J. Aase: SLS - Jeg blir usynlig

| jarle aase: sls | forrige | jeg blir usynlig | neste |

Jeg blir usynlig
Jeg kunne gjerne synes synd på meg selv og frykte fremtiden, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å finne en innfallsvinkel mot Martin. Jeg måtte finne ut mer om ham. Selv om Kurt fortalte en hel del, visste jeg for lite til å gjøre et endelig fremstøt. Jeg var villig til å gi opp, men kun dersom Martin bad meg om det. I motsatt fall ville jeg sloss med alle midler. Den største fordelen min var at motstanderne ville undervurdere meg. Jeg så på det hele som en militær operasjon, med planlegging, presisjon og uventede manøver.
Da jeg hadde spist middag tok jeg på meg en Helly Hansen varmedress, kamuflasjebukse og arméjakken. Jeg stakk pistolen i jakkelommen og pakket en grønn pelslue, hansker og kikkerten i en grønn bag. Så marsjerte jeg langs grusveier og lite trafikkerte gater. En unge på en lekeplass spurte om jeg var soldat.
«Nei...»
«hvorfor har du slike klær på deg da?»
«Jeg liker dem.»
Jeg moret meg. Kun det fraværende flagget og distinksjonene skilte meg fra en infanterist.
En smal sti førte nesten loddrett oppover til utkikkspunktet jeg hadde kommet tilfeldig over noen dager tidligere. Jeg peste som et damplokomotiv og svetten dryppet fra pannen før jeg var kommet halvveis oppover. Og jeg som hadde trodd at jeg var i god form! Munnen smakte blod og musklene verket, men jeg drev meg oppover, stadig oppover. Da stien begynte å flate ut tok jeg meg i å kravle på alle fire, måtte sette meg ned for å få pusten igjen. Ryggen var glatt av svette og hendene mørkerøde. Hjertet slo som en hammer og lungene føltes opprevne. Beina var som deig.
Etter å ha hvilt et par minutter tvang jeg meg videre. Jeg gikk krokrygget og var alt for sliten til å være på vakt. Som en traktor brøytet jeg meg frem uten å ense noe annet enn den smale stien.
Omsider var jeg fremme. Jeg la meg flatt ned så bare hodet stakk opp fra en liten haug, godt skjult av trær og busker. Jeg fisket frem luen og kikkerten, men jeg var for varm til å se noe; så snart jeg satte kikkerten for øynene ble linsene dekket av dugg.
Irritert tente jeg en sigarett og ventet på at pulsen skulle synke. Lyngen under meg var våt. Fuktigheten trengte gjennom de tykke klærne og blandet seg med svette. Jeg mønstret blokkene under meg der de lå som store lekeklosser Dovregubben kunne ha slengt fra seg i irritasjon over Mennesket. Alt så annerledes ut ovenfra.
Borettslaget var et fort! beskyttet av vaktposter bak mørke vinduer og husmorpatruljer som langsomt patruljerte mellom bygningene. Det var langt mer aktivitet enn vanlig. Mest besynderlig var det at jeg knapt så et barn. Et dusin voksne gikk liksom tilfeldig omkring, men de gikk ikke inn noen steder. Fra bakken ville alt sett naturlig ut, men ovenfra så jeg mønsteret, hvordan de lette etter meg. Hi-hi.
Under en av blokkene fant jeg tre kraftige unge menn. Jeg studerte dem nøye i kikkerten, så de myke katteaktige bevegelsene til to av dem og den tredjes mer trege og trauste. To karategutter og en bokser. Sannelig tok de meg på alvor! Dette måtte virkelig gjennomføres som en militær operasjon. Jeg plukket frem en notisblokk og noterte alt som skjedde.
Etter en times tid kom Martin og Hans gående langs en vei som var delvis skjult bak noen større blokker. Jeg så dem ikke før de dukket opp på plenen foran sin egen blokk. Hjertet slo tungt og blodet fosset til hodet.
