komplett umulig for ham å se hva jeg hadde.
«Hva ville du gjort om han gutten på bildet lå her ved siden av deg? Knullet ham?»
«Jeg vet ikke. Først ville jeg blitt kjent med ham; og så med kroppen hans.»
«Hvordan da?»
«Strøket ham over ryggen, lårene, magen, kanskje kitlet ham litt, eller massert ham.»
«Har du lyst til å gjøre det med meg?»
«Vil du at jeg skal gjøre det?»
«Jeg har ikke noe i mot det.» Han la seg på magen med blikket ned på madrassen og armene i kors under haken. Jeg strøk usikkert hånden over ryggen hans, sikker på at han ville bite meg når som helst. Men han slappet av; pustet rolig og bare lå der.
«Hvor har du lært å gjøre det så godt?»
«Jeg vet ikke. Andre har gjort det med meg.»
«Liker du det?»
«Ja.»
«Kan du kitle meg på ryggen?»
«Ja.» Jeg kitlet ham utenpå skjorten. Han ble litt anspent og flirte. Så trakk han skjorten opp og lot meg berøre den fløyelsmyke huden direkte. Musklene reagerte øyeblikkelig på fingrene mine; han buktet og vred seg som en fisk på land, men han smålo og dirigerte. Jeg var overrasket over denne for meg helt ukjente Christer at han var så følsom for berøring. Det stod i kraftig kontrast til den vanlige selvsikre og tøffe masken hans. Nok et felt der vi var like enten harde og selvbevisste, eller følsomme og overgivende. Jeg var klar over at dette var en ny og sårbar situasjon for ham, men det var kanskje dette han hadde ønsket hele tiden, helt siden han som tiåring bad meg om å pule ham. Jeg motsto fristelsen til å gå lenger. Åpenheten hans gav meg et ømt ønske om å gi ham mer, kjærtegne ham på alvor, ligge tett inntil ham, under ham kanskje til og med kysse ham. Han stolte på meg, åpnet seg mer enn noengang, kanskje mer enn han hadde åpnet seg for noe menneske viste tillit og følelser. Jeg kunne ikke ødelegge dette med voksen seksualitet.
«Kan du massere meg?»
Jeg masserte skuldrene og nakken. Han stønnet tungt og dirigerte. Da jeg stoppet la han seg på siden og så på meg, som også lå på siden nå.
«Du har ståpikk,» sa han flirende.
«Du også.»
Han smilte og gjorde ingenting for å skjule det. «Men du får ikke se den,» sa han ertende før han forsvant ut på toalettet. Da han var ferdig tok jeg meg en tur inn dit selv. Det var ikke gutten i pornobladet jeg tenkte på.
De neste par gangene han var det gjentok det samme seg. Jeg likte det bedre enn jeg liker å innrømme. På en måte var jeg bare glad for at han ikke ville gå lenger; jeg visste ikke hvordan noe slikt kunne fungere. Han var fortsatt ikke fysisk moden til å tilfredsstille meg og han viste overhodet ingen interesse for min kropp han ville ikke engang snakke om sex; han likte bare selve berøringen, ømheten og opphisselsen.
Og så en dag da han lå med skjorten trukket opp mens jeg kitlet ham på ryggen, spurte han om jeg ville pule ham. Jeg ble forvirret; jeg visste ikke hva jeg egentlig ville. Han var tiltrekkende, men jeg visste ikke om han var dyp nok til at jeg kunne trenge inn i ham uten skade ham. Kroppen hans var så liten. Jeg antok at han hadde en drøm om å bli knullet, men han hadde neppe noen formening om hvor vondt det ville gjøre. Sannsynligvis hadde han den samme forventningen som jeg selv hadde hatt til denne erotiske uttrykksformen; en forventning som ble grundig gjort til skamme den første gangen jeg prøvde. Det skulle gå flere år før jeg lærte å like det!
Jeg var altså ganske forvirret. I ettertid, når jeg tenker tilbake på denne episoden, står den for meg som særdeles pirrende jeg har ingen vanskeligheter med å la fantasien føre oss videre; men der og da, med en pustende, bevegelig, snakkende, følende kropp ved siden av meg, ble jeg ikke opphisset i det hele tatt. Jeg bestemte meg for å avviste ham for andre gang.