«Martin, Martin!» Navnet presset meg frem på leppene; jeg gjentok det igjen og igjen mens jeg studerte gutten i kikkerten. De to guttene snakket sammen et par minutter, så gikk de inn i hver sin oppgang.
Da det var stupmørkt kom frosten. Jeg oppdaget til min overraskelse at jeg hakket tenner. Jeg hadde vært så konsentrert at jeg ikke registrerte at jeg frøs. Jeg reiste meg keitete opp og prøvde å finne stien tilbake. Det stakk i føttene da blodet strømmet gjennom årene. Krokrygget slet jeg meg tilbake, meter for meter mens jeg mer følte enn så stien. Da jeg kom til den bratte skrenten satt jeg meg på baken og rutsjet forsiktig nedover, redd for å bomme og fare utfor et stup.
Etter noen dager vendte kroppen min seg til den bratte bakken. Vaktholdet i borettslaget ble mer tilfeldig. Flere ganger var jeg nær ved å reise meg opp og rope på guttene som stadig åpenbarte seg.
Jeg måtte finne en svakhet. Det måtte være en måte å kontakte Martin på uten at noen oppdaget det. Jeg fablet om å legge en radiosender i en av buskene utenfor blokken og kalle ham opp etter at han hadde sagt god natt til Hans og var på vei inn. Da kunne jeg snakke uforstyrret med ham, men det var risikabelt. Jeg måtte stille inn volumet på høyttaleren på forhånd. Stilte jeg det for høyt ville andre reagere. Stilte jeg det for svakt ville ikke Martin reagere.
Et annet alternativ var å skaffe en svak laser og signalisere direkte til Martin fra der jeg lå. En laserstråle går rett fremover. Siktet jeg på ansiktet ville Martin bli blendet uten at andre kunne oppdage det. Det ville være enkelt, men hva om jeg feilvurderte styrken og skadet øynene hans? Uansett hva jeg gjorde kunne jeg aldri ta sjansen på å skade Martin.
Det sikreste, men også mest risikable, var å finne et sted som Martin passerte regelmessig alene. Der kunne jeg treffe gutten og snakke med ham men risikoen for å bli oppdaget var stor, i det jeg vanskelig kunne ha noen videre oversikt når jeg først var gått i posisjon. Eller verre: hva om Martin ble skremt?
Disse dagene gjorde jeg svært lite på arbeid; mesteparten av dagen satt jeg foroverbøyd og tenkte eller tilbakelent med et fjernt, drømmende uttrykk i øynene. Det var kun når jeg satt på fjellet mitt og så etter guttene at jeg følte meg levende.
Den eneste trøsten i all denne ulykken var gitaren. Jeg spilte to gamle Beatles sanger igjen og igjen, «Something» og «I want to hold your hand». Med lukkede øyne og rusten stemme fremførte jeg sangene for Martin hundrevis av ganger. Og hver gang satt gutten der smilende og lyttet. Men så snart jeg åpnet øynene var han borte.
En natt skrev jeg enda en sang om ham. Helt siden jeg skrev den første sangen hadde jeg lekt med tanken på å produsere en vinylsingel, en slik gammeldags, sort 7" plate med én sang på hver side.
Melodien jeg skrev til Kurt var inspirert av Bonnie Tyler. Den første til Martin av Arlo Guthrie. Denne nye sangen var den første som var helt min egen.[21]

Martin, God I miss You boy,
Martin, was I only just your playing toy?
Martin, don't You say goodbye,
Martin, I need your love, You are my way!

Boy! Im standing here!
Boy! Come, take me anywhere!

Martin, when I sleep alone,
Martin, Its like hell is burning in my soul!
Martin, can You hear the storm?
Martin, want to wake up in your loving arm...

Martin, a truce I send,
Martin, I wanna be your friend, hold your hand!
Martin, I am lonely now,
Martin, I dream about You, love You so...

Martin, I gonna get You though,
Martin, what ever it takes, where ever You go,
Martin, love will win this game,
Martin, please let this happen before I go insane...

Martin, God I miss You boy,
Martin, what is life worth without your joy?
Martin, I wanna be your man!
Martin, please give me a chance, You know You can...

Om nettene drømte jeg om ham, at vi pratet sammen, var på ferie, reiste rundt. Av en eller annen merkelig grunn drømte jeg aldri om sex. Kanskje var gutten for verdifull til at jeg ville ødelegge vennskapet med sex, selv i drømme.
Martin virket frustrert og ukonsentrert, han levde seg ikke inn i noen lek. Han spilte litt ball, syklet litt, gikk litt omkring, men han virket trist og kanskje også ulykkelig. Hva hadde foreldrene gjort? Var Martin like frustrert som jeg? Tull! Dersom gutten hadde vært interessert ville han ha kommet! Men hva om han var redd for at jeg ikke var interessert. Jeg hadde jo ikke vist meg på flere uker.
En natt hadde jeg den mest forunderlige drøm. Jeg var på klubben, den gamle klubben, men jeg var der som Jarle anno 1992, en homopolitisk likegyldig, rotløs og uengasjert fyr. Og da jeg hadde skrullet fra meg og drukket en halv flaske Martini, tok dørvakt-Jarle, en ung, ustelt fyr som luktet billig tobakk og svette, tak i skulderen min. I slike situasjoner pleier jeg å være klar over at jeg drømmer, men denne natten koblet jeg ikke sammen de to årgangene av meg selv. Det var to helt forskjellige personer.
«Jarle, har du et øyeblikk?»
Jeg snudde meg og stirret opp på det herjede ansiktet hans. Jeg hadde aldri likt ham og følte ikke for å snakke med ham nå.
«Nei, jeg tror ikke det.»
«Bli med meg opp på kontoret.» Han sa det med autoritet i stemmen og jeg tvilte ikke ett sekund på at han ville bære meg opp om jeg nektet.
«Ok, hva er det?»
«Bare bli med.» Han snudde seg og bjeffet iltert til et par klynger som skvatt unna og slapp oss frem. Vi kom ut i hallen og gikk opp den bratte vindeltrappen til andre etasje.
Han låste opp døren til kontoret, slapp meg inn og låste døren igjen. Deretter låste han opp døren inn til radioen. Han satte seg på en svingstol ved miksepulten og gav tegn til at jeg skulle sette meg i en trestol ovenfor ham. Svingstolen var høyere og jeg følte meg beklemt der jeg stirret opp på vakten.
Hadde jeg gjort noe galt? Ville han legge an på meg? Hva i helvete var på gang?
Musikken dundret gjennom gulvet, men diskanten var vekk, noe som gjorde det var vanskelig å høre hvilken låt som ble spilt. Latter og høye stemmer blandet seg med den tunge bassen og skapte en merkelig tom stemning i det halvmørke radiostudioet.
«Er det her dere lager radioen?» spurte jeg for å bryte stillheten. Jeg var nervøs.
«Ja. Men det er ikke radioen jeg vil diskutere. Jeg har hørt at du flyr etter en tolvåring.» Han så uttrykksløst på meg. Jeg kjente at svetten brøt frem på ryggen og flyttet meg nervøst i stolen.
«Jeg skal ikke skjenne eller moralisere. Vi har alle våre sider. Det jeg har tenkt å si deg er på vegne av meg selv, ikke klubben eller radioen.»
Jeg sa ingenting.
«Da jeg dukket opp i klubben og folk oppdaget at jeg likte unge gutter snakket Erik med meg. Han advarte meg mot å rote med dem, fortalte at alle pedofile før eller siden havner i buret. Jeg har tenkt å si det samme til deg.»
Jeg støkk til da han brukte ordet «pedofil». Det var et ekkelt, slimete ord som jeg kun forbandt med lokkemenn. Jeg var så definitivt ikke pedofil!
«Stemte det?»