«Kanskje...» svarte jeg rolig, forberedt på en saklig diskusjon.
«Du kan få lov, men jeg vil ha noe igjen for det.»
«Hva mener du?»
«At jeg ikke lar meg knulle gratis! Hvor mye penger har du?»
«Nok,» svarte jeg.
«Hundre kroner, så kan du få knulle meg.»
«Nei. Glem det.»
«Hvorfor det?»
«Jeg vil ikke gjøre deg til hore!»
Han satte seg opp, såpass langt fra meg at jeg ikke kunne berøre ham lenger.
«Faen så kjip du er! Hundre kroner? Så kan du gjøre hva du vil med meg. Jeg vet at du har lyst!»
Men jeg hadde ikke lyst på ham lenger. Tvert i mot, jeg kjente en sterk antipati bygge seg opp.
«Helt alvorlig vil du selge deg for ett hundre kroner?»
«Ja!» svarte han tvert.
«Jeg liker deg, jeg liker ganske godt å kitle deg eller stryke deg over ryggen, men jeg vil ikke gjøre deg til hore. Det er noe du kommer til å angre på resten av livet om du gjør det.»
«Det er mitt problem!»
«Faen heller Christer! Jeg har ingenting i mot å gi deg penger eller gaver det vet du men jeg vil ikke betale for kroppen din.»
«Jeg knuller ikke gratis om det er det du tror!»
«Og jeg betaler ikke for sex med venner.»
«Har du ikke betalt for sex før?»
«Jo.»
«Da kan du gjøre det nå også!»
«Den gangen var det en hore jeg ikke kjente, en som hadde solgt seg til mange. Det spilte ingen rolle om jeg kjøpte ham. Det er annerledes med deg.»
«Jeg vil ha penger.»
«Er penger så forbannet viktig for deg?»
«Ja! Penger er det eneste jeg bryr meg om!»
«Vil du gjøre hva som helst for penger?»
«Ja!»
«Ok. Da skal du få penger, men ikke for sex! Hvis penger er alt du bryr deg om, så kan du få tre hundre kroner dersom du aldri viser deg for meg igjen. Trehundre for et vennskap.»
«Kom med pengene!»
«Er du sikker? Du har fått mye mer enn trehundre kroner den tiden du har kjent meg uten å måtte gjøre noe for dem.»
«Bare kom med pengene du!»
Jeg trakk opp lommeboken og gav ham pengene. Jeg var ganske forbanna; forbanna på ham og forbanna på meg selv som ikke taklet situasjonen. Vi var like dønn sure begge to. Han tok sedlene, puttet dem i lommen, trakk skjorten på plass og gikk uten å si noe.
Jeg satt trist tilbake i sengen og hørte ytterdøren slå igjen etter ham. Jeg hadde følelsen av å ha gjort noe mye verre enn å prostituere ham; jeg hadde avvist ham som person, som menneske. Jeg hadde avvist følelsene han, jeg hadde skjendet ham. Jeg følte meg som et monster.
Men jeg hadde fulgt loven.
Et par dager senere skrev jeg en sang til ham. Det var rart å skrive sanger om noen andre enn Martin. Jeg spilte den inn på kassett med en helt enkelt gitarcomp og tenkte å gi ham kassetten som en unnskyldning for oppførselen min.

Rebel at heart, Rebel at mind,
rebel from start, rebel as kind.

Christer, where will You go, oh-oh-oh
Life can be tough You know...!

You're facing trouble, you're fighting back,
you're hurting people got no respect.

Youre acting rough, you're playing cool,
You break the rules like a fool.

Growing up in a crazy world,
You feel the pain, like hits by a sword.

It's hard to be right, when they say youre wrong,
You hate their lies, the truth has gone.

Still, deep inside you're feeling blue,
You want to do right You follow that clue!

Den siste gangen jeg traff Christer var da jeg skrådde over Festplassen på vei til Bystasjonen. Han kom syklende sammen med en kamerat. Jeg hadde tilfeldigvis kassetten i lommen og ropte. Christer snudde seg uttrykksløst mot meg et drøyt sekund, mens sykkelen førte ham lenger og lenger bort.
Jeg ble forbanna på ham. Kanskje følte jeg litt av det samme som han må ha følt da jeg avviste ham. Uansett så jeg det ikke sånn den gangen! Jeg følte meg ganske enkelt såret og avskrev Christer for godt.