«Ja og nei. Det finnes grovt sett tre typer pedofile menn. Du har lokkemennene. De blir alltid tatt. Så har du kynikerne. De kjøper unge gutter, betaler for sex og slipper vanligvis unna med det. De er kun ute etter å tilfredsstille seg selv, stoler på at trusler og skamfølelsen over å ha solgt seg får guttene til å tie. Jeg har til gode å se en av dem bli huket. Og jeg skal love deg at det er en del av dem bare i etasjen under oss nå kan jeg peke ut minst ti stykker. De fleste holder det imidlertid for seg selv.
«Og den tredje gruppen?»
«Det er toskene. Romantikerne. Slike som deg som går hen og forelsker seg i drittunger spiller edle og ærlige og på toppen av det hele er stolte over det!»
«Mener du at jeg skal fortie kjærligheten?» Jeg begynte å bli irritert.
«Ja!»
«Det vil jeg ikke. Jeg vil faen ikke gjøre en hore ut av Martin!»
«Så det er Martin han heter. Stakkars tosk.»
«Hvem er en tosk, Martin?»
«Nei du! Skal du først begå en forbrytelse bør du i alle fall ha vett nok til å holde det for deg selv.»
«Jeg følger mitt eget hjerte. Det er ingen forbrytelse!»
«Jo, det er en forbrytelse. Jeg sier ikke at det er galt, men det er ulovlig.»
«Så du mener det er riktig?»
«Det er ikke lett å skille rett fra galt. Hvilke normer skal man gå ut i fra? I følge Nietzsche finnes det ingen absolutt moral eller etikk europeeren har funnet opp en slags «kardemommelov», en «moral» som alle kan være enige om, om den enn er aldri så naturstridig. Og når man snakker om å etablere et følelsesmessig forhold til et barn er det svært vanskelig å finne noe absolutt svar.»
«Jeg følger deg ikke, hva mener du?»
«Når står et romskip stille i verdensrommet? Rommet har ingen ytre grenser og intet sentrum. Alle objekter beveger seg i forskjellige retninger i forskjellig fart. Et romskip kan stå stille i forhold til en stjerne eller en planet, men aldri i forhold til verdensrommet selv. På samme måte er det med et følelsesmessig forhold til et barn. Det kan være rett i forhold til deg selv og barnet, men virke sinnsvakt i forhold til foreldre og samfunnet. Det kan også være rett i forhold til foreldrene, men galt i forhold til barnet. Man kan simpelthen ikke trekke opp generelle regler for hva som er rett og galt.»
«Og hva synes du?»
«Jeg kjenner hverken deg eller Martin.»
«Og generelt sett er det galt å elske et barn?»
«I mange tilfeller ja, i noen tilfeller nei.»
«Har du elsket et barn noengang?»
«Ja. Men det er ikke meg vi snakker om. Har du tenkt gjennom hva du gjør?»
«Ja jeg har ikke tenkt på stort annet de siste ukene.»
«Og du er villig til å ta konsekvensene av kjærligheten din?»
«Ja!»
«Enhver konsekvens?»
«Ja!» Jeg svarte spontant og ærlig.
«Vil du gjøre hva som helst for Martin?»
«Ja. Hva som helst. Jeg er villig til å miste jobben, venner, hva som helst.»
«Kan du mane frem bildet av ham når du er redd og usikker og få mot og styrke til å tåle alt?»
Jeg tenkte meg om noen sekunder, manet frem bildet av Martin og følte meg straks bedre til rette.
«Ja. han fyller meg med kraft.»
«Så er du like dum som du ser ut til!»
Jeg kvapp sammen. Hva mente han? Jeg hadde trodd at han forstod meg og ville gi sin sympati til forholdet. I stedet begynte han å slenge dritt.
«Jeg tror det er best at jeg går ned igjen i klubben.»
Jeg reiste meg og skulle til å gå.
«Sett deg.» Autoriteten var tilbake i stemmen og jeg formelig datt ned igjen i stolen.
«Hvor ble det av motet ditt?» Han spurte med et sadistisk flir om munnen.
«Dette vil jeg ikke høre på.» Jeg skulle til å reise meg igjen.
«Bli sittende. Jeg er ikke ferdig.» Plutselig var han vennlig i stemmen. Jeg var forvirret og rådvill, jeg visste ikke hvor han ville hen.
«Skal du advare meg eller skjelle meg ut?»
«Ingen av delene. Jeg skal prøve å få deg til å se tingene fra en annen synsvinkel, så får du selv bestemme hva du vil gjøre.»
«Jeg har ikke noe valg, jeg må gå for Martin, uansett konsekvenser.»
«Vel, la oss prate et par minutter til, så får du gjøre som du føler for. Men vær klar over at du ikke må noe som helst. Dersom du går for Martin er det din egen frie vilje som styrer deg, ikke noen skjebne eller Gud.»
«Jeg har ingen fri vilje når det gjelder Martin.»
«Alle mennesker har en egen fri vilje, men det er ytterst få som bruker den. Og du er på vei til å lure deg selv til å stenge den helt ute.»
«Jeg elsker kjærligheten gir meg ikke noe valg»
«Det finnes ingen kjærlighet! Kjærligheten er det største selvbedrag et menneske duller seg inn i.»
«Du vet ikke hva du snakker om!»
«Kanskje ikke, men la meg snakke ut...»
«Snakke ut? kjærligheten er det reneste og viktigste et menneske har i seg! Kjærligheten er drivkraften til alt godt og riktig.»
«Sant nok, men den er likevel et fantasifoster. Lojalitet, ærlighet og respekt er reellt nok, men kjærligheten er kun en illusjon.»
«Det er kjærligheten som skiller oss mennesker fra dyrene!»
«Nei, det vil jeg ikke si. Det er vel heller ondskap, egenrådighet og griskhet som gjør oss til det vi er.»
«Du er et kaldt menneske. Uten kjærlighet kan du heller ikke forstå kjærligheten! Prøver du å lede meg inn i den samme kulden som du selv lever i?»
«Nei, den unner jeg ingen. Og tro meg, jeg har gått gjennom det du opplever nå flere ganger. Det er derfor jeg vil hjelpe deg.»
«Hjelpe meg ved å fryse ut hjertet mitt?»
«Hjelpe deg ved å åpne øynene dine, om du da har noen. Du er ikke dum. Prøv å forstå hva jeg mener først, så kan du dømme tankene mine etterpå.»
«Og hvor vil du hen?» Jeg sukket åpenlyst. Dette var idiotisk.
«Hvor godt kjenner du mennesket?»
«Martin?»
«Nei, den menneskelige natur?»
«Tålelig bra skulle jeg tro. Men jeg har ikke studert psykologi om det er det du mener.»
«Hvilke behov har da mennesket gjennom et liv?»
«Behov for trygghet, kjærlighet og ..?»
«Feil! mennesket har behov for tilhørighet og respekt, en mening med livet. Det er de eneste behov ut over de fysiske som mat, sex, luft og mosjon.»
«Mener du at kjærligheten ikke gir tilhørighet?»
«Kjærligheten er ikke et behov, men en sikkerhetsventil. Den er en illusjon vi skaper oss når vi ikke finner tilhørighet eller mening. Vi elsker aldri et annet menneske, men et bilde vi skaper oss av et annet menneske. Din Martin er ikke et menneske, men et idealbilde du har laget deg som fysisk ligner på en gutt som heter Martin. Er Martin pen?»
«Ja, meget pen.»
«Vær ærlig. Har han ingen fysiske skjevheter?»
«Vel, øynene er litt for store og ansiktet er litt pløsete. Kroppen har jeg aldri sett.»
«Men likevel synes du han er den skjønneste gutten i verden?»
«Han har sjarm!»
«Selvfølgelig! Vis meg et menneske som ikke ser sjarm hos sin elskede! Sjarmen er også noe du skaper selv. Noen mennesker har en viss utstråling, men sjarm er noe du selv innbiller deg.»
«Du er kynisk. På radioen snakker du ikke om annet enn kjærlighet og ømhet. Der spiller du allverdens love sanger. Hvorfor unner du ikke meg kjærlighet?»
«Misforstå meg rett. Jeg snakker om kjærlighet på radioen fordi folk ønsker å høre det! Uten å gi folk det de vil ha kan vi ikke nå dem med det vi ønsker å si. Kjærligheten er tross alt den beste rus et menneske kan få, den lindrer de aller fleste plager. Men du min kjære Jarle, du er på tynn is. Du bør erkjenne kjærlighetens virkelige natur før du går for langt.»
«Mener du at min kjærlighet til Martin ikke er virkelig at det er noe jeg innbiller meg?»
«Ja. Det er eksakt hva jeg mener. Hadde du kjent gutten som han virkelig er hadde du neppe elsket ham. Men du vil aldri kjenne ham, kun idealbildet ditt. Dersom han svikter deg eller sårer deg vil du finne på allverdens unnskyldninger for ham men ikke endre idealbildet. Et menneske ser ikke ting som de er, men som det ønsker at de skal være.»
«Det er jo noe alle vet. Men jeg er uenig med deg. Jeg elsker Martin som han er, jeg har ikke skapt meg noe idealbilde. Jeg ser ikke noe guddommelig i ham, men han gir meg glede.»
«Den samme glede eller sorg som en flaske Whisky gir alkoholikeren, eller Gud gir presten. Kjærligheten er en sikkerhetsventil du bruker for å stenge livet ute. Livet selv er jo kun lidelse og sorg, noe ingen mennesker kan tåle. Alle er vi alene på Jorden, uten noe mål eller mening.»
«Hva er da galt med å elske? Om alt bare er trist er det ingen grunn til å leve videre. Da kan vi jo begge ta livet av oss straks!»
«Det jeg ønsker er ikke å ta fra deg kjærligheten, men å få deg til å innse at du selv må ta ansvaret for den. Du elsker ikke Martin for hans skyld, men for din egen! Kjærligheten er like egoistisk som sult. Dyr må dø for at du skal spise deg mett. Ønsker du å ødelegge barndommen til Martin for at du skal føle deg lykkelig? Ønsker du å bruke ham som en gjenstand, som en dildo for å oppnå en ekstase?»
«Nei, jeg ønsker ham bare godt.»
«Det beste du kan gjøre for ham er å holde deg unna!»
Jeg ble sint. Dette gikk alt for langt. Jeg så på de kalde, grå øynene hans, det herjede ansiktet og den lidenskapsløse munnen.
«Du kjenner ham ikke. Han elsker meg! Det var han som tok initiativet.»
«Dersom Martin elsket deg ville du ikke vært så ulykkelig! Herregud, alle kan jo se på deg at du holder på å bryte sammen! Se det i øynene mann Martin elsker deg ikke. Han har aldri elsket deg og han kommer aldri til å elske deg. I beste fall var du noe spennende, noe fremmed han ville leke med. Og selv om han elsket deg like sterkt som du elsker ham ville det ødelegge ham om du prøvde å leve det ut et likeverdig forhold. Hva ville skje med barndommen hans om du dyttet alle dine problemer over på ham?»
«Det ville jeg aldri gjøre. Jeg er da ingen idiot.»
«Jo, det er nettopp det du er! Du bruker ham i dag for å tåle smerten livet gir deg. Kommer dere sammen vil du bruke ham for å frigjøre deg for brysomme beslutninger og problemer. Du vil spørre ham til råds og gjøre som han sier. Går det galt vil du føle det som hans, ikke ditt ansvar. Hvilken bør er det du vil legge på skuldrene hans?»
«Og hva mener du jeg skal gjøre?»
«Glem Martin, få ham ut av systemet ditt. Forelsk deg i en mann! Dyrk sex med smågutter som ønsker det. Et barn kan alltids ha glede av sex, men det kan aldri bære dine byrder.»
«Du mener jeg skal lokke med meg gutter hjem, ha sex med dem og sparke dem ut?»
«Vel, gi dem en hundrelapp så har de også noe igjen for det.»
«Du er pervers! Hvilken skam må ikke en gutt føle om han får penger for sex?»
«Ingen skam i det hele tatt dersom du oppfører deg skikkelig og ingen får greie på det! Når et barn får penger for sex vil det kunne unnskylde seg ovenfor seg selv leve ut sitt begjær uten å innrømme at det virkelig liker det. Barn er merkelige, de har seksualitet, men de ser ofte på sex som noe skittent og ekkelt. Samtidig tiltrekkes de av det og fantaserer. Dersom de kan virkeliggjøre drømmene sine uten at det gir dem noen forpliktelser, vil de ikke ta skade av det. Lokkes eller tvinges de setter det sine sår som det gjør hos alle mennesker.»
«Du sier at du har elsket barn selv. Betaler du for sex i dag?»
«Nei. Men jeg er heller ikke lykkelig. Jeg har funnet min måte å holde ut på jeg arbeider. De fleste dager arbeider jeg tolv til seksten timer eller mer. Det gir meg ikke tid til å føle smerten.»
«Har du hatt sex med mindreårige?»
«Det vil jeg ikke svare på. Hvem jeg har sex med og hvor gamle de er angår kun dem og meg, ingen andre.»
Jeg tok meg i å sitte å nikke med hodet. Jeg var ikke sint lenger, bare trett og ensom. Kanskje han hadde rett, jeg visste ikke. Dette var nye tanker. Jeg hadde drukket alt for mye til å kunne forstå dem fullt ut.
«Hva om jeg ikke klarer å leve uten Martin?»
«Så får du tenke nøye gjennom det. Dersom du klarer å gjennomskue dine egne motiver, uten å gjøre dem edle og pene, og fortsatt tror du kan ha et forhold til gutten uten å ødelegge ham så gå for det! Glem likevel aldri at det beste vil være å glemme hele opplegget! Men går det ikke så går det ikke... og når foreldrene vet om deg og steller i stand ubehageligheter: så skal du huske at du aldri har gjort noe for Martin men kun for deg selv. Ikke skyld på kjærligheten! skyld på deg selv og ditt eget begjær.»
«Men hva i helvete skal jeg gjøre når jeg sitter alene hjemme og slites i filler av rastløshet og lengsel?»
«Onaner! Få ut driftene dine, så stilner lengselen av. Ikke forveksl fysisk begjær med kjærlighet. Rastløsheten og ensomheten må du leve med, det er ditt lodd i livet, liksom det er mitt.»
Jeg sjokket bort til baren og bestilte en flaske vin. Jeg var forvirret og redd, ønsket bare å drikke meg sanseløst full. Han hadde revet ned forsvarsverkene mine, forsimplet følelsene for Martin. Jeg følte skyld og anger for hva jeg hadde satt i gang. Pokker ta, hva om han hadde rett? Var det hele bare et selvbedrag for å rømme unna livets realiteter? Jeg ville ikke tenke på det, jeg ville bli full.[22]
Et par dager senere kom Kurt innom igjen. Jeg bad ham fortelle mer om Martin.
«Martin er i grunnen en fin gutt. Siden jeg har sett ham vokse opp var det et sjokk for meg å høre at du er etter ham men jeg tror egentlig ikke at han vil ta skade av det.»
«Har du snakket med ham?»
«Jeg snakket med Hans i går; han spøkte med at Martin har fått seg en mann.» Kurt lo. Jeg var lykkelig. Da visste guttene hva det hele dreide seg om... Og de hadde ikke glemt meg!
Kurt spurte om å få låne varebilen. Med bil hadde han et påskudd til å snakke med Martin og kanskje bringe noen flere nyheter.